Publisert på nettstedet til Salidarnast, 16. september 2025. Av Victoria Leontieva
I intervjuet med «Salidarnast» snakker de to fagforeningslederne om hva som var vanskeligst for dem i fengselet, hvorfor andre fanger brukte patronym, hvordan de klarte å overleve isolasjonsceller, og hvorfor belarusiske myndigheter har tatt passene deres fra dem. [Å tiltale noen med patronym betyr å benytte farsnavnet+ en endelse, og er et tegn på respekt for vedkommende. Oversetters merknad]
Blant de nylig løslatte politiske fangene var presidenten for Den belarusiske kongressen av demokratiske fagforeninger, visepresidenten i Den internasjonale faglige samorganisasjonen, og styremedlem i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), Aliaksandr Jarasjuk, samt den mangeårige lederen av Den belarusiske radio- og elektronikkarbeiderunionen (REP), Hennadz Fjadynitsj.
Begge ble arrestert i 2022 og dømt til forskjellige fengselsstraffer på oppdikta anklager: Yarashuk fikk fire år, Fiadynich fikk ni. For tida befinner de seg i Vilnius, Litauens hovedstad.
«Salidarnast» snakka med de to etter frigivinga.
Hvordan er formen deres nå – fysisk, følelsesmessig, psykisk?
Hennadz Fiadynich (HF): «De vil ikke leve lenge nok til å se oss knust!»
Aliaksandr Yarashuk (AY): «For det første: Vi er glade for å være fri. For det andre er vi nå overvelda av informasjon. Siden vi har vært fullstendig isolert fra almen informasjon, vil vi trenge litt tid til å tilpasse oss. Faktisk tar vi nå, i hovedsak, bare vårt første skritt på veien tilbake til et normalt liv.»
Har dere noen tanker om hva dere skal gjøre fra nå av?
AY: «Vi har ikke noe svar på det ennå. Men du må forstå at det mest verste som har skjedd, er at vi har blitt fratatt passene våre. Helt til siste øyeblikk før vi kryssa grensa trodde vi at alt var i orden, at passene våre var der. Men det viste seg at de ikke var det. Og nå kan vi ikke dra tilbake til Belarus.»
Regimet var åpenbart veldig ivrig etter å ta fra oss muligheten til å returnere til landet. Og dette påvirker humøret vårt dramatisk, sjølsagt. Men vi har vært der før, og vi skal håndtere dette problemet. Og sjølsagt skal vi tenke gjennom hvilke aktiviteter vi skal delta i i framtida.
«Du skjønner, det var én måned og 20 dager igjen før fengselsstraffen min utløp. Jeg var forberedt på å bli løslatt 1. november, og i så fall ville de ikke ta risikoen med å deportere meg til Litauen med en gang. Slik det er nå, har de slått to fluer i en smekk: de har fått noen bonuser fra USA, og samtidig har de brent alle bruer for oss når det gjelder å returnere til Belarus.»
HF: «Hverken EU eller USA hadde ikke engang mistanke om dette trikset med passene. Det var et fullstendig sjokk for alle.»
AY: «I tillegg til passet har de tatt fra meg mange av tingene mine, viktigst av alt, alle brev fra mine nærmeste.»
«Disse brevene er svært viktige for meg; å motta dem var en av de viktigste motivasjonene som holdt meg oppe i fengselet og hjalp meg å overleve oppholde. Men nei, det finnes ikke et råttent knep de ikke ville synke ned til.»
«Jeg vet sjølsagt ikke hvor brevene er nå. Kanskje de har kasta dem, eller kanskje de vil beholde dem eller åpne et museum og gi de involverte en ny belønning for å nøytralisere en så farlig kriminell som Gennadij og meg.»
Fikk du noen informasjon om hva som foregikk i landet mens dere satt i fengsel?
HF: «Bare gjennom belarusiske og russiske TV-kanaler – alle pro-regjeringa naturligvis, og også aviser – der kunne man ane ting, ved å lese mellom linjene.»
AY: «Når det gjelder meg, av de tre og et halvt åra jeg har tilbrakt bak murene, har tre vært i fengsel og seks måneder i en koloni [et generelt sikkerhetsfengsel – Salidarnast merknad] Og et fengsel er den typen sted som suger all livsenergien din ut av deg. Og det er ingen tilgang til informasjon bortsett fra de offisielt godkjente kildene. Og det fantes ingen tilgang til informasjon annet enn de offisielt godkjente kildene. Så ja, vi fikk noen hint å gruble over, for å få en idé om hva som foregikk.
HF: «Å snakke med slektninger ga deg informasjon du ellers ikke kunne ha lest eller hørt. Eller, noen ganger, delte andre innsatte informasjon de hadde hørt fra familiene sine.»
AY: «Hvis vi skal snakke om korrespondanse med familien, så herja sensuren for fullt: veldig ofte fikk vi protokoller angående destruksjon av brev fra familien eller dine egne brev – ethvert ord de mente de ikke likte, var grunn nok for dem til å gjøre det. Så jeg trakk en konklusjon for meg sjøl: Jeg måtte framstille meg utelukkende på en positiv måte, som om jeg ikke var i fengsel i det hele tatt; jeg prøvde å koble meg helt fra fengsels-miljøet. Og jeg opplevde det som fornuftig.»
«Jeg rådet andre politiske fanger til dette også, spesielt de yngre. Og det var mange av dem. Og mens det i starten var sånn at en politisk fange skulle være alene i cellen sin, administrasjonen ville ikke plassere andre politiske fanger der, men seinere var det ikke nok celler til alle, og i dag finner du to eller tre politiske fanger som deler samme celle.»
HF: «Og en annen ting om tilgang til informasjon. På et tidspunkt begynte fengselsadministrasjonene å vise interesse for hva slags bøker som var populære blant politiske fanger, hva de leste.»
«Og disse bøkene begynte rett og slett å forsvinne fra bibliotekene. Dessuten visste de ikke engang hva bøkene handla om, de fjerna dem bare.»
AY: «Vel, det var en slags heksejakt. Siden angelsakserne var Belarus’ fiende nummer én, var språkene de snakka også fiendtlige. Så bøker på engelsk ville bli fjerna.»
«En kamerat av meg studerte tysk, men læreboka hans ble også fjerna. Så sa han til meg: Det er bra at jeg har klart å kopiere halvparten for hånd; i hvert fall er det nok til at jeg kan fortsette med studiene.»
Og hva var deres forhold til folk i fengselet som var kriminelle, -som hadde begått reelle forbrytelser?
AY: «Det var noen forsøk på å provosere oss, men i stor grad ble trukket mot oss, de skilte oss fra alle andre fanger og prøvde på alle mulige måter å bygge et slags forhold til oss.
«Og vi verdsatte det, fordi måten vi levde på og hva vi gjorde påvirka bevisstheten til disse menneskene som hadde trukket noen konklusjoner fra sine egne tragiske opplevelser og ønsket å forlate fengselet som normale mennesker.»
HF:«Etter en stund begynte de å tiltale meg og Aliaksandr med våre patronymer, og det måtte være fortjent; på slike stedene brukes patronymer aldri på en lettvint måte. Når de kaller deg bare med patronymet ditt, betyr det at du ikke bare er en hvilken som helst annen mann, det gjør deg litt utenom det vanlige, for å si det sånn.»
«En dag ble jeg til og med innkalt av lederen for fengselsdriftsavdelinga som ville møte meg. Og han spurte meg hva jeg skulle gjøre mens jeg gjennomførte soningen min. Jeg sa til ham: Gi meg muligheten, så kan jeg bygge ei fagforening her.» Han begynte å vifte med armene til meg som å si; dere er gale! Jeg sa at det var en spøk.
AY: «Og forresten, dette fungerer også som en slags psykologisk støtte når de tiltaler deg høflig og med ditt patronym. Og hvis det var en tvist mellom dem, ville de sagt – Iljitsj, gå og ordne opp i det.»
Og hva var det vanskeligste for dere bak murene? Jeg forstår at alt der er vanskelig, men kanskje det på et tidspunkt var spesielt vanskelig?
HF: «For meg kom øyeblikket da jeg slutta å motta brev fra barnebarnet mitt. De stoppa brevene med vilje, rett og slett for å legge mer press på meg psykisk.»
«Jeg levde med det en stund, så gikk jeg til administrasjonen og fortalte dem at hvis jeg ikke mottok flere brev fra barnebarnet mitt, ville slektningene mine henvende seg til påtalemyndigheten, og noen av dere ville måtte svare for det. Og det fungerte.»
«Da jeg ankom kolonien i Shklov der Vitold Ashurok hadde dødd ikke lenge før – og vi kan ikke utelukke at han ble drept – befant jeg meg i isolasjonscella.»
«Det er vanskelig for meg å sette ord på hva det stedet gjør med deg. Jeg trodde jeg ikke ville overleve den første natta der: det var så kaldt at du bare kunne ligge ned i omtrent 15 minutter. Og det var ikke noe teppe der, de ville ikke gi deg et.»
«Så du legger deg ned et kvarter, så reiser du deg og gjør knebøy og armhevinger i ti minutter for å få varmen, så legger du deg ned i femten minutter igjen – og sånn går hele natta. Du løper for å gjøre fra deg tjue ganger i løpet av natta. Om morgenen begynte jeg å blø, og noe av blodet flekket til gulvet; for dette ble jeg rapportert, som om det var fordi jeg ikke sov om natten.»
«Og så tenkte jeg for meg sjøl: Åh, til helvete med dere alle sammen, og jeg bare begynte å synge sanger i cella. Og de sa ingenting til meg.»
Har dere allerede hatt anledning til å snakke med noen i familiene deres, etter at dere har blitt satt fri?
HF: «Ja, det har vi. Vi har snakka med dem og roet dem ned.»
Får dere sjansen til å se dem?
HF: «Neppe, for øyeblikket. En del av familien min er i Belarus, og hvordan kan jeg komme meg dit uten pass? Barnebarnet mitt har blitt voksen, og på slutten av brevene sine skriver hun alltid til meg: Bestefar, jeg elsker deg, du er sterk, du vil komme deg gjennom alt dette. Dette er noe som er verdt å leve for.»
AY: «En av sønnene mine kommer snart til Vilnius [Noen timer etter intervjuet fant det lenge etterlengta møtet sted. Salidarnast kommentar), og min andre sønn bor med familien sin i Amerika.»
«Jeg har også barnebarnet Milana, som jeg savner mye. Jeg håper å se henne igjen.»
Kom frigivinga som en fullstendig overraskelse for dere, eller har dere hørt noen rykter?
HF: «Vi har hørt noen rykter, ja, men det var likevel uventa. De fortalte meg i fengselet at jeg hadde mest tyngde blant de politiske innsatte, så jeg kunne være blant de første som ble løslatt.»
AY: «I juli i fjor kom en aktor fra Minsk for å se meg, og vi snakka sammen i fire timer. Han oppfordra meg på alle mulige måter til å signere et benådnings-søksmål.»
«Jeg spurte ham om han seriøst oppfordra meg å signere et dokument der jeg anerkjente Lukasjenka som president, -om han ville at jeg skulle sette en strek over hele livet mitt?»
Han ble målløs, og så sa han at det ikke ville bli noen avtale i denne saken. Jeg sa til ham at jeg ikke ville be ham om noe som helst.«Jeg var fullstendig klar over at jeg gjorde ting vanskelig for meg sjøl, men det var mitt standpunkt, og jeg ga uttrykk for det. Som mange andre ting jeg ga uttrykk for i løpet av de fire timene med samtaler.»
«Så da jeg for et par dager siden fikk 15 minutter på å pakke tingene mine, antok jeg at de ville deportere meg fra landet. Det var akkurat det som skjedde.»
HF: «Uansett har vi forblitt mennesker, og vi er fortsatt borgere av landet vårt.»
AY: «Og i dag kan vi si at vi absolutt skal vende tilbake. For hovedsaken i våre liv, som er å frigjøre Belarus!»