Publisert på nettstedet Jacobine, 21.november 2025. Av Oleksandr Kyselov, en ukrainsk venstreorientert aktivist og forskningsassistent ved Uppsala universitet.

Utmatta av over tre år med russiske angrep, er ukrainere i økende grad klare til å akseptere urettferdige politiske kompromisser og harde territoriale innrømmelser for å få slutt på krigen. Likevel er det langt fra klart at dette vanskelige valget faktisk vil føre til varig fred.

Etter hvert som spekulasjonene øker om nok en Trump-megla fredsplan for Ukraina, føles mye av dagens debatt som déjà vu. Det er de samme fordømmelsene av «egeninteresser» i konflikten, fordømmelsene av krigshissere og ropene om «hastesamtaler». I Ukraina hørte vi ikke bare disse argumentene. Vi kom med dem sjøl.

Sommeren 2014, etter at Russland annekterte Krim og krigen i Donbass allerede blusset opp, utstedte aktivister fra Ukraina, Russland og Belarus en «Ny Zimmerwald»-erklæring der de kritiserte den økende sjåvinismen og fremmedfrykten i landa deres. De etterlyste en bred antikrigsbevegelse, en umiddelbar våpenhvile og gjensidig nedrustning. Ukrainas nyoppretta Sotsialnyi Rukh (Sosialbevegelsen) gjentok denne parolen i 2015 og tok til orde for direkte forhandlinger med fagforeningsfolk og rettighetsforkjempere fra begge sider, og oppløsning av sikkerhetsorganisasjoner. Det var et genuint forsøk på internasjonalistisk fred – og det mislyktes.

Ingenting av dette stoppa Russlands aggresjon i 2022. Likevel trakk russiske venstreorienterte, bortsett fra et modig mindretall, seg igjen tilbake til pasifistiske proklamasjoner, og la ansvaret for krigen på begge sider og rakte ut pekefingeren mot NATO, Boris Johnson og det «nynazistiske oligarkiske regimet i Kyiv». Ukrainere, under press, hadde ingen slik luksus. De motsto okkupasjonstroppene, og altfor mange har allerede mista livet.

Venstresida internasjonalt, når den ikke begrenser seg til korte standardiserte uttalelser, svinger i stor grad mellom instinktiv avsky for urettferdighet og den desperate bønnen om fred. Men kan begge være en veiledning til handling?

Prisen for rettferdighet

Det er ingen mangel på folk som fordømmer ethvert kompromiss med Kreml som direkte svik som ville skape en presedens for belønning av aggresjon. I helt klare ord har de jo rett. Likevel kommer rettferdighet alltid med en pris: om ikke for aktivisten som krever det, så for noen andre.

Ukrainas ressurser er strukket til bristepunktet. Forsvarsutgiftene i 2025 har nådd 70 milliarder dollar, og overstiger dermed innenlandske skatteinntekter. Budsjettunderskuddet ligger på nær 40 milliarder dollar, og fortsatt utenlandshjelp er ikke sjølsagt. Kostnadene for gjenoppbygging har allerede klatra over en halv billion dollar. Den offentlige gjelda er på 186 milliarder dollar og fortsetter å øke.

Nesten to tredjedeler av ukrainere forventer at krigen vil vare i mer enn et år, og eksperter er enige . President Volodymyr Zelenskyj understreker at landet hans vil trenge all tilgjengelig støtte for å bekjempe den russiske hæren i ytterligere to til tre år. Samtidig er Ukrainas væpna styrker pressa ikke bare av mangel på våpen og ammunisjon, men også av manglende arbeidskraft.

Over 310 000 tilfeller av desertering og fravær uten permisjon har blitt registrert siden 2022, hvorav mer enn halvparten skjedde i 2025. Mange soldater som slutta, nevner utmattelse, manglende psykologisk forberedelse på ekstrem kampintensitet, endeløse utplasseringer og korrupte befal som behandler dem som forbruksvare. Noen er klare til å returnere når forholda bedrer seg, men bare en brøkdel gjorde det under amnestiet.

Mer enn halvparten av ukrainske menn sier de er klare til å kjempe, men halvannen million har fortsatt ikke oppdatert sine militære rulleblad. Etter at rekrutteringa ble innført i 2024, var det bare 8500 som meldte seg frivillig i løpet av et år. Sjøl det å tilby 24 000 dollar i registreringsbonuser for ettårskontraktene til ungdommen, klarte ikke å tiltrekke seg mange. Da reiserestriksjonene for atten- til tjuetoåringer ble letta på, kryssa nesten hundre tusen menn grensa i løpet av de to første månedene, mange for å forlate landet for godt .

Den dystre virkeligheten er at den ukrainske motstanden baserer seg på «bussifisering» – å tvinge menn inn i busser fra gater eller arbeidsplasser og presse dem inn i militærtjeneste. Ombudsmannen har erkjent at disse overgrepene nå er systemiske. Likevel har Ukrainas høyesterett avgjort at mobilisering fortsatt er juridisk irreversibel, sjøl når den utføres ulovlig. I mellomtida viser sosiale medier stadig oftere voldelige sammenstøt med vernepliktige.

Den offentlige stemninga speiler denne trøttheten, og nylige korrupsjonsskandaler som involverer presidentens nærmeste medarbeidere hjelper ikke.

Meningsmålinger viser at sekstini prosent nå støtter en forhandla slutt på krigen, og nesten tre fjerdedeler er villige til å akseptere frysing av frontlinja, skjønt ikke på Russlands betingelser. Ukrainere fortsetter å insistere på sikkerhetsgarantier, som for dem inkluderer våpenleveranser og EU-integrasjon.

Drømmen om å «kjempe til seier», uansett hva, ignorerer disse grensene. Med mindre vestlig «urokkelige støtte» inkluderer en beredskap til å åpne en ny front, hva kan vi forvente? Desperasjonens logikk peker mot å senke vernepliktsalderen, utvide militærplikten til kvinner, deportere ukrainske flyktninger i vernepliktsalder fra utlandet for å fylle skyttergraver, og deretter innføre sperrestyrker og henrettinger i felten for å forhindre desertering. (Sperrestyrker er militære enheter som plasseres bak egne soldater for å hindre at de trekker seg tilbake eller deserterer. Ikke minst kjent fra NKVD-avdelinger i den sovjetiske hæren under 2. verdenskrig. Oversetters merknad)

Den pasifistiske illusjonen

Denne dystre situasjonen er ikke bare et resultat av interne feil. Den gjenspeiler utmattinga av å bære den tyngste byrden aleine – og av å måtte kjempe med nebb og klør for materiell støtte fra de som tror at sterke fordømmelser og humanitær hjelp er nok til å stoppe Russlands invasjon. Jo vanskeligere det blir, desto mer fristende blir det for noen i utlandet å forestille seg at kampen i seg sjøl må være problemet.

Hvis ord aleine kunne få slutt på undertrykking, ville streiker og revolusjoner blitt erstatta med veltalenhets-konkurranser.

Derav kommer ideen om at vestlige våpen bare «forlenger lidelsen», og at det å kutte denne livlina til Ukraina ville presse landet til å akseptere «nødvendige innrømmelser». Det er en trøstende illusjon bygget på feilaktig begrunnelse. Hvis ord aleine kunne få slutt på undertrykking, ville streiker og revolusjoner blitt erstatta med veltalenhetskonkurranser.

Våpenleveransene blokkerer ikke diplomati, men er det som gjør at Ukraina i det hele tatt kan delta i forhandlinger. President Zelenskyj har signalisert sin åpenhet for samtaler og til og med vanskelige avgjørelser . Men bare en side som kan stå på sitt, kan forhandle på like vilkår. Å avvæpne Ukraina ville være å tvinge landet til å gi etter. Moskva vet dette og utnytter motsetninger for å så forvirring og splitte rekkene.

Kreml har gjentatte ganger avvist en våpenhvile, og gjort det klart at de bare er interessert i Ukrainas totale kapitulasjon. Sjøl om Russlands maksimalisme delvis er bløff, ville en «frossen» konflikt eller til og med at Ukraina gir avkall på Donbass ikke «ta tak i de underliggende årsakene» til krigen, slik Vladimir Putin ser på det. Moskva har sikra sin landforbindelse til Krim, men mangler ressursene til å erobre resten av Kherson- og Zaporizjzja-oblastene, som de også gjør krav på. Ukraina vil aldri erkjenne tap, sjøl om de formelt blir tvunget til det. Sinne vil sementere Russland som en evig fiende, noe som skaper potensial for et nytt konfliktutbrudd.

Putins egen motto – «Hvis kampen er uunngåelig, slå først» – gjør neste steg forutsigbart hvis man ser på kartet.

Et framstøt mot den russiske utposten i Transnistria ville fange Moldova, sikre Svartehavskorridoren og kvele det som er igjen av Ukrainas maritime handel, samtidig som det ville gi Russland kontroll over Odessa, en gang en juvel i det russiske imperiet, sentral i mytologien om den «russiske våren».

At europeiske stater skulle svikte Ukraina ville ikke føre til noen avspenning. De nye NATO-medlemmene Finland og Sverige forlot nøytraliteten nettopp på grunn av Russlands nye måte å «løse tvister» på. Fem land trakk seg fra Ottawa-traktatens forbud mot landminer i 2025 av samme grunn. Polens militærutgifter er på vei til å tredobles siden 2022, og Baltikum kappløper mot å bruke 5 prosent av BNP på forsvar. Å se en nabo bli partert av en tidligere overherre ville ikke berolige, men drive dem til å bevæpne seg ytterligere.

Blindsone

Moskvas ultimatum fra desember 2021 gjorde ambisjonene klare: NATO må trekke seg tilbake til grensene fra 1997 og anerkjenne en russisk innflytelsessfære i Sentral- og Øst-Europa. Kravet hørtes absurd ut helt til skuddene ble avfyrt i februar 2022. Men Putins blitzkrig mot Ukraina mislyktes, og han legger skylden på de «europeiske herskerelitene».

Ingen forventer at russiske stridsvogner skal nå Berlin. Men de baltiske statene, klemt mellom Russland og dets militariserte eksklave i Kaliningrad, passer inn i mønsteret. Tidligere provinser fra det sovjetiske imperiet, som skiller Moskva fra territoriet ved kysten, er et fristende mål. Retorikken om « ikke-historiske nasjoner » plaga av russofobi er allerede på plass.

Dersom Kreml bestemmer seg for å bygge bru over Suwałki-gapet – den smale stripen av polsk og litauisk territorium mellom Kaliningrad og den russisk allierte Belarus – midt i nok en runde med vestlig indre strid om sanksjoner, energipolitikk eller felles forsvarsstrategi, hvem vil risikere tredje verdenskrig?

Et sted underveis mista deler av venstresida evnen til å skille motstand fra militarisme.

Ved å se NATOs utviding som årsaken til krigen – og dermed mene at ei enkel tilbaketrekning ville være løsninga – gir antimilitarister stille og rolig etter for at enorme områder utafor Russland tilhører dets «naturlige» sfære.

Kjernespørsmålet er: Hvis Russland får løse historiske urettferdigheter og håndtere «legitime sikkerhetsbekymringer» med makt, hvorfor skal ikke andre kunne gjøre det samme? Den egentlige seieren for det militær-industrielle komplekset ville ikke være våpenleveranser til Ukraina eller gjenopprustningsprogrammer, men et Europa i permanent krise, der hver grense blir omstridt og forsvarsutgiftene stiger uten ende.

Bitterhet og ønske om å skrive om historien

Den virkelige trusselen er ikke ukrainsk nasjonalisme. Den er verken spesielt ondskapsfull eller mer sjåvinistisk enn hos hvilken som helst liten stat under press. Sjøl de som er mest berørt av krigen er mer opptatt av å overleve missilangrepene og droneangrepene. Dette innebærer ikke en aksept av nasjonalistisk mytedanning. Men å fiksere på overdrivelsene i Ukrainas kulturpolitikk er en beleilig distraksjon, en unnskyldning for å relativisere aggresjon og distansere seg fra det som egentlig står på spill.

Det vi står overfor nå er et militariserende, ekspansjonistisk petroimperium som skjuler aggresjon i snakk om «historisk rettferdighet», som kler opp sin neotradisjonelle gjennoppstandelse mot det «dekadente Vesten», og er villig til å bruke alle midler for å kreve sin «rettmessige plass i verden». Denne politikken med agressiv historisk revisjonisme er ikke unik for Moskva, men gir gjenklang fra Washington til Beijing, og må konfronteres før enhvert snakk om nedrustning blir meningsfullt.

Det er på høy tid å tilby et troverdig alternativ i sikkerhetsdebatter som verken gir etter for militarisert nyliberalisme eller fetisjerer renhet.

Li Andersson, en tidligere leder av Finlands Venstreallianse, har allerede tatt til orde for en antifascistisk utenriks- og sikkerhetspolitikk . Hun avviser illusjonen om at man kan forhandle med fascisme, -aksepterer oppbygging av EU-statenes forsvarskapasiteter og strategiske autonomi som en forutsetning for fred, og opprettholder folkeretten som en mekanisme for å forebygge autoritær undergraving.

Det er, som Andersson argumenterer, på høy tid å tilby et troverdig alternativ i sikkerhetsdebatter som verken gir etter for militarisert nyliberalisme eller fetisjerer renhet. Ytre høyre stiger på meningsmålingene, og forsvarsbudsjettene øker mens sosiale utgifter, klimatilpasning og utviklingshjelp kuttes kraftig. Likevel er problemet elitene som utnytter denne krisa til å fremme denne agendaen, ikke ukrainere for å nekte å bøye seg i underdanighet for Putin.

Å motstå denne kursen betyr å insistere på to ting. For det første er motstandsdyktige sosiale institusjoner og solid offentlig infrastruktur helt avgjørende for å tåle sjokk – og for å stå imot dem som kan bruke slike sjokk som våpen. For det andre er økonomisk demokrati, politisk inkludering og offentlig kontroll det som i det hele tatt gjør en sak verdt å kjempe for. Som erfaringene fra Ukraina viser, er alt snakk om å stå sammen tomt uten dette.

Ingen ferdig løsning

Alle ønsker at krigen skal ta slutt, men ingen har en ferdig løsning – kanskje finnes det ingen. Vi skylder hverandre den ærligheten dette situasjonen krever. Alt annet enn Russlands fulle tilbaketrekning fra Ukraina er dypt urettferdig og direkte farlig, men en kompromissløs jakt på rettferdighet kan også bringe oss til et punkt uten vei tilbake.

Sjølve overlevinga – å bestå som en uavhengig nasjon til tross for Putins historieforelesninger – er allerede en seier for Ukraina. Men historien slutter ikke der. Grådige stater angriper ikke fordi de blir provosert, men fordi de kan gjøre det. Å stoppe dem vil kreve mer enn moralsk makt.