Publisert på nettstedet til Rosa Luxemburg Stiftung
Av Vitaliy Dudin, ukrainsk arbeidsrettsadvokat og aktivist i Sotsialnyi Rukh.
Mens den russiske invasjonen går inn i sitt fjerde år, lanserer den ukrainske regjeringa en kontroversiell revisjon av landets arbeidslivslovgivning.
Til tross for den pågående krigen og den økonomiske uroen, presser den ukrainske regjeringa på med planer om å erstatte landets nåværende arbeidslovgivning, som dateres tilbake til 1971, med en mye mer liberalisert tilnærming. Det nye utkastet til arbeidslovgivning ble offentliggjort seint 2024, på initiativ av økonomidepartementet. Dette massive dokumentet – totalt 329 artikler – gjenspeiler et skifte mot en mer deregulert modell for arbeidsforhold og tipper tydelig vektskålen i arbeidsgivernes favør.
Ifølge forfatternes forklarende notat tar utkastet sikte på å skjære gjennom «arbeidslivsbyråkrati» preget av «utdaterte regler» og bygge et personalressurssystem som «ikke forårsaker økonomisk skade for virksomhetene». Samtidig spår de en «styrking av fagforeningsaktiviteten», sjøl om store ukrainske fagforeninger allerede har uttrykt sterk motstand mot lovutkastet.
Mange av lovforslagsstillerne framstiller det som en nødvendig innovasjon for å modernisere den ukrainske økonomien og tilpasse den til europeiske standarder og normer. I virkeligheten er det stikk motsatt: lovforslaget plasserer ukrainsk lov i strid med EU-standarder og undergraver arbeidernes evne til å forsvare sine kollektive rettigheter i en økonomi som allerede i høy grad er prega av usikkerhet og utnyttelse.
Ideologiske endringer
Det er viktig å erkjenne at Ukrainas nåværende arbeidslovgivning, sjøl om den ble vedtatt under sovjetperioden, allerede har blitt revidert utallige ganger i løpet av Ukrainas overgang til markedsøkonomi – hovedsakelig for å tjene arbeidsgivernes interesser. Arbeidstakerbeskyttelsen var allerede betydelig svekka etter den russiske invasjonen, med unntakslover som tillater plutselige lønnskutt og suspensjon av tariffavtaler, uten fagforeningenes godkjenning. Likevel er bare eksistensen av en lovgivning som prioriterer arbeidstakerrettigheter – sjøl i om den kan påvirkes gjennom forhandlinger – uakseptabel for mange av Ukrainas nyliberale reformatorer. De ønsker å slette enhver forpliktelse for arbeidsgivere til å skulle opprettholde anstendige arbeidsforhold overhodet.
Dermed er det nye lovutkastet mer enn bare et politisk skifte – det er en ideologisk snuoperasjon.
Ta f.eks Halyna Tretyakova, et parlamentsmedlem for det regjerende partiet og mangeårig forkjemper for reform av arbeidsretten. Hun argumenterer for at i dagens postindustrielle økonomi er ukrainske arbeidere ikke lenger den svake siden i arbeidsforholdet og trenger ikke fagforeninger for å beskytte sine kollektive interesser. Etter hennes syn bør folk stå fritt til å realisere sine talenter på det frie markedet, og enhver regulering av det markedet hemmer bare framgangen.
Sjølsagt gjenspeiler ikke hennes idealiserte syn på en tilbaketrukket stat den harde virkeligheten i Ukraina, hvor millioner kjemper med brudd på arbeider-rettigheter midt i en brutal og ødeleggende krig og ei økende økonomisk krise.
Denne arbeidsgiverfokuserte tilnærminga er musikk i kapitalistenes ører. Ukrainas arbeidsgiverforbund , som representerer storkapitalen, ser på den nåværende arbeidsloven som utdatert og altfor paternalistisk, og argumenterer for at den på urettferdig vis antar at arbeidsgiverne er skyldige.
I det krigsherja Ukraina ser det ut til at det å rive ned arbeidslover, arva fra den sosialistiske perioden, å være et felles mål for både libertarianske reformatorer og oligarker.
Hvis den nye arbeidsloven blir vedtatt, vil den presse sysselsettinga mot en mer individualisert modell – der arbeidsgivere kan diktere vilkår for arbeidstid, pauser og lønn. Fleksibilitet i denne sammenhengen vil bety at arbeidsgivere har lov til å gjøre endringer som reduserer kostnadene sine, som å kutte lønninger eller permittere sine ansatte uten lønn. Arbeidstakere vil møte strenge begrensninger som istor grad ikke samsvarer med europeiske arbeidsstandarder. Beskyttelse på sensitive områder – som mobbing på arbeidsplassen eller rettighetene til arbeidende mødre – vil faktisk være svakere enn under gjeldende lover.
Streikeretten kan bli undergravd av arbeidsgiveres rett til å stenge arbeidere ute, mens fagforeningene ikke vil ha noen mulighet til å stoppe ledelsens beslutninger, men vil bli informert i etterkant. Det nye utkastet styrker heller ikke domstolenes tilsyn eller arbeidstilsynets myndighet, noe som betyr at arbeiderne i hovedsak vil bli stående forsvarsløse. Samla sett kan dette angrepet på arbeidernes rettigheter motvirke lovlig ansettelser og avspore Ukrainas vei mot en bærekraftig industriell utvikling.
Systematisert utnyttelse
Forfatterne av det nye lovutkastet hevder at det er i samsvar med Ukrainas forpliktelser overfor EU og internasjonal lov, inkludert Den europeiske sosialpakten og EUs regelverk. Likevel undergraver mange av bestemmelsene direkte standardene for verdighet og rettferdighet som disse rammeverkene fremmer, og er faktisk verre enn status quo. For eksempel fjerner lovutkastet faktisk nåværende krav om at arbeidsgivere skal iverksette tiltak mot mobbing på arbeidsplassen eller garantere tilgang til arbeidsinspektører i tilfeller av trakassering.
Utkastet gir også arbeidsgivere rett til å overvåke arbeidere gjennom videoovervåking og sjekke e-postene deres uten fagforeningas godkjenning. Sjøl om utkastet inneholder en vag bestemmelse om at personvernet fortsatt må respekteres, er omfanget av denne overvåkinga helt opp til arbeidsgiverne.
På tross av at utkastet er langt og komplekst, er det fortsatt fullt av hull. Ta artikkel 41, som tillater konkurranseklausuler, men unnlater å spesifisere grensene for slike restriksjoner. Disse avtalene hindrer vanligvis ansatte i å bli headhuntet av konkurrerende selskaper, men uten klare grenser kan de brukes til å på urimelig vis å begrense en arbeidstakers frihet til å velge en annen jobb.
Prøvetidene vil også bli utvida– opptil tre måneder for de fleste arbeidstakere, mens slike prøveperioder i dagens lov er begrensa til én måned for ufaglærte jobber.
Den største trusselen i reformen er muligheten for akselerert oppsigelse med tre arbeidsdagers varsel dersom arbeidsgiver fastslår «manglende etterlevelse». Sjøl sårbare grupper som i dag er unntatt – som veteraner, fordrevne personer og mennesker med nedsatt funksjonsevne – vil nå kunne bli underlagt prøvetid. Artikkel 48 tillater midlertidige kontrakter når arbeidstakeren angivelig «ønsker» det, uavhengig av jobbens faktiske karakter.
Artikkel 48 tillater tidsbegrensa kontrakter når arbeidstakeren angivelig «ønsker» dette, uavhengig av jobbens objektive egenskaper. Arbeidsgivere kan endre viktige vilkår i kontrakter med bare sju dagers varsel – betydelig mindre enn dagens to måneder. Artikkel 67 tillater ulønna permisjoner basert på tariffavtaler, noe som utgjør mer risiko for arbeidstakere.
Oppsigelser på disiplinært grunnlag ville også bli enklere. I henhold til artikkel 80 kunne arbeidsgivere si opp noen for gjentatte brudd, med bare en tidligere skriftlig advarsel. I dag må de gi en offisiell irettesettelse for det første bruddet, som arbeidstakere kan anke i retten. Den nye metoden ville ikke kunne ankes overhodet.
Artikkel 104 vil tillate arbeidsgivere å doble det årlige overtidstaket fra 120 til 250 timer. Artikkel 107 vil tillate arbeidsgivere å spre arbeidstida på måter som kan føre til utmattende arbeidsplaner for ansatte, ved å bruke såkalte gjennomsnittsberegning av arbeidstida. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) advarer faktisk om at det er farlig å tillate arbeidsgivere å innføre denne ordningen uten å konsultere fagforeninger.
Til slutt opphever lovutkastet også beskyttelsen for arbeidende mødre. Akkurat nå kan ikke en mor bli oppsagt hvis hun har et barn under tre år – eller under 14 år hvis hun er enslig forsørger. I henhold til den nye loven opphører denne beskyttelsen når barnet fyller halvannet år.
Arbeidende mødre vil også miste prioritert tilgang til å jobbe fra hjemmekontor, som for tida er garantert hvis de har et barn under tre år eller to år under 15 år. Dette vil helt klart gjøre det enda vanskeligere for ukrainske foreldre å balansere jobb og familieliv.
Undergraving av organisert arbeid
Sjøl om utkastet til regelverk fortsatt anerkjenner fagforeninger som representanter for ansatte, ville deres reelle innflytelse under de nye lovene bli sterkt begrensa. Deres mulighet til å foreslå å avskjedige en bedriftsdirektør, be om informasjon om ubetalt lønn eller tvinge myndighetene til å ta tak i brudd på en tariffavtale ville være borte. For tida må arbeidsgivere svare på slike krav fra fagforeninger innen ei uke. Den nye loven nevner ikke deres rett til å stille slike krav i det hele tatt.
Hva er det alvorligste angrepet? Det nye utkastet erstatter det nåværende kravet om fagforeningsgodkjenning før man sier opp et fagforeningsmedlem, med rene «konsultasjoner» , uten betydning for lovligheten av oppsigelsen.
De foreslåtte reformene kunne ha vært en mulighet til å tilpasse Ukrainas arbeidstakervern til europeiske standarder – spesielt når det gjelder å styrke arbeidstilsynet. Men i stedet nedtoner utkastet inspeksjoner og svekker straffene for arbeidsgivere som ikke overholder regelverket. Arbeidstilsynet vil ha en begrensa myndighet, begrensede tidsrammer og kan bli blokkert på grunn av tekniske detaljer – alt i strid med ILO-konvensjonene 81 og 129, og absolutt i strid med en intensjon om å bekjempe uformell og usikker ansettelse.
Det er faktisk uklart om fagforeninger i det hele tatt vil få lov til å delta i inspeksjoner under lovutkastet. Artikkel 311 gir denne avgjørelsen til inspektøren, mens artikkel 315 overlater det til arbeidsgiveren. Dermed kan arbeidsgiveren avgjøre om fagforeninga får en plass ved bordet under inspeksjonsprosessen.
ILO gjennomgikk en tidligere versjon av utkastet fra september 2024 og påpekte mange problemer med hvordan det samsvarer – eller ikke samsvarer – med ILO-forskrifter og EU-lover. I teksten til de tekniske kommentarene som ble publisert i februar 2025, forsøkte ekspertene å innta en forsiktig holdning til utkastet og unngå skarp kritikk. Bekymringene deres varierte fra arbeidstid og lønn til fagforeningsrettigheter og streikebeskyttelse, men den versjonen som ble gjennomgått var ikke det endelige utkastet som ble lagt fram i desember. Den ukrainske fagbevegelsen hevder derfor at det nåværende utkastet faktisk ikke har bestått internasjonal gransking.
Sjøl om forskjellene mellom utkastene er små, viser de at arbeidsgivere stadig vinner mer terreng i reformprosessen. Et eksempel: det siste utkastet fjerner arbeidsgivernes plikt til å varsle arbeidstakerrepresentanter om risikoer på arbeidsplassen for sårbare arbeidstakere – til tross for kravet om dette i henhold til EU-direktiv 89/391/EØF.
Ukrainske arbeidere fortjener bedre
Med utgangspunkt i alle problemene med det nåværende utkastet til arbeidslovgivning, er det fortsatt uklart når det kan behandles i parlamentet. Den ukrainske regjeringas prioriterte handlingsplan for 2025 foreslår at den skal legges fram innen desember, men et lignende målsetting ble ikke nådd i fjor på grunn av politisk ustabilitet, motstand fra fagforeninger og den pågående krigen med Russland.
En annen hindring for å forutsi de neste stegene er Ukrainas kaotiske lovgivningsprosess. For eksempel behandler parlamentet allerede lovforslag nr. 10147 om sikkerhet på arbeidsplassen. Hvis den nye arbeidslivsloven ender opp med å regulere de samme problemstillingene på em annen måte, hvorfor vedta begge?
Utkastets overdrevne lengde er ikke den eneste faktoren som kompliserer vurderinga. Realiteten i Ukraina i dag er at krigen gjør det nesten umulig for offentligheten å engasjere seg grundig i en så kompleks lov.
Hvis den vedtas under disse forholdene, risikerer arbeidslivsloven å undergrave Ukrainas forpliktelser til EU-integrasjon – spesielt når det gjelder målet om å forbedre kvaliteten på arbeidsplassene og øke mulighetene for anstendig arbeid. Akkurat nå bør Ukrainas fokus være på å sikre rettferdig lønn, garantere reell ansettelsesbeskyttelse og styrke likestilling på arbeidsplassen. Det er den eneste måten å bygge en sterk økonomi og gjenopprette sosial samhørighet på lang sikt.