Publisert på nettsida til International Socialist Leauge, 25. juli 2025. Av Vladimir Plotnikov
Den fullskala russisk-ukrainske krigen har pågått i over tre år nå, og hele denne tida har den vært gjenstand for intense debatter både på venstre- og høyresida.
Det viktigste stridspunktet er vanligvis den sosiale betydningen av denne krigen: hvilken rolle den spiller på i politiske kampens verdensscene, det vil si i sammenheng med den generelle klassekampen i verdenssamfunnet..
Først og fremst er det nødvendig å forstå den sosiale naturen til Putin-regimet i Russland. Putins Russland er resultatet av en sosiopolitisk reaksjon som har pågått i et århundre.
Russland, slik Marx beskrev det så godt i sitt verk «Åpenbaringer av den diplomatiske historien fra det attende århundre», har alltid vært en ekstremt reaksjonær stat. I spissen for det russiske samfunnet har det alltid stått et dypt reaksjonært konglomerat av føydal-monarkiske krefter, ikke bare fiendtlig innstilt til enhver form for sosial utvikling, uansett hvor minimal, men også fast overbevist om behovet for ubegrensa dominans over nabolandene. «Russlands historie er historien om endeløs kolonisering», skrev en av hovedreferansene i russisk historieskriving, Sergej Platonov.
Og sjøl om flertallet av vesteuropeiske land på en eller annen måte har opplevd perioder med borgerlige og demokratiske revolusjoner, ble alle forsøk på antiføydalt og antimonarkistisk opprør brutalt undertrykt i det russiske imperiet.
Revolusjonen mot tsarismen seira i Russland først på begynnelsen av det tjuende århundre. Men på grunn av en rekke lokale og internasjonale konflikter gikk den russiske arbeiderklassen og bøndene nesten umiddelbart over fra en borgerlig-demokratisk agenda til mer radikale og sosialistiske transformasjoner, i håp om dermed å akselerere den sosiale revolusjonen i mer utvikla land.
Denne kolossale oppgaven ble imidlertid umiddelbart møtt med store vanskeligheter: i vestlige land nådde arbeiderklassen enten ikke det nivået som var nødvendig for en revolusjonær bevegelse (Frankrike, Storbritannia), eller dens forsøk på å etablere en proletarisk orden drukna i blod (Tyskland, det tidligere Østerrike-Ungarn).
I Russland ble det i løpet av den forferdelige borgerkrigen og den påfølgende perioden med hard politisk kamp, utvikla et byråkratisk apparat og grep makta, som Leo Trotskij kalte «regimet for byråkratisk absolutisme».
I boka «Om revolusjon» (oversatt til norsk av Per Quale, 2023. Oversetters merknad) påpeker tenkeren Hannah Arendt at i Europa, etter alle revolusjoner, var det alltid kontrarevolusjonene som seira. Det samme skjedde i Russland, bare på et mye mer avansert teknologisk nivå og i gigantisk skala.
Den sovjetiske arbeiderklassen ble halshugget: Under utrenskningene på trettitallet ble bolsjevikpartiet fysisk ødelagt, fagforeningene mista sin autonomi og ble et vedheng til det byråkratiske systemet, og en atmosfære av total overvåking og frykt ble etablert i landet. Samtidig ble den gamle russiske keiserlige sjåvinismen gjenoppretta. da det såkalte «Det hellige Russland» (bokstavelig uttrykk ved hymnen som ble vedtatt i 1944) utropt til statens kjerne, og de såkalte «nasjonale republikkene» måtte nøye seg med roller som underordna «yngre brødre».
Det stalinistiske Sovjetunionen ble en fornya versjon av det russiske imperiet, hvor forfallet i sosiale relasjoner gikk hånd i hånd med gjenoppretting av en ideologi om russisk overlegenhet. Det stalinistiske byråkratiet drømte om å gjenopprette kapitalismen og hevde sin privilegerte posisjon med alle mulige midler, sjøl om det ikke kunne gjøre det umiddelbart. Disse lengslene begynte først å materialisere seg mot slutten av åttitallet.
Alt skjedde slik Trotskij hadde spådd i «Den forrådte revolusjonen»: i fravær av et anti-byråkratisk opprør fra proletariatet, konverterte det sovjetiske nomenklaturet sine privilegier til eiendomsrett over produksjonsmidlene.
Men dette skjedde ikke på en mekanisk eller lineær måte, men i en kontekst preget av motstridende politisk kamp: på den ene sida mellom ulike fraksjoner innen den herskende byråkratiet; på den andre sida med massebevegelser fra ulike samfunnsklasser og nasjoner som utnytta systemets sammenbrudd til å fremme sine egne krav; og dessuten på den internasjonale kampens arena.
Symbolene på denne konfrontasjonen mellom byråkratiske fraksjoner var generalsekretæren i SUKP, Mikhail Gorbatsjov, og medlemmet av Sovjetunionens øverste råd, Boris Jeltsin, som ble lederen for opposisjonen mot Gorbatsjov-regimet, hvis resultater i sosialpolitikken hadde skapt utbredt misnøye i den sovjetiske befolkninga.
Jeltsin forsøkte å stole på de patriotiske bevegelsene i de nasjonale republikkene for å fjerne Gorbatsjov fra makta og sikre total kontroll over Den russiske sovjetiske føderative sosialistiske republikken (RSFSR).
I desember 1991, gjennom de såkalte Belavezja-avtalene, der det ble erklært oppløsning av Sovjetunionen, Gorbatsjov mista sine funksjoner og de sovjetiske republikkene fikk uavhengighet, i full samsvar med den marxistiske ideen om nasjonenes rett til sjølbestemmelse, som hadde inntatt en viktig plass i sovjetisk lov fram til slutten.
Dette er noe Trotskij ikke forutså, og heller ikke kunne forutse. Ødeleggelsen av den sovjetiske planøkonomien var en hending av reaksjonær karakter, men denne reaksjonen inneholdt, på grunn av de spesifikke omstendighetene, revolusjonære elementer.
Jeltsin måtte på den ene siden «overgå» Gorbatsjov og på den andre siden vinne støtte fra global kapital. I dag huskes det nesten ikke, men Jeltsin-tida var ei tid med «vennskap med Amerika» og med «Vesten som helhet»: den nye russiske eliten måtte overbevise det vestlige etablissementet om at den ikke utgjorde en trussel mot dem.
Helt fra begynnelsen av det «fornya Russland» ble imidlertid den antidemokratiske og kolonialistiske karakteren til den nye russiske makta tydelig. Etter starten på en akselerert kapitalistisk restaurering i 1992 oppløste og bomba Jeltsin det uavhengige russiske parlamentet med hjelp fra hæren: hendingene gjennom såkalte «Svart Oktober» i Moskva i 1993. Et år seinere drukna han den tsjetsjenske nasjonalbevegelsen som krevde sjølbestemmelse, i blod,- noe som førte til en langvarig krig i Nord-Kaukasus, der det ble begått forferdelige ødeleggelser og folkemord. Amerikanske og europeiske tjenestemenn så i beste fall en annen vei, om de i det hele tatt la merke til noe.
Jeltsins herskende klasse var dypt imperialistisk. Et av de sentrale elementene i Kremls nye ideologi var fornektinga av ikke bare oktoberrevolusjonen og bolsjevismen, men av den revolusjonære vendinga i 1917 som helhet. Russiske medier begynte å erklære enhver radikal politisk kamp som kriminell; glorifiseringa av symbolske skikkelser fra den monarkiske perioden seira, den ortodokse kirka ble en sentral ideologisk og politisk aktør, og nostalgi for keisertida og all slags sjåvinisme oversvømmet universiteter og litteratur.
Her er det viktig å påpeke rolla til nabolandene – og spesielt Ukraina – i diskursen til det russiske storborgerskapet.
Ukraina er et land som oppsto fra middelalderstaten Kyiv, med arvinger som ble ansett som de russiske tsarene i Romanov-dynastiet. Den offisielle tittelen på de russiske monarkene begynte med ordene «Moskva og Kyivs autokrat», og først etter det ble de andre delene av imperiet lista opp. Med andre ord var makten over Ukraina – hvor sentrum har vært og fortsatt er Kyiv – en av de ideologiske søylene i russisk tsarisme, grunnlaget for dens såkalte «antikk» og «evighet».
På den andre siden var det nettopp i Ukraina at en av de mest dramatiske episodene i borgerkrigen 1917–1922 fant sted, der de imperialistiske reaksjonskreftene led sine mest avgjørende nederlag, samtidig med kamp mellom ulike revolusjonære grupperinger.
Ukrainsk nasjonalisme, i sine forskjellige former, var et konstant problem for russisk imperialisme i nesten hele det tjuende århundre. Og den ukrainske staten som oppsto i 1991, til tross for at den var forent med den russiske gjennom tusenvis av sosiale og økonomiske bånd, motarbeida utvetydig både imperialismen og russisk kultur.
Den russiske herskende klassen kunne imidlertid ikke åpent vise sine koloniale og imperialistiske ambisjoner overfor nabolandene mens de stolte på politiske og økonomiske bånd med Vesten. Alt endra seg mot slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da det russiske borgerskapet, takket være en enestående vekst i oljeprisene, ble oversvømmet av en skikkelig pengekaskade.
Samtidig gjennomførte Boris Jeltsin, svekka av kronisk alkoholisme og helseproblemer, en typisk «maktoverføring til etterfølgeren» i stil med autoritære regimer: til den tidligere hemmelige [KGB-] agenten Vladimir Putin. Putin starta en gradvis omstrukturering av Kremls politiske system, fjerna personer han var ukomfortabel med og forfremma de som skyldte ham sin rikdom og posisjon. Den såkalte «herdinga av regimet» begynte: politiske friheter ble gradvis innskrenka, politi-terroren intensiverte seg, kritiske medier ble isolert eller direkte angrepet.
Hvis Jeltsin ødela den parlamentariske opposisjonen, begynte Putin på 2000-tallet å eliminere alle former for opposisjon.
De russiske kapitalistene ble raskt rike. Hvis det på Jeltsins tid bare var én milliardær i dollar i Russland – og den oversteg knapt 3 milliarder – var det allerede mer enn hundre milliardærer i 2011. Sjøl om inflasjonen hadde sunket sammenligna med 1990-tallet og massefattigdommen i byene hadde krympa fortsatte gapet mellom rik og fattig å vokse. Grunnlaget for økonomien ble eksport av hydrokarboner og mineralressurser. Den sosiale strukturen begynte å ligne den i Angola, Nigeria eller Venezuela: på den ene siden et ultrarikt og byråkratisert borgerskap; på den andre siden en fattig, utsatt og sårbar befolkning, hovedsakelig ansatt i tjenestesektoren.
På midten av 2000-tallet begynte Kreml åpent å vise sine udemokratiske intensjoner, og kolliderte direkte med Vesten. Først styrta den såkalte «Rose-revolusjonen» i Georgia i 2003 den pro-russiske presidenten Eduard Sjevardnadze og brakte en mer liberal og pro-europeisk administrasjon til makta, noe som ble hardt kritisert av offisielle russiske medier. Så, høsten 2004, var det i Ukraina en konfrontasjon mellom den pro-russiske kandidaten Viktor Janukovitsj og den mer pro-europeiske Viktor Jusjtsjenko, noe som førte til massive protester i Kyiv kjent som den oransje revolusjonen: Jusjtsjenko seira til slutt.
Dette var begynnelsen på den «ukrainske vendinga» i Kremls internasjonale politikk – og i Øst-Europas og kontinentets historie som helhet.
For første gang i det postsovjetiske Russland ble de offisielle mediene oversvømmet av hat mot Ukraina og ukrainere. Nyhetsankere og talere snakka daglig om det angivelige kaoset som herska i nabolandet, redslene som Jusjtsjenkos regjering ville føre til og trusselen om etnisk drap og folkemord mot den russisktalende befolkninga i Ukraina.
Det er nødvendig å understreke at alt dette ikke hadde det minste grunnlag i virkeligheten. Sjøl om russisk språk var – og fortsatt er – svært populært i Ukraina, dreide diskusjonen i 2004 seg utelukkende om statsledernes internasjonale politiske orientering, ikke om språklige eller borgerlige rettigheter.
Målet med russisk imperialisme var å etablere et underordna regime i Ukraina – med ytterligere fordeler for russisk storkapital – og med utsikter til en full integrering av landet i en ny versjon av det monarkiske imperiet.
Dreininga mot en åpenlyst aggressiv imperialistisk politikk ble uopprettelig i 2014. Det året ble Janukovitsj-regimet – som hadde kommet tilbake til makta takket være demokratiske valg og misnøye med Jusjtsjenkos liberalisme – styrta av en ny bølge av masseprotester. Som i 2004 starta protestene som et demokratisk krav mot korrupsjon og autoritarisme, men ble snart utnytta av ukrainske nasjonalister, og situasjonen endte med at presidenten flykta og makta ble overført til motstanderne.
Så bestemte Kreml seg for å ta et skritt som forvandla både dem sjøl og verden: annekteringa av Krim. Fra det øyeblikket starta den akselererte konstruksjonen av en ny russisk imperialisme. Russisk fjernsyn begynte å spre ideen om at «russere og ukrainere er ett folk», at «Ukraina ikke er et ekte land» og at Vesten ønsker å «bruke Ukraina som en spydspiss mot Russland». Stalinkulten ble gjenopptatt. Tsarene dukket opp igjen i skolebøkene. Statuer av Ivan den grusomme og Aleksander III ble reist i byene. Dumaen vedtok stadig mer repressive lover. Rettsvesenet ble underordna den utøvende makt. Det politiske politiet (FSB) fikk praktisk talt ubegrensa fullmakter. Undertrykkinga av LHBT-personer og feminister ble systematisert. Venstre-kommunistene ble forfulgt. Alt dette mens de russiske oligarkene akkumulerte kolossale formuer, og utgiftene til hæren steg i været år etter år.
Og dermed, i februar 2022, etter åtte år med spenninger og militaristisk propaganda, lanserte Kreml en fullskala-invasjon av Ukraina.
Det var en klassisk gjenoppretting av de mørkeste imperialistiske eventyrene i historien. En stor kapitalistisk makt, utstyrt med atomvåpen, bestemmer seg for å gjenopprette sitt imperium ved å knuse en svakere nabo, som den anser som «sin rettmessige eiendom», «en del av sin historie». De rettferdiggjør denne aggresjonen med kyniske unnskyldninger og åpne løgner. Den prøver å okkupere store territorier og undertrykke en hel nasjon, uten å stoppe ved krigsforbrytelser eller utryddelse av sivile. Alt dette ledsaget av et enestående propagandaskred i aggressorlandet.
Hva har alt dette med Irland å gjøre?
Ukraina og Russland befinner seg i dag i et forhold som ligner veldig på det som eksisterte mellom Irland og England på 1700- og 1800-tallet. En stor imperialistmakt anser en svakere nabonasjon som «sin egen eiendom», utnytter dens ressurser, prøver å undertrykke dens språk og kultur, benekter dens uavhengighet, baktaler dens ledere som «forrædere» og «agenter for fremmede makter», samtidig som den bruker befolkninga som kanonføde i sine kriger.
Irland var i århundrer en koloni av det britiske imperiet. Befolkninga var offer for folkemord, hungersnød og masseutvisninger. Ethvert forsøk på nasjonalt opprør ble drukna i blod. I lang tid hevda britiske ideologer at irene ikke utgjorde en egen nasjon, at språket deres var en landlig dialekt av engelsk, og at øya alltid hadde vært en del av «Storbritannia».
På 1800-tallet, etter den såkalte store hungersnøden, ble millioner av irer tvunget til å emigrere. Mange ble proletarer i England, og ble forakta og undertrykt som en underlegen kaste, til tross for at de snakka samme språk som sine undertrykkere. Først på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet klarte den irske nasjonen å organisere en massearbeider- og sosialistbevegelse, som kombinerte kampen for uavhengighet med den sosiale revolusjonen. Det var da en ny generasjon revolusjonære dukket opp som forsto at ingen betydelig sosial endring var mulig uten å bryte med britisk imperialisme.
Det er akkurat den situasjonen Ukraina står overfor i dag
Det ukrainske folket motstår ikke bare en militær invasjon, men også et forsøk på kulturell og nasjonal utsletting, fra russisk imperialisme. Denne krigen er en krig for nasjonal frigjøring. Og som enhver autentisk nasjonal kamp har den en progressiv karakter. Men den presenterer også faren for at frigjøringsbevegelsen vil bli underordna utenlandsk kapital: i ukrainsk tilfelle, amerikansk og europeisk imperialisme.
Derfor er oppgaven til revolusjonære sosialister over hele verden – og spesielt i Øst-Europa – å betingelsesløst støtte den ukrainske motstanden, samtidig som de fortsetter å kritisere Zelenskyj-regjeringa og dens nyliberale politikk. Å forsvare Ukrainas rett til våpen, til sjølbestemmelse og til å integrere seg som landet ønsker med andre land, uten å bli behandla som en brikke i stormaktenes geopolitiske spill.