Publisert på nettsida til Sotsialnyi Rukh, 13. november 2025 Av Max Romanenko
Ukraina sitter fast i en blindvei av korrupt nyliberalisme, som utsetter slutten på krigen og tvinger befolkninga til å lide under fattigdom. Arbeidet til alle de statlige institusjonene er gjennomsyret av prioriteringer som er prega av ønsket om personlig vinning, mangel på planlegging og isolasjon fra de brede massene. Et slikt system kan ikke vinne.
Det arbeidende folket i Ukraina holder massivt, men med store ofre, fienden tilbake. Dette står i sterk kontrast til statsmodellen, som er avhengig av en liten krets av individer og ikke er i stand til å ta vare på fellesskapet. Landets ressurser utarmes ikke bare av okkupantene, men også av grådige mennesker i de store konsernene som tjener penger på samfunnets viktigste behov – innen energi- og forsvarsindustrien. Samfunnets reaksjon på slike overgrep ble vist i protestene i juli 2025, under slagord mot korrupsjon.
.Den såkalte «omstarten» av regjeringa har bare økt risikoen for at lover ønska av oligarkene blir vedtatt. Rekrutteringa av Julia Svyridenko , Oleksiy Sobolev , Taras Katsjka ,og andre tilhengere av uhemma kapitalisme fra Kyiv School of Economics (KSE), til nøkkelstillinger viser dette tydelig.
Den største trusselen kommer fra departementet leda av Sobolev, som søker å frata rettighetene til den sysselsatte befolkninga, ved å utvikle et utkast til ny arbeidslivs-lovgivning, og samtidig har overtatt makta innen økologiske spørsmål, og forenkla næringslivets mulighet for utnytting av naturressurser. Staten vår blir ulevelig, og håpet om en rettferdig gjenoppbygging svinner bort, dag for dag.
Denne tilstanden er et ekko av globale trender. Presset fra reaksjonære krefter i verden og den forræderske oppførselen til den amerikanske administrasjonen har fått alle ukrainere til å opplevel følelsen av manglende sikkerhet. Forstyrrelser i våpenforsyninger for å kunne avverge den russiske aggressoren, forskyver den globale maktbalansen i favør av undertrykkerne. Men sikkerhet er ikke begrensa til våpenspørsmålet. Det handler også om sosial trygghet – stabil drift av kritisk infrastruktur, rettferdig lønn for samvittighetsfullt arbeid, samt vidtrekkende beskyttelse for de som befinner seg i vanskelige omstendigheter i livet. Alt dette danner grunnlaget for et effektivt forsvar.
Både forsvar og velferd er statens hovedfunksjoner. Privat kapital er ikke interessert i dette på grunn av sin orientering mot profitt og ønske om å gi mindre til budsjettet.
Til tross for det ukrainske folkets håp om at staten vil begynne å bry seg mer om å løse folks problemer, har det motsatte skjedd. Skandaler bryter ut i rekke og rad, der forretningsmenn tjener penger på hva som helst, inkludert produksjon av våpen. Alt dette er en konsekvens av ei sentralisering av makt, skjult informasjon bak «krigståken» og at demokratiske prinsipper forvinner litt etter litt. Til vår store sorg fungerer ikke staten som et sosialt vern for folket, men som en korrupt konstruksjon. Mangelen på støtte merkes sterkt av alle, spesielt blant militært personell, folk som er tvunget til å forlate hjemmene sine, så vel som de som oppdrar nye generasjoner av ukrainere i denne usikre tida.
Den sosiale kraften som i et kritisk øyeblikk kan forandre historien var og forblir arbeiderklassen, men dens politiske potensiale er ikke er involvert i styringa av samfunnet. De arbeidende massene har beveget seg bort fra politikken og blir utsatt for de herskende klassens spill.
Hvis arbeiderne forener seg, kan de endre politikkens regler, og på lang sikt – ta makta fra de nåværende elitene. Dette fordi den sosiale innflytelsen til jernbanearbeidere, leger, energiarbeidere og lærere har økt mange ganger på grunn av deres kolossale bidrag til samfunnets opprettholdelse. Hverdagen avhenger av de urokkelige utfører sine plikter, så det vil være vanskelig for myndighetene å argumentere mot disse arbeidtakergruppenes mening.
Og omvendt – kapitalen spiller ingen rolle i å holde samfunnet flytende. Statsbudsjettet fylles ikke av overskuddsskatt: den har alltid vært gjemt bort i skatteparadiser, og etter invasjonen har den falt ytterligere på grunn av kollapsen i eksport. Budsjettet bæres i langt større grad av lønnsskatter (13,11 % av inntektene), som finansierer forsvaret, samt av internasjonal støtte, som dekker de sosiale utgiftene.
Betydningen av sektorene for kritisk infrastruktur har økt – de opererer utafor markedets logikk, men er helt avgjørende for utholdenheten både ved fronten og i de bakre områdene. Arbeidstakere i disse sektorene er de som oftest rammes av russiske angrep, men Ukrainas pensjonsfond utbetaler dem ikke den lovede kompensasjonen på grunn av byråkratiske problemer med å oppnå status som kritiske infrastrukturanlegg for endel næringsvirksomhet. Eksistensen av et slikt problem undergraver enhver påstand om å praktisere en menneskeorientert politikk.
Nivået for støtte for pensjonister og funksjonshemmede er uakseptabelt, sett opp mot de enorme mengdene internasjonal økonomisk støtte. For å rettferdiggjøre de ynkelige sosiale standardene spres falske ideologiske klisjeer basert på trusselen fra voksende «paternalistiske følelser» (både blant regjeringa og opposisjonsleiren). [«Folk forventer at staten skal ta vare på dem, gi dem støtte og sikre velferden deres, i stedet for at de tar ansvar sjøl.»]
Mangelen på positive endringer i sosialstøtten, kombinert med lave lønninger, fører til en massiv utflytting – særlig blant unge under 22 år.
I flere tiår har staten innretta seg etter investorer og forretningsfolk, med argumentet om at det er de som skaper overskudd. Men nå blir det tydelig at profitt ikke lar seg hente ut under dagens forhold, i en økonomi ødelagt av krigen. For breie lag av befolkninga er tida inne for å kreve at deres behov settes først – for det er de som holder landet oppe. Levestandarden kommer ikke til å avgjøres av økonomisk effektivitet, men av hvor sterkt folk krever å bli behandla med verdighet. Den uforholdsmessige innflytelsen oligarkene fortsatt har over myndighetene, må forsvinne for at Ukraina skal kunne utvikle seg.
Sosialnyi Rukh mener at det å overvinne den kapitalistiske kursen er det eneste som fullt ut vil sikre arbeidsfolks interesser. Med det utgangspunktet understreker Sotsialnyi Rukh prioriteringa av følgende krav:
1.Felles økonomi for felles seier.
Nasjonalisering under arbeiderkontroll av infrastruktur, forsvarsindustrien og bedrifter som utvinner mineraler. En 50 % kvote for representanter fra arbeiderkollektiver i styrene i slike bedrifter vil være et vern mot korrupsjon og maktmisbruk fra kapitalens tjenere. Dette vil muliggjøre korrekt regnskapsføring av ressurser som kan brukes til forsvar. Sosialisering av energibedrifter vil blant annet forhindre ei miljøkrise, som kommer til uttrykk i forringelse av vann, jord og luft. Det er spesielt nødvendig å gjennomføre 100 % nasjonalisering av det forsvarsindustrielle komplekset for å gjøre det umulig for privatpersoner å tjene penger på kontrakter og for å sikre stabile arbeidsforhold for personell.
Under unntakstilstand kan det ikke være noe marked for leie av bolig, medisiner eller militærteknologi – alle prosesser må reguleres av uavhengige statlige organer som ikke styres av hunger etter profitt.
Staten må avstå fra å finansiere helseinstitusjoner basert på effektivitetskriterier, siden dette gjør at helsehjelp blir et varekjøp i stedet for en garantert rettighet.
Utviding av offentlig sektor i økonomien vil bli ei bru til full sysselsetting, forutsatt at arbeidsformidlinga og fagforeningene samarbeider. Skattesystemet bør ha en sosial funksjon og motvirke overdreven forskjell i rikdom basert på eiendom gjennom formuesskatt.
2. Gjenoppretting av den sosiale staten .
En langvarig krig må oppfattes som en sosial risikofaktor for hele befolkninga, og sosial beskyttelse må anerkjennes som en statlig forpliktelse. Sosiale myndigheter bør være proaktive og sjøl tilby hjelp til familier av militært personell, ramma arbeidere og sårbare grupper før de sjøl ber om det.
Tomme, nybygde boliger bør stilles til disposisjon for internt fordrevne og militært personell så lenge boligkrisen varer.
I krigstid kan ikke staten belaste befolkninga med innkreving av gjeld for kommunale tjenester eller økte avgifter. Perioden med opphold i konfliktområder, samt status som internt fordrevne etter 24.02.2022, bør regnes med som opptjeningsgrunnlag av pensjons- og trygderettigheter, uavhengig av formell ansettelse.
3. Gjenoppliving av massedemokratiet.
Regjeringa bør lytte til innbyggerne når de innfører politikk på alle nivåer – gjennom oppretting av nye institusjoner for offentlig representasjon og valg av representanter fra arbeiderkollektivet til ledelsen av bedrifter.
Det er nødvendig å garantere arbeiderne retten til en årlig betalt permisjon på 14 dager for frivillig arbeid, slik at de kan støtte hæren og løse sosiale problemer. Parlamentet, hvor funksjonstida i praksis er utløpt [på grunn av manglende valg], har ikke rett til å behandle lovutkast der representanter for offentligheten har uttrykt bekymring for å begrensing av omfanget av borgernes rettigheter og friheter.
Garantier for juridisk bindende virkning for petisjoner retta mot statlige myndigheter.
Det må avholdes valg så snart som mulig etter at tilstanden med krigsrett er avskaffa. Det må forhindres at politikere som har diskreditert seg sjøl gjennom bånd til oligarker kommer til makta, bør eiendomskvalifikasjoner avskaffes (?! Uklart.. det finnes ikke noen krav om eiendom for å kunne delta i valg i Ukraina. Men all eiendom skal registreres. Men det kreves et økonomisk gebyr for å stille til valg som er ganske høyt. Oversetters merknad), sperregrensa for politiske partier bør senkes til 1 %, og retten til å nominere seg sjøl bør garanteres.
Å løse hverdagslige sosiale problemer bør bli både et politisk mål og en drivkraft for breiere folkelig engasjement i det politiske liv. Politiske og sosiale konfikter i samfunnet bør løses gjennom økt reell politisk konkurranse, samtidig som menneskerettigheter og ideologisk pluralisme respekteres.
Det er arbeidsfolk – industriarbeidere, lærere, medisinsk personell, jernbanearbeidere, energiarbeidere – som bør bli drivkraften bak Ukrainas fornying. Dere skaper all landets rikdom, dere beskytter den, dere har full rett til å bestemme hvordan den skal styres.