Publisert på nettstedet Voxeurope, 30. juli, 2025.
Hva vil det si å være venstreorientert og havne i en invasjon du ikke har valgt eller ønska, som tvinger deg til å revidere prinsippene dine, samtidig som du fortsetter å kjempe for et mer rettferdig samfunn? Dette er en diskusjon med den ukrainske antiautoritære gruppa «Solidaritetskollektiver».
Osokorky-stasjonen i Kyivs undergrunnsbane, februar 2025. | Foto: ©FB
Jeg møtte Kseniia i vinter på en Kentucky Fried Chicken i Pozniaky, et arbeiderklassestrøk i Kyiv. Kseniia er medlem av Solidarity Collectives (SC, Колективи Солідарності), ei gruppe aktivister som definerer seg sjøl som «antiautoritære». Gruppa ble danna i kjølvannet av Russlands fullskala invasjon i 2022. «Noen av oss er anarkister», forteller Kseniia. «Det finnes militante feminister, progressive, miljøvernere, venstreorienterte. Noen identifiserer seg ikke med noen politisk kategori, men deler progressive ideer generelt (LHBT+-rettigheter, kvinners rettigheter, miljøvern…)». Før storskala invasjonen «var bevegelsen vår splitta – det typiske dramaet med folk på venstresida, vet du?» sier hun til meg med et smil.
Etter fullskala invasjonen dro noen deler av Solidaritetskollektivet for å verve seg, mens en annen del av Kollektivet er dedikert til å hjelpe sivile, og drar regelmessig til frontlinjene for å støtte lokalsamfunn og de som flykter fra de okkuperte områdene. En annen del av gruppa er travelt opptatt med å lære å seg å konstruere droner , programmere, fly og levere dem til antiautoritære eller venstreorienterte soldater i de forskjellige bataljonene.
Kommunikasjon står sentralt i Solidarity Collectives arbeid. «Det var viktig for oss å vise fram venstreorienterte perspektiver, aktiviteter og historier fra antiautoritære aktivister i frontlinja. Men det finnes også andre grunner: å støtte landets motstandsinnsats og å la sin stemme og historie bli hørt. Krig er et spesielt – og forståelig nok – komplekst problem for de som er aktive i venstreorienterte grupper. Mange tidligere antimilitarister, inkludert folk som fordømte militariseringa av det ukrainske samfunnet, tok til slutt til våpen. Vi prøver å gi ei forklaring.»
Historisk utvikling og den nåværende konteksten har skapt et gap i forståelse og kommunikasjon mellom ukrainske venstreorienterte og deres vestlige motstykker (det samme kan sies om andre tidligere sovjetblokkland), så vel som med visse grupper og partier. «Fra et visst synspunkt ser jeg at det er veldig vanskelig å forstå, når det ikke er krig i landet ditt», sier Kseniia. Men når krigen kommer, «forsoner du deg med virkeligheten. Det vil si realiteter som ‘russerne er tre dager fra Kyiv’».
Kseniia (til høyre) med to anarkistiske soldater fra en luftrekognoseringsenhet. | Foto: ©Solidarity Collectives
«Vi vet hva som skjer med folk i russisk-kontrollerte territorier som Donetsk og Luhansk. Det finnes etterforskninger med dokumenterte tilfeller av tortur mot de som anses å være vagt knytta til politisk aktivisme. Vi vet at, for noen av oss, er døden bedre enn utsiktene til å havne i henda på et regime av torturister. Stilt overfor denne situasjonen kommer hele det ukrainske samfunnet – ikke bare folk på venstresida – til en felles erkjennelse: fra politikere til grasrotaktivister, til bestemødre som kanskje bare skriver et Facebook-innlegg som støtter Ukraina, alle er sårbare for russisk aggresjon.»
I dag er omtrent 20 prosent av Ukrainas territorium okkupert av Russland. Siden 2022 har Center for Civil Liberties (delt vinner av Nobels fredspris i 2022) samla inn informasjon om mer enn 84 000 saker knytta til krigsforbrytelser begått av de russiske okkupasjonstroppene, alt fra drap, voldtekt og forsvinninger, til andre brudd på grunnleggende rettigheter.
«Ukraina er ikke perfekt, men det er det mest demokratiske prosjektet som finnes i det området som tidligere var Sovjetunionen», fortsetter Ksenija, mens hun rolig og mildt resiterer et av mantraene som ukrainere ofte gjentar for vestlige personer. «Vi har rettigheter. Vi har alltid kjempa for disse rettighetene. Og det er viktig for oss å forsvare det vi har, og å kunne fortsette å utvide dette prosjektet. Vi har ingen politisk undertrykking, det er ingen tortur, ingenting i nærheten av det som skjer med aktivister i Belarus eller Russland.»
Kseniia forklarer at hun bor i Kyiv, men er «fra Kharkiv, Ukrainas nest største by. I dag er den kraftig bombardert: for meg er det den vakreste byen, den mest imøtekommende. Og i dag er den døende. Og familien min er der, vennene mine er der. Noen er allerede døde. Hvorfor er vi i denne situasjonen? Fordi et autoritært regime bestemte at vi fortjente å bli okkupert? Fordi vi er ‘fascister’ eller hvilken som helst annen unnskyldning de kommer opp med? Motivasjonene var de samme for alle, sammen med den dypt personlige bekymringa for slektninger og venner, for stedene der vi vokste opp, og for rettighetene vi har, som må forsvares. Det er disse tingene som gjør motivasjonen til å kjempe så stor. Fordi enten dør vi, -eller verre, eller så kjemper vi».
«Du ser hva som skjer med AfD i Tyskland eller Nasjonal Samling i Frankrike. Eller i Italia og Østerrike. Eller til og med i USA. Og de kaller oss en ‘naziststat’?»
«For oss», forteller Kseniia meg, «er dette et sentralt spørsmål, og ikke partipolitisk: dette er en grunnleggende politisk hending. Man kan ikke stå og se på, og si at ‘vi er ikke enige i denne klassekampen’.»
Derfor fremmer Solidarity Collectives relasjoner og samtaler med andre bevegelser: med de syriske demokratiske styrkene , eller internasjonalister involvert i Myanmar-konflikten. Kseniia har også kontakter med grupper i Polen, Frankrike, Tyskland, Estland, Spania og Italia.
Jeg drikker opp kaffen min før Kseniia rekker å drikke opp sin, men det har hun ikke noe imot. Jeg er ivrig etter å få en bedre forståelse av sammensetninga og standpunktene til aktivistgrupper før krigen, samt debattene og diskusjonene deres.
«Hvis jeg skal si det så forenkla som mulig», sier hun, «kan jeg si at før 1990-tallet var alt relatert til venstresida som ikke passet inn i definisjonen av kommunisme, fullstendig viska ut av det sovjetiske regimet. Minner fra Makhnos store bevegelse eller andre fascinerende politiske bevegelser ble ødelagt. Sovjetkommunismen var svært grundig i den sammenhengen.»
Først med Ukrainas uavhengighet, som ble gjenvunnet i 1991, begynte diverse politiske prosjekter å utvikle seg igjen. «Det fantes anarkistiske bevegelser, så vel som noen fagforeninger, som Priama Diia . Det fantes grupper som Black Rainbow. Noen anarkistiske grupper kjempa mot den nyliberale strukturen i Ukraina og hadde til og med oppnådd noen seire i denne forbindelse. Disse gruppene var aktive i Lviv, i Kiev, i Odessa, i Zaporizjzja. Det var krigen som førte til splittelse.»
Ksenija refererer til invasjonen i 2014, da Russland annekterte Krim og krigen starta i Donbass, hos Ukrainas majoritets russisktalende østlige region. «I 2014 deltok de fleste høyreorienterte aktivistene, ikke-politiske personer og venstreorienterte i frontlinjene . Vi kaller det dobrovat , som de frivillige bataljonene under den spanske borgerkrigen . Etter Maidan bestemte noen seg for å dra og kjempe i Donbass for å forsvare territoriet.»
«Jeg tror at venstresida siden den gang har sittet litt fast og ikke funnet ut hvordan de skulle reagere. Det var grupper som stilte spørsmål ved militariseringa av samfunnet, tvilte på hva som ble gjort, snakka om hva som burde gjøres … snakka om å ha et antimilitaristisk, pasifistisk perspektiv … De gikk så langt som å prøve å finne ut et perspektiv på Donbass, og lurte på om uavhengige valg i den okkuperte regionen ville være løsning, mens andre var kritiske …»
Solidaritetskollektivenes FPV-droneverksted. | Foto: ©Solidaritetskollektivene
Perspektivene var forskjellige, forklarer Kseniia. Det var de som sa: «Greit, vi har dette åpne såret i Donbass, og det vil mest sannsynlig ikke gro. Det er visse investeringer, penger og våpen som sprer seg gjennom samfunnet. Kanskje vi burde tenke på hvordan samfunnet som helhet bør forberede seg på denne typen konflikt, hvis den sprer seg ytterligere, og hvordan vi bør reagere som ei gruppe. Noen av disse menneskene organiserte grunnleggende militær trening, medisinsk trening … de forberedte seg på denne situasjonen, og diskuterte til og med det praktiske rundt hvordan Ukraina kunne forsvare sitt territorium, osv. Så det var en «trend i retning militarisering» på noen måter, men uten en klar forståelse av hva som kom til å skje.»
Dermed forklarer Kseniia at noen i omtrent åtte år jobba med sivile aktiviteter, fra et antimilitaristisk perspektiv, mens andre var overbevist om at man må forberede seg på å forsvare seg.
«Parallelt med dette var det også noen interessante prosjekter som pågikk i forskjellige deler av Ukraina. I Kharkiv, for eksempel, prøvde vi å etablere noen okkuperte hus for flyktninger. Etter Maidan var dette prosjektet det første av sitt slag i Ukraina. Deretter utvikla det seg til et sted for utstillinger, konserter, diskusjoner og livet generelt. Noen interessante øko-anarkistiske prosjekter har blitt organisert i Lviv. I dag finnes det også noen okkuperte bygninger og initiativer i Odessa som tilbyr måltider til hjemløse.»
I Ukraina, sier hun med et smil, fantes det initiativer som ble kalt «Mat, ikke bomber», men «etter krigen begynte de å kalle dem «Mat for alltid», fordi «Mat, ikke bomber», er et budskap russerne bør vurdere, ikke ukrainerne.»
Kseniia er 25 år gammel: for ung til å ha deltatt personlig i Euromaidan, men gammel nok til å vite hva bevegelsen handla om. «Ja, jeg gikk på skolen da Maidan starta. Det var ikke bare i Kyiv, men også i Lviv, Odessa og Kharkiv. Mange av våre folk deltok: i Kharkiv var det en anarkistisk blokade med et banner for gratis helsetjenester, transport og utdanning. Det kan virke litt ute av kontekst i dag, men det var vakkert.»
«Noen av soldatene vi støtter i dag ble skada under Euromaidan. Mange i Vest-Europa ser ut til å tro at protesten hovedsakelig var høyreekstreme eller liberales verk, men jeg tror ikke det stemmer. Hele det ukrainske samfunnet var involvert, inkludert venstreorienterte organisasjoner.»
Som svar på disse punktene er «svaret at Ukraina de siste tiåra har gått gjennom enorme eksistensielle hendelser som påvirker hele samfunnet. Og dette går utover rammene for høyre eller venstre. Det er større enn politikk. Maidan var et øyeblikk av sjølidentifikasjon for et samfunn som hadde kommet sammen: tusenvis av mennesker som forente seg for å kjempe, kreve frihet, mot regimet, mot korrupsjon. For et postsovjetisk land som Ukraina var det et av de mest vellykka opprørene i denne forstand. Denne bekreftelsen av ytringsfrihet og forsamlingsfrihet var en enorm suksess, fordi det vi var på vei mot med presidenten den gang [Viktor Janukovitsj] var tilsvarende dagens Belarus».
«Høyresida var sjølsagt til stede under Euromaidan», forklarer Kseniia, «akkurat som høyresida i dagens krig ikke har veket unna frontlinjene», mens venstresida sliter med å holde følge.
I begynnelsen av fullskala invasjonen fantes det en «venstreorientert» bataljon, men i dag eksisterer den ikke lenger: «Folk på venstresida prøvde å lage en anti-autoritær tropp i de tidlige dagene av krigen, og vi klarte å etablere en på grunnlag av territorielt forsvar. Det var en kommandør, Jurij Samoylenko , som åpna døra for alle som banka på og ville bli med i enheten. Mange av menneskene som ble med var ikke klare. De visste ikke hva krig betydde, de visste ingenting om militær taktikk …»
Ukraina, den «nazistiske» staten
«Ja, det finnes nazister i Ukraina, det finnes høyreekstreme mennesker, så vel som nasjonalister av ulik art, som står i spenning med hverandre», sier Kseniia. Men høyreekstreme «har ikke blitt valgt av samfunnet». I det siste lovgivende valget passerte ikke høyreekstreme partier engang sperregrensa for å bli valgt .
«Ser du hva som skjer med AfD i Tyskland eller RN i Frankrike. Eller i Italia og Østerrike. Eller til og med i USA. Og dere kaller oss en ‘naziststat’?»
Så er det forskjellene som bestemmes av geografi. «Fra landene som grenser til Russland og Belarus – fra Polen til Estland, fra Tsjekkia til Finland – har vi full støtte fordi det er lettere for dem å forstå hva som skjer. I disse landene kan aktivistene klare å se seg sjøl i den situasjonen Ukraina er i.» I motsetning til dette, «jo mindre krigen forstås, desto mer klassekrig, men ikke sjølve krigen, dukker opp i fortellinga og antiimperialismen [til aktivistene]».
«Jo lenger unna du er, desto mer virker {den russiske] propagandaen», legger Kseniia til. «Det er trist å si, men Ukraina har tapt denne kampen, fordi alle milliardene Russland har investert i propaganda er virkelig omfattende og skremmende.»
«Hva betyr det å være ukrainer i dag?» spør jeg Ksenija, litt naivt. Hun smiler igjen. «Jeg har ikke den grenseløse kjærligheten til moderlandet eller den slags, men når man vokser opp her, er man absolutt forankra i landets historiske og kulturelle kontekst. Og man arver traumene fra forfedrene sine som gikk gjennom Holodomor [hungersnøden forårsaka av Stalin] og andre verdenskrig. Besteforeldrene mine var i Gulag, en annen ble drept i andre verdenskrig, en annen sulta.. Man arver disse traumene og bearbeider dem. Og man utvikler empati. Man har en dypere forståelse av russisk kolonialisme i den ukrainske konteksten, og man forstår de politiske kampene på disse områdene. For meg betyr det å være ukrainer å bevare denne kunnskapen, om traumene, om den historiske konteksten, og opprettholde denne motstanden.»
Til slutt spør jeg om det er noe hun vil legge til. «Hovedbudskapet mitt, etter at all praten er over, er at vi har empati for andres kamper, vi prøver å forstå dem, i all denne kompleksiteten, og trekke erfaring fra dem. Og denne erfaringen er svært verdifull, etter min mening, for framtidige generasjoner. Sjøl om Ukraina skulle tape, må denne kunnskapen, om hvordan man organiserer seg og gjør motstand, formidles.»