Det er ingenting radikalt med å bruke teorien om folk som blir bomba.
Av Radical Dumpling, 25. oktober 2025, på Substack
Den vestlige venstresida (og ærlig talt, ikke bare den) har et talent for å gulpe opp revolusjonære slagord uten å egentlig mene noe, eller uten evne til å lese rommet. Siden 2022 har mange på venstresida unngått å møte virkeligheten, og har i stedet gjemt seg bak heltemodige erklæringer om « ingen krig, men klassekrig !»
Sjøl om klassebevissthet er essensielt, og ja, de rike opplever krig forbløffende annerledes enn de fattige, har dette uttrykket, som får folk til å himle med øynene, blitt et kamprop for folk som ønsker å høres prinsipielle ut, men er for feige til å kalle ting det de er. Det er venstresidas ekvivalent til «tanker og bønner» etter en amerikansk masseskyting: en lat oppvisning av moralsk klarhet som absolutt ikke gjør noe for å stoppe volden, fordi å gjøre noe ville bety å navngi årsaken og konfrontere den. I sammenheng med Russlands invasjon av Ukraina fungerer det mindre som en analyse og mer som et spinkelt alibi.
Det er en måte å posere som radikal uten å se hva som skjer eller forsøke å bry seg. Det er for folk som vil vise fram hvor godt de husker teori og sin «prinsipielle» (merk anførselstegnene) forståelse av verden, mens arbeiderklassen i Ukraina er for opptatt til å høre på at de babler om liberalerne – samtidig som de sjøl blir drept av russiske bomber.
Det finnes ingen «klassekrig» når ei hel gruppe mennesker blir utsletta, inkludert arbeiderklassen. Det finnes ingen proletarisk enhet å redde mellom inntrenger og invadert i en imperialistisk krig. Ukrainas arbeiderklasse er målet for en krig ført av en aktør som ikke engang tror at Ukraina er ekte eller fortjener å eksistere. Og arbeidere og industri er målretta skyteskiver nettopp fordi de danner nasjonens fundament: fabrikkarbeiderne som bygde industrien, lærerne som bevarte språket, bøndene som ga mat til halve Europa.
Å ødelegge dem er ikke ei ulykke. Det skjer med vilje. Når russiske missiler styrter inn i bygårder fulle av sovende mennesker, rammer kornsiloer, gårder eller kritisk infrastruktur, dreper de ikke bare sivile. Arbeidskrafta i seg sjøl er under angrep. Sjøl om konflikt historisk sett har skada arbeidere, viser situasjonen i Ukraina til en bevisst innsats for å demontere industrien gjennom en systematisk ødelegging av arbeidsplasser og levebrød.
Mariupol var en gang et viktig senter for stålproduksjon, og sysselsatte titusenvis av mennesker ved Azovstal og Iljitsj jern- og stålverk. Etter at russerne invaderte, sulta ut befolkninga og begikk en rekke krigsforbrytelser og grusomheter, ble disse industriknutepunktene lagt i ruiner. I Kharkiv er fabrikker som lagde alt fra traktorer til turbiner borte, redusert til ruiner. Verftene i Mykolaiv er borte.
Jordbruket har blitt like hardt ramma. En fjerdedel av landets jordbruksland er nå dekka av landminer. Svartehavsblokaden kvelte korneksporten som en gang forsynte land over hele Afrika og Midtøsten, noe som drev opp matprisene og kjørte ukrainske bønder konkurs. Siloer, låver og vanningssystemer har brent ned, beslaglagt eller rett og slett sprengt i stykker.
Hver av disse handlingene er en form for klassekrig. De som mister jobber, hjem og framtid er ikke oligarker eller klassefiender. De er i stor grad bare arbeidere.
Pasifisme i denne sammenhengen er ikke en moralsk høverdig grunn eller et opplyst standpunkt å klamre seg til. Det oser av privilegier som ignorerer virkeligheten og gagner undertrykkeren. Å «nekte å kjempe» vil ikke gjøre noe annet enn å øke antallet drepte. Ideen om at den ukrainske arbeiderklassen skal legge ned våpna i «fredens» navn er absurd når hjemmene deres, infrastrukturen der de bor og levebrødet deres blir radert ut.
Og ja, la oss ikke romantisere krig. Vi vet at krig alltid er katastrofal for de fattige og arbeiderklassen. Våpenprodusenter og profitørene kommer alltid ut på topp til slutt. Men i en krig ville denne eksistensielle «ikkevolden» bety å akseptere total undertrykking. Det ville bety å gi opp ikke bare livet, men også evnen til å påvirke sin egen materielle tilværelse. Inne i Ukraina har ikke arbeiderklassen den luksusen å kunne drive med teori. De fikk ikke velge mellom slagord eller debattere fordelene med pasifisme.
Da Russland invaderte, organiserte sosialistiske grupper og anarkistiske kollektiver evakueringskorridorer, humanitære forsyningslinjer og hjelpenettverk under granatild. Klassebevisste krigere eksisterer, og de vet at hvis Ukraina faller, dør bevegelsen deres med det. Som Taras Bilous sa det rett ut i et intervju med Deník Alarm :
«I de første dagene av invasjonen forsto jeg at venstresidas framtid i Ukraina avhang av om vi aktivt deltok i krigen eller ikke. Vi blir alle i stor grad dømt etter våre handlinger i slike kritiske øyeblikk. Vi – venstresida– er i utgangspunket ikke særlig innflytelsesrike i dette landet, og hvis vi ikke hadde gått i kamp, ville alt ha falt fra hverandre. Venstresida ville ha opphørt å eksistere som noen form for enhet i Ukraina.»
Denne uttalelsen fanger den skarpeste sannheten om denne krigen: Hvis det ikke finnes noe Ukraina, finnes det ingen ukrainsk venstreside som kan fremme klassebevissthet. Fantasien om en nøytral, pasifistisk venstreside som hever seg over volden, faller sammen når man innser at de som holder seg «hevet over alt» ganske enkelt ville slutte å eksistere.
Så hvorfor vedvarer dette slagordet? Fordi det smigrer folk som ønsker å føle seg modige samtidig som de føler seg komfortable. Det tilbyr moralsk overlegenhet uten noen form for risiko, verken moralsk eller faktisk. «Ingen krig, men klassekrig» lar venstreorienterte (vestlige og andre) late som om de tar et standpunkt mot alle stater, når det i praksis er en nekting av å konfrontere én bestemt stats aggresjon. Gjennom det kollapser skillelinjer, visker ut grusomheter og omformulerer asymmetrisk vold til en «delt tragedie». Det er den retoriske ekvivalenten til å trekke på skuldrene eller sitte på gjerdet.
Taras Bilous diagnostiserer dette perfekt:
«Venstreorienterte er ofte nedlatende; de anser seg sjøl for å være de eneste fornuftige og kritiske. Likevel kan man innenfra se hvor mye av dette som er en tillært standardtekst … I stedet for å analysere spesifikke forhold, gjentar de ofte bare eksempler henta fra en helt annen kontekst og tid, som ikke passer inn i situasjonen i det hele tatt. Vi må bevege oss bort fra disse malene. Marxisme er ikke dogme, men av en eller annen grunn reduserer altfor mange marxister i praksis marxismen til en ren gjentakelse av etablerte dogmer. ‘Ingen krig unntatt klassekrig’ og så videre.»
Det er lettere å gjenta malbaserte fraser og sitere teori enn å konfrontere den rotete, umiddelbare virkeligheten av imperialistisk vold, spesielt når volden utfordrer ditt verdensbilde eller beundring for en stat du en gang romantiserte.
Hvis «klassekrig» betyr noe, så betyr det å demontere strukturene som gir næring til de mektige. Det betyr å nekte å unnskylde dem, uavhengig av hvilket flagg de eksisterer under. Russlands imperialistiske maskineri drives av arbeidsutnytting, fengselsøkonomier og tvangsmobilisering. Det livnærer seg av fattigdom.
I landets fattigste regioner dingler vervebonuser som løsepenger for et bedre liv. Soldater blir lovet materielle goder i bytte mot å drepe ukrainere; kister kommer tilbake i stedet for lønnsslipper.
Enker får medaljer og taushet eller kanskje en bil, kanskje dagligvarer. Det er den samme føydale kontrakten kledd i propaganda fra «Den store fedrelandskrigen krigen 2.0» : dø for herren din, og kanskje familien din ikke vil sulte i hjel, – eller kanskje du på et vis klarer å slå systemet som allerede er rigget mot deg.
Venstresida som peker på denne ulikheten som bevis på Russlands «forfallende kapitalisme» bommer på poenget. Behandlinga av russiske vernepliktige gjør ikke krigen gjenbyrdig, den avslører bare dens grusomhet. Den viser hva som skjer når et imperium fortærer sine egne fattige for å opprettholde sin ustanselige appetitt på dominans. Hvis du virkelig brydde deg om disse menneskene, ville du ønske at krigen tok slutt på den eneste måten den kan: hvor Russland er drar bort.
Det er en moralsk forråtnelse i kjernen av så mye vestlig venstreorientering. Dette er menneskene som kan navngi alle NATO-bombinger fra de siste 30 åra, men ikke kan navngi en eneste ukrainsk fagforeningsmann eller venstreorientert organisasjon. De kan kartlegge rørledninger, men ikke fordrivelsesruter eller massegraver. De siterer Lenin mens de ignorerer alle levende sosialister som faktisk kjemper mot fascisme i deres egen by.
De ser ikke at slagord som «ingen krig, men klassekrig» bare fungerer når du har bestemt deg for at noen liv betyr mindre. Det er lett å forkynne fred fra komforten av ditt varme vestlige hjem mens ukrainske industribyer blir pulverisert. Det er lett å fordømme «begge sider» når lysene dine fortsatt er på.
Hvis Russland vinner, opphører den ukrainske arbeiderklassen å eksistere, ikke metaforisk, men fysisk. Under okkupasjon blir fagforeninger forbudt, arbeidere deportert og arrangører henretta. Språk, kultur og arbeid blir i seg sjøl kontrollinstrumenter. Det har allerede skjedd i Melitopol, Mariupol og Luhansk.
Hvis du virkelig tror på klassesolidaritet, står du sammen med de som motsetter seg utsletting og mot de som håndhever den. Du støtter ukrainske arbeidere som forsvarer seg sjøl, russiske desertører og dissentere, og arbeiderne som gjenoppbygger strømnett under press.
Fordi når du reduserer alt til en abstrakt klassehypotese eller retorikk, slutter du å se faktiske mennesker. Og når du slutter å se mennesker fordi de er ikke passer inn i teorien din, har du faktisk mista tråden.