Publisert på nettstedet The Insider, 10. oktober 2025 Av Viktorija Ponomareva

Russiske tropper fortsetter offensiven i Dnipropetrovsk-regionen. Moskvas styrker gikk inn i området først i sommer, men bare i løpet av den siste måneden har de okkupert minst ti landsbyer. Midt i den russiske hærens framrykking har myndighetene i regionen annonsert ei obligatorisk evakuering, der tusenvis av innbyggere er blitt fjerna fra bosetninger i nærheten av byen Pokrovske. Redningsarbeidet har blitt møtt med massive russiske droneangrep retta mot sivile kjøretøy. The Insider snakka med frivillige og innbyggere i de beskutt bosetningene.

«Det var vanskelig å dra. Jeg gråt. Jeg sa til og med farvel til møblene, kysset husets vegger. Vi bygde alt med våre egne hender, jobba, tjente det vi kunne. Og du ser hva de har gjort?» Julia minnes hvordan hun nylig ble tvunget til å evakuere med barna sine fra landsbyen Pokrovske i Ukrainas Dnipropetrovsk-region. Ifølge henne har nesten alle allerede forlatt bosetninga. De eneste beboerne som er igjen er de som frykter usikkerheten rundt evakuering like mye som den russiske okkupasjonen i seg sjøl.

Hva skjer i Dnipropetrovsk-regionen

Russiske tropper invaderte Dnipropetrovsk-regionen 24. august og okkuperte landsbyene Zaporozhske og Novoheorhiivka ( 1 , 2 ). Dette innrykket fulgte etter harde kamper i den sørlige Donetsk. Russiske myndigheter hevda  å ha oppnådd «suksesser» i dette området så tidlig som i juli, og rapporterte om «erobring» av landsbyen Dachne. Ifølge det ukrainske etterretningsprosjektet DeepState (OSINT) pågår imidlertid fortsatt kampene om Dachne, og landsbyen forblir i en «gråsone».

Ifølge prosjektets informasjoner har den russiske hæren per 7. oktober okkupert rundt ti landsbyer – et område som utgjør mindre enn én prosent av hele regionen. Russlands forsvarsdepartement rapporterer kontroll over femten bosetninger, men som i tilfellet med Dachne ser det ut til at noen av disse, i realiteten, bare er «erobra» i generalstabens rapporter.

På grunn av russiske styrkers framrykking har ukrainske myndigheter starta en obligatorisk evakuering i minst 18 bosetninger i Dnipropetrovsk-regionen. Planene innebærer å flytte minst 1000 barn og et enda større antall voksne til tryggere områder. Evakueringa berører blant annet landsbyene Andriivka, Bohodarivka, Bratske, Otradne, Svobodne, Vodyane, Hai, Dobropasove, Levadne, Novooleksandrivka, Novoskalovate, Oleksandrivka, Otroshky, Pysantsi, Skotovate, Starokasyanivske og Chernenkove.

Daniil Yatskanych, koordinator for transittknutepunktet til NGO-organisasjonen Children New Generation, som håndterer evakueringer fra frontlinjeområder i Ukraina, sier at omfanget av evakueringer fra Dnipropetrovsk-regionen har blitt enormt den siste måneden:

«Et stort antall mennesker blir evakuert. Men det er fortsatt de som håper at det snart vil ta slutt. De blir værende der det allerede nå er ekstremt farlig, der alt overvåkes av droner. Og våre frivillige må gå inn i de «varmeste» sonene og trekke folk ut mens droner, glidebomber (KAB-er) og alt annet flyr over.»

Hvor skal folk dra?

Children New Generation begynte å gjennomføre regelmessige evakueringsoppdrag i mars 2022. Siden den gang har teamet evakuert mer enn 7000 mennesker fra frontlinjeområder.

«Vi åpna vårt første krisesenter for tre og et halvt år siden, da vi begynte å hjelpe til med evakueringer. Vi tok ut et stort antall mennesker fra Kherson- og Donetsk-regionene og innså at vi måtte utvide», sier Yatskanych.

I byen Dnipro har teamet leid en bygning på 1000 kvadratmeter for å huse evakuerte – barnefamilier, funksjonshemmede og eldre. Krisesenteret tilbyr 60 permanente plasser. Noen fordrevne har bodd der i to eller tre år, sier Yatskanych.

Da situasjonen i Pokrovske og sørlige Donetsk-retningene ble forverra, ble krisesenteret utvida med ytterligere 60 senger, denne gangen beregna på midlertidige beboere.

«Hver dag ankom det rundt 400–500 mennesker evakueringspunktet i Pavlohrad. Det var ikke mulig å transportere dem raskt videre, og folk trengte et trygt sted å vente før avreise», forteller Yatskanych.

Evakuerte bor gratis på Dnipro-herberget: «Våre ansatte lager mat på kjøkkenet. Det er dusjer og vaskeri. Psykologer fra andre stiftelser og institusjoner kommer for å jobbe med både barn og voksne. Det er hovedsakelig et sted for langtidsinnkvartering – et sted for å komme seg, komme vekk fra alle redslene og gå videre.»

Men etter hvert som frontlinja beveget seg vestover, begynte flere og flere fordrevne sivile – spesielt barnefamilier – å ankomme evakueringspunktet i Pavlohrad. Som et resultat åpna Children New Generation et nytt krisesenter – et lite knutepunkt i landsbyen Stepove som er spesielt utvikla for barnefamilier. Folk kan bli der i opptil tre dager, inntil et passende sted for gjenbosetting blir funnet lenger unna krigssonen.

«Når familiene ankommer, registrerer vi dem og oppretter en fil som vi sender til «Save Ukraine». Sammen med familiene bestemmer de deretter hvor de kan flyttes», forklarer Yatskanych.

I løpet av den siste måneden har senteret i Stepove tatt imot dusinvis av familier fra byen Pokrovske og nærliggende bosetninger – landsbyene Mezhova, Otradne, Prosyana, Vesele og Bratske. Ifølge senterets direktør, Roman Mykyta, liker barna seg godt i den tida de må være der: «Senteret er etablert i en tidligere barnehage. Det er lekeplasser, barnemøbler, pulter og leker.»

I tillegg organiserer krisesenteret i Stepove ofte aktiviteter og utflukter for å hjelpe beboerne med å få tankene bort fra den vanskelige virkeligheten. «Alle er under alvorlig psykisk stress – bomber som flyr over hodet, eksplosjoner i nærheten, og så evakueringa i seg sjøl. Så folk er takknemlige for slike muligheter. Nylig dro tre familier til Dnipro for et arrangement for barn i alderen 4–10 år, med leker og oppdrag. Det var også gratis klesutdeling», sier Roman.

Tatianas familie evakuerte fra byen Pokrovske 24. september. Hun og mannen hennes har fire barn. Hun sier at de planlegger å bli værende i Dnipropetrovsk-regionen, men å bosette seg et sted litt lenger unna kampene. «Kanskje ting blir bedre», sier Tatiana håpefullt.

Hun og mannen hennes hadde flytta til foreldrenes hus i Pokrovske bare noen måneder tidligere. Før det bodde paret i Zaporizjzja-regionen, hvor ting var enda verre. «Det var skremmende der. De begynte å angripe nær landsbyen vår med glidebomber. Så snart hadde dratt, ble den truffet», minnes hun.

I starten virka Pokrovske roligere. «Da vi kom flyttende, var det ikke så ille. Shaheder [iranskproduserte droner] traff industriområder, og FPV-droner angrep biler», sier Tatiana. «Men den siste måneden har dronene begynt å komme nærmere oss. Evakueringskjøretøy begynte å kjøre rundt og oppfordra barnefamilier om å dra.»

Ifølge henne hadde familien klart å etablere et normalt liv i Pokrovske. «Vi hadde litt midlertidig arbeid – vi dyrka agurker. Og sjølsagt var vi opptatt med barna. Da vi bestemte oss for å evakuere, tok vi bare med oss ​​det aller nødvendigste, akkurat det vi trengte de første dagene. Det viktigste er at barna holder seg i live», forklarte Tatiana.

Hvordan ser en evakuering ut?

Daria, koordinatoren for evakueringsgruppa Children New Generation, beskriver vanskelighetene teamet hennes møter under evakuerings-operasjonene: «Mange nekter å dra – noen håper å ‘bare vente og se’, andre tror at landsbyen deres ikke vil bli ramma.»

Som oftest blir eldre mennesker uten slektninger igjen. De frykter at hvis de drar, vil de ende opp helt aleine – uten økonomisk eller emosjonell støtte. «De som tildigere nekta, ber til slutt om å bli tatt med ut. Det var det som skjedde i Mezhova, i Velykomykhailivka, i Malomykhailivka – bosetningene nærmest frontlinja», forklarer Daria.

Ifølge henne mottar organisasjonen nå en bølge av evakueringsforespørsler fra Mezhova-distriktet, hovedsakelig landsbyene Vesele, Demurove og Bohdanivka. «Disse stedene blir kraftig beskutt. Folk vil bli henta ut, men for øyeblikket er det ikke mulig», sier hun.

Evakueringsprosessen er alltid risikabel. Etter at en offisiell ordre fra myndighetene er utstedt, har innbyggerne 30 dager på seg til å forberede seg på å dra. Frivillige fra Children New Generation prøver å varsle lokalbefolkninga så tidlig som mulig om muligheten til å evakuere.

«Vi samarbeider med politiet og lokale tjenestemenn, så vi vet ofte om planlagte evakueringer allerede før dokumentene er signert. Vi går umiddelbart til beboerne. Vi forteller dem om organisasjonen vår, hva vi kan tilby, hvilke betingelser vi tilbyr og hva som vil skje videre», forklarer Daria.

De frivillige gir folk nummeret til en hjelpetelefon der de kan sende inn en evakueringsforespørsel. «Om kvelden bestemmer jeg hvor mange personer som må hentes ut, fra hvilke bosetninger og med hvilke kjøretøy», forklarer koordinatoren. Om morgenen har evakueringsteamet en koordineringssamtale med politiet for å diskutere hvilke steder de kan nå trygt på egenhånd, og hvilke som allerede er for farlige å få tilgang til.

Evakueringer i Dnipropetrovsk-regionen utføres også av det humanitære oppdraget Proliska og De hvite engler – ukrainske spesialpolitienheter som hjelper til med å evakuere sivile fra frontlinjeområder under beskytning. Ifølge Daria er imidlertid ikke engang de alltid i stand til å komme seg inn og ut, på grunn av kraftige bombardementer eller kjøretøyhavarier.

«Folk må bestemme hva som er viktigst: ei veske eller livet deres»

Alle organisasjonene jobber tett sammen, bestemmer på forhånd hvem som skal dra hvor og hjelper hverandre når det er nødvendig. «Når de har problemer med kjøretøy, stiller vi våre kjøretøy og våre ansatte til rådighet, og de gjør det samme for oss. Nylig ba en kvinne om å bli tatt ut av Demurove, men situasjonen der var for farlig. Organisasjonen vår kunne ikke dra – vi har ikke nok pansra kjøretøy. Vi ba De hvite englene om hjelp, men dessverre hadde bilen deres havarert. Den stakkars kvinnen fortsatte å ringe oss, fortsatt i håp om evakuering», forteller Daria.

Når evakueringsteamet ankommer et sted, må de handle så raskt og diskret som mulig: «Vi prøver å ikke tiltrekke oss oppmerksomhet. FPV-droner flyr rundt. Hvis noen ser deg, går den rett mot bilen. Ingen bagasje tas med. Folk må bestemme sjøl: hva er viktigst, bagasjen din eller livet ditt? Det eneste de bør ha klart er dokumentene sine. Evakueringa tar ikke mer enn ti minutter. Vi kan ikke stå der og vente mens folk pakker eiendelene sine.»

Forrige uke, forteller Daria, klarte evakueringsteamet så vidt å redde ei gruppe mennesker i Pokrovske: «Vi hadde nettopp sluppet av folk på punktet vårt – et travelt område, mye støy. Plutselig hørte vi lyden av en FPV-drone som nærma seg. Vi klarte å gjemme alle folka bak en butikk. Gudskjelov fløy den rett forbi oss og traff et annet sted. Ingen ble skada.»

«FPV-droner angriper alt de ser – hunder, geiter, bestemødre, bestefedre, en sykkel, en bil, en moped – det spiller ingen rolle»

Ifølge koordinatoren har de alltid tilstedeværende dronene blitt et stort problem: «I Mezhova, for eksempel, flyr de inn i vinduer – brennende hus og sivile biler. De er rett og slett overalt. De treffer alt de ser: hunder, geiter, bestemødre, bestefedre. En sykkel som kjører forbi, en bil, en moped – det spiller ingen rolle. For dem er det som underholdning. I går evakuerte vi en familie fra Levadne. De bestemte seg for å dra etter at glidebomber traff i nærheten av huset deres. De var redde», sier hun.

«Mamma, du brakte meg til paradis»

De frivillige kom til Julia Timosjenko fra byen Pokrovske tre ganger før hun gikk med på å evakuere. «De sa til oss: det er på tide, ikke vent til det er for seint», minnes kvinnen. I Pokrovske bodde Julia med mann og barn i huset hun hadde arvet fra foreldrene.

«Mannen min bygde en lekeplass, et skur. Vi prøvde å skape normale forhold for barna. Noen ganger klarte vi oss til og med uten ting sjøl og sa til dem: «Vi skal fikse huset ferdig, og så kjøper vi en bærbar PC eller hva dere vil ha.» «Vi gjorde huset helt ferdig – men kjøpte aldri den bærbare datamaskinen», sier Yulia og holder tilbake tårene.

Fram til høsten hadde landsbyen vært relativt stille. Men i september begynte beskytninga . Familien begynte å sove i gangen, der det var tryggere.

«Vi la ut tepper, puter og jakker. Jeg dekka til barna slik at glass eller murpuss ikke skulle treffe dem. Da en Shahed-drone kom, kunne man allerede høre den falle», minnes Yulia. «De eldre barna hoppa opp med en gang, men den lille sa: ‘Mamma, jeg vil sove.’ Og jeg sa til henne: ‘Datter, vi må løpe, vi må gjemme oss.’»

Barna var så livredde at da familien endelig ble evakuert, sa Yulias yngste datter med en gang de ankom: «Så vakkert det er, mamma, du tok meg med til paradis! Det er så stille, så fredelig.»

Ting var veldig annerledes hjemme i Pokrovske. «Vi dro bare til butikken i fem minutter – bare for å kjøpe brød og løpe tilbake», sier Julia. «Dronene fløy rett over butikkene. De jakta på folk. De angrep sivile, hus. Jeg kan ikke forstå hvordan noen kan gjøre det. Og i forgårs ringte mannen min – han sa at en drone svevde over huset vårt i en halvtime. Han trodde det var slutten, at han aldri ville se oss igjen.»

Yulias ektemann sitter fortsatt fast i Pokrovske. Han fikk ikke slippe gjennom kontrollpunktet under evakueringa fordi han ikke er barnas biologiske far. Han ble igjen med katten og hunden deres (som ligner på Patron , den berømte ukrainske minehunden). Yulia fortsetter å be frivillige om å evakuere ham så snart som mulig: «Han har leddgikt. Noen ganger kan han knapt gå.»

Yulia husker at rett før evakueringa ble de ramma av et russisk angrep på en gård tvers over gata fra huset deres. «Alle vinduene våre ble blåst ut. Hendene mine er fortsatt dekka av sår. De er så vidt i ferd med å gro. Hjørnet av veggen sprakk fra eksplosjonsbølgen.»

Ifølge Yulia har nesten alle nå forlatt bosetningen. På grunn av beskytningen har butikker stengt, og bensinstasjoner er ikke lenger i drift. «Alt er ødelagt – det er i utgangspunktet ikke noe sentrum igjen. Bare én butikk er fortsatt åpen, og prisene der er skyhøye. Men også den ene butikken, sier mannen min, er i ferd med å stenge. ‘Det vil ikke være noen forsyninger, ingen mat,’ sa han til meg, ‘og så vil det heller ikke være noe Pokrovske.’»

«Mannen min sier: ‘Hvis det ikke er mat, blir det heller ikke noe Pokrovske’»

Foreløpig venter Julia på at mannen hennes skal evakueres og at det skal finnes passende bolig for dem i en tryggere del av Ukraina. Hun blir aldri lei av å uttrykke sin takknemlighet til de frivillige: «Jeg trodde ikke slike mennesker fantes. De behandler oss så godt. De gir oss mat, og alt er gratis. Vi har ikke penger til å leie en leilighet. Og jeg har ingen andre som kan hjelpe meg – jeg er foreldreløs; jeg har bare mannen min og barna mine.»

Men ifølge evakueringskoordinator Daria finnes det evakuerte som, til tross for all faren, likevel bestemmer seg for å dra hjem. «Det var et tilfelle der vi evakuerte en mor med sin 16 år gamle datter. Det var bare de to – ingen familie, ingen slektninger. Moren bestemte seg for å dra tilbake for å hente noen eiendeler, og en rakett drepte henne der. Datteren ble helt alene igjen. Og for hva? Hva var poenget med det?” spør Daria stille.