Publisert på nettstedet Meduza, 4. november 2025. Kilde: Meduza
Meduzas militæranalytikere svarer på lesernes viktigste spørsmål om krigen
I oktober ba vi våre russiskspråklige lesere om å sende inn sine mest presserende spørsmål om krigen mellom Russland og Ukraina. Vi mottok hundrevis av meldinger som svar, og vårt Explainers-team gjennomgikk hver enkelt, grupperte lignende spørsmål etter emne og valgte deretter ut de mest representative for å svare direkte. I del tre av denne serien undersøker våre militæranalytikere tap og den nåværende størrelsen på hærene som kjemper på begge sider.
Les del én av denne serien her og del to her .
Tap i begge hærene
-Finnes det et tapsnivå som ville bli uakseptabelt for den russiske hæren, et nivå som ville tvinge Moskva til å avslutte kampene? — Aleksej
-Omtrent hvor mange mennesker blir drept eller såra hver dag på begge sider av frontlinja? — Viktor
-Jeg vil gjerne forstå dynamikken rundt tap – både dødsfall og skader, og alvorlighetsgraden av disse skadene – på ukrainsk og russisk side de siste par åra, inkludert blant Russlands mobiliserte tropper. Hvordan har disse talla endra seg, hva driver fram endringene, hva kan skje videre? Og hva skjer med de såra; hvor ofte blir de sendt tilbake til fronten? – Jegor
-Hvor store er tapene på russisk side? Jeg vet at de er helt klart forferdelige, men kan de føre til nye bølger av mobilisering, eller til og med en fullskala mobilisering? — Kr.
Svar fra Meduzas militæreksperter: Det finnes bare relativt fullstendige data for russiske militære dødsfall. Etter at Russlands føderale statlige statistikktjeneste (Rosstat) slutta å publisere totale dødelighetstall (sammen med mange andre offentlige data), ble landets nasjonale arveregister den eneste pålitelige og tilstrekkelig omfattende kilden for å vurdere russiske kamptap.
Meduza og Mediazona har analysert dette i fellesskap siden 2023, og våre beregninger for 2022 og 2023 samsvarte godt med demografiske estimater basert på Rosstats egne dødelighetsdata.
Ved midten av 2025 har mellom 200 000 og 220 000 russere blitt drept i krigen. Dette tallet ekskluderer utenlandske statsborgere – inkludert ukrainske statsborgere som kjempa for Russland – og de uten offisiell dødsattest (for eksempel savna personer).
Russisk lov tillater imidlertid domstoler å erklære en person død sjøl om ingen kropp er funnet. Rundt årsskiftet 2024–2025 var det ei kraftig økning i slike rettsavgjørelser, de fleste initiert av militære myndigheter. Det russiske forsvarsdepartementet ser ut til å ha beslutta å redusere antallet savna soldater ved å offisielt omklassifisere dem som døde. Totalt hadde mellom 30 000 og 40 000 rettssaker for å erklære savna soldater som døde blitt åpna innen midten av 2025.
Russiske militære tap økte i 2025, ifølge data fra arveregisteret. Dette kan bare delvis forklares med det faktum at domstolene i 2025 registrerte dødsdatoen for noen av de som tidligere ble erklært savna (og seinere rettslig erklært døde) som datoen da rettsavgjørelsen trådte i kraft. (For andre brukte de forsvinningsdatoen, som var oppført i kommandantens rapport.) Det er sannsynlig at økninga i tap er reell. Hvis et gjennomsnitt på 200–250 soldater ble drept hver dag i 2024, steg tallet til rundt 300 på toppen av Russlands offensiv i 2025.
Antallet såra er fortsatt ukjent. I teorien kan disse talla estimeres fra føderale og regionale budsjettrapporter, som inkluderer erstatningsutbetalinger til de skadde.
Men disse utbetalingene er spredt over flere budsjettkategorier. Data fra regionale budsjetter tidlig i 2022 (som på det tidspunktet fortsatt ble publisert) antyda et forhold på 1 drept til 1,7–1,8 hardt såra – de som ble avskrevet fra tjeneste av medisinske årsaker. Imidlertid har kampens natur endra seg siden, og det forholdet har sannsynligvis også endra seg.
Til referanse hadde amerikanske og allierte styrker som kjempa i Afghanistan et forhold på omtrent 1:1 mellom drepte og alvorlig såra – men krigens natur var annerledes. Likevel, for et grovt estimat av Russlands uopprettelige tap, kan antallet dødsfall med rimelighet multipliseres med en faktor på to til tre.
Bare data om hardt såra er nyttige for å estimere slike uopprettelige tap: soldater med lettere skader er lovpålagt å returnere til tjeneste etter å ha blitt friske, og mange har gjort det flere ganger. Av denne grunn er amerikanske estimater på «én million drepte eller såra», som tydelig inkluderer lettere skadde soldater, ikke spesielt meningsfulle.
Det er enda vanskeligere å anslå ukrainske tap. Siden krigens begynnelse har ikke Ukrainas statistikkbyråer gitt ut dødelighetsdata etter alder eller kjønn,
og det finnes heller ikke et offentlig register som kan sammenlignes med Russlands arvedatabase. Det eneste alternativet er å sammenligne navnebaserte lister over de døde, samla fra nekrologer og andre åpne kilder.
Den russiske databasen som vedlikeholdes av Mediazona, BBC News Russian og frivillige, inneholder over 140 000 navn, mens den ukrainske lista er nesten halvparten så stor. Ukraina har imidlertid også ei egen liste med mer enn 80 000 savna soldater.
Russland har ingen så omfattende liste over savna, men vi vet at soldater som er oppført som savna i aksjon nå blir omklassifisert som døde i et akselererende tempo. Det er også sannsynlig at antallet savna i de russiske væpna styrkene er lavere – de siste åra har slagmarken oftere vært under russisk kontroll.
Sammenligning av navnebaserte lister kan ikke gi et pålitelig bilde av den faktiske tapsraten: ingen av listene er fullstendige, og sannsynligheten for inkludering varierer mellom land på grunn av datainnsamlingsmetoder og tilgjengeligheten av offentlige nekrologer. Likevel tyder dataene på at antallet drepte soldater på hver side er omtrent sammenlignbart. I kategorier der journalføring er mer pålitelig – for eksempel lister over drepte offiserer – er tallene nesten identiske.
For Russland kan det forsiktig anslås at det innen midten av 2025 var uopprettelige tap – det vil si alle tjenestemedlemmer og frivillige som ikke lenger kan kjempe på grunn av død eller alvorlig skade – mellom 440 000 og 650 000 mennesker.
Utveksling av døde
-Hvorfor er det så stor forskjell mellom Russland og Ukraina i antall soldatkropper som utveksles? Russland returnerer dem i tusentall, mens Ukraina bare sender noen få dusin. Betyr det at tapene virkelig er så uforholdsmessige? — Ivan
Svar fra Meduza: Forklaringa er enkel: de siste to åra har slagmarken, med få unntak, vært under russisk kontroll. Uker eller måneder etter at kampene er over, når frontlinja har trukket seg et godt stykke unna, samler militære begravelsesteam de dødes levninger – både sine egne og fiendens. De motstående sidene bytter deretter likene: «deres» med «våre».
Uker eller måneder etter at kampene har stilnet, når , samler militære gravlagingslag inn levningene etter de falne — både sine egne og fiendens.
Sist Russland mottok flere falne soldater enn de returnerte til Ukraina, var i august 2023, da Ukrainas motoffensiv i Zaporizjzja-regionen og nær Bakhmut tok slutt, og den ukrainske hæren mista initiativet på slagmarken.
Tall fra fronten
-Det snakkes stadig om «mangel på mannskap» i frontlinjene. Men i virkeligheten er det slett ikke klart hvor mange tropper hver side faktisk har i frontlinja per slutten av 2025. – Anton Kh.
Meduza svarer: Det er vanskelig å gi et presist anslag, sjøl om det finnes noen omtrentlige metoder.
Det første er å ta utgangspunkt i feltrapporter.
Dømt etter uttalelser fra pro-militære «krigskorrespondenter», «frivillige» og soldatene sjøl, ser det ikke ut til at den russiske hæren står overfor en akutt personellmangel. Noen individuelle enheter står imidlertid overfor mannskapsmangel etter å ha lidd store tap. Situasjonen i de ukrainske væpna styrkene er den motsatte: klager over mangel på infanteri er hyppige.
En annen måte er å sammenligne de to hærenes nominelle styrke ut fra antall kampenheter — målt i bataljonsekvivalenter (motorskytteravdelinger, mekaniserte avdelinger, fallskjermavdelinger, panseravdelinger og så videre).
Det nøyaktige forholdet er vanskelig å fastslå fordi begge hærene har et stort antall midlertidige enheter og «papirformasjoner». De russiske væpna styrkene lister for eksempel opp dusinvis av «territoriale regimenter» – formasjoner der nylig signerte kontraktsoldater sendes til, før de sendes videre.
Det ukrainske militæret inkluderer på sin side brigader med lav styrke og uavhengige bataljoner med uklar status. Brigader og regimenter varierer også mye i størrelse – noen gigantiske brigader har ni bataljoner, mens andre bare har tre. Likevel tyder grove estimater på at den autoriserte styrken til Russlands kampenheter er omtrent 10–15 prosent høyere enn Ukrainas.
Den russiske hæren har også et langt større antall støtteformasjoner – artilleri, ingeniørenheter og andre ikke-droneenheter – tilknytta sine divisjoner, korps, hærer og militærdistrikter.
Når det gjelder total autorisert styrke, tyder grove estimater på at de russiske styrkene som opererer i Ukraina er minst en tredjedel flere enn de ukrainske troppene nær fronten. Men det er viktig å huske at autorisert styrke ikke er det samme som faktisk styrke.
Det finnes også en tredje metode, men den har bare begrensa nytteverdi. I teorien kan man prøve å beregne balansen mellom «tilstrømning» (nye rekrutter) og «utstrømning» (uopprettelige tap).
Anvendt på Russland gir den oppblåste estimater på 800 000 til én million soldater ved fronten. Men den tar ikke hensyn til andre former for avgang, som desertering eller soldater som forlater enhetene sine uten tillatelse. Russiske myndigheter hevder sjøl at det for tida er rundt 700 000 soldater ved frontlinjene.
For Ukraina er balansen enda vanskeligere å måle. Verken de totale tapene eller antallet mobiliserte soldater er kjent. Myndighetene sier at de rekrutterer «opptil 30 000 mennesker» hver måned – sjøl om de ikke spesifiserer nøyaktig hvor mange, og noen rekrutter er tildelt støtteenheter, i stedet for kamproller.
Kort sagt, det eneste som kan sies med sikkerhet er at Ukrainas kampstyrke er mindre enn Russlands – men ikke dramatisk. Dette er også tydelig basert på hva som skjer ved fronten.
Moral
-Hvordan kan vi vurdere moralen til soldatene i begge hærene, og hvor mye påvirker det kampene? — Ivan
Begge hærene viser tegn til krigstrøtthet. Det som tynger soldatene spesielt er bevisstheten om at tida deres ved fronten ikke har noen klar avslutning– den kan vare like lenge som sjølve krigen, eller så lenge de klarer å overleve.
Dette gjenspeiles i det økende antallet desertører: ifølge offisielle data er mer enn 50 000 ukrainske desertører blitt tiltalt, sammen med ytterligere 235 000 som har forlatt enhetene sine uten tillatelse. I Russland er det totale antallet personer som er tiltalt for desertering eller å ha forlatt fronten uten tillatelse rundt 20 000.