Publisert på nettstedet The Insider, 15. september 2025 Av Dmitrij Snegov
1. september trådte en russisk lov i kraft som krever at migrantbarn må gjennomgå obligatorisk språktesting før de begynner på skolen. For tusenvis betyr dette i praksis at de blir fratatt retten til gratis utdanning, og det setter i stor grad en stopper for sjansene deres for å integreres i det russiske samfunnet. Russiske aktivister og menneskerettighetsforkjempere fortsetter å organisere språkkurs for barn og gi juridisk støtte til voksne migranter som står overfor deportasjon. Men staten intensiverer undertrykkinga – ikke bare mot migrantene, men også mot frivillige organisasjoner som hjelper dem.
Statsstøtta fremmedfrykt øker
Ifølge offisielle data fra Russlands innenriksdepartement ankom 6,3 millioner innvandrere landet i 2024 – det høyeste antallet siden 1995. Omtrent halvparten av dem kom på jakt etter arbeid. Samtidig har innvandrere blitt et av hovedmålene for russisk propaganda (spesielt etter angrepet på Crocus rådhus 22. mars 2024), med tidligere president Dmitrij Medvedev og lederen for etterforskningskomiteen, Alexander Bastrykin , blant regjeringas mest tydelig uttrykte fremmedfiendtlige elementer.
Kampen mot migranter i Russland er ikke begrensa til retorikk aleine. Ved utgangen av 2024 vedtok Statsdumaen flere anti-migrantlover, inkludert et forbud mot at ikke-statlige institusjoner kan utstede ferdighetsbevis for det russiske språk. Staten innførte også strengere straffer for å «organisere ulovlig migrasjon» eller tilby fiktive bostedsregistreringer.
Fra og med 5. februar 2025 fikk politiet rett til å deportere utenlandske statsborgere uten rettssak for lovbrudd så milde som å drikke alkohol på offentlige steder, «fremme utradisjonelle forhold» og besittelse og bruk av narkotika. Dagen etter lanserte innenriksdepartementet et register over «kontrollerte personer» – migranter som var funnet skyldige i lovbrudd. Å bli plassert på denne lista betyr i praksis «sosial død»: folk får bankkontoene sine sperra og mister tilgangen til de fleste offentlige tjenester. I hovedsak har de lite annet valg enn å forlate Russland.
Å bli registrert i registeret er ensbetydende med «sosial død»: migranter får bankkontoene sine sperret og fratatt retten til tilgang til de fleste offentlige tjenester.
Etter at registeret ble lansert, begynte menneskerettighetsforkjempere å motta en strøm av klager fra folk hvor det var lagt inn feilaktige data i registeret. Valentina Chupik, leder av migrantrettighets-senteret Tong Jahoni («Verdens morgen»), rapporterte at mer enn 200 personer hadde henvendt seg til henne på bare noen få dager.
Det hele har bare stramma seg ytterligere til siden den gang. 1. september 2025 introduserte Moskva og Moskva-regionen et «eksperimentelt system for å spore hvor utenlandske statsborgere befinner seg», modellert etter systemet «Sosial overvåking» som ble brukt under koronaviruspandemien. Migranter er pålagt å installere mobilappen Amina, som automatisk overfører posisjonsdataene deres til myndighetene.
Hvis en utenlandsk statsborger er frakobla i mer enn tre dager, blir de automatisk avregistrert ved migrasjonssenteret og kan legges til det ovennevnte registeret over «kontrollerte personer». For øyeblikket er Amina kun tilgjengelig for Android-enheter. På appens side i RuStore har brukere lagt ut en rekke klager om at Amina nekter å godta opplasta bilder eller at den viser feil geolokalisering.
Migranter er også pålagt å fullføre et integreringskurs – et kurs som sterkt anbefaler at de unngår å delta i protester, viser respekt for den evige flammen og ikke tiltaler fremmede som «bror» eller «søster». En egen del av kurset viet til å fortelle om fordelene som det russiske imperiet og Sovjetunionen angivelig brakte til Sentral-Asia.
Det mest berykta tiltaket er forbudet mot å ta opp barn med utilstrekkelige russiskkunnskaper i russiske skoler (den tilsvarende loven, utarbeida under tilsyn av Statsdumaens talsmann Vjatsjeslav Volodin, ble vedtatt i desember 2024). Testen vurderer kunnskap om staving, evnen til å føre en samtale og å gjenfortelle en tekst. For å bestå må elevene fullføre 90 % av oppgavene. Ny prøve er først tillatt etter tre måneder.
For at et barn skal kunne ta opp testing, må foreldrene sende inn ei omfattende pakke med dokumenter på russisk, eller med en notarisert oversettelse. I praksis blir det overveldende flertallet av søkere filtrert ut på dette stadiet. I midten av mai skrev Volodin at av de 1762 personene som søkte om testing, fikk 1427 dokumentene sine avvist. Ifølge Dumaens talsmann «viser dette resultatet at lovgiverne gjorde det rette ved å støtte dette lovforslaget».
Av de 1762 personene som søkte om å ta testen, fikk 1427 avslag på på grunn av dokumentene sine.
«De fleste familier klarte ikke engang å takle den første fasen av denne testen, som innebærer å gjennomføre en byråkratisk gjennomgang, på grunn av ulike typer papirarbeidsproblemer», fortalte sosiolingvisten Vlada Baranova til The Insider . «Når vi hører uttrykket «ulovlig migrant», ser vi vanligvis for oss noen som i all hemmelighet har kommet inn i landet vårt, men oftest refererer det til personer med utløpt registrering eller som har utstedt helseforsikring på feil sted. Loven stenger på effektivt vis barn ute fra skolene gjennom en enorm bunke med papirarbeid.»
De som klarer å overvinne den byråkratiske barrieren blir deretter silt ut av sjølve testen. I St. Petersburg og Jugra, for eksempel, strøk halvparten av barna på eksamen; i Novosibirsk gjorde en tredjedel det; og i Jekaterinburg besto færre enn en fjerdedel – 15 barn av 65.
På denne bakgrunnen ønsker myndighetene å stramme inn restriksjonene ytterligere. Statsdumaen vurderer et lovforslag som vil innføre skolepenger for alle barn av utlendinger og begrense antall forsøk på russisk språktest til tre per år.
Aktivister med russiskkurs
Mens staten nekter integrering av migranter, prøver sivile aktivister å hjelpe. For mange av dem er menneskerettighetsbrudd og undertrykking en personlig smerte som driver dem til å handle.
Moskva-politikeren Sergej [navnet er endra] fortalte i en samtale med The Insider hvordan han en gang personlig var vitne til et anti-migrantraid – et skue han beskrev som et høydepunkt av «dehumanisering». Sergej forteller: «Det så ut som en antiterroroperasjon med politibiler, folk i skuddsikre-klær som bar automatvåpen og tvang alle som ikke så ut som en ‘typisk arier’ ned med ansiktet mot bakken og ble behandla dem som kriminelle. De kunne slå folk, skrike til dem. Og det viktigste er at politiet ikke bryr seg i det hele tatt om du er er her lovlig eller ulovlig. Det er nok at du ikke er russisk.»
Sergei understreker at etter starten på fullskala-invasjonen av Ukraina i februar 2022 – og spesielt etter Crocus-terrorangrepet i mars 2024 – har det blitt farlig å hjelpe migranter på grunn av statlig press og angrep fra innenlandske nynazister. Likevel bestemte Sergei og hans likesinnede kolleger seg for å starte opp gratis russiskkurs for barn med utenlandsk statsborgerskap.
Aktivistene fant et lokale for undervisning og verva lærere som var villige til å jobbe frivillig. De planlegger å starte undervisning i høst, og foreløpig prøver frivillige å rette innvandrermiljøets oppmerksomhet mot initiativet. For å gjøre dette deler aktivister ut flygeblader i nærheten av metrostasjoner, på markeder og i sentralasiatiske tehus. De søker også direkte kontakt med representanter for innvandremiljøet.
«Det er tusenvis av barn som trenger hjelp, og i starten vil vi bare kunne hjelpe noen dusin», sier Sergei. «Men det er bedre enn å ikke hjelpe noen, og jeg tror vi har muligheter. Et av våre største problemer akkurat nå er mistillit fra migranter, noe som også er forståelig: de er vant til å bli behandla dårlig, og plutselig dukker disse «gode samaritanerne» opp. Men jeg tror at vi over tid vil bygge tillitsfulle relasjoner, og i framtida vil behovet for organisasjoner som vår rett og slett forsvinne.»
Et lignende utdanningsprosjekt opererer i St. Petersburg. De fleste studentene er barn av folk fra sentralasiatiske land, men det finnes også russiske statsborgere – for eksempel kalmykker og dagestanere, som også ofte har vanskeligheter med sosialisering når de flytter til større byer i Vest-Russland.
De fleste barna som deltar på integreringskursene kommer fra Sentral-Asia, men også russiske statsborgere deltar – for eksempel kalmykker og dagestanere.
«Problemet med sosialisering er svært alvorlig», sier Leonid [navnet er endra], en konsulent for prosjektet om religioner og kulturer i sentralasiatiske land. «For noen som kommer fra provinsene i Turkmenistan, er det helt uvant at menn og kvinner kan kjøre buss sammen, at jenter kan ta initiativ til å snakke med gutter, eller at en person kanskje ikke tilhører noen klan eller stammegruppe. Det er vanskelig for oss å forestille oss dybden av det kulturelle sjokket de opplever.»
Etter at språktestloven ble vedtatt, innså prosjektdeltakerne at barn risikerte å bli stående helt uten skolegang. De omorienterte programmet mot et mer avansert studie av russisk og begynte raskt med forberedelser til eksamen for noen av elevene. På grunn av begrensa ressurser bestemte de seg for å bare forberede de som viste tilstrekkelig sterkt akademisk potensial.
Av de 14 barna som deltok på kursene den gangen, oppfylte seks dette kriteriet. Samtidig insisterer Leonid på at alle barna som deltar på kursene deres kan «hverdags-russisk». Problemet er at dette ikke er nok til å bestå testen:
«Hvis det bare var en eksamen for å teste samtaleferdigheter, ville det ikke vært noe problem. Men testen er vanskelig: den måler ikke ordforråd, den måler forståelse av kontekst, noe som ikke er lett å mestre når man lærer et fremmedspråk. Jeg har jobba lenge som veileder, og jeg vet at barn ofte sliter med å formidle meningen i en tekst ordentlig, sjøl om de har russisk som morsmål. Ikke alle russere fra provinsene kan bestå denne testen. Migranter uten spesielle forberedelser kan rett og slett ikke bestå den. De nekter å ta den fordi den er urealistisk.»
Ikke alle russere fra provinsene kunne bestå denne testen. Migranter uten spesielle forberedelser kan rett og slett ikke bestå den.
Testen er ikke laget for barn med et annet morsmål enn russisk, bekrefter sosiolingvist Baranova. «Disse oppgavene tester for eksempel kunnskap om ortoepi eller bøyning av komplekse sammensatte tall», sier hun. «Russisktalende barn mestrer ofte ikke slike normer sjøl og bruker dem ikke til hverdags, men de lærer dem på skolen. Og jo høyere klassetrinn et barn søker seg til, desto flere av disse spesielt vanskelige oppgavene dukker opp.»
Likevel bestod fem av de seks barna som tok intensivkurset og ble tatt opp på russiske skoler. Frivillige planlegger å bruke dette året til å forberede de resterende tenåringene til å bestå i tide til skolestart i 2026.
Et kunstig problem
Samtalepartnerne til The Insider hevder at politikere bevisst overdriver omfanget av problemene knytta til migrantbarn som går på russiske skoler. Ifølge studier fra Kunnskapsdepartementet utgjør utenlandske statsborgere omtrent 1,5 % av elevene i landet (250 000 av nesten 18 millioner).
Tidligere hjalp staten sjøl innvandrere med å sosialisere og lære språket. Fra 2006 til 2016 hadde Moskva 11 «russiske språkskoler» for barn av utenlandske statsborgere. Sjøl de som starta uten grunnleggende språkkunnskaper kunne ofte vise til positive resultater. Programmet ble imidlertid til slutt nedlagt på grunn av manglende finansiering.
I noen regioner i Russland har veldedige stiftelser forsøkt å fylle tomrommet. I Kaluga- og Novosibirsk-regionene driver stiftelsen Odinakovo Raznye (Like forskjellige) programmer. Disse utdanner lærere og rektorer til å jobbe med barn som i pedagogikken er kjent som «ikke-morsmålstalende» – en betegnelse for barn som står overfor en språkbarriere. Veldedighetsorganisasjonen Deti Peterburga (Petersburgs barn) bidrar også til å forberede migrantbarn på skolen.
Leonid mener at den russiske statens handlinger mangler enhver konsekvens. På den ene siden tillater myndighetene bedrifter å bringe millioner av arbeidsmigranter inn i landet, hvorav mange kommer med familiene sine. På den andre siden fratar de disse barna den eneste tilgjengelige formen for sosialisering.
Språkloven blir kritisert også av myndighetspersoner. Tatarstans leder, Rustam Minnikhanov, kalte restriksjonene tåpelige og understreker at barn ikke har skylden for at de ikke kan russisk. Han bemerker at språket kan læres «på tre til fire måneder» med motivasjon og tilstrekkelig hjelp.
Hvordan voksne migranter reddes fra deportasjon
I lang tid har den russiske staten stempla bistand til migranter i alle aldre som fiendtlig aktivitet. Så langt tilbake som i 2015 utpekte myndighetene organisasjonen Civic Assistance, som hadde hjulpet fordrevne siden Sovjetunionens kollaps, som en «utenlandsk agent». Ved utgangen av 2022 ble organisasjonens leder, Svetlana Gannushkina, personlig lagt til lista. I 2021 ble grunnleggeren av menneskerettighetssenteret Tong Jahoni, Valentina Chupik – som flykta fra Usbekistan i 2005 etter Andijan-massakren og fikk politisk asyl i Russland – deportert .
Chupik bor nå i USA og fortsetter sin aktivisme, og tilbyr migranter gratis rettshjelp. For eksempel redda Tong Jahoni-aktivister i august i år ei gruppe mennesker fra Tadsjikistan som hadde blitt holdt i tvangsarbeid i Russland siden slutten av mars.
Ifølge Chupik konfiskerte grensevaktene på flyplassen migrantenes pass og overleverte dokumentene til «arbeidsgiverne» deres. Sistnevnte tok gruppa med til en fabrikk i Moskva-regionen og erklærte at de måtte jobbe til hver av dem hadde tilbakebetalt 40 000 rubler for «behandling» og ytterligere 10 000 rubler i måneden for bolig – med 24 personer stua sammen på ett enkelt rom.
Migrantene klarte å kontakte menneskerettighetsforkjempere. Chupik sendte inn en klage til etterforskningskomiteen, mens frivillige fra Moskva fra Tong Jahoni dro til stedet og lagde et oppstyr utenfor kidnappernes vinduer. Politiet som ankom bøtela utnytteren for ulovlig arbeid. Migrantene ble nesten deportert, men klarte til slutt å bli værende under et amnesti som tillot alle som kom inn i landet uten skikkelig dokumentasjon å legalisere statusen sin 10. september.
Til tross for den relativt lykkelige slutten, forklarer Chupik at saken representerer et klassisk eksempel på menneskehandel:
«Det begynner med at de i Tadsjikistan signerer en kontrakt som sier at de skal jobbe og få bolig. Når de kommer hit, blir passene deres tatt fra dem, og de blir tvunget til å jobbe på fabrikker, byggeplasser, fiske- og kjøttfabrikker eller kjøpesentre – og tjener knapt nok til å brødfø seg sjøl. Gjennomsnittlig varighet på en slik arbeidskontrakt er fem til seks måneder, men det varierer. I min praksis har det vært tilfeller der folk ble holdt som slaver i åtte år, og andre der vi har klart å befri dem på to dager. De som ble tatt til Moskva-regionen var heldige – de kunne ha endt opp på et sagbruk i Irkutsk-regionen, å komme seg til byen derifra er ikke er så lett.»
Menneskerettighetsforkjemperen sier at deportasjonen og tvangsflyttinga til USA har gjort arbeidet hennes langt vanskeligere. Ikke alle dommere samtykker i å la en advokat bistå en tiltalt via WhatsApp, og nye restriksjoner betyr at slike samtaler nå må foretas via VPN eller ved bruk av internasjonale telefonlinjer.
Ting er neppe enklere for aktivister på grasrota. Chupiks russiske kolleger fortsetter å hjelpe migranter så godt de kan, men de står overfor økende press:
«Vår ansatt fra Kirgisistan ble arrestert og trua av FSB tre ganger, og én gang ble mannen hennes også arrestert, hvoretter hun slutta og forlot landet», fortalte Chupik. «Vår usbekiske advokat fikk sin datsja storma av sikkerhetsstyrker – de knuste vinduet hans sjøl om døra var åpen. Alle våre ansatte blir jamnlig trua på politistasjoner og i retten. De får beskjed om at de vil bli deportert eller få noe planta på seg, eller at de bare vil ‘forsvinne’.»
I mai 2024 gikk to nynazister berserk på Tong Jahonis kontor i Moskva. Etter å ha møtt opp til en treningsøkt begynte de å rope nazistiske slagord og knuse møbler og utstyr. Politiet reagerte ikke på episoden, og utleieren ba hjelpeorganisasjonen om å forlate lokalene, med den begrunnelse at han ikke ønsket å måtte håndtere slike problemer igjen.
Det mest utbredte og åpenbare bruddet på migranters rettigheter er fortsatt politivold: «Folk blir slått, arrestert, stående uten mat, vann eller tilgang til toalett, holdt ute i kulda, eller omvendt, låst inne i kjellere. I 99 % av tilfellene gjøres dette for å presse ut fram en bestikkelse. Omfanget av overgrep fra politiet øker. Etter innstramminga av migrasjonspolitikken i februar begynte nye rapporter å dukke opp med påstander som «bruk av obskønt språk og vifting med armene på et offentlig sted» – uten bevis. Alle som nekter å betale bestikkelse blir deretter deportert.»
Disse rapportene er imidlertid ofte dårlig utforma, og i ni av ti tilfeller klarer menneskerettighetsforkjempere å bestride dem.
Situasjonen er vanskeligere når det gjelder avslag på skole- og barnehageopptak, hvor bistand bare lykkes i 35–40 % av tilfellene. Valentina Chupik mener at migranter som kommer til Russland for å jobbe generelt bør unngå å ta med barna sine, ettersom de ender opp i forhold som er helt uegna for dem:.