Publisert på FB-sida til Oleksandr Kyselov, 16. desember 2025 . Oleksandr er en ukrainsk venstreorientert, fra Donetsk, og forskningsassistent ved Universitetet i Uppsala.
Etter Berlin-samtalene: Kongressens sikkerhetsgarantier for Ukraina er en ekte framgang – dette er første gang siden denne krigen starta at Washington faktisk kan legge noe bindende på bordet som erstatning for NATO-medlemskap.
Men tre spørsmål lager skår i optimismen.
Den eksakte ordlyden av forpliktelsene er uklar. Budapest [Memorandumet] hadde også garantier: løfter om å «søke FNs sikkerhetsråd om å bistå» dersom Ukraina ble angrepet. Det ga oss akkurat ingenting i 2014, og ingenting i 2022. Med mindre «artikkel 5-lignende» betyr automatisk militær respons – ikke konsultasjoner, ikke diskusjoner, men tropper og raketter – er det bare Budapest på nytt, med bedre PR.
Ukrainas egen militære styrke betyr mest, men hvem skal betale for en hær på 800.000 mann på ubestemt tid? Det er betyr ikke fredstid – det er permanent mobilisering. Enten subsidierer Vesten Ukrainas forsvarsbudsjett for tida som kommer, eller så forblir økonomien vår permanent svinebundet av militære utgifter, akkurat når vi trenger å gjenoppbygge landet fra ruiner. Trumps Amerika bidrar allerede lite mens de forventer kompensasjon. Hva skjer når høyrepopulister tar makta over hele Europa også? Kommer sjekkene fortsatt til å komme, eller får vi uttalelser som angrer på tidligere vedtak?
Det fredsbevarende paradokset.
En multinasjonal styrke høres ut som den sterkeste forsikringa om at støtta ikke vil kollapse når kampene gjenopptas. Russland har allerede gjort det klart at de ikke vil akseptere NATO-styrker på ukrainsk jord. Dermed er dette enten et troverdig avskrekkings-middel som Moskva blankt avviser, eller en symbolsk styrke som ikke avskrekker noen. Dessuten krever også dette alternativet garantert langsiktig finansiering og tropper som er villige til å stå i frontlinja.
Men hvis vi mener det seriøst, kan ikke territoriale krav løses nå, så et FN-politioppdrag i en demilitarisert nøytral sone langs hele kontaktlinja kan sannsynligvis være meningsfylt. I motsetning til militære fredsbevarere vil en slik tilstedeværelse ha fokus på sivil beskyttelse og overvåking, snarere enn styrkemarkering. Det senker NATOs terskel, samtidig som det endrer situasjonen på bakken og gjør det mulig å gjenoppta økonomisk aktivitet. Det vil kunne heve beleiringa av Kherson, sikre frihet til navigasjon på [elva] Dnipro, sikre atomkraftverket i Zaporizjzhia, gjenopprette tilgang til Pokrovsks koksgruver, tillate noen flyktninger å returnere og fysisk skille styrkene, og øke terskelen for en fornyelse av fiendtlighetene.
Når man ser på dette fra Moskvas perspektiv, kan en slik avtale gjøre det mulig for dem å erklære seier til sitt innenlandske publikum: Ukraina holder seg utafor Nato, Donbas er «sikra mot nazister», og EU-tiltredelse forplikter Kyiv til å respektere minoritetsrettigheter, spesielt når det stadig er pir. Dersom Russlands uttalte mål var reele, gir dette dem alt de hevda å ville ha. Men er det det Kreml egentlig er interessert i?