Publisert på nettstedet til Solidarity Collectives, 2. desember 2025.
For nesten femti år sida formulerte Michel Foucault i forelesningene sine konseptet biopolitikk – der makt ikke lenger bare er «retten til å drepe», men en form for makt over livet i videste forstand.
Den moderne statens biomakt er ikke begrensa til å straffe eller innføre forbud; den overvåker fødsels- og dødsrater, påbyr vaksinasjoner, håndhever karantener og mobiliseringstiltak.
Staten ser ut til å love beskyttelse av liv – men ved å gjøre det får den retten til å styre dette livet, og trenger inn i den private sfæren: seksualitet, familie og barneoppdragelse. Av denne grunn blir dette den farligste formen for makt, og forvandles til et våpen under totalitære regimer.
Takket være en studie fra Yale University, utført som en del av Bring Kids Back UA-kampanjen, kjenner vi for tida til 19 546 barn som har blitt tvangsoverført eller deportert til Russlands territorium – men det faktiske antallet barn kan ikke beregnes, med stor sikkerhet, under okkupasjonsforhold og aktive fiendtligheter.
Tvangsdeportasjonen har pågått siden oktober 2014.
Dette er et lærebokeksempel på biopolitikk i totalitær stil: Under påskudd av «redning» eller «evakuering» blir barnet et objekt for statspolitikk – livet deres planlegges, endres og brukes, som om de ikke er en person, men et verktøy. I hovedsak er det framtidas kolonisering.
«Det russiske luftforsvaret og luftfarten, under direkte kontroll av president Putins kontor, frakta flere grupper barn fra Ukraina med militære transportfly under russisk flagg mellom mai og oktober 2022. Minst 208 av de 314 identifiserte barna ble gitt bort til adopsjon eller plassert under vergemål hos russiske borgere. Omtrent halvparten av disse 314 barna har søsken, hvor navn også er registrert i adopsjonsdatabasen. Det finnes dokumentasjon på minst ett tilfelle der fire biologiske søsken ble skilt fra hverandre under ulovlig adopsjon,» heter det i Yale-studien.
Noen av disse barna plasseres i leirer, krisesentre eller barnehjem, hvor de utsettes for psykologisk press og indoktrinering. Navn, alder og fødested endres i offisielle dokumenter, noe som kompliserer identifisering og repatriering.
Dessuten innpodes en ny, «regimepålagt» identitet – en bevisst praksis med kolonial assimilering.
Russland maskerer ofte sin aggresjon som «antifascistisk kamp», og påberoper seg frigjøringsretorikk, men praksisen med deportasjon, tvungen russifisering og sletting av barns identiteter er ikke noe humanitært oppdrag. Det er en imperialistisk voldshandling, rettferdiggjort av biopolitikkens logikk.
Dette er den samme mekanismen som implementerte sterilisering, eutanasi og massedrap av de «uegna» i Nazi-Tyskland, samt undertrykking, etniske deportasjoner og distribusjon av barn fra «upålitelige» familier til statlige institusjoner i det stalinistiske Sovjetunionen.
Alle moderne venstreorienterte bevegelser kjemper for rettighetene til de sårbare, og barns rettigheter er ikke bare et «humanitært» spørsmål – de er et spørsmål om politisk kontroll over framtida og i seg sjøl muligheten for å være til. Det progressive globale systemet, som i årevis bare har «fordømt», aksepterer faktisk denne biopolitiske logikken.
Venstresidas kritikk må gå utover erklæringer, moratorier og resolusjoner: For det første må vi begynne å kalle ting ved navn og erkjenne at den eneste pålitelige beskyttelsen av barndommens frihet er horisontal solidaritet i sivilsamfunnet – og støtte til væpna motstand mot det imperialistiske regimet.