Publisert på nettstedet Counterpunch, 1. januar 2026. Av Andriy Movchan (mer opplysninger etter artikkelen)
«Russlands forsvarskrig mot NATOs utvidelse» – en idé som mange vestlige venstreorienterte nærmest tar for gitt. Dette konseptet tjener på beleilig vis både til å rasjonalisere Russlands handlinger og til å styrke kritikken av deres egne regjeringer. Men hvilken rolle tillegger Putin sjøl den antatte NATO-trusselen? En nøye gjennomgang av hans viktigste taler avslører at Putin tydelig benekter enhver fare for et NATO-angrep på Russland. I stedet er all herskerens oppmerksomhet og lidenskap fokusert andre steder – på spørsmålet om tidligere tiders «historisk rettferdighet». Putin har børstet støv av tusenårige krøniker og finner i dem bevis på sin reaksjonære utopi, sin innbilte historiske rett til å eie Ukraina. La oss snakke om den mest undervurderte årsaken til denne krigen – ideologisk besettelse; Den fikse ideen til Russland.
1300 kilometer. Det er hvor mye lengre Russlands grense med NATOs militærblokk ble i 2022 etter at to tidligere nøytrale land – Sverige og Finland – ble med i alliansen. Østersjøen ble i praksis et indre hav i NATO. St. Petersburg, Russlands nordlige hovedstad, ligger nå bare 148 kilometer fra grensa til en fiendtlig blokk. Hva var Russlands reaksjon? Stilte Putin et militært ultimatum? Trua han med en forebyggende operasjon? Konsentrerte han tropper på grensa? Nei. Ingenting av dette skjedde.
I mellomtida, i Ukrainas sammenheng, fortsetter NATO-spørsmålet å dukke opp i den russiske diskursen. NATO tildeles en enda større rolle i diskursen på den vestlige venstresida . Og dette til tross for at Ukraina ble nekta medlemskap tilbake i 2008. Tyskland, Frankrike og mange andre stater motsatte seg åpent Ukrainas inntreden [i NATO]– og vetoet fra bare ett medlem er nok til å blokkere det. Sjølve tilstedeværelsen av Russlands marinebase i Sevastopol [på Krim] gjorde allerede Ukrainas inntreden i alliansen knapt mulig . Etter annekteringa av Krim og krigsutbruddet i Donbas ble Ukrainas NATO-medlemskap enda mer utenkelig – eksistensen av territoriale tvister og pågående konflikter stenger automatisk alliansens dører for enhver søker.
Det viser seg at Russlands nordlige nabos medlemskap i NATO ikke utgjør noen trussel for landet – mens Ukraina, som ikke hadde noen sjanse til å bli medlem, ble mål for en fullskala invasjon. Hvordan kan da dette forklares? La oss gi ordet til Vladimir Putin sjøl.
Hvem er herr Rurik?
La oss gå tilbake til februar 2024. Moskva. Etter to år med boikott fra vestlige medier ankommer en amerikansk journalist Russlands snødekte hovedstad for å intervjue Vladimir Putin. Journalisten er Tucker Carlson – en konservativ blogger og tilhenger av Donald Trump. Han er skeptisk til liberale mediers forklaringer på årsakene bak Russlands invasjon, og ønsker å høre på førstehånd hva som drev Putin til å starte den største landkrigen i Europa siden andre verdenskrig.
Tross alt kunne ikke lederen for verdens største atommakt ha sendt stridsvognkolonner mot en nabohovedstad uten alvorlige grunner. Kanskje det var noe som pressa Putin til å ta denne vanskelige avgjørelsen – noe det vestlige publikummet ikke vet? Dessuten har Carlson allerede sine egne gjetninger om saken: mest sannsynlig kommer det hele av demokratenes administrasjon og deres østlige NATO-politikk, som han mistenker provoserte Russland til dette desperate trekket, og ikke ga landet ikke noe annet valg.
– Den 24. februar 2022 holdt du en tale til nasjonen i forbindelse med krigsutbruddet i Ukraina. Der sa du at du handla fordi du hadde kommet til at USA, gjennom NATO, kunne komme til å iverksette et «overraskelsesangrep på vårt land». Og for amerikanske ører høres det paranoid ut. Fortell oss hvorfor du tror USA kan angripe Russland helt ut av det blå. Hvordan konkluderte du med det? – Tucker Carlson stiller sitt første spørsmål.
Spørsmålet er like presist som det er rettferdig. Tross alt, i det tjueførste århundre kan ingen stat åpent føre en erobringskrig uten å framstille den som et forsvar mot en ekstern trussel. Enhver aggressor – fra Hitler til Netanyahu – har kalt krigen sin en påtvunget handling, defensiv, provosert utenfra, en respons på en fare som staten og dens borgere står overfor. Og hvis Russland ser på seg sjøl som forsvarere, må vel landet ha de sterkeste mulige argumentene for å gjøre det. Hva trua Russland? Hvilken fare prøvde Putin å forhindre?
– Det er ikke det at USA forberedte seg på å iverksette et overraskelsesangrep på Russland, det har jeg aldri sagt. – Putin avviser spørsmålet . – Har vi et talkshow her, eller en seriøs samtale ? Jeg ønsker å bare bruke 30 sekunder eller ett minutt av tida di på å gi deg en kort historisk bakgrunn . Du har ikke noe imot det?
I et forsøk på å forklare sine sanne motiver for å angripe Ukraina for det vestlige publikum, holder Putin et 25-minutters pseudohistorisk foredrag . Der hører forbløffede amerikanere for første gang navn som den gamle russiske prinsen Rurik , prinsene Oleg og Jaroslav den vise , mongolske ledere Djengis Khan og Batu Khan , kosakkhøvdingen Bohdan Khmelnytskyj og keiserinne Katarina II . Putin snakker om blodet og den åndelige enheten mellom ukrainere og russere, og kaller dem « ett folk ». Han prøver til og med å overekke Carlson en bunke med arkivbrev fra det søttende århundre som angivelig beviser at ukrainere er uatskillelige fra russere.
Ethvert forsøk fra Carlson på å avbryte og vende tilbake til hovedspørsmålet – hva truer egentlig Russland i 2022? – mislykkes. Putin fortsetter å dra amerikaneren tilbake gjennom århundrene, i et forsøk på å forklare hvordan Russlands fiender «kunstig separerte» ukrainere fra det ene russiske folket. Alt dette, insisterer Putin, må forstås for å kunne forstå de dypere årsakene til invasjonen.
I en halvtime prøver den russiske lederen, med henvisning til gamle krøniker og middelalderske charter, å overbevise amerikaneren om at ukrainsk land har tilhørt Russland siden uminnelige tider. Den ukrainske nasjonen og dens statsstatus, argumenterer han, er kunstige – ei historisk ulykke, en pinlig feil som det nå er på tide å rette opp.
«De vil angripe Russland», «De vil ødelegge Russland», «Landet står overfor en militær invasjon», «Våre borgere kan bli ofre for aggresjon», «Vårt internasjonalt anerkjente territorium blir beslaglagt» – ikke en eneste av disse frasene ble sagt, og det kunne det heller ikke ha blitt.
Putin sjøl innrømmer: Den russiske føderasjonen som stat sto ikke overfor noen trussel. Faren trua et annet Russland – det mytologiske, tusen år gamle Russland som omfatter mer omfattende «historiske» landområder. Den russiske føderasjonen innafor grensene til den tidligere RSFSR [Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk}, slik de en gang ble trukket opp av bolsjevikene, er bare et fragment av det tidligere stor-russiske territoriet, som også omfatta Belarus og Ukraina. Ukrainas separasjon og endelige avvik fra den forestilte åndelige og politiske sfæren i den « russiske verden » – det er trusselen Putin søker å forhindre. Og på slutten av samtalen sier han dette direkte til Carlson: « Gjenforeninga [av ett folk] vil skje. [Adskillelsen] har aldri ført noen sted », konkluderer Putin sjølsikkert.
Ha rett på Ukraina
La oss spørre oss sjøl: Hvis lederen av et krigførende land holder et langt foredrag fra historiens dyp for å forklare sine motiver – spiller det noen rolle for ham? Ja, det gjør det. Ingenting betyr mer. «En seriøs samtale.»
Putin fikk to timers sendetid for å forklare verden at han ikke er en skurk, og bare forsvarer Russland mot NATO-trusselen. Likevel bruker han i stedet mesteparten av sendetida si på det han ser på som det viktigste – en primordialistisk rettferdiggjøring av sin angivelige «rett» til å eie Ukraina. [En primordialistisk forståelse av etnisitetvil si at folk automatisk føler sterk tilknytning til sin “egen” gruppe på grunn av blod, språk, kultur eller opprinnelse, i stedet for at denne tilknytninga er sosialt eller historisk konstruert . Oversetters merknad]
Hva skal vi kalle dette? En ideologisk besettelse – en fiks idé.
I motsetning til de tusenvis av vestlige marxistene som insisterer på at Russland står overfor en NATO-trussel, hevder Putin sjøl ingenting av det. Tvert imot benekter han det blankt. Ingen planla – eller planlegger – å angripe Russland. Årsaken til krigen, sier Putin, er den «ulovlige», «blasfemiske» og «historisk kriminelle» fjerninga av Russlands mytiske vugge – Kyiv og de omkringliggende sørrussiske landområdene – fra dens innflytelsessfære.
Det er ikke rart at Putin viser fullstendig likegyldighet overfor at Sverige og Finland blir med i NATO. Årsaken er enkel: de tilhører ikke det forestilte «ur-sfæren» kjent som den «russiske verden». Folket der snakker ikke russisk; det finnes ingen gamle russiske kirker, ingen steder for store slag, ingen hellige gjenstander fra nasjonalistisk mytologi. Finnene kan knapt kalles «ett folk» med russerne. Men Ukraina er en annen historie – besittelsen av Ukraina er den fikse idéen til russisk imperialistisk nasjonalisme, og til Vladimir Putin personlig.
Russlands hersker ser riktignok krigen som defensiv. Men i hvilken forstand? Enkelt sagt «forsvarer» han ikke Den russiske føderasjon innafor dens grenser fra 1991, men snarere grensene til et gammelt imperium som, i hans dypeste overbevisning, ulovlig og kunstig ble revet bort av fiender fra favnen til Russlands tusen år gamle statsdannelse.
Akkurat som sionistiske ledere tror fullt og fast at deres «rett til Judea og Samaria står skrevet i Bibelen », har det russiske lederskapet kommet til å tro at deres rett til å eie Ukraina er bekrefta av krønikene til Kyiv Rus og brevene til Bohdan Khmelnytsky.
For både Israel og Russland er konseptet folkerett altfor ungt og har ennå ikke bestått tidens tann. Det FN-baserte folkerettssystemet er bare åtti år gammelt; den europeiske traktaten om grensenes ukrenkelighet – knapt femti. Hva er dette tullet sammenligna med årtusener gamle krøniker og hellige tekster?
Hvis internasjonal lov ydmyker Russland ved å nekte dets «legitime krav» til den russiske sivilisasjonens vugge, må det være en dårlig internasjonal lov! Hvis den ikke tillater tilbakelevering av historisk land, så tjener den Russlands fiender. Hvis den viderefører oppløsninga av det en gang forente russiske imperiet, hvis den tillater ukrainere å forlate den «russiske verdens» favn, er det ikke bare skadelig, men også kriminelt å følge slik lov. Dette er i grove trekk tankegangen blant Kremls eldre garde.
Få vil tvile på de dype ideologiske motivene som driver Israels ledere i deres permanente krig for territoriell ekspansjon. Hvorfor nekter da den internasjonale venstresida å se de lignende ideologiske impulsene bak Russlands lederskap?
Å ignorere hvor besatt Putin er av erobringa av Ukraina krever en usedvanlig form for blindhet.
Konseptet om et splitta folk
Kanskje ett intervju ikke er nok til å trekke konklusjoner? La oss se på Putins andre viktige taler og uttalelser.
Seks måneder før invasjonen, i juli 2021 – mens verden så vidt begynte å komme seg etter pandemien og ingen kunne forestille seg en kommende fullskala krig – publiserte Vladimir Putin sin berykta artikkel «Om den historiske enheten mellom russere og ukrainere». I den la han for første gang fram ei omfattende erklæring om sin forpliktelse til den primordialistiskemyten, og forberedte dermed det ideologiske grunnlaget for sin framtidige invasjon.
I denne fullstendig pseudovitenskapelige artikkelen, full av manipulasjoner og falske påstander, erklærer Putin at russere, belarusere og ukrainere ikke er separate nasjoner, men greiner av ett russisk folk. Hovedideen som går gjennom hele artikkelen er klar: Ukrainsk identitet ble kunstig konstruert og gitt næring av Russlands fiender for å splitte ett folk fra hverandre og sette de enkele deler av dette folket opp mot hverandre.
Ukrainere nektes en egen nasjonal identitet, sitt eget statsskap og muligheten til å utøve suverenitet slik de ønsker. For første gang legger Vladimir Putin systematisk fram sine synspunkter på den rette verdensorden: Ukraina må eksistere utelukkende innafor det russiske «åndelige og politiske rommet». Ethvert forsøk fra ukrainere på å forlate denne sfæren vil bli ansett som et brudd på integriteten til primordialistisk harmoni.
Hva er dette, om ikke en direkte erklæring om de ideologiske motivene bak krigen?
Noen vil kanskje si: «Kanskje dette bare er én av mange uttalelser. Det finnes sikkert andre der Putin pragmatisk beskriver trusler mot Russland fra vestlig imperialisme.» Nei – Putin har ikke skrevet noen annen programmatisk artikkel. Artikkelen hans «Om den historiske enheten …» er fortsatt det eneste og definerende manifestet for invasjonen.
Vladimir Putin gjentok de samme tesene i hovedtalen sin 21. februar 2022, tre dager før invasjonen starta.
« Siden antikken har innbyggerne i de sørvestlige historiske landene i Kyiv-russ kalt seg russere og ortodokse », og det er slik han begynner nok en pseudohistoriske utflukt.
Nøyaktig halvparten av talen hans er viet til det ideologiske argumentet om at Ukraina er en kunstig stat, skapt av bolsjevikene. At Lenins kriminelle feil i nasjonalpolitikken resulterte i at en «stygg skapning» – et uavhengig Ukraina – ble utskilt fra det forente russiske imperiet. Og tydeligvis er det nå opp til Vladimir Putin å rette opp denne skjebnesvangre feilen.
Ja, denne talen berører også utvidinga av NATOs militære innflytelse over hele Ukraina. Men det som betyr noe er konteksten det nevnes i. Problemet, fra Putins perspektiv, er dette: Ukrainas kystbyer ble erobra på 1700-tallet av russiske tsaristiske krigsherrer, på bekostning av russiske soldaters blod, og derfor ville tilstedeværelsen av NATO-baser der være en hån mot minnet om heroiske russiske kolonister.
For rettferdighetens skyld bør det bemerkes at Vladimir Putin i to korte avsnitt nevner en mulig NATO-trussel mot Russlands internasjonalt anerkjente territorium. Han advarer om at hvis amerikanerne utplasserer sine missiler og strategiske bombefly i Ukraina, vil det være en «kniv i strupen».
Men … For det første går disse korte avsnittene fullstendig tapt på bakgrunn av hans omfattende primordialistiske begrunnelse for krigen. Hvis det å forsvare seg mot en hypotetisk militær NATO-aggresjon virkelig var hovedmotivet, ville det helt klart ha vært en høyere prioritet. For det andre er scenariet med atomvåpen utplassert i Ukraina og amerikanernes angrep på verdens største atommakt fullstendig usannsynlig – noe Putin sjøl skulle erkjenne to år seinere i Carlson-intervjuet som er sitert ovenfor. For det tredje, som allerede nevnt, da «kniven mot strupen» kom fra Finland, gjorde Putin … ingenting!
Hva sitter vi igjen med? Putins to hovedtekster om invasjonen står igjen som rendyrka destillater av ideologi.
Kjerneargumentet
Kanskje, etter fire år med krig – etter de enorme ofrene det ukrainske folket har gitt i motstanden mot invasjonen, etter at ukrainere gjennom hver eneste handling har demonstrert at de nekter å leve under russisk styre – kanskje, etter alt dette, har da Vladimir Putin falt ned på en mer pragmatisk holdning og forlatt sin idé fiks om å «gjenforene det splitta folket»? Nei, han forblir trofast mot sin reaksjonære utopi.
«Jeg har sagt mange ganger at jeg faktisk anser det russiske og ukrainske folket for å være ett folk. I den forstand er hele Ukraina vårt », erklærte Putin sommeren 2025.
Samme sommer bestemte Donald Trump seg for å løfte Russland ut av internasjonal isolasjon og inviterte Putin til et toppmøte i Alaska. Han ga ganske generøse innrømmelser og håpet at den russiske lederen, som en pragmatisk politiker, ville inngå en avtale og slutte fred. Men Trump tok feil. Ingen avtale fant sted. Financial Times beskriver detaljene i det lukka møtet slik:
«Putin avviste USAs tilbud om sanksjonslette i bytte mot en våpenhvile, og insisterte på at krigen bare ville ta slutt hvis Ukraina kapitulerte […]. Den russiske presidenten holdt deretter et omfattende historisk innlegg som spenner over middelalderprinser som Rurik av Novgorod og Jaroslav den vise, sammen med kosakkhøvdingen Bohdan Khmelnytskyj fra 1600-tallet – personer han ofte siterer for å støtte sin påstand om at Ukraina og Russland er én nasjon. Trump ble overraska og hevet stemmen flere ganger, og på et tidspunkt trua han med å forlate møtet. Han avbrøt til slutt møtet og avlyste en planlagt lunsj…»
La oss bare gjenta dette poenget. I de aller første samtalene siden 2022 mellom lederne for verdens to største atommakter, diskuterer Vladimir Putin med sin motpart ikke «omringinga av Russland av NATO-baser», ikke amerikanske atomvåpen i Europa, ikke «Russlands sikkerhetsbekymringer», ikke mellomdistanseraketter eller antimissilforsvar – kort sagt, ingen av problemstillingene som stadig nevnes av vestlige venstreorienterte når de diskuterer Russlands angivelig defensive krig mot NATO-ekspansjon.
Nei, Putin er opptatt med helt andre saker. På et møte på høyt nivå med USAs president påberoper han seg middelalderlegender som det viktigste argumentet for å anerkjenne sin «rett til Ukraina». Gang på gang kaster han seg ut i lange forelesninger i håp om at vestlige ledere endelig vil forstå konseptet «ett folk» som er forankra i dyp antikk og anerkjenne at han har rett.
Hvis ikke dette er ideologisk besettelse, hva er det da?
Praksis
Man kunne sjølsagt tro at denne idéen om å «samle et splitta folk» ikke går lenger enn Putins kvasihistoriske foredrag på offentlige arrangementer – og at Russland egentlig bare handler pragmatisk for å fjerne eksterne trusler. Men det er ikke tilfelle. De ideologiske prinsippene i Russlands reaksjonære utopi blir fullt ut realisert i løpet av denne krigen.
I løpet av de siste fire åra har Russland blitt revet med av en massiv ideologisk kampanje som tar sikte på å benekte Ukrainas eksistens. Elever i alle russiske skoler fra første klasse og oppover deltar nå i «samtaler om viktige ting» – ukentlige leksjoner i statssjåvinistisk propaganda. I 2023 ble skolebøkene personlig omskrevet av kulturminister Vladimir Medinsky – en av dem som utøvde sterk ideologisk innflytelse på Putin – for å beskrive Ukraina som en kunstig konstruksjon, skapt av bolsjevikene.
Dmitrij Medvedev, en høytstående tjenestemann, oppfordrer offentlig til at ukrainsk uavhengighet skal «forsvinne for alltid» mot bakteppet av et gigantisk kart som viser to tredjedeler av ukrainsk land annektert av Russland. TV-propagandister som Vladimir Solovjov går langt utover en enkel fornekting av Ukraina, og oppfordrer til og med til ødelegging av ukrainske storbyer hvis innbyggerne ikke overgir seg til den russiske hæren og aksepterer en russisk identitet. Den Kreml-tilknytta ultrahøyrefilosofen Aleksandr Dugin kaller Ukraina «en giftig flekk på vårt territorium», og argumenterer for at etter full okkupasjon må ukrainsk identitet utryddes i flere tiår for å forhindre dens gjenoppblomstring.
Men den mest talende legemliggjøringa av Vladimir Putins primordialistiske ideer er den politikken som føres i de okkuperte områdene. En rapport fra FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 2025 bekrefta at det foregår en systematisk kampanje for å utslette ukrainsk kulturell identitet i områdene annektert av Russland:
[…] mennesker i områder under Russlands effektive kontroll fortsetter å møte alvorlige restriksjoner i realiseringa av sin rett til å delta i kulturlivet, inkludert retten til å bruke og undervise i minoritetsspråk, historie og kultur. [Det er] en storstilt kampanje for systematisk å slette ukrainsk historie, kultur, kulturell identitet og språk, omskrive historiske læreplaner og undertrykke lokale kulturelle symboler, samt den generelle undergravinga av den språklige identiteten til etniske minoriteter i områder under Russlands direkte kontroll.
Men det ideologiske kjernearbeidet med å utrydde ukrainsk identitet utføres blant barn fra de okkuperte områdene. Det ukrainske språket er fjerna fra skolenes læreplaner. Barn som fortsetter å snakke ukrainsk blir mobba , og foreldrene deres blir pressa . Ukrainske tenåringer rekrutteres til paramilitære grupper som indoktrinerer dem med russisk sjåvinisme og fiendtlighet mot ukrainsk identitet. Dessuten trener et helt nettverk av «militærpatriotiske» leirer ungdommer fra de okkuperte områdene i våpenhåndtering, [militær-]taktikk for små enheter, droneoperasjoner og medisinsk kunnskap tilpassa situasjonen på slagmarken – og forbereder dem på å kjempe mot Ukraina. Den systematiske praksisen med bortføring, tvangsadopsjon og omskolering av barn fra okkuperte soner førte til at Den internasjonale straffedomstolen utstedte en arrestordre på Vladimir Putin i 2023.
Skal alt det ovennevnte også være «provoserte defensive tiltak mot NATOs eksterne trussel»? Sjølsagt ikke! Det vi er vitne til er en konsekvent politikk for territoriell ekspansjon og etnisk assimilering av ukrainere – den bokstavelige implementeringa av Putins «ettfolk» -doktrine.
«Forøvrig mener jeg Kartago må ødelegges»
Marxister ser vanligvis mistenksomt på ideologiske motiver for krig, og tyr ofte til økonomisk determinisme eller pragmatiske forklaringer, som den for tida populære teorien om « offensiv realisme ».
Likevel, når vi har å gjøre med et system der den øverste herskeren har så godt som ubegrensa makt og besitter verdens største atomarsenal, blir hans ideologiske besettelser en avgjørende faktor som former virkeligheten.
Et nærliggende eksempel kan finnes i den nevnte reaksjonære utopien til den israelske høyresida, som utvilsomt har tjent som grunnlag for folkemordet i Gaza og permanent etnisk rensing på Vestbredden. Få venstreorienterte observatører ville benekte betydninga av sionistiske doktriner i utforminga av Midtøsten-politikk.
Så hvorfor blir den primordialistiske ideologien bak russisk ekspansjonisme nesten fullstendig ignorert av venstreorienterte kommentatorer? Vi kan diskutere lenge hvordan Vladimir Putin kom til ideene sine, på hvilket stadium og av hvilke grunner de radikaliserte og ble en drivkraft bak krigen. Men å benekte deres innflytelse på den materielle virkeligheten er å synde mot sannheten.
Venstresida kritiserer eurosentrisme. Likevel går de ofte i fella sjøl og foretrekker å tro at elitene i vestlige land har ene og alene har skylda for alle problemer i verden. Denne antagelsen ligger til grunn for konseptet «Russlands defensive krig mot NATO-utvidelse». Et slikt eurosentrisk syn fratar Russland fullstendig all handlingskraft og ignorerer landets egne interne motiver og ambisjoner.
Putins Russland er utvilsomt en aktør på verdensscenen. Det reagerer ikke bare på eksterne utfordringer, men påtvinger sin vilje på andre. Det har sin egen visjon om den rette verdensorden – sin reaksjonære utopi. Et sentralt element i denne utopien, det « ene folket », er undertrykka av Ukraina og den radikale omforminga av innbyggernes identiteter.Et laboratorium for denne omforminga kan observeres i de annekterte områdene.
Eksistensen av en separat og uforbederlig ukrainsk nasjon ble for Vladimir Putin en slags «Kartago må ødelegges» – den russiske fikse idé . Uten å forstå dette faktum forblir 24. februar 2022 uforståelig – i likhet med den tilbakevendende gåtefulle frasen om å «eliminere de underliggende årsakene til konflikten».