Publisert på FB-sida til https://www.facebook.com/avtonom.org , 28.november 2025
Denne teksten er en kollektiv uttalelse fra russisktalende anarkistkollektiver (se lista over undertegnede nedenfor). Den burde ha blitt publisert tidligere, men nå er tida virkelig inne for en samlende uttalelse om krigen i Ukraina. Vi hevder ikke å representere holdninga til hver eneste anarkist i Russland, men behovet for et tydelig standpunkt og de mange motsetningene knytta til krigen i Ukraina gjør det nødvendig å handle som en samla bevegelse.
I løpet av de elleve åra med krig, og spesielt de siste tre åra, har vi sett ulike reaksjoner på det ukrainske samfunnets kamp mot russisk aggresjon. Kamerater fra den ukrainske anarkistbevegelsen har deltatt i sjølforsvar både ved fronten og bak den. Russisk propaganda, mangel på informasjon om hva som skjer, dogmatisme og de motsetningene krigen har skapt, har ført til uro i alle politiske bevegelser.
Anarkistbevegelsen har også blitt delt i to leirer: støtte eller fordømmelse. Under krigen har arrangementer til støtte for Ukraina, organisert av “Solidarity Collectives” (Колективи Солідарності) og andre anti-autoritäre initiativ, møtt store problemer. Ved enkelte europeiske anarkistarenaer har foredrag av kamerater fra Ukraina og Belarus blitt angrepet og sabotert.
Det er viktig å merke seg at det gjennom hele krigen ikke har vært noen konstruktiv diskusjon på bevegelsesnivå for å utvikle koordinerte og sammenhengende holdninger og handlinger. Dette har ført til mangel på praktisk solidaritet og overfladiske analyser. Det har også ført til at folk har prøvd å diktere hva de ukrainske anarkistene burde gjøre, sjøl om disse [kritikerne] ofte ikke kjenner til krigens praktiske realiteter. Dette avslører en alvorlig mangel på forståelse og kameratskap i bevegelsen. I tillegg til forstyrrelser ved arrangementer, har problemet gått så langt at det har vært latter under ett minutts stillhet til minne om falne kamerater. Slike hendinger understreker at vi ikke alltid husker hvem vår fiende er. Myndighetene lever godt på vår splittelse, mangel på respekt for falne kamerater og fiendtlighet mot hverandre. Uenighet i taktikk og synspunkter er uunngåelig for en revolusjonær bevegelse, men våre fiender må ikke få utnytte det.
Informasjonskrig påvirker hvordan vi snakker og hva vi tenker. Den er vanskelig å stå imot fordi den ikke alltid merkes tydelig. Ofte virker den i det skjulte og bygger videre på holdninger vi allerede har, slik at vi holder fast ved dem i stedet for å tilpasse oss det som faktisk skjer.
Samtidig har informasjonskrigen samme mål som den faktiske krigføringa. Det er lett å glemme at krigen også utkjempes på informasjonsarenaen. Men som i ekte kamp må man innta ei holdning basert på ideologi og prinsipper.
Kompleksiteten i situasjonen de ukrainske kameratene befinner seg i, og reaksjonen fra utenlandske kollektiver, viser problemene i anarkistbevegelsen. Krigen i Ukraina er også en vekker som viser hva vi vil stå overfor i framtida. Vi ser allerede ei oppblomstring av høyrevridde krefter i Europa, både politisk og i samfunnets stemning generelt. Vi vil derfor oppfordre kamerater i vestlige land til å lytte til de som allerede har møtt den brutale realiteten av krig og diktatur. Statsmakter beveger seg i akkurat denne retninga, og en dag kan du våkne i et land med et fascistisk regime og bomber over hodet.
Russland er ei søyle for autoritarianisme og fascisme
I sitt nåværende ideologiske program framstiller den russiske staten seg som en imaginær “anti-fascistisk” kraft. Men akkurat som for hundre år sida, er Russland fortsatt et imperium. Omforminga av historien, løgner og manipulasjon med begreper følger logikken til imperie-patriotisme, påtvunget det russiske samfunnet siden tsartida. Denne ideologiske hjernevaskinga styrker statsmakta, samler eliten og transformerer økonomien til militære behov.
Ekstremhøyrebevegelser blomstrer i denne nye fasen av russisk autoritarianisme. Krigen har gitt russisk ultra-høyre frihet til å smelte sammen med staten, i sin agenda for ekstrem vold. Mange framtredende russiske krigsdeltakere, spesielt militærpropagandister, er knytta til lokale fascistiske eller nynazistiske grupper. Ultra-høyregruppa “Russian Commons” (Русская община) opererer under beskyttelse av Bastrykin, leder for den nasjonale etterforskningskomiteen. Rapporter om høyrevold har økt siden krigens begynnelse. For grupper og bloggere som støtter krigen, er alle utsagn og handlinger tillatt så lenge de ikke motsier Kremls politiske kurs.
Putins Russland støtter aktivt høyre- og konservative bevegelser i hele Europa, fra Front National i Frankrike til AfD i Tyskland. De takker Kreml med krav om å oppheve sanksjoner mot Russland og stoppe militær støtte til Ukraina. Vestlige anarkistgrupper bør ta dette i betraktning når de formulerer sine holdninger til våpenforsyning til Ukraina.
Russlands påstander om “kamp mot fascisme i Ukraina” er hyklerske forsøk på å rettferdiggjøre militær aggresjon drevet av kapitalistiske og imperialistiske interesser. Vi nekter ikke for at høyregrupper opererer i Ukraina (som i mange andre land). Men det er også viktig å huske at russisk kolonipolitikk har bidratt sterkt til deres framvekst.
Dette er ikke bare kapitalistisk og imperialistisk konfrontasjon mellom to blokker
Krigen er Russlands imperialistiske aggresjon og en straff mot Ukraina for landets ulydighet mot Putin. At krigen også inngår i en global konfrontasjon mellom mange geopolitiske aktører, endrer ikke dette faktum. Vestlig imperialisme reduserer ikke eller rettferdiggjør Russlands imperialisme, som i dag angriper ukrainske byer. Krigen må forstås i den globale konteksten av det zapatistene kaller “Den fjerde verdenskrig”. Konsekvensene av nyliberalisme og fascisme blir stadig tydeligere. Ødelegging av menneskelig verdighet og miljø skjer i massiv skala. Dette er realiteten og utfordringa anarkistbevegelsen og alle frihetsbevegelser må møte.
Krigen i Ukraina viser hvor viktig sjølforsvar mot staten er for ethvert samfunn. Dette er en del av krigen som lenge har banka på døren din. Kamerater fra Ukraina kan være de beste allierte i denne kampen, siden de allerede har tatt slaget og har unik erfaring med å overleve og gjøre motstand. Hvis kamerater i Europa virkelig ønsker å motstå denne og framtidige kriger, er det avgjørende å etablere kontakter og utveksle erfaringer for å forstå hvordan man organiserer seg i sine egne land og samfunn.
Mange geopolitiske aktører deltar i krigen i Ukraina, hver med sine egne interesser. Det er ingen nyhet, og det vil være slik i alle framtidige kriger. Hvor er anarkistbevegelsens posisjon her? Et enkelt “mot krig” er ikke nok. Bevegelsen må stå på samfunnets side. I Russland og Ukraina vil dette i praksis bety ulike ting. I dagens Ukraina overlapper samfunnets og anarkistenes interesser (behovet for å overleve og drive sjølforsvar) delvis med statens interesser på taktisk nivå.
I Russland er situasjonen annerledes: Aggressorstatens interesser står i konflikt med samfunnets interesser. Derfor kan det virke enkelt å kjempe mot imperiet innenfra, på samfunnets side. Men den russiske anarkistbevegelsen møter mange problemer når den interagerer med et samfunn som ofte er hjernevaska av propaganda. I realiteten er det ingen motsetning mellom russiske og ukrainske samfunns interesser; kun staten står i veien for samarbeid.
Derfor er det viktig å ha en sterk ideologisk kjerne og en strategisk linje som gjør det mulig å utholde en langsiktig revolusjonær kamp under og etter krigen. Allerede nå kunne europeiske bevegelser være i dialog med kamerater i Ukraina og diskutere felles motstand mot invasjonen og framtidige kamper etter krigen, når den ukrainske statens innenrikspolitikk vil bli gjenstand for sosiale konflikter. Per nå finnes ingen slik strategisk linje eller sterk bevegelse, og dermed ingen langsiktig perspektiv som gjør det mulig for europeiske kamerater å se utover dagens motsetninger og kompromisser.
Mange kjenner begrepet “Russisk verden”. For den russiske staten er “Russisk verden” en sfære for politisk, økonomisk, militær eller ideologisk innflytelse fra Russland – med andre ord klassisk imperialisme. Likevel finnes det folk i den globale anarkistbevegelsen som nærer sympati for “Russland som idé”. Resultatet er at kamerater som vil stå mot vestlig imperialisme, ofte overser problemet med “Russisk verden”, samt land som historisk har stått mot Vesten i allianse med Russland: Belarus, Kina, Iran, Nord-Korea osv.
“Russisk verden” er ingen løsning på vestlig imperialisme. All nostalgi over den tidligere “sosialistiske” staten bør legges bak oss. Dagens Russland er en mutert versjon av høyrevridd nyliberalisme, mye mer aggressiv enn den europeiske versjonen, og ved seier vil den ikke respektere foreningsfrihet, forsamlingsfrihet eller mediefrihet. Du trenger ikke elske den ukrainske staten for å motstå det russiske regimet. Våre ukrainske kamerater, mange av dem har vært i Russland, vet veldig godt hva Ukrainas nederlag vil medføre. Det samme gjelder belarusiske og russiske kamerater som flykta til Ukraina på grunn av politisk undertrykking lenge før 2022.
Midler og mål henger sammen – målene rettferdiggjør ikke midlene
Et hovedmål for anarkistbevegelsen er å motstå staten, ikke bare ideologisk, men også praktisk. Taktisk kan dette innebære motstand mot voksende autoritære stater, som Russland er et perfekt eksempel på.
Tenk kritisk om kildene dine
Anarkistmiljøer er ikke homogene i noen region eller land. Hvis du har en posisjon du holder kjær, vil du alltid finne minst éi gruppe som deler denne – ofte snakker vi om marginale grupper. Vi ser ofte at vestlige kamerater støter på ei russisk eller ukrainsk gruppe med holdninga “alle sider i denne krigen er korrupte, det er ingenting å gjøre”, og begynner å spre dette synspunktet.
I Ukraina finnes det grupper som primært kritiserer den ukrainske staten, for eksempel “Assembly” fra Kharkiv. I Russland har KRAS-MAT-prosjektet (“Confederation of Revolutionary Anarcho-Syndicalists – International Workers’ Association”) lignende holdninger. De bombarderer vestlige anarko-syndikalistiske organisasjoner med uttalelser. Logikken om “begge sider er korrupte” gjør det lett å unngå å grave dypere i krigens problem.
Vi mener KRAS-MATs uttalelser bør tas med en stor klype salt. Gruppa er liten og representerer ikke majoriteten av russiske anarkister. Så vidt vi vet representerer heller ikke “Assembly” majoriteten av ukrainske anarkister.
Vi forsøker ikke å framstille gruppene nevnt ovenfor som absolutt ondskap. De kan ha nyttige prosjekter og prestasjoner på andre områder. Men deres “anti-militaristiske” posisjon om krigen i Ukraina er veldig feilaktige og er ikke mainstream blant russiske og ukrainske anarkister.
Passiv antimilitarisme er ikke løsninga – den er del av problemet
Kritikk mot våre ukrainske kamerater stammer ofte fra dogmatisk antimilitarisme. Dette dogmet hevder at kriger kun kan stoppes gjennom arbeidersolidaritet på alle sider. Resultatet er ideologisk puritanisme: Kamerater blir ute av stand til å håndtere krigens realiteter, tar ikke hensyn til geopolitiske forskjeller og kan ikke føre kampen videre fordi idealene kolliderer med den stygge virkeligheten.
Mantraet “vi må stoppe krigen” likestiller sidene som uregjerlige barn som må forsones. Men i denne krigen er sidene grunnleggende ulike, og “hurtig fred” vil bety russisk seier, okkupasjon av deler av Ukraina og styrking av Putins regime.
Motstand mot russisk aggresjon har ført til konflikt med dogmer i vår bevegelse og til revurdering av tidligere uakseptable handlinger.
I denne krigen er det en delvis overlapping av interessene til den ukrainske staten og de ukrainske anarkistene. Det er forståelig hvorfor kamerater deltar i den ukrainske hæren for å få tilgang til våpen og ressurser. Det er også forståelig hvorfor de ikke forsøker å gjenopplive en grotesk «Makhnovshchina» med tre rifler per tropp, for så å bli fullstendig utsletta ei uke seinere. Strategisk er det riktig å bygge en “tredje makt”, men under de nåværende forholda er direkte og effektiv motstand mot autoritær ekspansjon en rimelig anarkistisk reaksjon på krigen.
Anarkistmiljøer i Belarus, Ukraina og Russland har handla på mange måter: organiserte gateprotester, gjensidig hjelp, frivillig arbeid, støtte til flyktninger, sabotasje av militær infrastruktur i Russland, og deltakelse i den ukrainske hæren. Alle disse handlingene bør sees som en kontinuerlig motstand mot invasjonen – på tvers av grenser, med ulike tilnærminger og taktikker.
Derfor bekymrer vi oss over trenden blant vestlige anarkister med å kritisere støtte til Ukraina. Det er forståelig at lokale kamper virker nærmere og mer tydelige. For eksempel er motstand mot amerikansk kolonialisme og NATO-baser et hovedtema for greske anarkister. NATO er ikke bedre enn Russland, men støtte til ukrainsk motstand er gunstig ikke bare for eliten, men også for anarkistbevegelsen i Russland, Belarus og Ukraina, samt naboland under russisk innflytelse. Historien viser at anarkistbevegelsen en gang ble utsletta i denne delen av verden, av Sovjetunionen, – det kan skje igjen hvis Russland beholder sin militære innflytelse.
Mot boikott av ukrainske og belarusiske anarkister
Flere anarkistinitiativer har valgt å ekskludere ukrainske og belarusiske anarkister fra nettsteder og arrangementer. For eksempel nekta Balkan Anarchist Bookfair deltakelse for det ukrainske prosjektet “Solidarity Collectives”, med følgende begrunnelse:
“Vi var bekymra for at et slikt forslag [om å la Solidarity Collectives delta på et anarkistarrangement] kommer mens den ukrainske staten tvinger folk til fronten. Derfor sier vi nei til å arrangere presentasjonen.”
Ukrainske anarkister har aldri oppfordra til å tvangsrekruttere folk. Begrunnelsen har ingenting med virkeligheten å gjøre.
Indymedia Athens nektet også å publisere innlegg fra “Solidarity Collectives”:
“Dette er en oppfordring til å ta parti i en krig med et folk som står i frontlinja for NATO mot Russland. Dette strider mot Athens Indymedias anti-krigs og anti-imperialistiske politikk.”
Samtidig publiserer Indymedia Athens materiale mot Israels invasjon av Palestina, som også er en del av en større konflikt mellom NATO og Iran og deres allierte. Å bekjempe imperialisme krever ikke alltid total ikke-vold, og ofte også våpen levert av stater. Derfor framstår Indymedia Athens sin anti-militarisme som inkonsekvent.
Berlin Anarchist Bookfair har også nekta deltakelse fra belarusiske anarkister i 2024 og 2025.
Problemet ligger ikke i Balkan eller Berlin Bookfairs eller Indymedia Athens i seg sjøl. Anarkistbevegelsen bør være åpen for diskusjon, og ikke alle må være enige om én definisjon av imperialisme eller anti-militaristiske taktikker. Problemet er forsøket på å ekskludere anarkister fra hele regioner – nettopp når disse er utsatt for imperialistisk aggresjon med mål om fascistisk assimilasjon og ødeleggelse av nasjonal identitet.
Våre forslag, kamerater:
- Forhold dere nøkternt og kritisk til informasjonen som dere møter. Søk vurderinger fra alle tilgjengelige kollektiv, spesielt de som faktisk er involvert i lokale initiativer og som kanskje er mindre synlige internasjonalt.
- Når det kommer uttalelser om Ukraina, be om tilbakemeldinger fra kamerater på stedet, slik at forståelsen av situasjonen kan avklares og oppdateres.
- Vi oppfordrer alle kamerater til å huske grunnprinsippene i anarkistisk etikk: samling, ikke splittelse; solidaritet, ikke fiendskap. Dette kan virke sjølsagt, men i møte med motsetninger glemmer vi ofte hvordan vi bør forholde oss til kamerater i kampen.
- Ta åpent til motmæle mot forsøk på å ekskludere belarusiske og ukrainske anarkister fra den anarkistiske bevegelsen.
- Lær av erfaringene fra krigene i Ukraina, Syria og andre land, slik at vi i våre egne lokale sammenhenger kan skape forutsetninger for å bygge en revolusjonær «tredje kraft» – en struktur for samfunnets sjølforsvar på alle nivåer i en krigssituasjon.
For å signere uttalelsen, eller for andre spørsmål, skriv til e-posten: anarchiststatement@riseup.net
Liste over underskrivere (oppdateres) finnes via lenken i saken på nettsiden vår: avtonom.org
Støtt arbeidet til Autonomt Aksjonsnettverk: avtonom.org/pages/donate
#нет_войне / #stoppkrigen