Publisert på nettstedet Europe Solidaire Sans Frontières, 27, august 2025. Av LANSON Michel og LE TRÉHONDAT Patrick, i samtale med FRIBORG Bjarke
Den nordiske venstresida gjør store framskritt i sin tenkning om spørsmål om folkelig forsvar og sikkerhet i Europa. Denne refleksjonen får næring fra dens vedvarende og permanente engasjement for Ukraina. Den støtter aktivt ukrainske fagforeninger og sosiale bevegelser, så vel som progressive antifascistiske krigere som bekjemper russisk imperialisme.
Bjarke Friborg, medlem av den danske Rødgrønne Alliansen (Enhedslisten), har kommet tilbake fra Ukraina hvor han besøkte Solidaritetskollektivene sammen med Helene Vadsten. Han var så vennlig å svare på spørsmåla våre.
Kan du introdusere oss for Enhedslisten (Rødgrønn allianse), dens historie og politiske orientering?
– Den rødgrønne alliansen (Enhedslisten) ble grunnlagt i 1989 som en samla front av flere radikale venstreorienterte tradisjoner i Danmark, spesielt Venstresosialistene, Kommunistpartiet, den trotskistiske SAP (Fjerde internasjonale) og ei maoistisk gruppe. Etter å i utgangspunktet ha slitt med å komme over sperregrensa på 2% i valg, kom Den rødgrønne alliansen inn i Folketinget i 1994 og har siden blitt en viktig parlamentarisk og utenomparlamentarisk kraft for den danske venstresida.
I dag kombinerer partiet en sterk økososialistisk og internasjonalistisk profil med vekt på økende sosiale ulikheter og generelle spørsmål knytta til arbeiderklassen. Vi kritiserer systematisk kapitalistisk innstramming og en økologisk omstilling som er for langsom og usammenhengende i møte med klimakatastrofen. Partiet samarbeider tett med folkebevegelser, fagforeningsaktivister og er fortsatt en pluralistisk organisasjon med sterkt internt demokrati.
Siden 2011 har vi generelt oppnådd 5 til 7 % av stemmene nasjonalt, og ved det siste lokalvalget i 2021 fikk vi 24,6 % av stemmene i København, noe som gjør oss til det mest populære politiske partiet i byen.
De siste årene har det vært debatter rundt spørsmål som EU, NATO, Ukraina og Palestina. Noen anklager oss for å ha «forrådt våre prinsipper» fordi vi nå stiller sosialistiske kandidater til valg til Europaparlamentet i stedet for å argumentere for utgang fra EU, fordi vi støtter våpenleveranser til Ukraina, sjøl om de går gjennom NATO, og fordi vi forsvarer et fritt Palestina samtidig som vi fordømmer Hamas som ei høyreekstrem terroristgruppe. For flertallet av partimedlemmenes synspunkt forsvarer vi imidlertid bare en sammenhengende og praktisk internasjonal solidaritet til fordel for arbeiderne, kvinner og minoriteters rettigheter.
Den rødgrønne alliansen er sterkt engasjert i Ukrainas favør, og mer spesielt i den ukrainske venstresida. Hva er den politiske betydninga av denne forpliktelsen, og hvordan omsettes den til praktisk politisk virksomhet?
– Helt siden starten av den storstilte invasjonen har vi fastholdt at dette er et spørsmål om grunnleggende solidaritet med folk som motstår undertrykking og imperialistisk aggresjon. Den russiske invasjonen er helt klart en imperialistisk erobringskrig, og Ukrainas rett til sjølstyre må forsvares, noe som i praksis inkluderer militær støtte.Dette betyr imidlertid ikke at vi støtter den ukrainske regjeringa, oligarkene eller korrupsjon.
Tvert imot samarbeider vi med den ukrainske venstresida, fagforeninger og organisasjoner i sivilsamfunnet som ikke bare kjemper for nasjonal uavhengighet, men også for demokrati, sosiale rettigheter og arbeiderkontroll. I samarbeid med Miljøpartiet Alternativet, og siden 2023 via det Danske Instituttet for Partier og Demokrati (DIPD), har vi fått direkte økonomisk støtte til den progressive organisasjonen Sotsialnyi Rukh (Sosialbevegelsen). Takket være denne støtten har de vært i stand til å åpne sosiale sentre i Kyiv, Lviv og i industribyen Kryvyi Rih, øst i landet. Vi er alltid imponert over arbeidet til disse aktivistene, som utvetydig bekrefter at ukrainere ikke bare er brikker på det geopolitiske sjakkbrettet, men snarere aktører i sin egen kamp for frigjøring.
Tror du det finnes en russisk trussel mot Europa? Hvordan karakteriserer du den?
– Det er åpenbart at Russland i seg sjøl er et europeisk land, og et stort et. Men hvis man snakker om EU og allierte land som Norge, samt andre naboland til Russland, er trusselen fra Putins regime unektelig svært reell. Ikke nødvendigvis i form av «stridsvogner som går inn i Paris», men absolutt som en trussel mot demokrati, suverenitet og prinsippet om at grenser ikke kan endres med rå makt. Som en venstreorientert organisasjon motsetter vi oss russisk imperialisme akkurat som vi har motarbeida amerikansk og NATO-imperialisme: ikke ved å støtte én blokk mot en annen, men ved å forsvare folks rett til sjølstyre og støtte demokratiske og progressive krefter i Russland og dets klientstat, Belarus.
Hvordan formulerer dere en folkelig forsvarspolitikk side om side med deres sosiale frigjøringspolitikk? Og hvordan oppfattes dette på «venstresida» generelt?
– For oss er nøkkelbegrepet folkelig forsvar – et demokratisk forsvar basert på borgere og forankra i sivilsamfunnet, og ikke et militarisert statsapparat som tjener interessene til selskaper, våpenindustri og imperialistiske intervensjoner i Afrika, Sentral-Asia eller andre steder. Forsvar er ikke begrensa til våpen og hærer, men angår folks kollektive evne til å organisere og beskytte sine lokalsamfunn.
Noen på venstresida ser på dette som en sjølmotsigelse, men vi fastholder at det er sammenhengende: å motsette seg militarisme betyr ikke å ignorere nødvendigheten av at folk motstår aggresjon. Alternativet til folkelig forsvar består i å la feltet stå åpent for autoritære makter.
Stilt overfor den russiske trusselen har den vestlige venstresida framstått hjelpeløs. Dens stort sett forelda antimilitaristiske tradisjoner lar den havne i uløselige motsetninger. På den ene sida fordømmer den det militærindustrielle komplekset og opprustning, men på den andre sida krever den våpenleveranser til Ukraina. Den fordømmer NATO, men tier om militærallianser mellom Russland og Kina. Og sier ingenting om sistnevntes ekstraordinære opprustningsinnsats. Hvordan nærmer Enhedslisten seg disse forsvars- og også militære spørsmålene, både på nasjonalt og på europeisk nivå?
– Venstresida har alltid vært splitta i sikkerhetsspørsmål, men Russlands storstilte invasjon av Ukraina har tydeligvis ført til en ny balansering og avvisning av visse dikotomier. For oss, medlemmer av Den rødgrønne alliansen og den nordiske venstresida generelt, er det ingen motsetning mellom militær støtte til Ukraina og kritikk av NATO og våpenindustrien. Vi fordømmer russisk aggresjon på det sterkeste, men vi motsetter oss også massive [vestlige] militære forsterkninger basert på vilkårlige mål satt av Donald Trump.
Samtidig etterlyser vi sosialisering av våpenindustrien, forbud mot EUs våpeneksport til land som Israel og Kina, og en global sikkerhetsarkitektur basert på gjensidig nedrustning, samarbeid og folkelig suverenitet – og ikke et nytt våpenkappløp.
Under den siste konferansen til den danske Rødgrønne Alliansen/Enhedslisten , som særlig handla om forsvarsspørsmål, kritiserte SAP (dansk seksjon av Den fjerde internasjonale) Alliansen for «ikke å ha en forsvarspolitikk som er radikalt forskjellig fra den parlamentariske mainstreamen» og derfor allierer seg med borgerlige partier. Hva har du å si til denne anklagen?
– Konferansen godkjente en ny forsvars- og sikkerhetspolitikk som støtter våpenforsyning til Ukraina og styrking av det territoriale forsvaret av Danmark, Grønland og Færøyene, samtidig som den avviste en generell styrking av militære kapasiteter, et internasjonalt våpenkappløp og å gi militærmakt til EU. Dette skiller oss tydelig fra alle andre partier som er representert i parlamentet. Når det gjelder SAP, har gruppa hovedsakelig advart den rødgrønne alliansen mot illusjoner om å reformere NATO eller EU. Disse to organisasjonene består av imperialistiske stater som forfølger sine egne interesser, og enhver militær styrking vil til sjuende og sist tjene disse interessene snarere enn internasjonal solidaritet eller beskyttelse av demokratiet i land som Moldova og Georgia. Jeg forstår og respekterer denne kritikken, samtidig som jeg understreker at SAP alltid har støtta å bevæpne Ukraina og ikke eksplisitt motsetter seg investeringer i sivil beredskap eller bedre beskyttelse mot hybridkrigføring og cyberangrep.
På den annen side foreslo noen medlemmer av Den rødgrønne alliansen en alternativ erklæring som uten unntak avviste enhver form for investering knytta til ideen om territorielt forsvar, samtidig som de facto svikta Ukraina og advarte mot å «velge side» i en krig som «like mye» er en stedfortrederkrig. Jeg er glad for at denne erklæringa ble avvist.
Danmarks væpna styrker er uvanlige. Det finnes ei fagforening for underoffiserer som er medlem av den danske faglige landsorganisasjonen LO. Hva synes du om hvordan den danske hæren fungerer og organiserer seg?
– I alle nordiske land og i Nederland har soldater og offiserer fagforeninger med tariffrett og folkevalgte representanter. Fagforeningene er integrert i arbeidsmarkedssystemet, men deres rolle består i å representere underordna som ansatte, noe som er forskjellig fra den demokratiske folkelige kontrollen over væpna styrker som den rødgrønne alliansen ser for seg.
Historisk sett har forholdet mellom den danske venstresiden og den viktigste militære fagforeningen HKKF (Soldaternes og Korporalenes Forbund) vekslet mellom samarbeid og spenninger. På 1970-tallet utfordret den såkalte «røde soldater»-bevegelsen blant vernepliktige militære hierarkier, NATO og dansk forsvarspolitikk, og krevde bedre forhold og mer demokratisk innflytelse. HKKF, som representerer profesjonelle soldater, inntok en mer moderat og lojal posisjon, som noen medlemmer av venstresida anså som for tett knytta til systemet, sjøl om det ble etablert samarbeid om praktiske spørsmål som bolig og arbeidstid. I dag fungerer HKKF som en tradisjonell fagforening med fokus på lønns- og arbeidsvilkår. Det bør bemerkes at presidenten i 2018 var hovedforhandler for 180 000 embetsmenn på randen av en generalstreik. Danske soldater deltar i demonstrasjoner i uniform og støtter kampanjer på sosiale medier, særlig gjennom innlegg fra personell utplassert i Afghanistan som vifter med solidaritetsslagord.
Fra dette synspunktet, etter dine nylige turer til Ukraina, hva kan du fortelle oss om den ukrainske hæren? Både når det gjelder dens sosiale sammensetning (i hovedsak arbeiderklasse) og dens funksjon, er den ukrainske hæren overraskende. Vi vet at det for eksempel finnes en LGBTQ-militærforening, eller at fagorganiserte arbeidere i uniform er i kontinuerlig kontakt med fagforeningene de er medlemmer av.
– Som en del av en delegasjon fra den rødgrønne alliansen møtte jeg flere progressive sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger i Ukraina som alle viste sterkt engasjement for forsvarsinnsatsen og hærens ytelse. Dette inkluderte generell og målretta støtte til soldater, spesifikke grupper og enheter, samt veteraner. Fra et venstreorientert perspektiv synes jeg Solidaritetskollektivene er spesielt bemerkelsesverdige fordi de kanaliserer direkte hjelp til antifascister, fagforeningsfolk og miljøaktivister ved fronten, med støtte fra et stort internasjonalt grasrotnettverk.
Utover sin humanitære innsats deltar de også i håndverksmessig droneproduksjon, som helt klart har blitt et viktig element i internasjonal solidaritetsinnsats. Disse formene for sivil og militær interaksjon er svært forskjellige fra situasjonen i land som Danmark, men de er sjølsagt helt forståelige ettersom missiler fortsetter å regne ned over ukrainske hjem, gårder og byer.
Fundamentalt sett gjenspeiler dette det faktum at Ukrainas forsvar tydeligvis ikke hviler utelukkende på en permanent hær bestående av profesjonelle og vernepliktige, men på en folkelig krigsinnsats, der hæren består av vanlige arbeidere, fagforeningsfolk, studenter, LHBTQ-personer og frivillige som kjemper for sine lokalsamfunn. Som et resultat eksisterer det en ekstraordinær grad av samhandling mellom sivile og militæret, med aktivistnettverk og ideelle organisasjoner som tilbyr alt fra medisinsk utstyr til hjemmebygde droner.
Mainstream-mediene har en tendens til å framheve sofistikerte vestlige våpen og økonomisk bistand verdt flere milliarder dollar. Det som ofte går ubemerka hen, er imidlertid de folkelige innsamlingsaksjonene og sjølorganiserte produksjonsnettverkene som støtter ukrainsk motstand daglig. Samtidig drar soldater fortsatt ikke nytte av grunnleggende rettigheter, sjøl i krigstid. Det finnes ingen tydelige regler for hvile, demobilisering eller rehabilitering, og offisielle fagforeningsorganisasjoner [i militæret] er forbudt. Nye initiativer har imidlertid dukket opp for å fylle dette gapet. Initiativer som LGBTQ Military Union of Ukraine eller «Usynlig bataljon» (som fokuserer på kvinner i krig) har fått framtredende plass, mens den progressive organisasjonen Sotsialnyi Rukh har oppretta sin egen hjelpelinje og tilbyr gratis juridisk bistand til soldater, veteraner og deres familier.
Deler andre venstrepartier i Skandinavia og Nord-Europa mer eller mindre dine standpunkter? Hvordan samarbeider dere, eller ser du for deg å samarbeide?
– Den rødgrønne alliansen samarbeider tett med venstresida i regionen – det svenske Vänsterpartiet, det norske Rødt og det finske Venstrealliansen, samt med bevegelser på Island og i de baltiske landa. Vi er ikke alltid enige om alle taktiske spørsmål, men vi erkjenner alle at solidaritet med Ukraina er helt nødvendig og at vi må omdefinere venstresidas sikkerhetspolitikk for en ny æra. Vårt mål er å bygge et nordisk og europeisk nettverk som knytter støtte til Ukraina til en bredere, sosialistisk, feministisk og økologisk sikkerhetsvisjon, utover militarisme.
Intervjuet ble opprinnelig utført av Michel Lanson og Patrick Le Tréhondat for Bastille Network (Frankrike)