Publisert på Substack, 17. januar 2026Av Sian Norris
Jeg snakka med to kvinner i Kyiv om hvordan de takler strømbruddene
30. desember slutta radiatorene mine å virke. At noe går galt med varmtvannsberederen min er en årlig begivenhet; forrige jul hadde jeg ikke varmtvann. Leiligheten min var iskald, og etter å ha brukt evigheter på telefonen for å drive feilsøking med en tekniker, måtte jeg ringe en elektriker som ikke hadde ledig tid før 2. januar. Men jeg kunne gå til supermarkedet og kjøpe en elektrisk varmeovn. Jeg kunne sette på ovnen og lage en deilig roastbiff. For å være ærlig, var leiligheten min varmere enn noensinne om kvelden.
Mitt korte møte uten oppvarming på én hel morgen fikk meg til å tenke på hva som skjer i Ukraina akkurat nå. Gjentatte angrep på energiinfrastruktur fra Russland betyr at folk må gå uten strøm i lange perioder. Uten oppvarming, uten lys, uten internett. Og sjøl om de siste vintrene av fullskala-invasjonen har vært usedvanlig varme, er temperaturene denne vinteren så lave som -20 grader.
Da jeg var i Ukraina i november, begynte kulda allerede å bite, sjøl om termometrene aldri falt under null. Likevel, hvis du hadde et møte i et rom uten strøm, merka du det. Heldigvis hadde hotellet mitt en generator. Den høye pipelyden som signaliserte at én strømforsyning bytta til en annen, vekka meg, men i det minste var jeg varm. Jeg hadde møter der jeg beholdt frakk og hansker på, drakk øl i stearinlysets lys fordi lysene var slukket, og jeg følte meg takknemlig for den varme luftstrømmen når jeg gikk inn i en kafé drevet av generatorer, mens brillene mine dugget av den omfavnende varmen. På det tidspunktet varte strømbruddene i fem timer. Nå er været kaldere, og strømbruddene er mye, mye lengre.
Jeg kan ikke dra til Ukraina akkurat nå, men for å finne ut hvordan folk takler det nå som Russland bruker vinteren som våpen, kontakta jeg vennene mine Anna og Svitlana i Kyiv.
«Det er veldig intenst og ekstremt krevende å bo i Kyiv under strømbrudd og uten oppvarming», sa Anna. «Ute er det minus 17 °C om natta og ikke varmere enn minus 10 °C om dagen – og det har vært slik den siste uka.»
«Rundt 100 boligbygg er fortsatt uten oppvarming etter angrepet på varme- og energiinfrastruktur forrige fredag. Jeg er blant de heldige: Jeg har fortsatt strøm hjemme, men bare i 4–6 timer om dagen, vanligvis om natta – fra rundt midnatt til klokka 06.00.»
Angrepet forrige fredag etterlot 70 % av Kyiv uten strøm i flere timer. Fire personer ble drept og ytterligere 25 skada. Energi- og boliganlegg ble også rammet i den vestlige Lviv-regionen, etter at Russland avfyrte et mellomdistansemissil, kjent som «Oreshnik».
Da vi utveksla meldinger på WhatsApp, fortalte Svitlana meg at hun hadde vært uten strøm i leiligheten sin i to dager. «Mange boligbygg i Kyiv har det mye verre, nesten ei hel uke uten strøm, og ofte uten oppvarming heller», sa hun. «Boligblokker blir til kalde betongbokser i dette været.»
«Situasjonen i Kyiv er svært alvorlig, midt i den kaldeste vinteren på fem år», la hun til. «Russland har rammet alle ikke-atomdrevne kraftverk i Ukraina, akkurat idet temperaturene sank til under minus 15 grader.»
Torsdag erklærte president Zelenskyj unntakstilstand på grunn av den pågående energikrisa, og anklaga Russland for å utnytte de tøffe vinterforholdene som en del av sin krigsstrategi. Han snakka om hvordan angrepene nå er så hyppige at det ikke er tid til å hente seg inn igjen.
Reine tekniske data forteller noe av historien. Som et resultat av de russiske angrepene har Ukrainas tilgjengelige produksjonskapasitet falt fra 33,7 GW ved starten av fullskala-invasjonen til omtrent 14 GW per januar 2026, ifølge The Economist . Akkurat nå kan landet bare dekke 60 % av sitt strømbehov. Russland har angrepet alle kraftverk i Ukraina, med 612 angrep på energiinfrastruktur siden 2022, ifølge en tale av den ukrainske energiministeren Denys Shmyhal i går (16. januar).
Men tall kan ikke fortelle oss hvordan det føles å være kald, å være i mørket, å føle seg avskåret fra verden.
«Varm mat, te og en dusj har blitt en luksus», sa Anna. «Men vi tilpasser oss. Tenk deg: rundt 3,5 millioner mennesker sliter uten skikkelig oppvarming og mangel på strøm. Mange av oss har temperaturer på rundt 15 °C hjemme eller på jobb. Vi bruker mange lag med klær, sover under hauger med tepper og jobber fra kafeer når vi kan – fordi de har generatorer.»
I likhet med det ukrainere har gjort gjennom hele fullskala-invasjonen, finner de måter å tilpasse seg, overleve og forbli motstandsdyktige.
«Jeg visste at denne vinteren ville bli tøff, og forberedte meg så godt jeg kunne», sa Svitlana. «Jeg lette etter en leilighet å leie med gasskomfyr. Gasskomfyren er min redning, den lar meg lage varme måltider og varme opp vann til grunnleggende hygiene. Jeg har en bærbar ladestasjon – en EcoFlow river 2 – som lar meg holde meg tilkobla nettet.» Den mobile forbindelsen hjelper oss utenfor Ukraina med å lære hva som skjer, slik Svitlana forteller om sin erfaring med denne krigen på Substack-en sin .
Det er ikke bare Kyiv som er ramma. Torsdag angrep russiske styrker et storstilt energianlegg i Kharkiv. Internasjonale personer har fordømt angrepet på Ukrainas energiinfrastruktur og den forferdelige menneskelige lidelsen det forårsaker, og EUs kommissær for menneskerettigheter, kommissær O’Flaherty, har oppfordra til en umiddelbar stopp for angrepene og sagt:
«De humanitære konsekvensene av langvarige strømbrudd er alvorlige. Over hele Ukraina blir tilgangen til grunnleggende forsyninger avbrutt: tilgangen til oppvarming og vannforsyning blir avbrutt, og sykehus og helseinstitusjoners evne til å fungere er trua. Tapet av tilgang til kommunikasjon og strømdrevet offentlig transport isolerer mennesker og forstyrrer deres daglige liv. Sammen bidrar disse forholdene til en enorm belastning på den fysiske og mentale helsen, verdigheten og sikkerheten til det ukrainske folket.»
Jeg vil rose de ukrainske myndighetene og nødetatene for deres utrettelige innsats for å gjenopprette de nødvendige forholdene for sivilt liv.»
Russlands intensjon med sine angrep på energiinfrastruktur er tredelt: å straffe ukrainere for deres modige motstand mot Russlands vold, å forsøke å knekke ukrainsk moral, og å forårsake tap av menneskeliv.
Den tror at ei kald og utmatta befolkning vil kapitulere. Angrepene på Nova Poshta-stasjonen i Kharkiv, og angrepene på jernbaneinfrastrukturen og togene, er et annet eksempel på hvordan det å angripe infrastruktur er et angrep på moralen. Ukraina er stolt av hvordan togene deres fortsetter å gå i rute og hvordan de fortsatt leverer post, hjelper folk med litt normalitet, litt luksus, litt menneskelig kontakt, i de mest desperate tider.
Gjennom å ødelegge kraftverk, offentlige tjenester og jernbanespor vil, håper Russland, å knekke folket. Med Anna og Svitlana fungerer imidlertid ikke den planen. Begge snakka om hvordan strømbruddene, til tross for de svært reelle utfordringene, fører til at fellesskpet tar vare på hverandre og får kontakt med de som også sliter.
«Vi er sinte, slitne og kalde, men jeg er sikker på at vi alle er klare til å holde ut dette», sa Anna. «Vi snakker mer med venner, sjekker innom hverandre og spør hvordan vi kan hjelpe. Vi vet at det ikke blir bedre med det første, men vi er klare til å møte det sammen, til tross for alt.»
Svitlana nevnte også viktigheten av å tilbringe tid med andre mennesker. «Jeg tilbringer så mye tid som mulig med venner og kjære», sa hun. «Bygningen jeg bor i var heldigvis ikke avstengt fra oppvarming, sjøl om systemet knapt er varmt. Alt tatt i betraktning har jeg det bra.»
Den store frykten er hvordan det å bruke vinteren som våpen vil føre til tap av liv. Folk dør i kulda. Da Anna og jeg dro til Izium i 2023, fortalte hun meg på massegraven at ja, mange av de som er gravlagt her ble drept, men andre døde fordi de ikke hadde medisinsk behandling, mat eller varme. Vi så bålpannene på gata der folk lagde provisoriske bål i den harde ukrainske vinteren for å prøve å holde varmen. Vi vet sannsynligvis ikke hvor mange mennesker som vil dø som følge av kulda under strømbruddene, men kaldt vær påvirker helsa og livene til sårbare, spesielt eldre mennesker.
Dette ble tatt opp av kommissær O’Flaherty, som ønsket å «rette særlig oppmerksomheten mot situasjonen til de mest utsatte, inkludert eldre, funksjonshemma, syke og barnefamilier, som står overfor livstruende risikoer på grunn av eksponering for ekstrem kulde i en alvorlig humanitær situasjon».
Ingen kan ignorere eller benekte hvor vanskelig og fortvilende livet er når det ikke er strøm og temperaturene ute synker. Men som så ofte er tilfellet når man snakker med ukrainere om deres opplevelser av fullskala-invasjonen, går Annas og Svitlanas tanker til soldatene og nødarbeiderne som står overfor enda vanskeligere forhold.
«Vi er ikke i skyttergravene som soldatene våre», sa Anna. «Vi sliter – men det knekker oss ikke. Det gjør oss mer forent, sterkere og snillere mot hverandre.»
«Tenk på de kommunale tjenestearbeiderne som sliter døgnet rundt i dette været for å fikse sprukne rør,» sa Svitlana. «Tenk på Ukrainas forsvarsstyrker som trosser kulda i skyttergravene. Jeg skal klare dette.»
Mens folk sliter med å holde varmen og opprettholde moralen i mørket, fortsetter den geopolitiske kranglinga om Ukrainas framtid. Trump sa denne uka at Ukraina blokkerte fred – og fortalte Reuters i et intervju at når det gjelder Putin, «tror jeg han er klar til å inngå en avtale. Jeg tror Ukraina er mindre klar til å inngå en avtale.»
På spørsmål om hvorfor hans fredsskapende innsats ennå ikke hadde løst den store krigen, som nærmer seg fireårsjubileum, svarte Trump: «Zelenskyj».
Det er som å sitte fast i den verste typen murmeldyr (á la filmen Groundhog-day. Oversetters merknad). Du har en dag hvor Trump kritiserer Putin, og så går han tilbake til sin foretrukne posisjon: at Zelenskyj og Ukraina er de som har skylda for at konflikten fortsetter.
Ingen ønsker fred mer enn Ukraina. Det er Ukraina som fryser, det er ukrainske sivile som Anna og Svitlana som våkner opp hver dag til flere timer med kulde og mørke. Det er Putin som nekter å gi avkall på sine maksimalistiske krav.
De tvinger ikke bare millioner av mennesker til å gjennomleve okkupasjonens redsler og vold, men gir heller ingen garanti for Ukrainas framtidige sikkerhet og truer Europas sikkerhet på lang sikt. Det kan ikke bli fred mens Putin fortsetter å følge sin vanvittige imperialistiske ambisjon. De eneste som blokkerer fred er de som sender droner og missiler mot ukrainske byer, natt etter natt etter natt, dag etter dag etter dag.
Storbritannia tar grep. Både David Lammy og John Healey har trosset de iskalde forholdene og besøkt Kyiv i løpet av den siste uka eller så, og Storbritannia har annonsert ny energistøtte på 20 millioner pund til Ukraina etter at Zelenskyj erklærte unntakstilstand. The Guardian rapporterer at «den britiske støtta inkluderer finansiering som tar sikte på å sørge for strøm og oppvarming i hjem, sykehus og skoler gjennom vinteren».
Likevel rører det seg også i motstanden mot Storbritannias støtte til Ukraina. Reform har sagt at de ville stemme mot enhver framtidig fredsbevarende styrke i regionen, mens den ytre høyresida – som elsker å pakke seg inn i en patriotistisk luftspeiling – har sagt det samme. Folk fortsetter å kritisere Starmer for å fokusere for mye på internasjonale spørsmål, som om det som skjer i Ukraina ikke har en direkte innvirkning på den innenlandske situasjonen her. Og Putins nyttige idioter på begge sider av det politiske spekteret krever en slutt på opprustning og militærhjelp til Ukraina.
I mellomtida kjemper Ukraina videre i kulde og mørke. Nå, akkurat som i februar 2022 og hver dag etter det, trenger det ukrainske folket vår solidaritet og støtte.
«Jeg håper at folk utafor Ukraina innser at dette ikke bare er nok et strømbrudd», sa Svitlana. «Det er mye, mye verre enn det vi hadde før.»