Publisert på nettstedet Jacobine, 4. desember 2025. Av Oleksandr Kyselov, fra Donetsk, er en ukrainsk venstreorientert aktivist og forskningsassistent ved Uppsala universitet.
Trump-administrasjonens forslag om fred i Ukraina høres ut som en eiendomsavtale, der USA får en gevinst for å overlevere ukrainsk land. Men når Kyivs innflytelse krymper, kan landet bli tvunget til å svelge en dyster avtale.
21. november stirra ukrainerne på et fredsforslag, hvor det [fra Trump] ble krevd nesten umiddelbar aksept. Den lekkede fredsplanen på 28 punkter , utarbeida av Donald Trumps utsending Steve Witkoff og den russiske embetsmannen Kirill Dmitriev, kan sees som en eiendomstransaksjon. Russland får landet, USA tar sin del, Europa betaler regninga, og Ukraina kan velge mellom å overgi seg nå eller overgi seg seinere. Ukrainas president, en pressa Volodymyr Zelenskyj henvendte seg direkte til nasjonen: «Tap av verdighet eller av en nøkkelpartner. 28 vanskelige punkter eller en ekstraordinært vanskelig vinter.»
Forbløffa europeiske ledere – tatt på senga av initiativets forslag – skyndte seg å improvisere motforslag . Midt i frustrasjonen i Det hvite hus over lekkasjen førte hastesamtalene i Genève til en revidert ramme med nitten punkter, som skyver de vanskeligste spørsmålene til fremtidige forhandlinger på høyt nivå.
Trump erklærte «enorme framskritt» og kunngjorde at Witkoff skulle dra på et sjette besøk til Moskva i år. Kreml avviste i mellomtida europeiske revisjoner og signaliserte at bare de første tjueåtte punktene samsvarte med «Anchorage-ånden» – det vil si Trumps tilnærmelser til Vladimir Putin på toppmøtet deres i Alaska i sommer. Russland har gjort det klart at de fortsatt er klare til å oppnå sine overorda mål gjennom militære midler – en posisjon som gir lite rom for kompromisser.
Etter Thanksgiving svekka Ukrainas posisjon svekka seg ytterligere.
28. november, rett før han dro til Miami for en ny runde med konsultasjoner, trakk Andrei Jermak, Zelenskijs stabssjef og ledende fredsforhandler, seg etter at antikorrupsjonsetterforskere raidet hjemmet hans, som en del av en bestikkelsesetterforskning i energisektoren til en verdi av 100 millioner dollar. Samme dag dukket det opp rapporter om at Washington var villig til ensidig å anerkjenne russisk kontroll over Krim og andre okkuperte territorier. Dagen etter beklaget Ukrainas tidligere øverstkommanderende Valerij Zaluzjnyj mangelen på klare politiske mål, og bemerka at sjøl en midlertidig fred kunne gi en liten pause for å hente seg inn og forberede seg på det som kommer videre.
Dette hendelsesforløpet vil kanskje ikke avslutte krigen – de siste samtalene i Kreml på tirsdag var ufullstendige – men det avslører hvordan stormaktene for tida ser for seg utfallet, og hvor lite Russlands kjernekrav har endra seg sjøl om Ukrainas innflytelse har skrumpet inn. Moskva har gjort marginale innrømmelser fra sine maksimalistiske posisjoner som ble uttrykt i juni , men forventer fortsatt å tvinge Kyiv til permanent nøytralitet, sikre anerkjenning av russiske territoriale erobringer, innføre militære restriksjoner forkledd som «demilitarisering» og vinne ideologiske innrømmelser under merkelappen «denazifisering». Det som har endra seg er ikke innholdet, men konteksten: et mer utmattet Ukraina, et mer splittet Vesten og et geopolitisk klima som legger mer til rette for press, enn for noen den retorisk forestilling om rettferdighet.
Nøytralitet som imperialistisk veto
Russlands fiksering på Ukrainas nøytralitet går forut for invasjonen. Det ble tydeligst formulert i Moskvas traktatutkast fra desember 2021, som krevde at ikke bare Ukraina, men hele den tidligere sosialistblokken i realiteten skulle behandles som en buffersone. Det er den viktigste av «uklarhetene fra de siste 30 åra» (som de tjueåtte punktene omtaler dem) som Kreml har som mål å løse.
Denne besettelsen av å holde Ukraina utafor NATO handler ikke om «sikkerhet», men om en russisk innflytelsessfære der mindre staters sikkerhetsbehov blir ignorerert. Ukraina er prøveeksemplet på om Moskva kan nedlegge veto mot naboenes utenrikspolitikk, i en Monroe-doktrine med russisk aksent.
Russland krever formelle forsikringer om Ukrainas permanente nøytralitet, ikke bare fra Kyiv, men også fra NATO-medlemmer. De opprinnelige klausulene krever at stater skal si opp eller ikke inngå traktater som ville bryte disse nøytralitetsforpliktelsene. Dette kan påvirke også Ukrainas framtidige vei til medlemskap i EU, dersom Brussel styrker sin gjensidige forsvarsklausul. USA ser på sin side ikke ut til å være forberedt på å bidra med noe mer enn det som allerede gjøres, langt mindre å tilby sikkerhetsgarantier tilsvarende NATOs artikkel 5, som fastsetter grunnlaget for å svare på et angrep. Dersom Russland slår til igjen, forplikter Washington seg bare til å annullere avtalen og gi en ubestemt «avgjørende koordinert militær respons». Det betyr at Kyiv i praksis må stå for sin egen sikkerhet, med løfter som Moskva lett kan ignorere.
Demilitarisert og forsvarsløs
Det er vanskelig å forestille seg et scenario der Ukraina invaderer Russland først. Kremls argumenter for demilitarisering har alltid hatt ett formål: å undergrave Kyivs evne til å gjøre motstand, og deretter diktere vilkår.
Istanbul-forhandlingene i april 2022 foreslo at det maksimale antallet ukrainske tropper skulle settes til mellom 85 000 og 250 000, med begrensa luftforsvar og artilleri. Witkoff-Dmitriev-utkastet mer enn dobla den øvre grensa til 600 000 tropper og opprettholdt forbudet mot utenlandsk militær tilstedeværelse, noe som ødela enhver mulighet for fredsbevarende styrker eller avskrekkingsstyrker. Etter sterk motstand ble mulighetene for fredsbevarende styrker lagt på bordet igjen, og taket for troppetall ble også hevet. Men mens disse revisjonene venter på Kremls godkjenning, fokuserer hele debatten på feil spørsmål.
Hvorfor skal Ukraina opprettholde en hær på krigsstørrelse i fredstid, og enda viktigere, hvem skal betale for den i et ødelagt land?
Man kan argumentere for at sjøl det verste scenariet som kom ut av Istanbul-samtalene for tre år sida ikke utelukker Ukraina fra å bygge et robust forsvar. Hvis støtta fra befolkninga holder, kan Kyiv stole på et stort antall reservister, noen trent i utlandet på avanserte våpensystemer som raskt kan omdisponeres når fiendtlighetene gjenopptas. Men enhver avtale som begrenser vestlig bistand på dette området, vil institusjonalisere asymmetri og gjøre Ukraina hjelpeløst hvis Russland bryter en annen avtale de har signert.
«Denazifisering» og løgna om folkemord i Donbas
Den ideologiske komponenten i de russiske kravene – «avnazifisering» – fungerer som en politisk ramme snarere enn en praktisk agenda. Russiske styrker omtaler rutinemessig ukrainske tropper som «tyskere», og Moskva fortsetter å rettferdiggjøre invasjonen som et svar på «folkemord» i Donbas, sjøl når tallene avslører løgnen.
I løpet av de siste tre åra før fullskalakrigen (2019–2021) var antallet konfliktrelaterte sivile dødsfall i regionen under hundre. Etter Russlands såkalte redningsaksjon starta, har tusenvis dødd,
og hundretusenvis har blitt fordrevet bare i disse to regionene. Dette som et resultat av at over et dusin byer, med ei samla befolkning på rundt én million før krigen, har blitt ødelagt.
Kremls talepunkter om demilitarisering har alltid hatt ett formål: å undergrave Kyivs evne til å gjøre motstand, og deretter diktere vilkåra.
Russiske myndigheters forsvar for våpenbruk, av frykten for [ukrainske] høyreekstreme, på tross av at de sjøl fremmer neofascisme både hjemme og i utlandet, er åpenbar propaganda. Likevel består kravet om denne symbolske seieren. I 2022 lista Kreml opp omfattende juridiske krav om endringer for å sikre behovet for Ukrainas deradikalisering. Witkoff-Dmitriev-forslaget bruker allerede et mer tilpasset språk. I Ukraina har imidlertid sjøl legitime debatter om nasjonalisme, minnepolitikk eller minoritetsrettigheter blitt diskreditert av Russland, som bruker alt av dette som påskudd for aggresjon.
Forpliktelser som pålegges under militær trussel, ville neppe moderere ukrainsk politikk, men i større forankre polarisering og øke nasjonalistenes oppslutning.
Deling av byttet
Den territoriale dimensjonen er fortsatt kjerna i Russlands posisjon. Moskvas angst for manglende anerkjenning av landets erobringer i Ukraina regnes nå blant «grunnårsakene til konflikten». Nå gjør Kreml krav på fem ukrainske regioner – Krim, Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja – sjøl om de bare kontrollerer to fullt ut. Russlands mantra: anerkjenn denne nye «virkeligheten på bakken».
Begrunnelsene har endra seg med endringene på slagmarken. I utgangspunktet hevda Moskva at de «beskytta» de angivelige uavhengige «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk, men bestemte seg seinere for at den beste beskyttelsen var å bli innlemma i sjølve Russland. For å sikre landforbindelsen til Krim annekterte Russland ytterligere det de hadde kontroll over i Kherson og Zaporizjzja, og fortsatte å gjøre krav på de delene de ikke har kontroll over.
De foreslåtte russiskeide «demilitariserte buffersonene» i deler av Donetsk-regionen som Ukraina fortsatt kontrollerer, har et klart formål: å tvinge ukrainsk tilbaketrekning fra strategiske posisjoner mens Russlands befestede okkuperte territorier forblir urørte.
Ukraina kan ikke gjenvinne alle okkuperte territorier med makt under nåværende forhold. Men de har heller ikke råd til å gi Moskva irreversible rettigheter over dem. Kyivs posisjon begrenser seg til å nekte anerkjenning, samtidig som man aksepterer kontaktlinjen som et referansepunkt for framtidige forhandlinger, og utelukker militære midler fra tvisteløsning.
Det finnes presedenser for varige våpenhviler sjøl når underliggende territoriale krav forblir uløste – Kypros siden 1974, Korea siden 1953, Kashmir siden 1972. Men Kypros har FNs fredsbevarende styrker og utenlandske tropper på begge sider. Korea har en av verdens mest militariserte grenser. Kashmir opplever regelmessige utbrudd av vold, som kun forhindres fra full krig av atomavskrekking. Ingen av dem tilbyr maler for en bærekraftig fred i Ukraina, som passer til avtalene som er diskutert.
Planens økonomiske punkter avslører av den er profittmotivert . Moskva får gradvis sanksjonslette, reelt fritak fra ansvar for krigsforbrytelser, gjeninntredelse i G8 og lukrativt økonomisk samarbeid. Washington mottar kompensasjon for garantier, fortjeneste fra frosne russiske eiendeler, og Trump leder personlig håndhevingsorganet, «Fredsrådet». Dette er ikke en interessekonflikt, blir vi ledet til å tro – bare en forretningsmodell.
Europa blir i denne ordninga en medskyldig, og gjort like ansvarlig for gjenoppbygginga av Ukraina som den faktiske aggressoren. Til tross for at Russlands skade på Ukraina overstiger en halv billion euro, er Moskvas økonomiske ansvar begrensa til deler av eiendelene som allerede er i EU-myndighetenes besittelse.
Forslaga forventer videre forpliktelser fra alle NATO-medlemmer – endring av åpen dør-politikken, blokkering av Ukrainas medlemskap, begrensning av utplasseringer – klare til å pålegge dem på 31 av 32 land. Ukrainas og dets europeiske alliertes rolle synes å være begrensa til å protestere, presse på for endringer og forsøke å utsette sensitive temaer. Og når Moskva avviser disse innvendingene, gjentar syklusen seg rett og slett.
I 2024 kritiserte den ukrainske venstreorienterte gruppa Sotsialnyi Rukh (Sosialbevegelsen) statens manglende evne til å tilpasse politikken til en krigssituasjon, men også oppfordra til «dialog om oppnåelige mål» for første gang. Dette sto i slående kontrast til holdningene fra to år tidligere, da vekten lå på full seier og Russlands nederlag. Samme år anså omtrent halvparten av ukrainerne fortsatt forhandlinger med Moskva som enten umulige eller akseptable først etter fullstendig territoriell frigjøring.
Ifølge meningsmålinger fra Kyiv International Institute of Sociology hadde folks holdninger endra seg ytterligere innen andre halvdel av 2025.
Mens under 20 prosent er villige til å akseptere Kremls betingelser, og bare 39 prosent er enige i USAs anerkjennelse av Russlands annektering av Krim, kunne over tre fjerdedeler leve med å fryse konflikten ved de nåværende frontlinjene.
De ville til og med se det som i det minste en delvis suksess så lenge Russlands landerobringer ikke legitimeres, vestlig militær og økonomisk støtte fortsetter, luftrommet stenges for russiske angrep, og sanksjoner opprettholdes inntil ekte fred er oppnådd. Washington og Moskva tilbyr ingen av delene, noe som viser at den ukrainske befolkningas vilje har liten betydning, uten mulighet til å påvirke utfallet.
Avhengighetsfelle
Til sjuende og sist avgjøres ikke disse forhandlingene av diplomatiske ferdigheter, men av sakens materielle fakta. Ukrainas sårbarhet strekker seg utover mangel på militær arbeidskraft og midler. USA leverer omtrent 30 prosent av våpnene Kyiv bruker, inkludert Patriot luftforsvar, F-16-missiler, HIMARS-raketter, satellittbilder og målrettingsdata. Washington kontrollerer også overføringene fra lagrene til deres partnere.
Uten amerikansk etterretning ville Ukrainas luftforsvar som beskytter sivile og infrastruktur være lamma.
Tilgangen til Starlink, som er viktig for ukrainsk kommunikasjon, kan kuttes av Elon Musk, etter eget forgodtbefinnende.
Europeiske alternativer mangler eller er fortsatt utilstrekkelige. Mens artilleriproduksjonen nærmer seg to millioner skudd, har Patriot ingen europeisk erstatning, ettersom fransk-italienske SAMP/T-systemer bare finnes i lite antall. Satellittkonstellasjonen IRIS² vil ikke matche amerikanske kapasiteter på mange år. Alternativer til HIMARS produseres kun i Sør-Korea og Israel.
Ukrainas sårbarhet strekker seg utover mangel på militær mannskap og midler.
Europeiske NATO-medlemmer bruker sjøl mer penger på amerikanske leverandører enn på innenlandske anskaffelser, delvis for å kjøpe amerikansk lojalitet og delvis fordi det ikke finnes noe annet tilgjengelig på kort varsel. Dessuten bidrar USA til Europas forsvar ved å holde 84 000 soldater stasjonert spredd på europeiske baser og ved å utvide sin atomparaply. Trump finner ikke opp noe nytt, bare utnytter avhengigheten som allerede er der.
Rettferdighet?
En rettferdig fred ville kreve russisk tilbaketrekning fra okkuperte områder, sikkerhetsgarantier med faktiske håndhevingsmekanismer, ansvarlighet for krigsforbrytelser og erstatning utover det som omfattes av frosne russiske eiendeler. Ingenting av dette framgår av noen forslag som Moskva vurderer eller som Trump-administrasjonen snakker om. Kreml er heller ikke klar for kompromiss, etter å ha avvist alle fredsinitiativer som ikke baserte seg på deres maksimalistiske krav.
Det som nå kalles «fred» er en imperialistisk avtale utarbeida av to makter, med vilkår pålagt ovenfra og de mest direkte berørte landa er de som blir konsultert sist.
Tragedien er at Trumps kynisme, Europas manglende forberedelser og Ukrainas svakhet kan tvinge fram aksept uansett. Dette er logikken bak imperialisk makt, som aldri har ført til varig fred, og ingen tidsfrist vil komme til å endre det.