Publisert på nettstedet Mediazona, 20. november 2025. Av Maxim Litavrin
Propaganda elsker kart som viser russiske troppers framrykking. Piler, skyggelagte områder, erobra treklynger og ødelagte landsbyer med ei befolkning på bare hundre mennesker: Slik oppfatter både generaler og lesere av pro-krigs Telegram- kanaler krigen.
Vjatsjeslav Bojarintsev er litt over 20 år gammel. Han ble født i en av kosakklandsbyene i Krasnodar-regionen. Etter skolen bestemte Bojarintsev seg for å jobbe med tog: han studerte til å bli elektrisk lokfører og jobba som konduktør.
Under vernepliktskampanjen våren 2024 mottok han innkallinga. Verneplikt var ikke en del av planene hans; han var skeptisk til de væpna styrkene. YouTube- videoer og historier fra venner som allerede hadde tjenestegjort styrket bare overbevisningen hans om at den russiske hæren ikke var et sted han ønsket å være.
«Men slektningene mine overbeviste meg», forteller Boyarintsev til Mediazona. «De sa at det bare var et år. Alle tjenestegjør, og det skal du også gjøre: ingenting forferdelig vil skje med deg. Jeg tenkte, greit, fint.»
Boyarintsev dro til hæren om høsten. Mediazona presenterer hva som skjedde med ham deretter, i form av en monolog.
Hvordan vi bekrefta kildens identitet
Boyarintsev viste Mediazona fotografier fra militærtjenesten sin, både fra verneplikten og fra frontlinjene. Han viste også en skanning av militær-ID-en sin, permisjonstillatelsen sin og rapporten sin om avreise til «spesiell militæroperasjon»-sonen.
Boyarintsevs personopplysninger og historien hans samsvarte med data fra lekkede russiske databaser.
Videre fikk vi bekrefta at han hadde kontakta menneskerettighetsgruppa «Get Lost», som tilrettelegger for desertering, og forlatt Russland med deres hjelp.
Æresvakta, begravelsene og kontrakten
Etter at jeg ble vernepliktig, ble jeg tildelt æresgardekompaniet i Volgograd – en prestisjefylt stilling jeg var glad for å få, siden det ikke var som den vanlige hæren. Vi tjenestegjorde på Mamajev Kurgan , hvor vi sto vakt under parader, seremonier og begravelser for falne soldater, og avfyrte løst skudd fra karabiner.
Det var et vanvittig antall begravelser, over hundre dødsannonser i måneden fra denne regionen. Enheten vår klarte ikke å håndtere volumet, så vi ble stort sett sendt til begravelser med høyere status for offiserer med statlige utmerkelser.
I desember 2024 bestemte jeg meg for å signere en kontrakt [med Forsvarsdepartementet]. Jeg skal forklare tankegangen min. Æresgardekompaniet: det er prestisjefylt. Så var det de 2,5 millioner [rubel]-betalingene som den politiske offiseren lovet oss. Han pleide forresten å spille episoder av Besogon,[et show av den hypernasjonalistiske filmskaperen Nikita Mikhalkov] for oss som politisk informasjon, og hver morgen etter kantinen leste han opp informasjon om suksesser ved fronten. Det var daglig hjernevasking.
Og det viktigste, som beroliget meg, var at kontraktsoldater fra æresgardekompaniet ikke blir tatt med til den «spesielle militæroperasjonen». Dette er lett å forklare: det er svært få kontraktsoldater i kompaniet vårt; de trengs for å gjennomføre øvelser med de vernepliktige, og de må delta på arrangementer som krever erfaring. Jeg signerte papirene 12. desember.
Jeg var definitivt ikke bekymra for at de ville sende meg et sted. Ja, jeg forsto at kontrakten var på ubestemt tid , men jeg håpet fortsatt at «operasjonen» ville ta slutt i løpet av de neste åra. [Jeg tenkte] at jeg skulle tjene i stillhet, få pengene og forbedre min økonomiske situasjon, så å si.
Men det gikk ikke helt knirkefritt. For det første var kontraktstjenesten et helvete. Ingen sparte de unge kontraktsoldatene. Konstante plikter, samlinger. På den tida hadde vi allerede mottatt de 400 000 rublene fra Forsvarsdepartementet. Og da vi signerte kontrakten, kom kommandanten og sa: «Greit, dere har signert, dere har penger, så la oss kjøpe noe til kompaniet.» Vi tre bidro og kjøpte et tennisbord. Man kan ikke nekte. Hvis man nekter, vil det følge sanksjoner, i form av plikter, konstante vaktskift eller noe annet.
Jeg innså at jeg måtte finne et annet sted å avtjene kontrakten. Ett alternativ var å overføres til en luftfartsenhet i Tikhoretsk . Men det var en veldig lang og risikabel vei, ettersom [kontraktsoldater] fra den enheten ble sendt til Ukraina. Jeg trengte et tryggere alternativ.
Jeg ble rådet til å bli overført til operasjonsavdelinga [i samme militære enhet] som assistent for sjefen. Det var en behagelig jobb, så å si: sitte på et kontor, drikke te og håndtere papirarbeid. Jeg vurderte det, bestemte meg for å bli overført og leide umiddelbart en leilighet. Det var ikke mye arbeid, men jeg fikk knapt noen fridager heller – kanskje to eller tre i måneden. Det var rett og slett ikke nok folk; hele kjernestaben i operasjonsavdelinga var allerede i Ukraina, noen i Donetsk-regionen, noen i Makijivka.
«Undergrunnen» i Avdijivka. Hvordan Boyarintsev havna i Ukraina
Jeg tjenestegjorde fredelig fram til juli [2025]. De lot meg dra på permisjon og fortalte meg at når jeg kom tilbake, ville jeg dra til sonen for «spesiell militæroperasjon». De sa: «Du drar til Donetsk, til kommandoposten. Det er en bunker der, nesten to etasjer under bakken, så det er trygt. Du blir der en stund, får status som kampveteran, tjener litt penger og kommer tilbake.»
Det var skummelt å dra. Jeg hadde sett hvordan AFU-soldatene [den ukrianske hæren] bare utsletta disse kommandopostene. I tillegg, akkurat idet jeg skulle dra, angrep AFU-soldatene den 8. armés kommandopost i Donetsk. Vår divisjon rapporterer til 8. armé. Jeg var allerede i tvil da: å dra eller ikke dra.
De sa til meg: «Du skal jobbe med kart der og plotte situasjonen.» De sa det var en enkel jobb. Kort sagt, de overbeviste meg. Jeg hadde ikke noe spesielt ønske om å dra. Jeg forsto at det var en kampsone. Men jeg tenkte, greit, jeg kan holde ut i en måned eller to.
Jeg ankommer Donetsk etter permisjonen min; de kjører meg til Yasynuvata, til kommandoposten. Der sier de til meg: «Min venn, du skal til Avdijivka.» Jeg ble litt redd: Avdijivka ligger mye nærmere frontlinja enn Yasynuvata og Donetsk. Omtrent 20–25 kilometer til den direkte kontaktlinjen mellom AFU[den ukrainske hæren] og russiske styrker.
De tok meg med til en tilfeldig skog, til «undergrunnen»: divisjonens fremre kontrollpost. Det var bare en bunker kledd med planker, omtrent 20 meter bred og kanskje 300–350 meter lang.
Jeg så ingen i sjølve Avdiivka. Ikke en eneste lokal innbygger, bortsett fra en bestemor som solgte dagligvarer. Ikke en eneste intakt bygning.
Jeg møtte sjefen for operasjonsavdelinga, oberst Dmitrij Chernik. De fortalte meg at jeg skulle utføre oppgavene som situasjonskart-tegner, men ha tittelen assistent for sjefen for operasjonsavdelinga.
Det fantes en enhet kjent som Combat Control Group (GBU på russisk), hvor generalen og lederne for alle divisjonens avdelinger og tjenester var stasjonert. Rommet inneholdt en vegg med skjermer som tjenestesjefene, og generalen sjøl, brukte til å overvåke situasjonen ved fronten. Skjermene viste direktesendinger fra droner.
Kart og koordinater. Hva en tegner gjør i krig
Vi hadde et lite, separat rom kjent som «rommet for sjefer for avdelinger og tjenester». I dette rommet jobba jeg, seniorassistenten til sjefen for operasjonsavdelinga, assistenten til etterretningssjefen og elektrokrigføreren.
Hva var mine oppgaver? Plotte situasjonen på hovedkartet (som var i GBU-en), plotte situasjonen på det elektroniske kartet og plotte situasjonen på generalens nettbrett. Det vil si at hver kveld tok jeg nettbrettet hans og tegna endringene i slagmarksituasjonen på det, basert på informasjon vi mottok fra kommandoposten.
For eksempel, fra et sånt og sånt skogsområde rykka russiske soldater fram til dette skogsområdet, eller litt lenger. På kartene er skogsområdene delt inn i firkanter. Jeg ville for eksempel brukt fargefyllet som viser regimentenes framrykning fra den 16. til den 18. ruta.
I starten føltes arbeidet overveldende. Arbeidsmengden var enorm. Jeg aleine var ansvarlig for å plotte dataene på det elektroniske kartet, nettbrettet og det trykte kartet i sanntid. I tillegg måtte vi revidere beslutninger om offensiven veldig ofte.
En generalløytnant fra 8. armé med kallenavnet «Barkas» pleide å komme innom, og etter hvert av besøkene hans måtte jeg personlig gjøre om avgjørelsen for offensiven på nytt.
Prosessen var ekstremt tidkrevende; noen ganger måtte jeg tegne kartet på nytt til klokken tre om morgenen.
Fra kommandoposten, via et sikkert militært datanettverk (ZSPD), sendte de oss ett eller to ark, og på dem var betegnelsene på skogsområdene og [informasjon om] hvor og hvor langt soldatene hadde rykka fram. Hvis det var en skog, kunne man ut fra koordinatene se at for eksempel tre menn fra 57. regiment, første bataljon, første kompani, satt rett her.
Etter hvert som man gjorde framskritt, ble karta farga. Gult markerte områder der soldater for eksempel var på dagtid. Oransje markerte områder der soldater sikra seg en posisjon.
To store kart ble trykka per uke, de som lå i GBU. Alle sjefene for avdelinger og tjenester plottet sin egen situasjon på dette kartet. Det vil si at jeg plotta regimentenes framrykninger og posisjoner. Sjefen for UAV-avdelingea markerte droneangrep; artillerisjefen tegna også basert på sine data. De plotta også inn droneangrep fra AFU-sida[Ukrainas hær]. Sjefen for GBU var ansvarlig for luftangrep med FAB-glidebomber, på områder der ukrainere var konsentrert; han plotta også inn situasjonen. Som et resultat måtte det store kartet trykkes to ganger i uka. Det var kanskje halvannen meter ganger halvannen meter [omtrent 1,5 ganger 1,5 meter].
Og små kart, omtrent 50 ganger 50 centimeter, ble trykket daglig. Dette var regimentkartene. Regimentene sendte oss kart over situasjonen sin hver dag. Jeg undersøkte dem og tok disse kartene til GBU. De sendte dem elektronisk, og jeg overførte dem bare til datamaskinen min og skrev dem ut.
Hva var det på disse kartene? De sendte beslutninger for offensiven som var planlagt for neste dag. For eksempel er det 4. november i dag, og i dag sender de dataene for 5. november. Kartene viser hvordan regimentene og enhetene deres vil bevege seg, via hvilke ruter og med hvor mange menn.
Avgjørelsen for offensiven tas når regimentenes nåværende posisjoner er plotta inn, og deretter tegnes små piler. Vi kalte dem glamuriki [«glam-piler» – Boyarintsev forklarte ikke hvorfor dette navnet ble valgt, men det festa seg på kommandoposten deres].
Under disse glam-pilene er betegnelsen på regimentet, bataljonen og datoene. Det vil si at på hver enkelt pil er det en dato og navnet på regimentet. Hvilket regiment går i hvilken retning. Og disse glam-pilene er plotta i alle retninger mot neste mål.
Avgangslinja for angrepet er også merka, etterfulgt av masse glamuriki . For eksempel, innen den 10. [i måneden] må de være her; innen den 11., her; innen den 12., langt borti der.
El-sparkesykler i oktober. Resultatene av den russiske hærens offensiver
I de fleste tilfeller setter kommandoen urealistiske mål for en offensiv. Jeg har personlig plotta inn disse beslutningene på kartet. For eksempel måtte de rykke fram 18 kilometer på fem dager, sjøl om alle forsto at dette var vanvittig.
Eller som det som skjedde nylig, 5.–8. oktober, i området Rusyn Yar, en landsby i Donetsk-regionen, utførte det 33., 57. og 242. regimentet offensive operasjoner. Det var da ammoniakkrørledninga eksploderte. Offensiven var rett og slett forferdelig. Alt utstyret ble brent, og et stort antall menn døde. Et meningsløst angrep. Sannsynligvis akkurat som alle de andre angrepa Russland gjennomfører akkurat nå.
Hvordan ble det angrepet utført? Seniorassistenten til lederen for operasjonsavdelinga håndterte kamp- og styrkerapporten (BChS). Rapporten gjenspeiler antallet menn og kjøretøy som var involvert i offensiven. Hva var der? Hvis jeg ikke tar feil, stridsvogner, IFV-er, flere motorsykler og, viktigst av alt, elektriske scootere [elektriske sparkesykler]. Dette var oktober, og russiske soldater angrep på elektriske scootere. Det var rett og slett forferdelig.
Offensiven mislyktes, den stoppa opp; ingen sikra seg noen posisjoner. Ammoniakkrørledninga, hvis jeg husker riktig, var blitt minelagt. Og så slapp de eksplosiver på den fra en Baba Yaga [ukrainsk drone-variant]. Jeg hørte dette fra generalen; han sa det sjøl. Men hva som egentlig skjedde der, aner jeg ikke. Rørledningsbruddet stoppa offensiven fullstendig; ammoniakk er farlig for mennesker.
Det var denne ene historien. I Poltavka-området er det en stor skog, to kilometer bred og tre kilometer lang. Disse var oppsamlingsplasser [for tropper]. Det 33. og 57. regimentet ble gravd ned i den skogen. Og før offensiven, da et stort antall menn hadde samla seg (40–50 menn i hvert regiment) plutselig en natt, begynte [flere Baba Yaga-droner] å bombe hele skogen.
Nestlederen i det 57. regimentet ( kallesignalet hans er Topaz ) ringer meg og sier: «Dette er en slags forbrytelse. Jeg tror våre egne karer har svikta oss. Vi satt der i ei uke, og akkurat da vi var helt samla, fløy dronene inn og utsletta halve regimentet.»
Han ble hysterisk og spurte hvordan dette kunne skje. Topaz fortalte meg at regimentets tap i august var over 300 mann. Han fortalte meg personlig: «Jeg må i bunn og grunn dann et nytt regiment hver tredje måned.» Tapene er så høye.
Vakthavende offiser håndterte informasjon om tap. Han fikk tilsendt disse dataene daglig, og han rapporterte dem deretter til generalen. Og generalen rapporterte dem til den høyere kommandoen på morgenbriefingen. Informasjonen om tap kom fra regimentene. I den underjordiske bunkeren hadde jeg ikke tilgang til den.
Men jeg var kjent med noen av dataene fra den gang jeg tjenestegjorde i Volgograd. Den gang håndterte jeg rapporter for den fungerende divisjonssjefen. Disse rapportene inkluderte data om såra, døde, informasjon om betalinger og om AWOL-er[Absent Without Official Leave, ureglementert fravær , men ikke deserterting]. AWOL-dataene var de mest overraskende. Fordi talla på den tida var enorme. Dusinvis [av soldater deserterte] nesten daglig; antallet vokste. Men jeg kan ikke gi et spesifikt tall nå. fordi det har gått for lang tid.
Den eneste måten jeg kunne se at det hadde vært tap, var da posisjoner ble fjerna fra kartet.
Noen ganger hørte jeg ting om tap fra operasjonsvakten. Daglige tap kunne være rundt et dusin menn som [Cargo 200, falt i kamp] og [Cargo 300, såra].
«Å hevde gevinster på kreditt.» Hvordan det russiske militæret bedrar seg sjøl
Informasjonen som regimentene sender inn [til hovedkvarteret] er stort sett irrelevant og urealistisk. Disse «gevinstene som hevdes på kreditt», og som alle vet : de eksisterer faktisk ikke.
Regimentene sender inn data som hevder at de har tatt for eksempel har tatt fullstendig kontroll over Rusyn Yar eller Poltavka. Jeg fargelegger dem sjølsagt, og så om kvelden åpner jeg Michael Nacke, [en populær russisk antikrigsblogger] og ser på DeepState- kartet , [et ukrainsk prosjekt som sporer frontlinjen], og jeg ser at hele Rusyn Yar er i gråsonen. Igjen snakka jeg direkte med stabssjefene og regimentene, og de sa til meg: «Det er fullstendig kaos. Det vi rapporterer inn [om framrykninger] … det er totalt kaos, vi kan umulig være der.»
Mest sannsynlig [skjer forfalskningen] på regimentssjefsnivå. De sender informasjonen til divisjonen, og fra divisjonen går informasjonen til hæren. Og i hæren tuller de enda mer. Vi mottok den elektroniske fargefyllinga av divisjonens posisjon fra hæren, og jeg personlig så at tallene var urealistiske. Fargefyllinga som regimentssjefene gir meg avviker med halvannen til to kilometer fra fyllinga som kommer fra hæren. Det er helt annerledes. På hærnivå er det enda større forfalskning av hva som faktisk skjer.
Jeg skal forklare hvordan dette framrykket er markert. Ta et skogsområde som er en kilometer langt. To menn er i den ene enden av skogsområdet, og to menn i den andre. På kartene er dette området automatisk fargelagt som fullstendig erobra. Angivelig er det hele under kontroll av Den russiske føderasjonen. To menn sitter der et sted, og de fargelegger 300–400 meter. Sjøl om det ikke er noe sikkert russisk grep om disse posisjonene.
Det vil si at først lyver de og sier at området er under kontroll, og så sender de enheter dit. Til slutt bedrar de seg sjøl.
I september var det en hendelse der kartet viste en sone nær Toretsk som nesten fullstendig under kontroll av det 33. og 57. regimentet. Marinesoldater og spetsnaz-styrker gikk inn, men det viste seg at AFU[Ukrainas hær] var der. Alle russerne ble drevet ut.
Alt [pro-krigsmilbloggerne] sier er for det meste sant. Om de unøyaktige troppeposisjonene, om «kjøttkvernerangrepene» eller angrepene med el-scootere: alt er sant.
Hva annet husker jeg? Det 242. regimentet. De måtte nå Torske og Majak. Dette er små befolka områder. Jeg planla den avgjørelsen. De russiske styrkene var konsentrert i Rusyn Yar, og de rykka nordover derfra. Oppgaven med å erobre Majak- og Torske-sonen var allerede satt da jeg ankom om sommeren. I oktober hadde de ikke engang rykket fram to kilometer. Hva de tegner, forstår jeg bare ikke.
En gang fikk jeg et fargekart fra generalstaben. På et digitalt kart er det farga rødt. Dette var i september, da general [Valery] Gerasimov besøkte oss. Dette kartet ble sendt slik at jeg kunne lage nye kart spesielt for Gerasimov. For å vise at dette visstnok er våre troppeposisjoner. Det var bare tull; troppeposisjonene på kartet var drastisk forskjellige fra den virkelige situasjonen. Det kunne ikke ha vært russere i sonen som vises på kartet.
Dette var i september. Det var da det var mye oppstyr rundt Gerasimovs angivelige forsvinning, tilbake under militærøvelsene i Belarus. Michael Nacke la til og med ut en video der han sa at Gerasimov var savna, og at de angivelig ville fjerne ham fra stillinga si. Akkurat i det øyeblikket var han sammen med oss i Avdijivka.
Så, der har du det. Jeg lagde kart spesielt for Gerasimov basert på farga utfyllinger fra generalstaben. Det vil si at éi utfylling kommer fra divisjonen, men for Gerasimovs ankomst sendte de oss generalstabens utfylling. Slik at [jeg] kunne trykke et kart med den utfyllinga spesielt for ham. Absurd.
Atombomber og erobringa av Odessa. Kommandører, kamerater og atmosfæren ved fronten.
Holdninga til min overordna, oberst Chernik, var forferdelig. Jeg anså han som en mentalt ustabil person, et moralsk degenerert menneske, som suger energi ut av mennesker rundt ham. Han er 45–46 år gammel, men han ser mye eldre ut. Kort, rynkete, skalla, med en skalla flekk på hodet; han stønner konstant.
Han har sin egen merkelige verden inni hodet. Han og noen av de andre soldatsjefene kalte ukrainerne «tyskere». Det som gjorde meg mest rasende var da de okkuperte Jablonivka. Han kom inn da og sa med glede: «Har vi virkelig frigjort Jablonivka?»
Dette pratet var så irriterende; jeg følte bokstavelig talt avsky for hva han sa. Det er virkelig forferdelig når du ser med egne øyne hva som skjer der, og han kaller det «frigjøring».
Det var en annen dust, en fullstendig gal fyr. Jeg sverger, hver dag skrøt han av å skulle angripe Ukraina med atomraketter.
Han ankom som utnevnt fra den 155. marineinfanteribrigaden. En mobilisert kaptein, rundt 50 år gammel, Tolik , tror jeg han het. Han så ut som en alkoholiker, snakka utydelig, beveget seg som en robot. Han tjenestegjorde en gang i regimentet som var ansvarlig for alle Russlands atomvåpen . Tolik forlot tjenesten med graden kaptein, og under krigen ble han mobilisert.
Før han havna hos oss, var denne idioten i Kursk-regionen. Og han fortalte meg hvordan de hogg av hodene til fangede ukrainere og satte dem på staker .
I tillegg skrøt denne kapteinen hver dag, flere ganger om dagen, av å skulle angripe Ukraina med atomvåpen. Han ville at artilleristene også skulle avfyre atomvåpen.
Riktignok fantes det ikke mange idioter som ham. De andre forsto utmerka godt krigens kriminelle karakter; de forsto at de aldri ville vinne denne krigen, men de fortsatte å gjøre jobben sin. De har ingen andre alternativer.
Ingen trodde på våpenhvile. Sjefen for avdelinga mi, den samme Tsjernik, sa at vi ikke ville stoppe før vi hadde tatt Odessa og Kharkiv-regionen.
Drømmen om å finne et skjulested. Rømminga fra Russland
Jeg skal være helt ærlig. For det første, og viktigst av alt, jeg ville ikke delta i noe av dette. Jeg ville ikke ha status som tjenestemann i den russiske hæren. Jeg ville ikke ha status som krigsveteran; jeg ville ikke motta utmerkelser, langt mindre ta dem på og bruke dem. For meg personlig er dette forferdelig. Det passer ikke innenfor min samvittighet, må jeg si.
Jeg personlig anser den russiske hæren som lik Det tredje rikets hær; den er ikke annerledes. Dette er min overbevisning. Jeg vil ikke være fascist, nazist; jeg vil bare leve, jeg vil bringe noe godt til folk.
Jeg vil ikke drepe noen. Og et annet poenget er mitt eget liv. Fordi det var kraftig beskytning; jeg var redd for livet mitt. Der forstår du at livet ditt kan ta slutt i dag. Du tenker alltid på det, dag og natt. Granater traff dag og natt.
Det mest massive [angrepet] var da en salve av HIMARS slo ned, men den bomma. De traff rett over veien. Da jeg fortsatt var i Avdiivka, bestemte jeg meg for at jeg definitivt skulle komme meg vekk herfra. Jeg kom også over en Mediazona- video om hvordan man kan flykte fra fronten.
Jeg ble sendt på permisjon, og jeg kom rett og slett ikke tilbake fra permisjonen. Jeg dro hjem, hvilte, samla meg og begynte å planlegge flukten min fra Russland. Slektningene mine visste ingenting om avgjørelsen min. Foreldrene mine fant ikke ut om forsvinninga mi før enheten begynte å ringe dem.
Det føles ikke virkelig [at jeg klarte å forlate Russland]. Noen ganger ser jeg meg rundt [og tenker]: «Det er greit, alt er rolig.» Skjønt jeg blir fortsatt redd av plutselige lyder. Og om natta drømmer jeg stadig om hæren, om å gå gjennom den underjordiske bunkeren og kontorene der.