Publisert på nettstedet The Insider, 12. november 2025. Av Arden Arkman
Amerikanske tjenestemenn sier at Vladimir Putin har foreslått å oppgi russiske krav på ikke-okkuperte deler av Kherson- og Zaporizjzja-regionene i bytte mot en fullstendig ukrainsk tilbaketrekning fra Donbas, hvor byer som Kramatorsk, Sloviansk og Kostiantynivka fortsatt er godt forsvarte festninger under Kyivs kontroll.
The Insider snakka med innbyggere på den ukrainske siden av frontlinja om hvordan krigen har forandra livene deres og hvorfor de fortsatt håper at den «russiske verden» ikke vil utvide seg til å omfatte hjemmene deres.
Kostiantynivka. Foto: Donetsk Regional Military Administration
Amerikanske kilder har hevda at Vladimir Putin var villig til å fryse frontlinja i Sør-Ukraina, forutsatt at Kyiv gikk med på å trekke tilbake styrkene sine fra Donetsk- og Luhansk-regionene, ifølge en Reuters- rapport som ble levert etter Alaska-toppmøtet i august i fjor. Putin gjentok også kravet i en telefonsamtale med Donald Trump i oktober.
Ukraina avviste forslaget: å overgi den gjenværende delen av Donetsk-regionen ville bety å gi opp viktige befesta områder, slik The Insider tidligere rapporterte , og ei meningsmåling fra Kyiv International Institute of Sociology fant at 75 % av ukrainerne motsetter seg det russiske forslaget om en «fredsplan» som ville avstå Krim og Donetsk- og Luhansk-regionene.
Befolkninga i den Ukraina-kontrollerte delen av Donetsk-regionen har falt med nesten halvparten det siste året, fra 525 000 i august 2024 til 225 000 i august 2025. Men til tross for kampene anser mange fortsatt dette landet som sitt eneste hjem. De nekter å dra.
Kramatorsk
Før Russlands fullskala-invasjon hadde Kramatorsk – den største byen i den Ukraina-kontrollerte delen av Donetsk-regionen – ei befolkning på over 150 000. I januar 2025 hadde tallet falt til 80 000, og i juli var det nede på 53 000. Byen lever nå i en konstant «frontlinje»-modus, under regelmessig beskytning og hyppige droneangrep. To av de dødeligste hendingene kom 8. april 2022, da et missilangrep mot jernbanestasjonen drepte 61 mennesker, og 27. juni 2023, da et angrep traff Ria Pizza-kafeen og drepte 13.
Beskytninga intensiverte seg sommeren 2025: I juli brukte den russiske hæren Tornado-S fleroppskytnings-rakettsystemer, og såra tre personer og ødela sivil infrastruktur. I august ble det registrert flere Shahed-droneangrep, hvorav ett traff et medisinsk anlegg og andre forårsaka skade i boligområder.
Et massivt bombardement 22. august 2025 varte i over en time og forårsaka rundt 30 eksplosjoner over hele byen. Uker seinere, 10. september, starta en ny serie angrep . 14. september slapp russiske fly fire FAB-250 luftbomber over sentrum, og skada 35 boligblokker, tre skoler, diverse administrasjonsbygninger, flere butikker og en bank.
Ekaterina, konditor og eier av det lokale kaféet Coffee House og konditoriet: «Hvis de tør å komme hit, går jeg i krigen sjøl.»
«Da fullskala-krigen brøt ut, forlot alle i Kramatorsk, som hadde penger, byen. Alle de lokale butikkene og bedriftene stengte. Vi klarte oss på en eller annen måte en stund bare fordi vi ikke hadde råd til å flytte. Slik ble jeg monopolist: stedet mitt var det eneste som var åpent i byen. Det var stort sett menn som kom [til oss], militæret.»
Hvis jeg før krigen skrøt av min gode utdanning fra konditorskolen, en fransk skole, varpå det tidspunktet uvesentlig. Det er ingen strøm, ingen logistikk, jeg måtte endre oppskrifter for at ting skulle vare lenger, og de unge dro. Det var ingen som kunne jobbe. Hvis for eksempel en mann med stort skjeggete ansikt kommer, vil han ikke velge molekylær mat eller et trøffelfreakshow. Han vil ha noe enkelt, smakfullt, hjemmekoselig … så jeg begynte å lage vaffelruller og napoleonskake. Det var det mødrene og bestemødrene deres pleide å lage.
I april 2025 ble bombinga verre. Vi måtte stenge, og jeg dro til Dnipro med barnet mitt. Husleia var veldig dyr: 300–400 dollar i måneden, og man måtte betale de to første månedene på forskudd, pluss et agentgebyr. Hvor skal folk få tak i de pengene når gjennomsnittslønna i Kramatorsk er 250 dollar i måneden og ei god lønn er omtrent 400 dollar? Mange i 2022 kunne ikke dra fordi de rett og slett ikke hadde penger.
I Dnipro fant vi et lite hus – mer som et skur – hvor noen hadde dødd og ligget lenge. Vi vaska det sjøl. Jeg fikk et sammenbrudd. Det kosta 150 dollar i måneden. For å betale for husly og mat fikk jeg jobb på kjøkkenet i et konditori der jeg laget desserter og leverte dem. Jeg jobba seks dager i uka, 15 timer om dagen, og fikk betalt 15 dollar om dagen. Det dekka det aller nødvendigste, men jeg kunne ikke ha holdt det gående lenge.
Det føles som om vi, folk fra Donbas, ikke er viktige for noen. Ukrainerne i andre regioner kaller oss «donbasyata» — omtrent som å kalle noen «downsunger» («downyata»), bare at det er «donbasyata» i stedet. De sier at vi har skylden for alt, fordi vi er russisktalende og pro-russiske. Alt dette er usant, men det er slik landet behandler sine egne flyktninger. Faktisk viste de som virkelig var pro-russiske seg allerede i 2014. De var alle registrerte, og de fleste av dem har dratt for lenge siden.
I Dnipro skjedde det en avslørende hending: Jeg lossa en bil, og ei elektronisk klokke falt ut, med ledninger som stakk ut. Naboene så ledningene og bilskiltene fra Donetsk og bestemte seg for at jeg hadde kommet for å sprenge deres fredelige Dnipro i lufta. De ringte politiet og SBU [Ukrainas Sikkerhetstjeneste]. Myndighetene kom og fant ut at jeg var tilregnelig, imotsetning til de som anmeldte saken, og dro. Men snart kom vi oss tilbake til Kramatorsk, og jeg åpna kafeen igjen, kom med kaffe, fant ansatte og begynte å jobbe igjen. Men det var nesten ingen mennesker der: omtrent 20 kunder om dagen, for det meste menn, og mange av dem eldre. Det var så å si ingen kvinner. De hadde dratt med barna.
Vi er den siste større byen i Donetsk-regionen som ikke er okkupert, så foreløpig er situasjonen her litt bedre enn mange andre steder. Strømmen kuttes i seks til åtte timer én gang i uka, og hvis det blir et stort angrep, kan strømmen være borte i en dag. De bomba varmekraftverket og vannkraftverket, og jeg vet ikke engang hvordan strømmen leveres nå. Vi tilpasser oss: vi baker hundre kjeksruller på to timer på tre maskiner. De trenger 220 volt, men noen ganger synker spenninga til 180–185 volt, og vi skynder oss, og jobber fortere og fortere, for å få dem ferdig mens det ennå er tilgjengelig strøm.
De bomba varmekraftverket og vannkraftverket, og jeg vet ikke engang hvordan strømmen forsynes nå.
Prisene har gått opp på alt i byen, sjøl om folks kjøpekraft ikke har gjort det. Logistikken er forferdelig, det er dyrt å bringe varer hit. Når vi sammenligner leverandørenes priser, er våre omtrent 40 % høyere enn i Kharkiv-regionen eller andre deler av Donetsk, som under ukrainsk kontroll.
Det er beskytning konstant her. Jeg har fått hjernerystelse nå, noen ganger føler jeg meg desorientert på grunn av det. For to dager siden falt FAB-250-bomber rett utafor vinduet mitt. Det er to enorme kratere der nå. Jeg var på rommet mitt da eksplosjonsbølgen traff. Lyden var øredøvende, smerten i ørene mine var så sterk at det føltes som om trommehinnene mine vibrerte av trykket. Du kjenner smerten, og hjernen din klarer ikke å behandle alt som skjer.
Barnet mitt klarte å gjemme seg på badet. Fliser falt ned på ham, og han ble skada. Først forsto jeg ikke engang hva som hadde skjedd – bare et enormt smell og ingenting annet. Utafor var det et skremmende syn: vegger og vinduer var blåst ut, murbiter revet vekk. Huset er borte, det er umulig å bo i. Og det er ikke første gang det har blitt truffet. Vi overlevde beskytninga i 2014 også. Denne gangen ble åtte personer skada – offisielt 19 – men vi kom ikke engang med på statistikken. Vi hadde ikke tid til alt papirarbeidet. Vennen min kom, hjalp til med å behandle sønnens sår og tok ham med til bestemoren hans. Jeg bodde her. Ingen vil leie ut til meg som har med meg to hunder.
Veggene og vinduene var blåst ut, murbiter revet vekk. Huset er borte, det er umulig å bo i det.
Legene sa at jeg har fått en moderat hjernerysting og burde hvile i tre uker, ta piller og få injeksjoner. Men jeg må tenke på hva som skjer videre. Sønnen min skal bo hos bestemoren sin i landsbyen Veselyi – den er nærmere fronten, og droner flyr over der.
Det viktigste jeg vil nå er å tjene nok penger til å få barnet mitt ut, mens jeg blir værende og fortsetter å jobbe. Jeg kan ikke dra ennå – jeg har barnet mitt og må ta vare på foreldrene mine. For mye ansvar. Så jeg vil bare jobbe så mye som mulig og til slutt dra med i det minste noe. Nesten ingen er igjen i byen. I leilighetsblokka mi er det bare meg og ei gammel dame med hennes funksjonshemmede sønn som forsatt bor der.
Noen her venter på at krigen skal ta slutt. Andre tror at alt vil kollapse. Mange lot seg rive med av Trumps snakk om fredsforhandlinger og trodde krigen snart skulle ta slutt. Jeg hadde ingen illusjoner. Jeg sier stadig: det er ingen vits i å vente eller håpe – krigen vil ikke ta slutt.
Vi bygde festningsverk, gravde skyttergraver og satte opp forsvarslinjer. Og nå tenker vi: «Vær så snill, ta de fine skyttergravene våre, de sterke forsvarslinjene våre, dere får det koselig her. Vi har alt dere trenger.» Kanskje vi til og med lar dem ha den fordømte hermetikken vår for å gjøre det enda bedre.
Fra disse posisjonene vil de presse seg lenger vestover – mot Dnipro, mot Kharkiv. Det vil bli en katastrofe. Det gir ingen mening å tro at det å gi fra seg territorium vil bringe fred. Å gå med på det ville være tåpelig.
Jeg har ikke sett noen her som støtter Russland. Ta for eksempel naboen min – en eldre kvinne. Vi har opplevd beskytning to ganger nå, i 2014 og igjen i år. Vi så begge hvem som gjorde det. Til og med hun sier tydelig: «Vi skal hjelpe gutta våre», altså de ukrainske soldatene.
I 2014 hadde noen fortsatt illusjoner om at ting ville bli bedre under Russland. Nå er disse menneskene enten i Donetsk eller i Russland. Jeg har ikke hørt noen her si det på flere år.
Gudskjelov at vi har internettilgang. Vi kan se hva som skjer i Donetsk – det er ren jævla propaganda, total forakt for menneskene som bor der. En venn av meg i Jalta [på Krim] ble kasta i en kjeller i 2014, slått og torturert, deretter løslatt, trua og fikk ekspropiert sommerhuset sitt og alle vingårdene hans– alt fordi han var pro-ukrainsk. Etter det gikk han over til å snakke ukrainsk og ble praktisk talt nasjonalist. Det var det de oppnådde.
Samme år jobba eksmannen min hos en bilforhandler, de hadde rundt 150 kjøretøy. De såkalte «donkosakkene» kom, tvang alle til å ligge med ansiktet ned – til og med direktøren – og sa: «Gi oss nøklene hvis dere vil leve.» De stjal alle bilene, og folk ble arbeidsledige. De kom, de så, de tok – som pirater, skjønt; sjøl pirater hadde en æreskodeks. Dette var bare tyver. Hvordan kan noen fortsatt la seg av motivene deres?
Foto: Genya Savilov / AFP / Getty Images
Hjemlandet mitt er Ukraina, sjøl om jeg for det meste snakker russisk. Jeg har alltid ønska å bli her. Jeg har aldri reist utenlands, aldri ønska å bo i Kyiv – langt mindre Moskva. Jeg kommer aldri til å jobbe under Russland. Hvordan kan man jobbe, tjene penger, betale skatt til ei regjering som gjør dette? De kan dra til helvete. Seriøst. Det er slik alle ukrainere jeg kjenner føler det – og de anser seg alle som ukrainere. Jo mer denne galskapen utvikler seg, desto mer sinne framkaller den.
Vi begynte å utvikle [området] etter 2014, da det kom vestlige investeringer til byen. I 2017 fikk jeg et tilskudd fra FNs utviklingsprogram til bedriften min, som kvinnelig gründer. Byen var i ferd med å gjenoppbygges: det dukket opp fontener, lekeplasser og barneprosjekter.
Hvis Russland hadde stoppa i 2022, da det var tydelig at de ikke var ønska her, ville ting vært mye bedre enn de er nå. Jo mer forbanna ødelegging de forårsaker, desto mer raseri vekker de. Med hvert ødelagte hus, hver venn eller familiemedlem som blir drept mens de forsvarer landet, desto færre illusjoner gjenstår. Det er ingen igjen nå. Alt dette kunne vært unngått.
Og du skjønner – hvis de tør å komme hit, går jeg i krig sjøl. Uansett om jeg har et barn eller en bedrift. Jeg er frivillig i nærliggende byer som er ramma av beskytning, som Kostiantynivka, og jeg vet med sikkerthet: ingen her vil overgi byen sin.
Sloviansk
Før fullskala-invasjonen hadde Sloviansk mer enn 100 000 innbyggere . I november 2024 var det rundt 50 000 igjen, inkludert omtrent 5000 barn. Den måneden oppfordra ordfører Vadym Liakh barnefamilier til å forlate byen på grunn av kraftig beskytning. Siden den gang har Sloviansk blitt ramma gjentatte ganger av russiske angrep: i juni skada et droneangrep skole nr. 14; i juli ble to personer (inkludert et barn) såra i Lisovyi-nabolaget; og i august og september ramma angrep sentrum, industriområdet, boligbygg og flere infrastrukturobjekter.
Nikolai Karpitskiy, ph.d. i filosofi, religionsforsker og journalist ved postpravda.info: «Ingen fredsavtale er mulig, og det er heller ikke liv under okkupasjon.»
«Jeg er fra Tomsk i Sibir, hvor jeg ble uteksaminert fra universitetets filosofiske avdeling, underviste der og forsvarte rettighetene til troende som forfølges av staten. Jeg reiste ofte til Ukraina og studerte lokale religiøse samfunn. I 2014 fordømte jeg Russlands militære handlinger – jeg sa det åpent i Tomsk-mediene.»
På grunn av den holdninga og reisene mine til Ukraina nekta universitetet å fornye kontrakten min, og det var ingen grunn til å bli værende i Russland. Så i 2015 flytta jeg til Kharkiv, hvor det lokale Krishna-samfunnet hjalp meg med å finne en lærerjobb ved Luhansk nasjonale universitet, som hadde flytta på grunn av krigen.
Da slaget ved Debaltseve fant sted, reiste jeg langs frontlinja i Donbas og skrev om hvordan kristne levde midt i kampene. I Avdijivka hjalp jeg med å levere mat til pensjonister, på sykkel, sammen med andre frivillige. Både blant oss og lokalbefolkninga var det folk med pro-ukrainske og pro-russiske synspunkter, men det var ingen konflikt.
Bare én gang skapte mitt russiske statsborgerskap problemer. I 2015 ble jeg stoppet ved et kontrollpunkt utafor Avdiivka – på den tida hadde militæret ordre om å arrestere alle med russisk pass. En antiterrorenhet tok meg med for å bli avhørt om mine synspunkter, noe jeg til og med syntes var interessant som lærer. De sa til slutt: «Ikke ert soldatene mer», og lot meg gå. Etter det passerte jeg kontrollpunktet fritt.
Sloviansk tømtes i 2014, ettersom alle som kunne flykta fra de krigsherja ukrainske byene. Folk frykta både beskytning og represalier. Mannen til en venn av meg, en diakon, ble tatt av pro-russiske krigere under kommando av Igor Girkin. Han ble torturert og henretta. Innbyggerne begynte å vende tilbake i 2015, men av opprinnelig 110 000 mennesker er omtrent halvparten igjen i dag.
Jeg flytta til Slovjansk i 2020, kjøpte et lite hus med hjelp fra et lokalt kristent samfunn og fikk permanent oppholdstillatelse i Ukraina. Fram til fullskala invasjonen var livet stille, kanskje [det var] én eksplosjon i uka et eller annet sted. Inntil dronene dukket opp, føltes det fredelig, som «baklinja», sjøl åtte kilometer fra frontlinja. Siden 2022 har fronten kommet mye nærmere – både i virkeligheten og i følelsen.
Nå, når eksplosjonene treffer, drar ingen til tilfluktsrommene – det er meningsløst. Luftangrepsvarsler utløses kanskje fem ganger om dagen, men angrepene faller sjelden samtidig [med det] fordi det er umulig å spore dem alle. I går fløy det droner over meg; i dag leste jeg at en lokal person ble drept. Å leve gjennom dette er skremmende, men man venner seg til det med tida.
For noen måneder siden var det en eksplosjon 500 eller 800 meter fra meg, huset ble fullstendig ødelagt. Jeg gikk til markedet, og folk rundt meg reagerte knapt. De fortsatte å gå i gatene, jobbe og kjøpe mat. Det er stor forskjell på systematisk og sporadisk beskytning.
Nå blir Kostiantynivka systematisk angrepet: det er verken strøm, vann eller gass, droner og missiler ødelegger boligene, én etter én. Når forsyningsselskaper og reparasjonsmannskaper ikke engang kan jobbe – da snakker vi om systematisk ødeleggelser. I Slovjansk fikser de ting raskt etter angrep, og folk har akseptert at hvem som helst kan være den neste. Det er en slags russisk rulett. Jeg har bestemt meg for å bli til siste øyeblikk, men hvis ting blir virkelig ille, så drar jeg til Kramatorsk.
«Folk i Slovjansk har akseptert at hvem som helst av dem kan bli den neste. Det er en slags russisk rulett.«
Siden starten av fullskala invasjonen har prisene steget to til fire ganger, avhengig av produktet. Utvalget av varer har blitt mindre, men det vil aldri være sult her, fordi Ukraina er en brødkurv. Sjøl om en større krig bryter ut over hele landet, vil folk måtte leve av grøt, men de vil overleve.
Mitt statsborgerskap eller nasjonalitet har aldri spilt noen rolle her, selv etter at krigen startet. Ingen ser på passet ditt; de ser på din overbevisning. Alle vet at ukrainere forbanner russere, men seg imellom krangler de enda heftigere.
På grunn av krigen har en skarp politisk kultur tatt form: ethvert spørsmål blir sett på som et spørsmål om liv eller død. Sjøl i religiøse samfunn – blant Hare Krishnaer og kristne – er det debatter om hvorvidt man skal innta en pasifistisk eller en radikal patriotisk holdning, om man skal støtte fronten eller trekke seg tilbake og fokusere på åndelige saker, om man skal si ifra aktivt eller opprettholde nøytralitet. Men alle er samla i en pro-ukrainsk posisjon. Ingen har en pro-russisk. Sjøl den tradisjonelle pasifismen til Hare Krishnaene her er pro-ukrainsk: alle vil at Ukraina skal vinne og kritiserer russiske Krishnaer for deres annerledes, pro-russiske «pasifisme».
«Alle er forent i et pro-ukrainsk standpunkt. Ingen har et pro-russisk standpunkt.«
Det er naturlig at mesteparten av skylden legges på russerne – det er de som bomber oss. Men noen ganger går også frustrasjon over mot lokale myndigheter: hvorfor de ikke forberedte seg bedre, hvorfor det ikke er nok tilfluktsrom, om det er korrupsjon, og så videre. Russland blir sett på som aggressoren, og alle forstår at russerne vil drepe dem. Derfor er ingen fredsavtaler mulig, og det er heller ikke et liv under okkupasjon.
Sjøl kommunikasjonen med antikrigsrussere fungerer ikke for ukrainere akkurat nå. Jeg deltar sjøl i noen diskusjoner, men bare som en likeverdig deltaker – som alle andre ukrainere – og på både ukrainsk og russisk uten problemer. Og jeg kan høre at ingen her tror på dialog eller samarbeid med russere.
I 2022 trodde ukrainere naivt at det var mulig å forklare russerne hva som skjedde her, at de ville forstå og vise støtte. Men det ble snart klart at ingen kunne overbevises. Og det var det, «død betyr død». Sjøl jeg har mista kommunikasjonen med likesinnede i Russland.
Noen russere sier: «Jeg støtter Ukraina. Ukrainere er våre allierte. Vi vil stå sammen og prøve å overbevise andre russere om ikke å dra til fronten. La oss finne en felles grunn …» Og ukrainere svarer: «Det er ditt problem. Vi lever under bombing her, forsvarer landet vårt, og du vil at vi skal delta i aktivitetene dine? Den interne kampen mot Putin er ditt ansvar. Vi kjemper for å overleve.»
Det kommer også an på personen. Hvis noen snakker på vegne av russere og tar ansvar for alt Russland gjør – eller bare snakker for seg sjøl – vil de bli lytta til. Men når noen snakker på vegne av hypotetiske «russere som er imot Putin», er det et umiddelbart farvel.
Ideen om å overføre landområdene våre gjennom noen form for avtale er fullstendig urealistisk, til og med utenkelig.
Jeg vil ikke leve under okkupasjon, og ingen andre vil heller ønske det. Dette er ikke middelalderen, da folk kunne bli overlevert fra en stat til en annen som livegne.
Først og fremst er det en misforståelse i både Ukraina og Russland om at øst er helt pro-russisk og vest helt pro-ukrainsk. Det stemmer ikke.
Det er sant at mange i Luhansk- og Donetsk-regionene pleide å stemme på pro-russiske partier. Men det finnes ingen ekte russisk identitet her, bare ukrainsk eller post-sovjetisk.
Folk her anså seg sjøl som lokale fordi ideen om Ukraina ennå ikke hadde formet seg fullt ut – men den tar form nå. De som stemte på Regionpartiet ønsket ikke å bli med i Russland eller så på seg sjøl som russere; de ønska kompromiss, fred og åpne grenser, slik som i den sovjetiske fortida.
Og i Donbas følte mer enn halvparten av befolkninga det slik. Pro-russiske politikere utnytta disse drømmene og framstilte dem feilaktig som ekte pro-russiske følelser. Det er viktig å forstå at Ukraina ikke har noen sentralisert propaganda slik Russland har, så det er fullstendig anarki når det gjelder informasjon, og det er vanskelig å navigere i politikken. Hver blogger, hvert parti, hver leder er sin egen propagandist. Folk var vant til å stemme på lokale politikere uten å tenke på deres «pro-russiske» holdning.
Generelt sett er russisk propaganda full av nostalgi for Sovjetunionen. Det påvirker til og med noen unge mennesker som aldri levde i sovjettida, men idealiserer det fordi de har blitt vist et bilde av det som et paradis. Likevel ønsker ikke engang de å være en del av det moderne Russland.
Noen mennesker er politisk analfabeter. I Avdijivka kom frivillige en gang med mat til en eldre kvinne hvis leilighet hadde blitt truffet direkte av en Grad-rakett. Leiligheten var utbrent, men [ortodokse] ikoner sto fortsatt framme – og blant dem et portrett av [Viktor] Janukovitsj (presidenten som ble styrta under Maidan-opprøret i 2014. Oversettters merknad). Kvinnen sa at under ham var ting rolige og livet var bra.
En annen mann gjemte seg unna mobilisering, overbevist om at når russerne ankom, ville de gi ham en leilighet i Donetsk og en jobb. I en annen bygning sa en eldre mann at han «ikke visste hvem som skjøt på oss».
Disse menneskene er ikke organiserte og kan ikke opptre som en politisk kraft som krever uavhengighet. Men flere og flere i Slovjansk ser nå på seg sjøl som ukrainere, spesielt de unge – og de kan ukrainsk perfekt, i motsetning til den eldre generasjonen. Sjøl de eldre innser nå at de bor i Ukraina, og at dette ikke bare er deres eget lokale territorium, men en del av den ukrainske staten.
I 2015 sa halvparten av innbyggerne: «Vi bryr oss ikke om hvem som har makta, vi vil leve under hvem som helst.» Men nå ville ingen her gå med på å gi fra seg noe territorium under noen omstendigheter. Hvis du spurte: «Ville du gått med på å bli med i Russland hvis disse regionene ble overført til dem?» – ville det overveldende flertallet sagt: «Absolutt ikke», sjøl ikke i bytte mot fred.
Da folkeavstemninga ble holdt i Donbas, kom mange mennesker for å stemme. Det var en psykologisk reaksjon. Folk følte seg fullstendig hjelpeløse: de så hva som skjedde, kunne ikke kontrollere det og frykta for framtida. Folkeavstemninga skapte en illusjon om at de ved å stemme på en eller annen måte kunne påvirke hendingene. Det var en mestringsmekanisme.
Jeg tror at begge siders bruk av kunstig intelligens i framtida vil påvirke fiendtlighetenes gang. Fronten vil fryse, og vi vil miste konseptet om at det finnes et område utafor frontlinja: hele Russlands og Ukrainas territorium vil bli en krigssone. På grunn av droner vil det dessverre ikke være noen trygge steder noe sted.
Men uten drone-revolusjonen ville situasjonen her vært mye verre. Krigen hadde utvikla seg til en utmattelseskrig og førte til Ukrainas nederlag. Nå har oddsen jamna seg ut. Teknologien utvikler seg symmetrisk: det vi ser i Slovjansk og Kyiv vil snart skje over hele Russland. Ingen, verken i Ukraina eller Russland, vil føle seg trygge.»
Kostiantynivka
Siden starten av Russlands fullskala-invasjon har Kostiantynivka blitt utsatt for regelmessig beskytning på grunn av sin strategiske betydning. Både ukrainske og russiske medier kaller det «nøkkelen til byregionen Druzhkivka-Sloviansk-Kramatorsk». Instituttet for krigsstudier beskriver området rundt byen som en del av et «festningsbelte» i Donetsk-regionen.
I 2023 var Kostiantynivka åsted for et av de dødeligste russiske missilangrepene i krigen. 6. september samme år traff et missil det sentrale markedet, og drepte 17 mennesker og såra 36. Markedsbodene og boligbygningene i nærheten ble ødelagt. Deretter, 9. august 2024, traff et nytt missil et kjøpesenter, og drepte 14 mennesker og skada 44. Våren 2025 sa lokale myndigheter at 25–30 % av byens boligmasse var blitt ødelagt, og færre enn 9000 innbyggere var igjen av ei befolkning på 67 000 før krigen.
I løpet av sommeren og tidlig høst i 2025 ble den russiske beskytninga intensiverte Ukrainas nasjonalpoliti rapporterte at byen ble ramma av 10 til 25 luftangrep per dag, i tillegg til artilleri- og droneangrep som skada dusinvis av boligbygg. Angrepene har ført til økende sivile tap: 3. september ble ni mennesker drept og sju såra i artilleri- og droneangrep. Kommunikasjon og strøm blir ofte kutta, ifølge lokale tjenestemenn. En rapport fra Serhii Horbunov, leder for Kostiantynivka militæradministrasjon, indikerte at bare 5469 innbyggere var igjen i lokalsamfunnet per 14. oktober.
Evakueringene utføres av lokale tjenestemenn, statens beredskapstjenestes Phoenix-gruppe, politienheten White Angels og veldedighetsorganisasjonene Angels of Salvation og Proliska. Hver evakuering fjerner vanligvis mer enn et dusin personer. Den 25. september besøkte for eksempel frivillige fra Proliska 19 adresser og redda 11 beboere.
Tetiana, en sykepleier: «Så alle disse menneskene døde for ingenting?»
«Da fullskala-krigen brøt ut, var det fortsatt mulig å bo i Kostiantynivka. Det var hyppige eksplosjoner, men det var tålelig. Alt fungerte, det var fortsatt mange voksne mennesker og barn der. Men i juli 2024 så byen ut som en spøkelsesby, drapert i kamuflasjenett. Hovedgata var en gang en internasjonal motorvei til Donetsk, nå er den full av hull og utbrente biler. Tom og skremmende.»
Jeg dro til Dnipro med mine yngste barn i september 2024. Min eldste sønn ble igjen hos forloveden sin og moren hennes, helt til siste øyeblikk. Faren hans bodde i nærheten, alene og uvillig til å dra, så sønnen min ble igjen for å hjelpe ham. De hadde tre schæfere, en pekingeser og en haug med katter – de mata dem alle fordi andre mennesker hadde flykta og forlot dyra.
I september ble huset deres truffet av [KAB-500] styrte bomber. Vinduene ble sprengt. Sønnen min sa at han ikke engang hørte bomben – han kjente bare «noe varmt renne nedover ryggen». Et fragment traff korsryggen og magen hans. Forloveden hans klarte å gjemme seg i kjelleren. De ringte ikke ambulanse, hun bandasjerte ham sjøl, satte ham i en bil og kjørte ham til Druzhkivka, 28 kilometer unna.
To uker før skaden skjedde fortalte sønnen meg at det å bo der hadde blitt uutholdelig. Til slutt dro de derfra sammen med alle dyra de fikk plass til. Det var virkelig noe spesielt – to katter og fire hunder i den lille bilen, de kjørte i seks timer helt til en frivillig tok over rattet og kjørte dem til Dnipro.
Nå er sønnen min sengeliggende. Han kan bare bevege seg i to timer om dagen. Ryggraden hans er delvis brukket. Etter ei uke på sykehuset ble han utskrevet, fortsatt med et infisert sår. Privat behandling koster 3900 hryvnia (omtrent 80 dollar) per dag, pluss bandasjer. Ingen hjelper; alle vil bare tjene penger.
Byen blir ødelagt. Da dette skjedde i Bakhmut, så vi det på nyhetene. Nå lever vi det sjøl, dette er «et andre» Bakhmut. Jeg håpet en gang å komme tilbake – til jobben min, til leiligheten min. Så bomba de sykehuset der jeg jobba, og i september 2025 bomba de huset mitt. Det var en bygning med fire innganger; en granat gikk rett gjennom den andre og tredje inngangen. Jeg fikk bilder av bygningen som brant. Seinere så jeg en TikTok-video som bare viste ruiner. Heldigvis var det ingen inne.
Jeg visste at dette ville skje, men det er vanskelig å akseptere at jeg som 50-åring er hjemløs med to mindreårige barn. Hvis jeg ikke kan jobbe, hva skjer med dem? Vi lever fra dag til dag. Det er ikke en eneste intakt høyblokk igjen. Naboene mine og jeg starta ei Viber-gruppe for å sende inn en begjæring om boligstøtte. Det er ingen hjelp fra myndighetene. Svigerdatteren min gikk for å registrere foreldrenes ødelagte hjem, men tjenestemenn sa til henne: «Det er allerede okkupert territorium.» Det er ikke okkupert ennå! Men hvis det var det, ville det ikke vært noen kompensasjon i det hele tatt.
«Byen blir ødelagt. Nå lever vi det sjøl, dette er et andre Bakhmut.»
Mange mennesker bor fortsatt i Kostiantynivka. De som nekta å dra, gjorde det ikke fordi de ville ha russerne her, men fordi de ikke hadde noe sted å dra. De hadde et hjem, kjæledyr, gårder. For det meste er de eldre, ensomme mennesker. Hvem ville ta imot dem?
Da min nåværende mann evakuerte fra Kostiantynivka i 2023, slapp de ham av på busstasjonen i Dnipro, og det var det. Seinere fant han frivillige som leide to hus: ett for folk som overvant rusavhengighet, det andre for eldre evakuerte: bestemødre, bestefedre, personer med funksjonsnedsettelser. Da jeg dro, spurte lokale tjenestemenn om jeg trengte hjelp. Men «hjelp» betydde en buss ut av Kostiantynivka, en overgang til et tog, og deretter midlertidig bolig i Vest-Ukraina – i noen måneder, til du finner arbeid.
Det er ikke vann eller strøm i Kostiantynivka nå. Sønnens hus ligger teknisk sett innafor bygrensene, men det har ikke vært innlagt vann siden invasjonen starta. De hamstra drikkevann; brannbiler kom med teknisk vann, og det var sånn alle levde. Jeg er livredd for hva som vil skje når vinteren kommer. Jeg jobba som operasjonssykepleier – da folk fra Bakhmut kom inn med frostskader, det ble mye amputasjoner. Å miste tær var det beste scenarioet. De fleste mista føtter eller ben.
Livet der nå er som russisk rulett. Du våkner kanskje ikke i morgen. Droner flyr rundt og leter etter bevegelse – og når de ser det, slår de til. De dreper med vilje. Å tenke på hvordan folk lever der får hjertet mitt til å stoppe. Men folk hjelper fortsatt hverandre. Det er menn som er redde for å dra, og konene deres som blir hos dem.
Sjøl her i Dnipro har beskytning blitt hyppigere – først industrimål, deretter boligområder. Da jeg begynte å jobbe på et sykehus her, sa kolleger til meg: «De burde bare ha utsletta Luhansk og Donetsk fra kartet i begynnelsen av krigen.» Og dette er Dnipro – en russisktalende by. Jeg snakka aldri russisk sjøl, men det er det folk sier. Og ikke bare her heller.
En kvinne dro til Lviv og ble spurt: «Hvor er dere fra?» Hun sa: «Dnipro.» De svarte: «Da kan dere fortsatt få kjøpe et hus.» Hun spurte: «Hvem kan ikke det?» De sa: «Folk fra Donetsk- og Luhansk-regionene.» De tror vi starta krigen. Men Donetsk var en gruveregion med hardtarbeidende, sterke mennesker. Hvorfor blir vi hata i vårt eget land?
Da jeg hørte Putin si at han ville ta regionene våre, og at det ville bringe fred, lurte jeg på – hvordan ville mødrene reagere? Og kameratene til mennene som døde? Betyr dette at de alle døde for ingenting? I så fall burde vi ha gitt fra oss territoriet med en gang og redda disse livene.
Først virket disse tankene logiske. Men da Kostiantynivka ble bombardert, sa selv de mest pro-ukrainske innbyggerne: «La det være under noen, vi bryr oss ikke om hvem, bare få det til å stoppe.» Det er bedre enn å leve under konstant ild.
Folk i Dnipro støtter stort sett å avslutte krigen på den måten – det er ikke deres territorium. Det angår dem ikke. De vil bare ha fred der de er.
Jeg vet ikke hvordan jeg skulle leve under okkupasjon. Hvordan kan man leve sammen med folk man hater – de som forårsaket alt dette? Jeg vil så gjerne hjem. Men til hvilket hjem? Det er ingenting igjen. Alle husene er ødelagt.
Vi er alle utslitte. Når det endelig er over, kan vi kanskje tenke på hva vi skal gjøre videre. Foreløpig har vi ikke råd til å kjøpe bolig, og hva er poenget hvis krigen kan komme hit neste gang? Hvorfor kjøpe et hus bare for å se det bli ødelagt igjen? Vi lever i ventemodus – én dag av gangen. Jeg vil bare at alt skal ta slutt, i hvert fall innen neste år. Sjøl om de tar territoriene i henhold til en avtale, greit. La dem. Bare få det til å stoppe. Hvor mange flere mennesker – sivile, barn – må dø? Hvor mange hjem må ødelegges?
I september i fjor fikk ikke min tidligere svigermor lov til å komme inn i det russisk-okkuperte Donetsk på grunnlag av en sjekk av telefonen hennes. I august ble også naboer som prøvde å krysse gjennom Polen, Belarus og Moskva sendt tilbake. Folk med russiske pass og registrering i Donetsk kan ikke dra hjem. På Sjeremetjevo lufthavn i Moskva inspiserer tjenestemenn telefonene dine – hvis du likte et pro-ukrainsk innlegg eller la igjen en kommentar, er du en fiende. De konfiskerer pass, setter deg på et fly til Belarus, leverer deretter tilbake dokumentene dine og sier: «Du er fri» – uten engang å spørre om du har råd til å komme hjem. Det er slik Russland «redder» innbyggere i Donbas – ved å nekte dem å returnere. Det gir ingen mening, men sånn er det.
Hvis Russland virkelig ville «frigjøre» Donetsk, ville de ha gått inn i regionen rett fra starten av. I stedet sprer de styrkene sine. Kostiantynivka er omtrent like stor som Bakhmut, det tok dem to år å erobre byen. Hvem vet hvor lang tid dette vil ta? Kanskje de ikke vil ha territorium, men heller vil ha krig: fabrikkene går, våpen produseres, pengene flyter. For noen er det bare forretninger. De menneskelige kostnadene er det siste de tenker på.
Kanskje de ikke vil ha territorium, men heller vil ha krig: fabrikkene går, våpen lages, pengene flyter. For noen er det bare forretninger.
Nylig så jeg en TikTok-video av ei jente, tilsynelatende russisk, som sa: «Tror du Russland kom for å befri Donbas? Du tar feil. Ingen planla noen gang å befri noen.»
Oleksii, pensjonist: «Sjøl om det blir en fredsavtale, er det umulig å tilgi dette»
«Fram til april 2025 var det aldri stille i byen, men vi hadde fortsatt strøm, gass, internett og vann. Det var fortsatt forsyningsmannskaper, så folk ble værende. Butikkene var åpne. Det var angrep, men ikke så hyppige som nå. Nå kommer KAB-bombene stadig vekk.»
Likevel, var det nesten hver dag – boom, boom – og du løp bort til vinduet og så hvor røyken steg opp. Fra vinduet mitt i andre etasje kunne jeg se hele byen. Hver natt var det tre til fem kraftige eksplosjoner – KAB-er eller raketter, noe alvorlig. Det var ikke en eneste stille natt lenger. De bomba også på dagtid. Men elektrikerne fortsatte å jobbe. Hvis noe ble skada, fiksa de det. Det var derfor noen beboere ble værende.
Beskytninga ble intensivert i april, og siden august eller september har byen vært under konstant ild – den blir utsletta. Butikkene var fortsatt åpne i juni. Jeg husker barnebutikken Detsky Mir i sentrum. I september ble den ødelagt, vinduene blåst ut. Kanskje et sted lenger bak byen er det fortsatt en privat butikk som fungerer, men verken markeder eller kiosker har vært i drift siden august.
Vennene mine dro i oktober og sa at det var umulig å bli boende. Av ti hus sto bare tre eller fire igjen. Hele gater var ødelagte. Det var ikke vann i sommer – juni eller juli – og ingen strøm, gass eller internett. Alle forsyningsarbeiderne hadde dratt. Droner flyr rundt og angriper ikke bare biler, men også syklister, til og med fotgjengere. Situasjonen er forferdelig.
Familien min dro tidligere, men jeg ble igjen for å ta med meg noen ting fra huset. Den 4. april havna jeg sjøl under beskytning. Jeg hadde gått ut om kvelden for å justere ned varmekjelen og radiatorene da — boom — et lysglimt i lufta, og så granatsplinter overalt. Gjerdet ble revet i stykker, og vinduer og dører ble blåst ut.
En 24 år gammel nabo som sto ved siden av meg ble drept. Det var trist. Jeg ble også truffet av granatsplinter – i begge beina. De tok meg med til sykehuset, som forresten ikke eksisterer lenger. Det er bare ruiner nå. Den gang, i april, sto det fortsatt. De ga meg førstehjelp.
De fortalte meg seinere at personalet hadde holdt øye med meg hele natten fordi jeg hadde mista så mye blod, og de frykta at jeg skulle dø. Om morgenen ble jeg evakuert til Dnipro og innlagt på intensivavdelinga. Jeg har hatt sju operasjoner siden – deretter en åttende, og en niende kommer snart. Jeg går fortsatt med en firehjuls rullator.
Jeg har sett videoene folk legger ut på nettet, biler som kjører gjennom byen og filmer alt som er ødelagt. Ikke annet enn ruiner igjen. Brannmannskaper har dratt, så husene bare brenner. Jeg så til og med mitt eget hus i en video, brent ned til grunnen. Jeg planlegger å anmelde det til politiet. I den videoen var huset mitt fullstendig ødelagt, bare to vegger sto igjen. Det var et bra toetasjes hus. Jeg trodde aldri at jeg som 50-åring skulle bli en hjemløs fordrevet person.
Jeg frykta at byen ville bli erobret, så familien min og jeg hadde aldri tenkt å bli. Jeg ville absolutt ikke ende opp under okkupasjon. Når de sier at Putin er klar til å signere en fredsavtale hvis han får hele Donbas, ser jeg på det som en løgn. Etter det han har gjort, hvordan kan du tro på ham? De fleste tenker som meg. Men ei lita gruppe, de såkalte «kelnerne», trodde i begynnelsen av krigen at Russland ville komme og at livet ville bli bedre. De krangla og ropte opp om det. Så, etter at togstasjonen, folkeregisteret og skolene ble bomba, ble de stille. De forventa ikke at byen skulle lide så mye. De trodde at den russiske hæren ville komme inn og at ting ville roe seg ned.
Jeg sa til dem: «Hvis de kommer, blir dere slått med en geværkolbe, får overlevert en rusten pistol og blir sendt for å rydde miner.» Fordi russiske soldater har vist hvem de er – vi så Bucha, vi så Irpin. Vi vet hva de er i stand til. Den slags grusomhet fortsetter.
Ideen om å gi opp territorium for fred er et tveegget sverd. På den ene siden er dette våre landområder, våre hjem. På den andre siden så dør stadig mange unge menn. Hvis vi kunne vite sikkert at krigen virkelig ville ta slutt – hvis Putin ikke ville lyve igjen – kanskje da kunne man sette ei grense og kalle det over.
Mesteparten av Donbas er allerede under russisk kontroll. Bare tre byer gjenstår: Kostiantynivka, Kramatorsk og Sloviansk. Resten av Donetsk-regionen er okkupert. Kostiantynivka ligger nå i ruiner. Jeg tror det er å redde liv som betyr noe. Hvis byen fortsatt var hel, ville jeg kanskje følt det annerledes. Men hvilken forskjell gjør det når ingen bor der?
Jeg har sluttet å følge med på politikk. Jeg hadde en gang håp. Trump sa at han ville stoppe krigen. Men det er tydelig at det er nesten umulig å påvirke Russland. Amerika kan ikke gjøre det. Krigen fortsetter. Kanskje det ligger et stort geopolitisk spill bak det hele, men vi vet ikke. Det er bare spekulasjoner.
Faktum er at alle disse møtene og samtalene har ikke ført noen vei. Krigen fortsetter. Jeg vet ikke engang hvordan den vil ende. Jeg vil ikke forestille meg det verste – atomvåpen. Jeg håper bare det ikke kommer til det. Det ville være tragisk for alle.
Faktum er at alle disse møtene og samtalene har ikke ført noen vei. Krigen fortsetter.
Men jeg tror fortsatt at Ukraina vil vinne. Håpet er det siste som dør. Da krigen begyntee kom ukrainerne sammen. Folk stilte seg i kø ved vervekontorene, men det var ikke nok våpen. Likevel gjenerobra vi territorium og drev russerne ut av Kherson, Kharkiv og Kyiv-regionen. Det var da Vesten trengte å hjelpe – sterkt, bestemt, hele verden trengte å forene seg. Men europeere kjøper fortsatt olje og aluminium og betaler Russland penger på forskjellige måter. Det er så mye hykleri. Det er smertefullt å se på. Sanksjoner kommer dråpevis, og Russland tilpasser seg. De [Vesten] holder Ukraina i et kort bånd og drypper litt våpen til oss. Det føles som om de vil at krigen skal dra ut i evigheter. Hvis alle kutta båndene med Russland fullstendig, ville vi kanskje sett resultater. Da kunne vi vunnet.
Jeg ville aldri levd under okkupasjon. Alle her føler det samme om russere: bare negativitet. Jeg forstår at folket deres er hjernevaska. Propaganda viste seg å være det mest skremmende våpenet. Hjernen deres er så forgifta at de tror det er greit å drepe barn og stjele – prester velsigner dem for det. Hvordan er det mulig at ikke hendene deres ikke visner når de gjør korsets tegn?
Sjøl om det blir en fredsavtale, er det umulig å tilgi dette. Kanskje smerten vil falme med tida, såret vil lukke seg, men arret vil bli værende for alltid. Jo lenger tida går, desto mindre vondt gjør det . Men arret blir værende. Ukraina og ukrainere vil huske dette i generasjoner.»