Publisert på nettstedet Reporting Democracy, 11. november 2025. Av Ada Petriczko, Warsawa, 11.november 202
Tre år etter en enestående flyktningerespons har hatkriminaliteten mot ukrainere i Polen dobla seg, mens politisk retorikk og koordinert desinformasjon forandrer den offentlige diskursen.
Slaget kom uten forvarsel. Nadia, en 38 år gammel blomsterhandler fra Kherson , satt på en buss etter en sommerpiknik i 2023, med sønnen sovende i fanget sitt, da hun ba en kvinne i nærheten om å senke stemmen. Kvinnens reaksjon var umiddelbar: et slag i Nadias ansikt, etterfulgt av orda «Dra til helvete tilbake til Ukraina.» Nadias øye hovna opp. Mannen hennes ba henne innstendig om ikke å ringe politiet. «Dette er ikke vårt land», sa han seinere.
Tre år etter at polakker åpna hjemmene sine for naboer som flykta fra Russlands invasjon , har en mørkere virkelighet grepet om seg. Rapportert hatkriminalitet mot ukrainere i Polen dobla seg mellom 2023 og 2024, ifølge data fra det nasjonale politihovedkvarteret. Bare i Warszawa utgjorde hatkriminalitet retta mot ukrainere 37 prosent av all rapportert hatkriminalitet registrert så langt i 2025, et uforholdsmessig høyt tall.
Over hele landet beskriver ukrainere overgrep på offentlige steder, nettbaserte sammenstøt og mobbing i skolegården for å snakke språket sitt. I mellomtida er sympatien for den vanskelige situasjonen deres svekka: CBOS fant at tidlig i 2025 hadde den uttalte sympatien for ukrainere falt til omtrent 30 prosent – over 20 prosentpoeng lavere enn i 2023, tilbake til nivåene før invasjonen.
Over 1,55 millioner ukrainere har gyldige oppholdstillatelser i Polen, nesten en million av dem med beskytta status, noe som utgjør mer enn en fjerdedel av alle ukrainske flyktninger i EU. Migrasjonsdebatten har intensivert seg det siste året, drevet fram av en hard debatt knytta tilpresidentvalget, økning i desinformasjon og anstrengte bilaterale forbindelser. Ei kraftig økning i ankomster etter at Kyiv lempet på utreisereglene for menn i alderen 18–22 år i august, ga næring til ytre-høyre retorikk, med ei økning i antallet anti-innvandringsdemonstrasjoner over hele landet.
Rafal Buca, talsperson for den høyreekstreme bevegelsen Independence March, som organiserer slike demonstrasjoner, sier at visjonen deres er «en nasjonalstat der polakker er vertskap og polske interesser kommer først».
«I årevis ble debatten kvalt», hevder han. «Enhver skepsis til migrasjon eller politikk overfor Ukraina fikk deg til å bli stempla som en russisk agent. Den sensuren bygde opp en frustrasjon. Nå sier folk rett og slett høyt det de ikke hadde lov til å si tidligere.»
Et krympende offentlig rom
Blant ukrainere sprer sjølsensuren seg raskere enn vold.
«Vi ser et tydelig skifte i den offentlige stemninga», sier Miroslaw Skorka, leder av foreninga av ukrainere i Polen, til BIRN. «Vi får signaler om at ukrainske kulturarrangementer ikke bør holdes på åpne offentlige steder – at de heller bør finne sted i kirker eller gymsaler, fordi byen «ikke kan garantere sikkerheten». Vi hører det fra steder der vi aldri har hatt slike problemer, som Ketrzyn, Bartoszyce, Gizycko, til og med Przemysl.»
Det har blitt vanskelig å snakke ukrainsk offentlig. Alle ukrainere som ble intervjuet for denne artikkelen sa at de nå avstår fra å bruke språket sitt rundt fremmede.
Daria, 39, en oversetter fra Odessa som flykta fra Ukraina i februar 2022, beskriver familiens gradvise tilbaketrekning til taushet (i likhet med Nadia ba hun om å bare bli identifisert med fornavn for å beskytte privatlivet sitt siden hun diskuterte et sensitivt tema). Hun forteller at da familien først ankom Polen, snakka de russisk sammen, og seinere bytta de til ukrainsk – et språk deres fem år gamle datter, Mariia, knapt forsto. På offentlige steder følte ingen av dem seg komfortable. Å snakke russisk «kan være triggende for andre ukrainere», sier Daria, mens ukrainsk «irriterte polakker».
«Gradvis ble vi redusert til å hviske på offentlige steder», minnes hun. «Hvis vi noen gang så en annen familie snakke bare med leppene, visste vi at de også var ukrainere.»
Gamle sår, nye spenninger
Det virkelige omfanget av fiendtligheten er fortsatt uklart. Warszawas storbypoliti tilskriver økninga i rapporterte tilfeller til økende bevissthet blant nykommere. «De forstår nå rettighetene sine og er mindre redde for å stå fram», sier juniorsersjant Pawel Chmura. «Takket være politiets oppsøkende og forebyggende innsats, vet folk hvilke skritt de skal ta i slike situasjoner.»
Men Skorka mener at dataene bare skraper i overflata. «Mange ukrainere unngår fortsatt å anmelde vold eller diskriminering», sier han. «De frykter kontakt med politiet, bekymrer seg for dokumentkontroll, kjenner ikke det juridiske språket, eller vil rett og slett unngå probblemer.»
«Jeg har slutta å se poenget med å si ifra», sier Zoriana Varenia, en journalist og statsviter fra Kyiv som bor i Warszawa. «Delvis er det frykt – at noe jeg sier vil bli vridd, tatt ut av kontekst, og at jeg må forsvare meg sjøl uten grunn. Mange ukrainere, som meg, foretrekker å holde hodet lavt. Vi vil bare ikke bli utsatt for noe.»
Nadia hadde heller ikke planlagt å anmelde bussangrepet. Men på mandag varsla ektemannens kolleger, som hadde vært på samme buss, selskapets ledelse. Firmaet hyra en advokat, fant vitner og anmeldte saken. Angriperen – en førskolelærer – ba til slutt om unnskyldning og donerte, på Nadias anmodning, 1000 zloty (235 euro) til et fond som støtter foreldreløse barn.
For terapeuten Katerina Zavizhenets fra Szczecin, som driver foreninga Mi Gracje som hjelper migranter med å tilpasse seg nye omstendigheter, er dette mønsteret kjent. «Migranter føler nå at de må jobbe dobbelt så hardt som lokalbefolkninga for å få aksept – være ‘perfekte’, aldri klage», forteller hun til BIRN. «Det er en nådeløs situasjon: de har flykta fra krig og lever med en konstant bekymring for hjemlandet – og nå føler de seg også som annenrangs borgere.»
Dr. Lukasz Adamski, nestleder ved «Mieroszewski-senteret for dialog» og spesialist i polsk-ukrainske relasjoner, ser flere overlappende krefter som driver fram endringa. «Det vi ser er trøtthet – en trøtthet blant noen polakker over ukrainernes fortsatte tilstedeværelse», sier han. «Polen er ikke lenger monoetnisk, og siden ukrainere nå er den største minoriteten, projiseres denne uroen over sosiale endringer over på dem.»
Under dette ligger en kompleks historie, med «uløste problemer som fortsatt tynger det polsk-ukrainske forholdet», sier Adamski. Blant disse er den ukrainske opprørshærens (UPA) handlinger under andre verdenskrig – en nasjonalistisk styrke leda av Stepan Bandera som kjempet for ukrainsk uavhengighet, men som også utførte massakrer på polske sivile i regionene Volhynia og Øst-Galicia. I P,olen huskes disse hendingene som etnisk rensing, mens UPA i Ukraina,av noen, fortsatt hedres som helter i den antisovjetiske motstanden – et skille som fortsetter å sette den gjensidige forståelsen under press.
«Spørsmålet om massegraver fra 2. verdenskrigstid ser ut til å gå framover, men arven etter UPA vil forbli en torn i sida», innrømmer Adamski.
Han legger til at det hele forsterkes av desinformasjon: «Polske sosiale medier er fulle av profesjonelle troll og roboter som sprer rykter og usannheter om ukrainere.»
Ifølge Piotr Kaszuwara, en polsk krigskorrespondent basert i Kyiv og medgründer av nettstedet PostPravda.Info som følger opp disse historiene, eksploderte omfanget av desinformasjon under presidentvalgkampen i mai og juni.
«Det finnes et sett med fortellinger som gjentas nesten ord for ord», sier Kaszuwara. «Etter dronehendingene var det innlegg som «hvordan skal vi forsvare oss mot ukrainske raketter som i Przewodow?» Så er det påstander om at «ukrainere tar fra oss» – jobber, goder, kapasitet hos legen. Du ser også fortellinga om at «dette er ikke vår krig». Og det eviggrønne påstanden: «utakknemlighet».»
Den politiske drivkrafta
Glidebanen fra retorikk til fiendtlighet på gatenivå har ikke skjedd i et vakuum.
De første studiene som dokumenterte økende fiendtlighet dukka opp allerede høsten 2022. Sosiologene Slawomir Sierakowski og Przemyslaw Sadura fanget trenden i rapporten sin «Polakker for Ukraina, men mot ukrainere». Allerede bare måneder etter en enestående solidaritet uttrykte respondenter, på tvers av sosiale grupper, bekymring for om landets velferdssystem kunne takle de nyankomne flyktningene.
Tidlig i 2025 fant en undersøkelse leda av dr. Robert Staniszewski ved Universitetet i Warszawa at respondenter som innrømmet å ha mista sympati for ukrainere, ofte beskrev dem som «noen som krever fordeler», «mangler takknemlighet» og «kravstore når det gjelder sosiale ytelser» – til tross for at økonomiske data beviser det motsatte.
Ifølge Dominika Sitnicka, en politisk journalist ved OKO.press, ble disse trendene bekrefta av interne meningsmålinger utført av alle de store partiene før presidentvalgkampen.
«Jeg husker samtaler med politikere i starten av valgkampen – alle hadde allerede sett disse talla», sier Sitnicka. «De visste at agresjonen mot ukrainere vokste. Ingen ville at Russland skulle vinne krigen, og alle hata fortsatt [Russlands president Vladimir] Putin, men sosial trøtthet og irritasjon hadde slått inn.»
Som et resultat bestemte kandidater fra de tre dominerende partiene – det regjerende liberale Borgerkoalisjonen (KO), den høyreorienterte opposisjonspartiet Lov og Rettferdighet (PiS) og det høyreekstreme Forbundet (Konfederacja) seg for å spille det anti-ukrainske kortet.
« Slawomir Mentzen fra Konføderasjonen bygde hele kampanjen sin på det, og partiet hans vant på meningsmålingene», sier Sitnicka. «PiS valgte Karol Nawrocki delvis fordi han var assosiert med anti-ukrainske synspunkter. Fra starten av var retorikken hans radikal, inkludert påstander om at polakker burde ha prioritert tilgang til helsetjenester framfor ukrainere. Det var i realiteten en oppfordring til apartheid.»
Få forventa at Rafal Trzaskowski, KO- kandidaten og den tidlige favoritten, ville gjenta lignende temaer.Likevel uttalte han i januar at barnebidrag på over 800 zloty ikke burde gjelde for flyktningefamilier der foreldra ikke arbeider.
«Trzaskowski hørtes ikke troverdig ut i den rollen», observerte Sitnicka. «Men utenom det vanlige innrømmet KO- politikerne at de måtte håndtere bitterheten på en eller annen måte, og dette var den mest diskret måten å gjøre det på.»
Høyresvingen ga ikke resultater. Nawrocki vant 1. juni.
«Trzaskowskis kampanje bidro til å legitimere narrativer som fram til da bare hadde kommet fra den ytre høyresida, og ga dem et mer «respektabelt» ansikt – og det styrket hele bølgen», sier Skorka.
«Det var et politisk spill som ble spilt på folkets bekostning», hevder Sitnicka. «Når man ser Sejm i dag – til og med debattene om å forlenge det lovlige oppholdet for ukrainske flyktninger – kan man se at hele den politiske scenen har gått mot høyre. PiS -politikere, som en gang leda den første bølgen av solidaritet med ukrainere, snakker nå om «kravstore mennesker» og om å «støtte to nasjoner». For to år siden var det bare Konføderasjonen som brukte den formuleringa; nå er det vanlig på høyresida.»
«Politikere liker å tro at de bare følger offentlige følelser», konkluderer hun, «uten å innse at de også former dem.»
Konsekvensene strekker seg utover innenrikspolitikken. «Folk glemmer at halvparten av krigen i Ukraina er informasjon, ikke bare stridsvogner og fly», sier Kaszuwara. «Så når polske politikere begynner å bruke den slags språk, er det to tap: det forsterker Kremls historie, og det forgifter vårt offentlige rom, og gjør netthat om til noe folk lever med og puster inn også utafor nettet.»
Fra ord til vold
I september hørte leietakeraktivisten Zenobia Zaczek en mann på en buss i Warszawa skjelle ut en eldre ukrainsk kvinne med «en lang tirade om Bandera, [massakrene i] Volhynia og om å komme seg ut av Polen». Zaczek skyndte seg å konfrontere ham: «Jeg sa at han ikke representerte alle polakker, og ikke hadde rett til å bestemme hvem som kan bo i landet vårt.» Mannen skallet henne ned.
Politiet identifiserte ham seinere gjennom CCTV-opptak, men den ukrainske kvinnen meldte seg aldri. «Jeg synes ikke jeg gjorde noe spesielt», sier Zaczek. «Det som er foruroligende er at det i det hele tatt var nødvendig.»
Zavizhenets, terapeuten fra Mi Gracje -foreninga, samler slike historier: en taxisjåfør som ble trakassert på jobb; en fotograf som fikk døra til boligen knust av en nabo; en familie som ble angrepet utafor en butikk etter å ha snakka ukrainsk med barnet sitt.
Språkpresset er konstant. «Jeg sier til mødre: snakk med barna deres på hjertets språk», sier Zavizhenets. «Barna merker skammen og later som ingenting – hvis en forelder bytter til et fremmedspråk på bussen, merker barnet den usikkerheten og lærer å være skjule hvem de er.» Hun ser det også i klasserommene: «Lærere gjør noen ganger ukrainske navn mer polske – Kasia, ikke Katia; Andrzej, ikke Andrii – i stedet for å bruke barnets virkelige navn.»
På noen skoler har foreldre rapportert om historietimer som blir til politiske prekener – for eksempel en lærer som forteller ukrainske elever at «Lviv er Polen», og deretter belærer dem om Bandera. Denne langsomme, stille utestenginga rammer ofte barn hardest. Daria så datteren Mariia krympe seg i en oppsamla påført skam. På hennes private barnehage snakka andre barn sjelden med henne. På lekeplasser styrte polske foreldre barna sine stille unna.
Assimilasjonstesten
Buca, talsmann for den ytre høyre-orienterte bevegelsen «Independence March», har en borgerskapsforståelse som gjenspeiler den stadig strammere atmosfæren.«Polsk statsborgerskap bør være ei slags belønning – en utmerkelse for de som virkelig har integrert seg, bodd her i årevis og blitt en del av lokalsamfunnene», sier han. «Disse prosedyrene bør ikke være raske eller automatiske. Hvis noen ønsker å bli værende for godt, må de også akseptere lojalitet til polske nasjonale interesser – man kan ikke tjene to herrer.»
Sjøl de som kan «krysse av i alle boksene» føler endringa. Tetiana Klaban, som er 45, kom til Polen fra Zjytomyr-regionen i 2014 «for å bo, ikke for å jobbe» – et skille hun fortsatt vektlegger. Hun slo seg ned i Police, en by i Vest-Pommern, med sine to sønner, bygde opp en karriere som instruktør i sikkerhet på arbeidsplassen og ble med i det politiske partiet Polska 2050, tiltrukket av det hun så som partiets åpenhet og mangel på anti-innvandringsretorikk.
Da hun stilte til lokalvalget i 2024, hadde hun allerede fått polsk statsborgerskap – noe hun sier hun ikke fikk som utvandrer, men som en innbygger engasjert i lokallivet. Likevel gjorde kandidaturet hennes henne til et utsatt mål. «For noen var det sjokkerende at en ukrainsk kvinne ville gå inn i politikken», sier hun.
En tidligere bekjent sendte private meldinger der hun anklaga henne for å «gjøre en politisk karriere mens folket hennes døde i Ukraina.» Klaban ble lamslått: «Jeg spurte henne om jeg skulle ta med barna mine, dra tilbake til Ukraina og dø der? Svaret var: ja.» Klaban rapporterte seinere meldingene til kvinnens overordnede på et offentlig kontor.
Utskjellinga fortsatte under valgkampen. «Folk skrev: ‘Vi har ikke noe imot noen som Shivan [Fate – den lokale lederen av syrisk-kurdisk opprinnelse] , men en ukrainer i politikken – det er for mye’», minnes hun.
Da hun protesterte og argumenterte for at borgere som bor, betaler skatt og bidrar til lokalsamfunnene sine burde ha de samme rettighetene, fikk hun ei privat melding fra en framtredende høyreekstrem politiker: «Ikke bekymre deg, vi endrer snart loven, slik at det ikke blir så lett for dere ukrainere å få statsborgerskap.»
«Folk spør om du er polsk eller ukrainsk? Jeg sier til dem: Jeg er et menneske», sier Klaban.
Til tross for det hun kaller et «normalt liv», innrømmer hun at hun ikke lenger føler seg trygg. «Jeg kom til Polen i 2014, til et annet land», sier hun. «Alt begynte å forandre seg før forrige valg.»
Sønnene hennes har polske navn og ingen spor av aksent; «du ville aldri gjetta at de er ukrainere», sier hun. Likevel vurderer hun å dra. «Nå sier jeg til barna: ikke provoser, ikke snakk ukrainsk eller russisk på bussen, men jeg føler fortsatt folks øyne. Hvis PiS og Konføderasjonen tar makta sammen i 2027, drar jeg – Norge, kanskje Tsjekkia. Jeg blir ikke for å se hva som skjer videre.»
‘Utakknemlige’
Zoriana Varenia, journalisten som er basert i Warszawa, ble også angrepet tidligere i år , men hun har ikke noe ønske om å gjenoppleve disse hendingene.
«Jeg vil ikke at stemmen min bare skal handle om det som er galt», sier hun. «Arbeidet mitt handler om menneskene og stedene som bringer polakker og ukrainere sammen.» Hun skriver for Nova Polshcha , et nettsted drevet av Mieroszewski-senteret, med fokus på historier og initiativer som styrker den polsk-ukrainske dialogen.
Da hun flykta fra Ukraina etter fullskala-invasjonen, hjalp to polske venner henne med å etablere seg i Warszawa: en tilbød henne klær og hjalp henne med å få en jobb; en annen lånte henne leiligheten sin, og ba bare om at hun sørget for og betalte for vedlikeholdet. Tre år seinere bor hun fortsatt der.
Da Varenia leste nylige rapporter fra Mieroszewski-senteret som dokumenterte forverringa av de bilaterale forholdene, var det et av nøkkelordene polakker oftest assosierte med ukrainere som festa seg hos henne: « utakknemlige» .
Seinere samme kveld ringte hun vennen og husverten sin for å takke ham for all hjelpen han hadde gitt henne siden krigen begynte. «Han lo og sa at jeg måtte være full», mintes hun. «Det fikk meg til å tenke at de som stempler ukrainere som utakknemlige, vanligvis er de som aldri har hjulpet noen.»
«Det er tydelig paternalisme i måten noen polakker snakker om Ukraina på, en følelse av at Polen er det «mer utvikla» landet som hjelper og derfor fortjener respekt», sier aktivisten Zenobia Zaczek. «Det er en postkolonial refleks forankra i en uoppgjort føydal arv, der «utleieren» har alle rettighetene og «leietakeren» bare burde være takknemlig.»
Integrering, argumenterer sosiologen Kseniya Homel ved Universitetet i Warszawa, er en toveis gate. «Det bør aldri forstås som at migranter bare tilpasser seg vertssamfunnet. Det er en prosess som også krever at mottakersamfunnet utvikler kulturelle og kommunikasjonsmessige ferdigheter. Først da kan integrering styrke det sosiale fellesskapet i stedet for å gjenskape ulikhet,» sier hun
Adamski mener reell endring vil kreve mer enn trinnvise politiske endringer. «Det som trengs er en radikal reform av utdanninga, slik at unge polakker lærer å tenke kritisk og motstå desinformasjon», sier han. «Men utover det trenger vi en tverrpolitisk enighet om Ukraina – en enighet om at spørsmål om støtte og hukommelse ikke bør brukes som våpen i innenrikspolitikken. Det er derfor jeg er en forsiktig pessimist – reell framgang vil kreve å heve kvaliteten på demokratiet vårt i seg sjøl.»
For noen familier er vurderinga allerede gjort. «Jeg så datteren min krympe inn i denne lille usikre skapningen som stadig ba om unnskyldning for alt – og det knuste hjertet mitt», forteller Daria.
I juli 2023 flytta familien til Calgary i Canada. «Det som var befriende var at vi ble behandla som likeverdige [her]», sier hun. «Ikke som krigsofre, ikke som de som hadde overtatt noens byer – bare som nykommere som starter på nytt.»