Publisert på nettstedet The Insider, 4. september 2025. Av Konstantin Skorkin
Midt i den ekstreme sommervarmen i 2025 har vannmangel pressa Ukrainas russisk-okkuperte Donetsk-region til randen av en humanitær katastrofe. Pro-russiske medier skylder på Ukraina for krisa, men regionens vannsystem har blitt stadig dårligere siden russiske tropper kryssa Ukrainas grenser i 2014 – og det har blitt verre etter starten av fullskala-invasjonen i februar 2022. Myndighetspersoner som i årevis har ignorert problemet, befinner seg nå maktesløse i møte med den pågående tørken.
Hvor fikk Donetsk vannet sitt fra, før invasjonen?
Vannforsyning har historisk sett vært et stort problem for Donbas. Mye av regionen ligger på en tørr steppe, uten store elver eller innsjøer, og den raske befolkningsveksten som skjedde etter sovjetiske industrialiseringsarbeid krevde umiddelbare løsninger.
I 1958 ble den 133 kilometer lange kanalen «Siverskyi Donets–Donbas» bygget for å forbinde elvene Siverskyi Donets og Kalmius. Kanalen ble den viktigste vannkilden for Donetsk-regionen og dekket 94 % av behovet. Et nettverk av reservoarer ble også oppretta for nødsituasjoner, og en annen viktig pulsåre var Sør-Donbas-rørledninga, som frakta vann sørover til Mariupol.
Også før 2014 var imidlertid systemet sårbart og krevde dyrt vedlikehold på grunn av industriell belastning, forurensning og ressursutarming. Korrupsjon forverra den vanskelige situasjonen : I 2013 avslørte det lokale nettstedet Donetskaya Pravda , støtta av Vidrodzhennia-stiftelsen, ei ordning som involverte stråselskaper knytta til Donetsk-tjenestemenn og ledelsen i det regionale forsyningsselskapet Voda Donbassa (bokstavelig talt «Donbas vann»).
En lignende situasjon utspilte seg i Luhansk-regionen. Under styret til det pro-russiske Regionpartiet endte hele vannsystemet opp under kontroll av et stråselskap med diffuse mottakere, registrert på De britiske Jomfruøyene. Likevel ble korrupsjonsskandalene som involverte regionale eliter snart overskygga av ødeleggelsene som ramma Donbas da Russland starta sin «hybridkrig».
Vannledninga som frontlinje
Til tross for sin kritiske rolle i å holde regionen i live, ble vanninfrastrukturen i Donbas gjentatte ganger utsatt for angrep under den regionale konflikten i 2014–2022. Pumpe- og renseanlegg som bidratt til Siverskyj Donets-Donbas-kanalen ble beskutt av russiskstøtt separatister, og ansatte i Voda Donbassa måtte foreta reparasjoner med fare for signe egne liv.
Innen utgangen av 2021 hadde ni ansatte blitt drept og 26 skada. UNICEF dokumenterte mer enn 450 tilfeller av skade på vannanlegg i Donetsk-regionen fra 2016 og utover – uten å telle med de verste hendingene, som skjedde i de to første åra av krigen.
Fram til februar 2022 fortsatte Siverskyj Donets-Donbas-kanalen å forsyne vann til deler av Donetsk-regionen som er kontrollert av den såkalte «Folkerepublikken Donetsk», eller «DPR», en utbryterstat støtta av Russland , annektert av Moskva i 2022. Renseanlegget i Donetsk forble et nøytralt anlegg, kun tilgjengelig for OSSE-representanter og det ukrainsk-russiske fellessenteret for kontroll og koordinering, oppretta under Minsk-avtalene i 2015. Både kanalen og renseanlegget ble oppført i Minsk-protokollen som strategiske livlineanlegg som skulle plasseres i en demilitarisert sone. Likevel ble de med jamne mellomrom beskutt.
Voda Donbassa opererte under ukrainsk lov, sjøl om halvparten av de ansatte og to tredjedeler av kundene bodde i separatistkontrollerte områder. Ledelsen i «DPR» utnytta denne realiteten ved å sette «subsidierte» tariffer for strøm og vann som var halvparten så høye som i områder kontrollert av Ukraina (der prisene allerede var blant de laveste i landet). Betalingene ble gjort gjennom «byttehandel» – elektrisitet og klor fra erobra ukrainske kraftverk og kjemiske fabrikker i bytte mot vann.
Dette førte til kronisk underfinansiering av vedlikeholdet. Innen 2020 hadde Voda Donbassa blitt Ukrainas største debitor, med en gjeld på rundt 5 milliarder hryvnia (150 millioner euro) for strøm. Av dette kom 3,9 milliarder fra forbrukere i territorier som ikke kontrolleres av Kyiv.
Ledelsen i «DPR» utnytta situasjonen ved å sette «subsidierte» tariffer for strøm, som var halvparten så høye som i områder kontrollert av Ukraina.
I 2021 tok den ukrainske regionale administrasjonen i Donetsk opp spørsmålet om å modernisere Voda Donbassas nettverk, inkludert den delen som gikk gjennom DPR-kontrollert territorium (et prosjekt som også kunne være til fordel for Kyivs reintegreringsstrategi). President Volodymyr Zelenskyj støtta ideen og lovet å finne de 30 milliarder hryvniaene som trengs. Men da konflikten eskalerte til en fullskala krig, ble det umulig å erstatte rørene.
Krigstidas ødelegginger og forvalternes styre
Etter Russlands fullskala-invasjon i 2022 ble vannkanalen i Donbas et mål i frontlinja. Som Sophie Lambroschini, en ekspert på Ukrainas krigstidsøkonomi ved Marc Bloch-senteret i Berlin, bemerker :
«Vannsituasjonen i Donbas-regionen har vært komplisert av krig siden 2014. Regionen har få ressurser med tanke på det stor vannforbruket til vannkrevende metall- og koksindustri og de tettbygde områdene. Store deler av vannet kommer fra ei liten elv, Siverskyj Donets, som renner i nord.»
Ikke bare pumpe- og renseanlegg ble angrepet, men også sifoner, lokalt kjent som «duikere» – massive overjordiske rørbroer med ekstra pumpeutstyr som gjorde det mulig for kanalen å krysse kløfter og jernbanelinjer. I et eksempel er en hending som fant sted nær Chasiv Yar,hvor russiske tropper ødela vannrør som blokkerte passasjen for pansra kjøretøy. Kanalen ble også skada da ukrainske styrker angrep russiske tropper som brukte de samme rørene som dekning.
Reservoarer over hele Donbas ble også rammet. I 2023 ødela kampene rundt Avdiivka Karlivka-reservoardemninga, noe som trua nærliggende landsbyer med flom. I 2024 sprengte russiske styrker Kurakhove-reservoardemninga, som forsynte et lokalt kraftverk med kjølevann, og de ødela den også.
Krisa ble forverra av ødelegginga av reservoardemninga Oskil i Kharkiv-regionen. Russiske styrker reiv den under tilbaketrekninga i september 2022. Reservoaret hadde vært avgjørende for å opprettholde vannstanden i Siverskyj Donets-Donbas-kanalen. Ukrainas sikkerhetstjeneste anmeldte in absentia de russiske generalene Oleg Tsokov og Oleg Makovetskyj, som angivelig beorda rivinga.
Disse handlingene tappa ferskvannsreservene og forstyrra regionens økologiske balanse. «I flere tiår har sedimenter som inneholder tungmetaller, gjødselrester, organisk materiale og petroleumsprodukter samla seg på bunnen av kunstige reservoarer. Når demninga brister, blir ikke disse giftstoffene bare liggende på overflaten – de spres ut i miljøet. Det betyr at ikke bare vann forgiftes, men også jord, luft og næringskjeder. Risikoen for kreft øker, jordbruk blir umulig, og noen ganger er til og med uholdbart å leve der», sa den ukrainske miljøforkjemperen Oleksandra Rozanova.
Okkupasjonsmyndighetene i det sjøl-erklærte «DPR» skubba skylden for vannkrisa over på Ukraina, og pro-Kreml-medier snakka om en «vannblokade» mot regionen. I realiteten ble det ikke presentert noen troverdige bevis som tyda på at Ukraina hadde kutta av Siverskyj Donets-Donbas-kanalen. Tvert imot var det rett og slett på grunn av den russiske invasjonen at den viktigste vannforsyningskanalen ble ødelagt.
Vannmangelen ble imidlertid et av instrumentene Kreml brukte for å rettferdiggjøre sitt uttalte mål om å erobre Donetsk-regionen fullstendig – noe som ville gjøre det mulig for Russland å ta kontroll over det som var igjen av kanalen. «Fullstendig restaureringsarbeid er bare mulig når hele kanalens lengde, inkludert underjordiske deler, er under fast russisk militær kontroll», skrev den Kreml-vennlige avisa Vzglyad .
Som et alternativ benytta okkupasjonsmyndighetene seg av en vannrørledning fra Rostov-regionen i Russland, bygget på slutten av 2022. Pro-russisk presse hylla infrastrukturprosjektet som en triumf: «Rørledninga ble bygget på rekordtid. Beslutningen ble tatt i november 2022, bygginga starta i desember, og i løpet av bare fire måneder var den ferdig.»
Men den nye kanalen klarte ikke å løse vannproblemet i Donbas. Kapasiteten var for lav, og det var hyppige havarier. Tjenestemenn i «DPR» innrømmet at den bare dekka 45 % av regionens behov. Seinere ga russiske ultranasjonalistiske kretser skylden for prosjektets fiasko på den tidligere viseforsvarsministeren Timur Ivanov, som ble dømt for korrupsjon i 2025. Saken hans omfatta faktisk bestikkelser fra Olimpcitystroy, et selskap involvert i prosjektet.
Hvordan Pushilin og Putin «redder» Donetsk
Den nåværende vannkrisa brøt ut i sommer etter at den dårlige infrastrukturen ble ytterligere belasta på grunn av varme og tørke. Gjenværende reservoarer i Donetsk-regionen tørka ut. Sprukne mudderflater dukka opp , i stedet for Khanzhenkivske-reservoaret nær Makiivka. I Donetsk ble det bare levert vann hver tredje dag; i Yenakijeve, hjembyen til tidligere president Viktor Janukovitsj, hver fjerde dag.
Mangelen nådde slike proporsjoner at til og med «Novorossiya-patrioter» innrømmet omfanget. Den tidligere ukrainske parlamentsmedlemmet som nå er separatist, Oleg Tsarjov, beskrev de dystre realitetene i Donetsk på Telegram:
«I Donetsk kommer det vann hver tredje dag. Man kan ikke skylle ned i toalettene. Det er normalt her: folk legger en plastpose i toalettet. Skikkelige folk kaster posene i søpla. Resten dumper dem ut av vinduene.»
Eksperter sier at Donbas har lidd av tørke før, men dagens katastrofale krise er ikke et resultat av naturfenomener, men av krig kombinert med administrativ inkompetanse. «Naturforholdene kan være tøffe, men med ressurser og ekspertise kunne problemet vært løst. For Russland er disse territoriene trofeer. Ingen vil bry seg om folket. Barbarisme, mangel på styresett, mangel på koordinering – det er kilden til krisa», sa den ukrainske miljøforkjemperen Vladyslav Antipov.
Ukrainas tidligere statsminister Mykola Azarov, som nå har flykta til Russland, ga med en usannsynlig begrunnelse Ukraina skylda for tørken: «Nå har Donbas sitt vanlige tørre vær med høy varme. Folk lider av en humanitær katastrofe, som for øvrig ble iverksatt av Kyiv, etter ordre fra sine vestlige herrer.»
Situasjonen har blitt forverra av okkupasjonsmyndighetenes inkompetanse, mange av dem russiske «fallskjermledere» [«sluppet ned oven i fra», uten lokal forankring] som jobber på rotasjon, med liten kunnskap om regionen eller interesse i å forstå den. I 2022–23 ble det såkalte «DPRs» bygge- og boligdepartement leda av Eduard Osipov, en tidligere visesjef for det russiske føderale byrået Centravtomagistral , som fører tilsyn med veinettet rundt Moskva. Hans nest leder var Andrei Nagaitsev, en tidligere FSB-offiser og tidligere viseordfører i Bijsk.
I 2023–2024 gikk stillinga til den tidligere sjefen for St. Petersburgs byggeinspektør, Nikolai Tsiganov. Han ble etterfulgt av Donbas-fødte Vladimir Dubovka, som har jobba innen boligtjenester før 2014, men hadde et tvilsomt rykte: lokale bloggere hevder at han var knytta til kriminalsjefen Nesterov, den såkalte «tilsynsmannen» for Amvrosiivka. I 2014 skal Dubovka angivelig ha gått rundt med ei T-skjorte fra den ukrainske ultranasjonalistiske gruppa «Høyre sektor» og gitt uttrykk for pro-ukrainske synspunkter, men han bytta seinere til «DPR» for å fremme karrieren sin. Regionens departement for beredskap ledes av Alexei Kostrubitsky, som er mest kjent for sin tendens til å opptre offentlig i berusa tilstand.
Krisa kan velte Denis Pushilin, som har leda «DPR» siden 2018, da hans forgjenger ble myrda av ei bombe, plassert på «Separ»-kafeen i Donetsk. Pushilin ble bekrefta som leder av den annekterte regionen i 2022, men rykter om hans mulige avskjed har sirkulert i flere måneder.
I mellomtida prøver Pushilin å framstille krisa som en ny sjanse for Russland til å «redde Donbas» fra problemene som Russland sjøl skapte. Han appellerte til Putin og sikra seg en personlig audiens. På møtet innrømmet Pushilin at «slitasje på rørledingene» hadde forårsaket tap fra systemet på opptil 60 % noen steder, sjøl om han rapporterte at konvoier med lastebiler var på vei for å levere vann til Donetsk.
Etter møtet beregna Mariupol-journalisten Mykola Osychenko at de lovede leveransene bare ville utgjøre 600 gram vann per person i Donetsk-storbyområdet, og Pushilin understreket at prioriteten for «myndighetene» fortsatt er en militær løsning: «Vi vil bare ha vann når Sloviansk er frigjort og Siverskyj Donets-Donbas-kanalen er restaurert.»
Pushilin har også en personlig interesse i situasjonen. 4. august, på krisas høydepunkt, kjørte han personlig en vannbil for å levere forsyninger. Rykter tyder på at Pushilin eier tapperier som administrasjonen hans kjøper vann fra til oppblåste priser med offentlige midler.
Ultranasjonalistiske Telegram-kanaler som er fiendtlig innstilt til Pushilin spår hans fall, men så langt er det ingen tegn til at Kreml har trukket tilbake sin støtte. Som den ukrainske journalisten Denys Kazansky, som representerte Ukraina i den trilaterale kontaktgruppen for Donbas fra 2020 til 2022, fortalte The Insider :
«Jeg har alltid troddd at Pushilin ble beholdt for at de en dag kunne gi ham skylda for alt og sparke ham, men foreløpig er han fortsatt der. Tydeligvis bryr ikke Putin seg om vannproblemene i Donbas. Eller kanskje han har fått beskjed om at alt er under kontroll. Vi vet ikke hvilken verden han lever i eller hvor han får informasjonen sin fra.»
En annen versjon av hendelsene, uttrykt anonymt av en russisk politisk konsulent som jobbet i Donbas, hevder at Putin misliker å ta avgjørelser under press og kan komme til å fjerne Pushilin senere under et annet påskudd. Mye avhenger av hvor effektivt Pushilin selger fortellingen om at Donbas blir «reddet» av Moskva.
Uansett vedvarer problemet: Donetsk lider fortsatt av vannmangel, og dystre scenarier diskuteres, inkludert tvangsevakuering av «overbefolkning». Som den ukrainske journalisten Dmytro Durnev minner om : «Donetsk gjennomgikk allerede ei slik evakuering i 2022, da okkupasjonsmyndighetene erklærte en kommende ‘ukrainsk offensiv’. Dagen etter begynte mobiliseringa, og deretter den store krigen. Tida har vist at etter 11 år med okkupasjon kan alt skje med de etterlatte.»
Russlands aggresjon i Donbas, som starta i 2014, har ikke bare ført til regionen tørker ut, men også til avfolking – en prosess Putin en gang hevda at han ønsket å forhindre under parolen om å bekjempe «folkemord».