Publisert på nettstedet Meduza, 20. august 2025. Kilde: Meduza
I dagene etter Vladimir Putin og Donald Trumps toppmøte i Alaska har verdens oppmerksomhet vendt seg mot den delen av Donetsk-regionen som Kyiv fortsatt kontrollerer – og som Putin vil at de skal gi fra seg. Dette territoriet inneholder Ukrainas «festningsbelte», en 50 kilometer lang strekning med forsvarsstrukturer og befesta bosetninger som har blitt bygget opp over mer enn et tiår. Vestlige medier har hevda at dette beltet både er motivasjonen for Putins krav og grunnen til at forslaget hans ikke er et prosjekt for Ukraina. Meduza vurderer disse påstandene og forklarer den militære og politiske betydninga av «festningsbeltet».
15. august møttes Russlands president Vladimir Putin og USAs president Donald Trump i Alaska for sine første personlige samtaler om krigen i Ukraina. Ifølge Reuters brukte Putin møtet til å legge fram vilkårene for å avslutte invasjonen. I tillegg til å kreve offisiell status for det russiske språket og tillatelse for den russisk-ortodokse kirka til å operere i Ukraina, ba Putin om sanksjonslette for Russland, anerkjenning av Krim som russisk territorium og full tilbaketrekking av ukrainske tropper fra de østlige Donetsk- og Luhansk-regionene. Til gjengjeld er Moskva forberedt på å fryse frontlinja i Kherson- og Zaporizjzja-regionene og trekke seg tilbake fra Ukrainas Sumy- og Kharkiv-regioner.
Beregninger fra Reuters basert på data fra åpen kildekode viser at russiske styrker per midten av august 2025 okkuperer 19 prosent av Ukraina, inkludert 74 prosent av regionene Kherson og Zaporizhzja. Luhansk-regionen er nesten utelukkende under russisk kontroll, men i Donetsk-regionen holder ukrainske styrker fortsatt betydelig territorium. Ukraina kontrollerer omtrent en fjerdedel av regionen – omtrent 6600 kvadratkilometer.
President Volodymyr Zelenskyj har gjentatte ganger uttalt at Ukraina ikke vil «gi bort» landet sitt til Russland. Financial Times rapporterer at den ukrainske lederen bak lukkede dører kan være åpen for et «fordøyelig kompromiss» med Moskva som innebærer en frysing langs den nåværende frontlinja, men han anser ei frivillig tilbaketrekning fra de fortsatt ubebodde delene av Donbas som et «umulig» skritt.
Full kontroll over Donbas er allment ansett som et av Putins viktigste krav. Og dette er ikke bare fordi Russland formelt annekterte hele Donetsk- og Luhansk-regionene tilbake i 2022 – de gjorde tross alt også krav på Kherson- og Zaporizjzja-regionene samtidig, og ifølge medieoppslag ser det ut til at Moskva er villig til å fryse frontlinja i disse sørlige regionene.
The Economist antyder at den virkelige årsaken ligger i Ukrainas «festningsbelte» i Nord-Donetsk. Denne 50 kilometer lange forsvarslinja, som strekker seg fra Sloviansk og Kramatorsk til Druzhkivka og Kostyantynivka, er en stor barriere for at Russland ikke bare skal erobre hele Donbas, men også true andre ukrainske regioner.
«Festningsbeltet» er et tettbygd, urbanisert område som hindrer troppeframrykking. Bygginga startet i 2014, etter at Russland annekterte Krim og starta krigen i Donbas. Etter Bakhmuts fall i 2023 styrka Ukraina området ytterligere med bunkere, skyttergraver, minefelt og panservernhinder.
Tidligere ukrainsk forsvarsminister Andrii Zahorodniuk fortalte The Economist at Ukraina har gjort «massive» investeringer i disse festningsverkene. Magasinet skrev at Kramatorsk og Sloviansk har blitt «bastionbyer» – logistiske knutepunkter for Ukrainas militære og militære produksjonssentre. Nico Lange, en tidligere stabssjef i Tysklands forsvarsdepartement, bemerka at det å skulle erobre «beltet» ville ta Russland år og koste enorme menneskelige og materielle tap.
På den annen side kunne Moskva velge å ikke gå til direkte angrep på Kramatorsk og Sloviansk, men å omringe byene og tvinge ukrainske tropper ut av posisjonene sine. Russiske styrker har allerede inntatt andre tungt befesta festninger, som Avdiivka.
Å gi fra seg «festningsbeltet» ville være problematisk for Ukraina av flere grunner. For det første, og kanskje fremst, ville mange ukrainere se det som et svik mot alle ofrene deres landsmenn har gitt. For det andre kan ikke den ukrainske hæren bare trekke seg tilbake og bygge nye festningsverk andre steder – dette tar penger og tid. For det tredje ville det befesta området i Russlands hender være et naturlig utspring for ytterligere aggresjon.
«Det er ikke bare skyttergraver», sa Elina Beketova, en stipendiat ved Center for European Policy Analysis (CEPA), til The Independent. «Det er et dypt, lagdelt forsvar med bunkere, panserverngrøfter, minefelt og industriområder bygget inn i terrenget. Området inkluderer dominerende høydedrag, elver og bysoner som gjør det ekstremt vanskelig å erobre.» Hvis disse forsvarsverkene skulle falle, advarte hun, ville frontlinjen forskyves 80 kilometer vestover, noe som ga Russland tilgang til «åpent terreng – flat steppe uten naturlige barrierer – noe som gir dem en direkte vei mot Kharkiv, Poltava og Dnipro».
Den Kyiv-baserte avisa The Counteroffensive bemerka at festningsverkene som utgjør festningsbeltet ble bygget av både militærpersonell og sivile arbeidere. De omtalte disse forsvarsverkene som «hovedpremien Putin ønsker å gjøre krav på i forhandlingene for å avslutte krigen». Wall Street Journal rapporterte også at grunnen til at Putin insisterer på Donetsk-regionen, er at «Ukraina har skapte det som i hovedsak er et 50 kilometer langt festningsbelte av tungt befesta byer, tettsteder og forsvarsvoller» der.
Meduzas egne analytikere hevder imidlertid at «festningsbeltet» sannsynligvis ikke er en av hovedårsakene til Moskvas krav om hele Donbas-regionen. Ifølge dem er Russlands pågående offensive operasjoner retta mot disse festningsverkene mer drevet av politiske hensyn. Nemlig å destabilisere Ukraina og svekke Zelenskyj ved å tvinge ukrainske styrker til å trekke seg tilbake fra ubesatte områder, og å rettferdiggjøre krigen overfor russerne innenlands gjennom retorikk om å «beskytte russere i Donbas».
Samtidig bemerker Meduzas eksperter at Kyivs avvisning av å avstå territorium gir Moskva muligheten til å erobre «festningsbeltet» med makt. Ut fra det nåværende tempoet i den russiske framrykkinga og styrkebalansen, kan dette realistisk sett skje innen midten av 2026. Militært sett ville det være enklere for Russland å erobre «festningsbeltet» enn å iverksette angrep på fortsatt uberørte deler av Kherson- og Zaporizjzja-regionene.