Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 20. desember 2025. Av Olexander Vasilyev
100 dager i et hemmelig fengsel i regi av departementet for statssikkerhet i den såkalte «DPR»[«Folkerepublikken Donetsk»]. 13 år i en straffekoloni under strenge regimer. Mishandling, simulerte henrettinger, brukne ribbein og en kald kjeller – dette er historien om den sivile fangen, nevrofysiologen Yuriy Shapovalov, som tilslutt kom hjem via ei fangeutveksling.
Mitt navn er Yuriy Shapovalov. Jeg har bodd i Donetsk hele livet. Fram til 2014 jobba jeg som lege ved det regionale sykehuset. Jeg forsket på nervesystemet og jobba som nevrofysiolog ved et diagnostisk senter.
Da den russiske aggresjonen starta i 2014, noe de i utgangspunktet prøvde å framstille som en intern borgerkrig, fortsatte jeg å jobbe på sykehuset mitt, og utenom jobb leda jeg en lokal kaktusklubb. Jeg flytta ikke til det territoriet som var under ukrainsk kontroll. Men alt som skjedde i hjembyen min på den tida var uakseptabelt for meg.
Jeg deltok i pro-ukrainske demonstrasjoner tidlig i 2014, og jeg forsto umiddelbart at dette ikke var en konflikt drevet fram av lokal separatisme, men snarere skjult russisk aggresjon. Jeg så alt med mine egne øyne.
Jeg jobba fortsatt på sykehuset mitt mens jeg administrerte en Twitter-side for å vise fram okkupasjonens innvirkning på byen min og forverringa av innbyggernes liv. Det var også innlegg om transport av militært utstyr og soldater som jeg så på gatene i byen min.
Jeg skrev om hvor jeg hørte eksplosjoner eller innkommende beskytning. Alt dette førte til at jeg ble arrestert av myndighetene i den sjølerklærte «DPR». Midt på lyse dagen slo de meg i bakken, slo mobiltelefonen min ut av hendene mine, vred armene mine og bandt dem bak ryggen med et plaststrips, trakk en pose over hodet mitt og tvang meg inn i en bil.
De tok meg med til MSS-lokalene, Ministry of State Security, som de kalte det, tilhørende den såkalte «DPR». Det ligger i nærheten av sykehuset mitt. Og der gikk jeg nok gjennom de vanskeligste timene, da de avhørte meg med fysisk vold, det vil si juling.
Jeg ble avhørt og slått i flere timer i strekk. Først var jeg i ett rom, så ble jeg flytta over i et annet. Etter det flytta avhørslederne meg til en annen etasje, fikk meg til å knele foran et bord og ba meg hvile albuene på det. Jeg hadde en pose over hodet hele tida. Avhørsteamene skifta på: først kom noen inn, så andre. De fortsatte å stille de samme spørsmåla: hvem jeg jobba for, hvem min overordnede var, og hvor mye jeg fikk betalt.
Alt dette ble fulgt av juling. De slo meg i hodet og brystet. I tillegg til julinga simulerte de en henretting: de satte en pistol mot bakhodet mitt, trykket på avtrekkeren og sa: «Ups, et feilskudd.» De trua også med å skyte meg i kneskålen. Og de fortsatte å slå meg hele tida. Det var den vanskeligste delen. Seinere fikk de meg til å signere noen papirer og tok meg med hjem samme dag. Det var seint på kvelden, og moren min hadde allerede lagt seg.
Hjemme beslagla de «materielle bevis»: tok den bærbare datamaskinen og nettbrettet mitt, endra alle passordene mine og sletta tilgangen til sosiale nettverk og e-post. Seinere samme dag tok de meg med til «Izolyatsia». Dette er et berykta fengsel, et tidligere hemmelig interneringssted for manusforfattere. For lenge siden var det en fabrikk som produserte isolasjonsmaterialer; etter at den stengte, ble lokalene et kultursenter der kunstnere samla seg. Etter 2014 beslagla «DPR»-myndighetene stedet og gjorde det om til et hemmelig fengsel – i hovedsak en konsentrasjonsleir. Der ble jeg kasta i ei celle i kjelleren.
Det var et rimelig stort rom, omtrent fem ganger ti meter, som lå i kjelleren. Det ser ut til å ha vært et tidligere bomberom. Det var ikke noe naturlig lys – bare en enkelt, svak lyspære. Det fantes verken vann, rør eller avløpssystem. Avtrekksvifta surra konstant; det var veldig kaldt. Det var januar, og det var ingen oppvarming. Vi sov ikke i separate køyesenger; vi sov på en plattform med madrasser, lagt ut side om side. Vi var alltid under videoovervåking. På dagtid fikk vi ikke lov til å ligge på madrassene – bare sitte eller stå. Vi måtte også marsjere i takt og synge sangen «Vstavay, strana ogromnaya» («Reis dere, store land» – en sovjetisk patriotisk sang fra andre verdenskrig).
De kom med vann til oss i en 50-liters plasttønne, og vi hadde en plastflaske med hull i korken slik at vi kunne bruke vannet til alt vi trengte. Så med denne flasken vaska vi oss, pusset tennene og skylte sokkene våre over et gammelt malingspann av plast. Det var de forholda vi levde under.
Vi brukte en plastbeholder for å gjøre fra oss, som jeg tror var fra et biotoalett. Det var et sete oppå den. Når denne beholderen var full, måtte vi bære den ut på gårdsplassen for hånd, gjennom en bratt trapp, og helle den i ei kloakkluke.
Da jeg kom inn i cella, følte jeg umiddelbart at jeg kanskje hadde brukket ribbeina. Cellekameratene mine foreslo å bandasjere dem umiddelbart. Først trodde jeg det var unødvendig og nekta, men en dag eller to seinere, etter hvert som muskelspenninga avtok, hørte jeg knirkinga fra beinfragmenter og innså at ribbeina mine faktisk var brukket. Så fant gutta en gammel T-skjorte, bandt den rundt brystet mitt, og jeg gikk rundt bandasjert slik i flere uker.
Da jeg omsider tok av meg buksene og så på beina mine, ble jeg forferda. De var helt svarte over det hele, og yttersida så ut til å være fullstendig forslått. Så forsvant blåmerkene på venstre bein av seg sjøl, men de på høyre viste seg å være mer gjenstridige. Jeg trodde det mest sannsynlig var en blodpropp, siden beinet mitt var hovent og oppsvulmet.
Men det forsvant også av seg sjøl, uten noen behandling. I «Izolyatsia» tilbrakte jeg nøyaktig 100 dager.
I løpet av denne tida kom agenter fra den såkalte MSS [Ministry of State Security] for å se meg én gang, og flere ganger kjørte de meg med bil til MSS-lokalene for avhør. Under disse avhørene ble det også brukt fysisk makt, men ikke like intenst som den første dagen.
Det var en annen episode: da de krevde at jeg skulle signere noe jeg var uenig i, trakk de en plastpose over hodet mitt og stramma den rundt halsen. Da jeg begynte å kveles, sa jeg: «Greit, jeg signerer hva du vil.»
De anklaga meg for å spionere for Ukraina. Men da saken ble overført til påtalemyndigheten, ble den returnert, med den begrunnelse at én artikkel var utilstrekkelig. Deretter åpna de saken på nytt i tre dager og la til «forsøk på spionasje» som en tiltale til den opprinnelige spionasjetiltalen. En ekstraordinær kombinasjon. Under én paragraf ba aktor om 12 års fengsel, og under den andre 10 år. Da han la dem sammen, kom det til 14 år, men dommeren «syntes synd på» meg og dømte meg til 13 år i en streng straffekoloni.
To måneder seinere, rundt 16. eller 17. juni, ble jeg overført fra varetektsfengslet i Donetsk til kolonien Makijivka, hvor jeg ble værende til jeg ble løslatt.
Løslatelsen var uventa for oss. Vi ble fortalt om utvekslinga den dagen vi ble slapp ut. Det var under morgenkontrollen, som ble holdt hver dag klokka 9. De leste lista høyt. De ga oss omtrent en halvtime til å pakke tingene våre, og flytta oss til ei annen, tom brakke, hvor vi ble fotografert og ransaket.
Deretter ble vi stua inn i en fangetransport og kjørt til Rostov. Der, på en militærflyplass, satte de oss på et fly. Prosedyren ved ombordstigning var også ganske tøff. De teipa igjen øynene våre. Hendene våre var bundet bak ryggen med plaststrips. Jeg må ha gjort vakten som gjorde dette sint. Han sa: «Ta av deg brillene og legg dem i veska.» Jeg svarte: «Jeg vil heller legge dem i lomma,» og så på ham. Han var ganske pratsom. Men han ropte: «Ikke se!» og stramma båndene rundt hendene mine så mye han kunne. Jeg kjente umiddelbart at hendene mine ble numne, og de begynte føles som om de sto i brann.
Flyet landa på en flyplass. Noen sa at det kunne ha vært i nærheten av Moskva. Jeg vet ikke. De tok oss ut av flyet og inn i et romslig rom, en hangar. Og der sto vi hele natta ved siden av bagasjen vår. Vi fikk ikke lov til å sitte eller ligge. Vi fikk ikke noe å spise eller drikke. Da folk ba om å få bruke toalettet, ble de først nekta adgang. Så begynte vaktene våre å ta med seg 10 personer om gangen, for at vi skulle gjøre fra seg.
Vi hørte andre fly lande på flyplassen. De kom sannsynligvis fra forskjellige deler av Russland. Alle som måtte utveksles ble brakt dit. Vi ble der til morgenen. Det rommet var iskaldt.
Om morgenen ble vi lasta om bord på et annet, større fly. Der var det i det minste benker hvor vi kunne sitte. Dette flyet tok oss til Gomel i Belarus. Hele tida var øynene teipa igjen og hendene våre teipa sammen. Vaktene våre fjerna teipen først da vi skulle forlate flyet i Gomel. Belarusiske busser venta allerede på oss med regelmessige forsyninger av mat og vann.
Disse bussene tok oss direkte til utvekslingspunktet på grensa. Der hørte vi endelig ukrainsk, så ukrainske flagg, og folk fra koordineringshovedkvarteret kom inn for å hilse på oss. Det markerte starten på et nytt liv. Da følte vi at dette virkelig var slutten på prøvelsene våre – det var et øyeblikk med ekte frigjøring.
Det var veldig rørende. Så, på vei til Tsjernihiv, hilste folk på oss langs veien: de kom bare ut med ukrainske flagg. Det ble veldig følelsesladet. Slik forløp utvekslinga .
Jeg vil understreke at bare en del av fangene fra straffekolonien vår ble frigjort. Det er fortsatt folk der som har vært fengsla siden 2018 og 2017. Det er til og med en fyr som har vært varetektsfengsla siden 2015.
Noen av de som ble igjen fortalte meg at de hadde opplevd utvekslinga i 2019: da ble nesten alle tatt bort og ble utveksla, og bare noen få ble etterlatt. De sa at det var en sjokkerende opplevelse for dem og veldig vanskelig å gå gjennom. Og nå måtte noen av gutta gå gjennom den samme opplevelsen igjen: vi ble tatt bort, mens de ble etterlatt. Jeg kan fortsatt se ansiktene deres.
Det er mange forskjellige karer der. Noen av dem er sanne patrioter, pro-ukrainske folk som må bringes hjem. Jeg synes veldig synd på de karene som ble værende der, sjøl om de sjølsagt er svært forskjellige. De må løslates – med alle nødvendige midler.
