Publisert på nettstedet Ukrainska Pravda, 4.januar 2026. Av Bohdan Mirosjntsjenko
Collage: Andrii Kalistratenko, Ukrainska Pravda
Ukraina har brukt nærmere én billion hryvnia [omtrent 23,62 milliarder amerikanske dollar] på våpenanskaffelser i år, inkludert både innenlandsk produksjon og import. Dette tallet overstiger det staten bevilget til pensjoner, politiarbeid, utdanning eller helsevesen.
Ifølge anslag fra det ukrainske forsvarsindustrirådet er det planlagte volumet av innenlandsprodusert militært utstyr og ammunisjon i år, på 12 milliarder amerikanske dollar. Det er nesten dobbelt så mye som produksjonen til hele Ukrainas IT-sektor.
Rundt 25 milliarder amerikanske dollar har gått gjennom Ukrainas forsvarsindustri siden begynnelsen av Russlands fullskalainvasjon. Mange utviklingsteam har vokst fra små oppstartsbedrifter til store selskaper som sysselsetter tusenvis av mennesker i løpet av denne tida.
Produktene i seg sjøl er også i utvikling. Ukrainske våpen blir mer teknologisk sofistikerte, av høyere kvalitet og i økende grad avhengige av lokalt produserte komponenter. Ukrainske selskaper produserer nå millioner av droner, hundretusenvis av granater, titusenvis av bakkeroboter, tusenvis av pansra kjøretøy, hundrevis av artillerisystemer og de utvikler gradvis sin egen cruisemissilteknologi, samtidig som de raskt mestrer nye typer våpen.
Men er dette nok til å sikre en avgjørende fordel på slagmarken? Sannsynligvis ikke.
For det første er det fortsatt ikke nok finansiering til å utnytte den innenlandske produksjonskapasiteten fullt ut, og mange fabrikker fortsetter å operere under full produksjon. For det andre utvikler russerne seg også teknologisk og investerer langt større ressurser for å hindre at ukrainske våpen og tropper oppnår suksess på slagmarken.
For det tredje blir industrien i seg sjøl større og mer kompleks. Fabrikker er i økende grad sårbare for missilangrep, har behov for mer arbeidskraft, forutsigbare kontraktsbetingelser, fullstendige mobiliseringsfritak for ansatte, statlig støtte til innenlandsk produksjon og standardisering, prioritet i offentlige anskaffelser framfor utenlandske leverandører, tilgang til teknologi og store offentlige investeringer.
De fleste av disse utfordringene faller inn under statsapparatets ansvar. På noen områder er det gjort framskritt; på andre gjenstår det alvorlige mangler, noe som utgjør en risiko for industriens framtidige utvikling.
Oboronka, et prosjekt fra Mezha Media, en teknologi- og IT-nyhetsplattform i Ukrainska Pravdas holdingselskap, har snakka med ledere fra Ukrainas tre største forsvarsindustriforeninger – det ukrainske forsvarsindustrirådet , den nasjonale foreninga for ukrainske forsvarsindustrier (NAUDI) og Tech Force i Ukraina – for å gjennomgå tilstanden til forsvarsindustrien i 2025 og for å finne fram til utfordringene denne industrien vil møte neste år.
Tida med «enkel» vekst er over
Ukrainas forsvarsindustri har vokst hvert år. Ifølge tidligere minister for strategiske industrier, Herman Smetanin, utgjorde våpenproduksjonen 1 milliard amerikanske dollar i 2022, 3 milliarder amerikanske dollar i 2023 og 9 milliarder amerikanske dollar i 2024.
Veksten fortsatte i 2025, men den ser ikke lenger like dramatisk ut som i tidligere år. Tallet ligger nå på rundt 12 milliarder amerikanske dollar, og det forutsetter at alle kontrakter leveres i tide – ei forventning få anser som realistisk.
Hvorfor er æraen med eksponentiell årlig vekst over? Forklaringen er enkel: Ukraina kan ikke lenger øke forsvarsbudsjettet sitt i stort omfang år etter år. Perioden med «lett» og omfattende vekst er over.
Ytterligere ekspansjon krever nå at ukrainske forsvarsselskaper tar markedsandeler fra utenlandske våpenleverandører. Dataene tyder på at dette skiftet mot innenlandsk anskaffelse går framover. Ifølge Forsvarets anskaffelsesbyrå ble 46 % av våpna bestilt fra ukrainske produsenter i 2024, mens resten ble importert. I 2025 økte den innenlandske andelen til 76 %
Ukrainsk Neptun-cruisemissil
Veien fram mot en «ukrainisering» av våpenproduksjonen skjer på to måter. For det første mestrer selskapene produksjonen av nye varer som matcher utenlandske leverandører både i pris og kvalitet. For det andre utvikler ingeniører innovative våpensystemer som begynner å erstatte konvensjonelle løsninger på slagmarken.
For eksempel, ifølge Oboronka, har Ukraina gjort betydelige framskritt i år innen masseproduksjon av artilleri- og bombekaster-ammunisjon, en sektor som tidligere var nesten helt avhengig av import.
Ingeniører og militæret har også med stor suksess tatt i bruk flere innovative systemer som har gitt Ukraina en nærmest monopolstilling som produsent: avskjæringsdroner, bakkebaserte robotsystemer, taktiske elektroniske krigføringssystemer, ubemannede overflatefartøy, bombedroner og kapasiteter for dype presisjonsangrep.
Utover å erstatte import, kan komponentproduksjon bli en viktig vekstdriver i 2026. Sjøl om mye våpen monteres innenlands, strømmer fortsatt betydelige midler til utlandet for droneelektronikk, små motorer, materialer og eksplosiver.
Ukrainske motorer for droner fra AeroMotors Bilde: Brave1
Noen selskaper har annonsert starten på lokal produksjon av disse komponentene, men avhengigheten av utenlandske leverandører – spesielt Kina – er fortsatt høy.
For at den innenlandske produksjonen skal kunne skaleres opp, er større statlig engasjement avgjørende. Støttepolitikk for komponentprodusenter er så vidt i ferd med å dukke opp. I 2025 lanserte Forsvarsdepartementet og Brave1 , et ukrainsk forsvarsteknologisk nettverk, målretta tilskuddsprogrammer.
En stor hindring er imidlertid fortsatt ulik skatteforhold : Kinesiske komponenter kan importeres uten toll eller moms, mens ukrainskproduserte komponenter beskattes fullt ut. I praksis fortsetter statens politikk å stimulere import framfor innenlandsk produksjon.
Milliarder til forsvar fra partnere
Vestlige partnere har bidratt betydelig til industriveksten det siste året. Forsvarsrepresentanter, private bransjeforeninger og diplomater overtalte i fellesskap partnere til å finansiere kontrakter som allerede var inngått med ukrainske produsenter, en mekanisme kjent som «den danske modellen». Dette frigjorde ytterligere statlige midler til innenlandske anskaffelser.
Finansiering via «den danske modellen» aleine nådde anslagsvis 1,4 milliarder amerikanske dollar i 2025, rundt 10 % av det årlige produksjonsvolumet. Andre finansieringsrammer finnes også, inkludert nederlandske, britiske og tyske modeller.
For eksempel mottok det ukrainske selskapet Kramatorsk Heavy Duty Machine Tool Building Plant nylig en stor ordre fra Tyskland på 200 sjølgående artillerisystemer av typen Bohdana, på betingelse av at de monteres på Mercedes-Benz-chassis – et typisk eksempel på den tyske modellen.
Kan Ukraina tiltrekke seg enda mer vestlig finansiering neste år? Det vil avhenge av fortsatt konfiskering av russiske eiendeler, Ukrainas evne til å fungere som en gjensidig fordelaktig teknologisk partner og landets kapasitet til å produsere store volumer raskt og til en høy standard.
Bohdana selvgående artillerisystemer, levert under «den danske modellen»
Omdømme har også betydning. Skandaler som den som involverer Fire Point , offentlig knytta til korrupsjonsanklager rundt Tymur Mindich, bidrar i liten grad til å oppmuntre vestlige politikere til å investere mer i Ukrainas forsvarssektor.
Mangel på folk
Tjenestemenn peker ofte på tall for «produksjonskapasitet» for å demonstrere sektorens potensial. Departementet for strategiske industrier anslo en kapasitet på 20 milliarder amerikanske dollar i 2024, og økte til 35 milliarder dollar i 2025, mens Forsvarsindustriens råd anslår 50 milliarder amerikanske dollar for 2026.
Men evnen til å produsere flere våpen er nært knytta til tilgangen på arbeidskaft. Når selskaper rapporterer kapasiteten sin, anslår de hvor mange anlegg de kan bygge, maskiner de kan kjøpe og folk de kan ansette.
Mennesker er bransjens største flaskehals. De bestemmer produksjonsvolum, kvalitet, vedlikehold og hastigheten på den teknologiske utviklinga.
Sysselsettinga i forsvarssektoren vokser. Arbeidsstyrken økte fra rundt 300 000 i 2023 til over 400 000 i 2025, ifølge Council of the Defence Industry.
Men sjøl det er ikke nok. En klar indikator på mangel på arbeidskraft kan sees i FPV-dronesektoren, hvor produsenter har oppretta opplæringsskoler fra bunnen av, lært opp rekrutter i lodding og til og med betalt ekstra for ei uke med opplæring hvis praktikanten seinere blir ansatt.
Hvis Ukraina ikke klarer å fortsette å rekruttere arbeidere til forsvarsanlegg, kan den mye omtalte kapasiteten på 50 milliarder dollar vise seg å være en illusjon. Mangel på arbeidskraft kan bli industriens neste glasstak
For å sikre en jamn tilførsel av arbeidskraft til fabrikkene er et robust system for mobiliseringsunntak avgjørende. Myndighetene har tatt viktige grep, blant annet ved å åpne for at bedrifter kan reservere 100 prosent av de ansatte og ved å gi midlertidige 45-dagers unntak for å løse dokumentasjonsproblemer.
NAUDI og «Forsvarsindustriens råd» advarer imidlertid om at nylige regelendringer kan føre til at gamle problemer vender tilbake. I henhold til den oppdaterte forskrift nr. 76 kan selskaper kun gi mobiliseringsunntak til det antallet ansatte som ble meldt inn da de fikk status som «kritisk virksomhet». Dette etterlater ingen klar mekanisme for å beskytte nyansatte etter hvert som selskapene vokser.
Reparasjonsverksted for design- og produksjonsselskapet Ukrainian Armor Foto: Ekonomichna Pravda
Mangelen på arbeidskraft går langt utover behovet for å takle mobiliseringsreglene.
«Bortsett fra unntak, er det tre nøkkelområder. For det første , å oppmuntre folk til å returnere fra utlandet. En lønn på 800 euro ved en tsjekkisk fabrikk er mye dårligere enn 1200 euro ved et ukrainsk forsvarsanlegg, men folk trenger å høre dette, spesielt med utgangspunkt i den russiske desinformasjonen de konsumerer i utlandet.»
For det andre , integrering av krigsveteraner i forsvarsindustrien. De har uvurderlig praktisk erfaring, men mange har funksjonsnedsettelser og trenger omskolering og skikkelig integrering, noe som forutsetter statlig støtte.
For det tredje, utdanning. Tekniske yrker må bli mer attraktive, og opplæringsfasilitetene trenger bedre utstyr. Staten må kanskje flytte budsjettfinansiert utdanning mot tekniske felt, sa Serhii Honcharov, administrerende direktør i NAUDI.
Til slutt må industrien tenke mer seriøst på å ansette kvinner. Kvinner utgjør 82 % av den arbeidsledige befolkninga i Ukraina og kan bli en viktig arbeidskraftreserve for forsvarsproduksjon.
Militære angrep på industrianlegg
Etter hvert som forsvarsselskaper vokser seg større og forsyningskjedene blir mer komplekse, blir det stadig dyrere å reparere fabrikker etter missilangrep. Bransjekilder fortalte Oboronka at angrepene på våpenproduksjonsanlegg økte i 2025, noe som ytterligere kompliserer sektorens utvikling.
Trusselen om militære angrep avskrekker kapital fra å investeres i forsvarsbedrifter, bremser utviklinga av teknologi og kan i noen tilfeller føre til at selskaper blir oppløst.
«Hvis et missil treffer her, betyr det konkurs. Under hvert angrep går jeg ut på balkongen og ser mot fabrikken min for å se om det er noen glimt fra den retninga », fortalte en forretningsmann innen forsvaret til Oboronka i hans verkstedet for ferdige produkter.
Det vil ikke være nok statseide, beskytta underjordiske lokaler til alle fordi antallet selskaper har vokst seg veldig stort. I samtaler med Oboronka klager gründere ofte over at det er vanskelig å finne vanlige lokaler over bakken – utleiere nekter rett og slett å leie ut bygningene sine til våpenprodusenter.
Den eneste måten å opprettholde sektorens finansielle stabilitet under missilangrep på, er at kundene håndterer force majeure-hendelser på en adekvat måte, kombinert med i det minste noe statlig bistand i etterkant av angrep eller ved relokalisering. Slik systemet fungerer i dag, tvinges private produsenter ikke bare til å gjenoppbygge produksjonsanlegg, men også til å produsere på nytt varer som er blitt ødelagt – for egen regning. Det finnes i dag ikke noe system for forsikring mot våpenangrep i Ukraina.
Noen produsenter klarer å håndtere konsekvensene av angrep ved å reinvestere overskuddet i gjenoppbygging. Andre, på grunn av produksjonens særegenheter og den høye verdien av det som er blitt ødelagt, ender opp i en økonomisk kritisk situasjon..
Regjeringa må ha som oppgave å unngå en situasjon der et selskap blir stående aleine med sine tap, fordi militæret til slutt vil lide under uleverte våpen.
Det evige spørsmålet er hvor man skal finne pengene til dette.
For det første kan deler av finansieringa fordeles av staten gjennom dedikerte programmer for utvikling av forsvarsindustrien. For det andre foreslår forsvarsforeningene NAUDI og Technological Forces of Ukraine (TFU) at regjeringa henvender seg til vestlige partnere, som kan bidra til å finansiere gjenoppbyggingen av fabrikker ved hjelp av inntektene fra konfiskerte russiske eiendeler – på samme måte som det har blitt gjort i energisektoren.
Privat sektor får mer betydning
Private selskapers andel i det innenlandske våpenmarkedet øker merkbart. Ifølge grove estimater fra Oboronka, basert på åpne data, hadde den private sektorens andel allerede nådd rundt 60 % ved inngangen til 2025. Den er sannsynligvis høyere nå.
Den private delen av markedet er også i endring innenfra. Store selskaper absorberer mindre team.
Fusjonsprosessen skjer i små steg. For eksempel kjøpte FPV-droneprodusenten Vyriy en kontrollerende eierandel i selskaper som utvikler ubemanna bakkekjøretøyer, rekognoseringsdroner og angrepsdroner. Ukrainska Bronetekhnika kjøpte VOLS- buggydesignet for å rulle ut masseproduksjon. Og en rekke suksessrike store droneprodusenter har allerede tatt over selskaper som ikke klarte å selge produktet sitt på egenhånd som underleverandører.
Ukrainsk VOLS-buggy Bilde: Oboronka
Den raske utviklinga av privat våpenproduksjon er noe helt nytt for Ukraina. Men det er verdt å merke seg at myndighetenes investeringer på flere milliarder dollar i utviding av produksjonskapasiteten fortsatt hovedsakelig er konsentrert om statseide anlegg.
Det finnes såkalte «tiltak for reformering og utvikling av forsvarsindustrien » , som regjeringa bevilger omtrent 1 milliard amerikanske dollar til hvert år.
Disse investeringsprogrammene blir sjelden nevnt offentlig. Høytstående kilder fra forsvarssektoren fortalte oss at systemet for å fordele disse midlene effektivt fungerer i manuell modus: en svært begrensa krets av mennesker kjenner resultatene av disse programmene, og ressursene tildeles utelukkende til statlige entreprenører.
På den ene siden er dette logisk, ettersom statlige investeringer i statseide anlegg er mye enklere å rettferdiggjøre juridisk og «moralsk». På den annen side reiser systemets manglende transperans for markedsdeltakerne, mangelen på konkurranse om gjennomføring av strategiske prosjekter og mangelen på respekt for en dynamisk privat sektor spørsmål om effektiviteten av bruken av disse midlene og om risikoen for korrupsjon .
For privat sektor er det gjenværende alternativet å motta tilskudd fra den statlige nettverket Brave1. Dette instrumentet er fortsatt en god mulighet til å få et første løft for utvikling (opptil 188 960 amerikanske dollar), men disse midlene er ikke tilstrekkelige til å implementere virkelig kapitalintensive prosjekter som krever investeringer på hundrevis av millioner. I løpet av hele 2025 fordelte nettverket bare 68,5 millioner amerikanske dollar.
Innkjøpsrutiner vil endre seg
Ryggraden i forsvarsindustriens system er anskaffelser. Sektorens ytelse avhenger i stor grad av kvaliteten og hastigheten på kontraktsinngåelsen. Siden 2022 har våpenanskaffelser i Ukraina blitt håndtert av mange forskjellige organer, men i løpet av det siste året har disse fullmaktene gradvis blitt konsolidert av Forsvarsanskaffelsesbyrået (DPA) i Forsvarsdepartementet.
Arsen Zhumadilov, lederen for DPA, fortalte Oboronka at per 26. desember utgjorde kontraktsoppfyllelsen 91 % av militærets behov for dette året. Året før var dette tallet bare rundt 50 %. Dette skyldtes en rekke mislykka kontrakter og budsjettomfordelinger.
I 2024 var ammunisjon det mest problematiske anskaffelsesområdet. Ifølge Oboronka har det også vært en betydelig mangel på oppfyllelse av ammunisjonskontrakter i år, både fra innenlandske produsenter og gjennom import. Zhumadilov erkjenner at ammunisjonsmangler forekommer, men anser ikke problemet som «systemisk».
Et annet sårbart punkt i statens våpenforsyningssystem er droner. I år rapporterte Forsvarsdepartementet leveranser av tre millioner FPV-droner, men noen av dem viste seg å være uegnet til kampbruk.
Årsaken kan ligge ikke bare i den manglende kvaliteten på sjølve dronene, men også i at Logistikkstyrkenes kommando har distribuert disse UAV-ene til avdelingene over flere måneder. I løpet av denne tida mister dronene sin teknologiske relevans.
Fra starten av 2026 vil anskaffelsesplattformen DOT-Chain Defence operere med full kapasitet. Dette er en ny tjeneste fra Forsvarets anskaffelsesbyrå som lar militære enheter, ved hjelp av en markedsplassmodell, bestille droner direkte fra produsenter med statlige midler, uten å vente på en rekke godkjenninger fra generalstaben og Forsvarsdepartementet.
Dot-Chain Defence «markedsplass»
Sommeren 2025 ble plattformen lansert på pilotbasis og utgjorde ikke mer enn 7 % av alle FPV-droner levert av Forsvarsdepartementet. Myndighetene planlegger imidlertid å flytte 70 % av kjøpene av disse dronene til tjenesten i 2026.
På den ene siden vil dette forbedre konkurransen mellom produsenter, minimere korrupsjonsrisiko og gi militæret teknologisk oppdaterte droner. På den andre siden vil en sentral utfordring for DPA være å sikre at produsentene har tilstrekkelig arbeidskapital.
For tida selger droneselskaper i praksis overskuddslager fra lagerene sine på DOT-Chain, mens hoveddelen av produksjonen utføres under årlige kontrakter med store forskuddsbetalinger. Hvorvidt det vil være rom for slike store forskudd innenfor DOT-Chain-systemet, hvor kontrakter i praksis inngås for et par uker, vil avhenge av DPAs administrative kapasitet og kreativitet .
En annen svakhet ved anskaffelsessystemet er at det ikke klarer å skille mellom ukrainske og utenlandske leverandører. Nøkkelfaktoren ved anskaffelser er for tida fortsatt den laveste prisen. Oboronka har rapportert at på grunn av dette sto et stort ukrainsk anlegg som produserte 155 mm granater uvirksomt i 2025 , ettersom staten valgte å kjøpe disse granatene i utlandet.
Zhumadilov forventer at Ukraina allerede i januar 2026 vil begynne å anvende et «kvalifiseringskriterium» for innenlandsk anskaffelse i ammunisjonsanskaffelser. Enkelt sagt betyr dette at det vil dukke opp en juridisk formalisert regel der våpen produsert innenlands vil bli prioritert for kontraktsinngåelse, mens resten vil bli importert. Lansering av denne mekanismen krever imidlertid en endelig ordre fra Forsvarsdepartementet, som fortsatt er «i godkjenningsprosessen».
En annen mangel som ofte nevnes av Ob o Ronkas kilder er utbredelsen av kortsiktige kontrakter. Staten klarer ikke å planlegge våpenanskaffelser mer enn ett år fremover. Som et resultat er produsentene garantert bestillinger bare fram til slutten av året, etterfulgt av flere måneder med nedetid og fullstendig usikkerhet. inntil en ny kontrakt er undertegna. Denne mangelen på forutsigbarhet hindrer bedrifter i å investere i komplekse langsiktige prosjekter og i å sikre finansiering for dem.
Problemet med kortsiktig planlegging er ikke bare knytta til statens manglende evne til å operere med en langsiktig horisont, men også til raskt skiftende trender i frontlinja – våpen som var nødvendige ett år kan miste sin relevans det neste.
Zhumadilov sier at Forsvarsdepartementet utforsker ulike alternativer for å utvide produsentenes planleggingshorisont. For øyeblikket er det imidlertid umulig å få en virkelig «bunnsolid» garanti for finansiering av ordrer år i forveien.
Kampen om langsiktige kontrakter i forsvarssektoren har fortsatt i sitt fjerde år av fullskalakrigen. Og jo mer kompleks produksjonen blir, desto større er dette behovet.
«Ukrainas forsvarsindustri har blitt ganske teknologisk avansert. Og jo mer teknologisk sofistikert forsvarsindustrien er, desto flere underleverandører og partnere er involvert i å levere prosjekter, og desto lengre blir produksjonssyklusen til sluttproduktet», forklarer Goncharov.
Investeringene er lave, men eksport og «Defence City» kommer snart
I 2025 tiltrakk forsvarsindustrien seg 105 millioner amerikanske dollar i utenlandske investeringer for utvikling av selskaper.
«Dette er ikke bare et lite beløp . Det er ingenting. Til sammenligning er NATOs innovasjonsfond på 1 milliard euro pluss risikokapital. Ikke alle investeringer i ukrainske selskaper har engang blitt gjort i Ukraina – noen av pengene går til våpenselskaper i utlandet.»
Dette skjer fordi vestlige investorer ikke kan investere store summer innenfor vår jurisdiksjon. Vi har ikke et forutsigbart juridisk rammeverk, loven om beskyttelse av immaterielle rettigheter er utdatert, Verdensbankens vurdering av investeringsklimaet er lav, og det finnes ikke noe aksjemarked, sa Ihor Fedirko, administrerende direktør i det ukrainske rådet for våpenprodusenter, til Oboronka.
To store nyvinninger forventes delvis å forbedre investeringsklimaet i forsvarssektoren i 2026. Den første er tillatelse til å selge noen av våpnene som produseres i utlandet. Den andre er at Defence City skal starte driften – et spesielt regime for våpenprodusenter som gir en rekke fordeler.
«Siden kunngjøringa om gjenopptaking av våpeneksport fra Ukraina har antallet henvendelser om investeringer tredobla seg. Private investorer ser at markedet ikke lenger er stengt, og at de vil kunne selge produktene sine i utlandet, om enn med reguleringer», understreket Fedirko.
Hovedinteressen er hvor effektive disse to komplekse reformene vil være. Hvordan de egentlig vil fungere er bare kjent i grove trekk. Prosessen med å utarbeide sekundærlovgivning om eksport og Defence City har pågått i flere måneder og vil dra ut til begynnelsen av januar.
Alle foreningene som Oboronka har spurt klager på en eller annen måte over den dårlige kommunikasjonen mellom myndighetene og våpenprodusentene under utviklinga av disse nye markedsreglene.
Vi har sett hva som skjer når staten ikke kommuniserer med forsvarsmarkedet mens de utarbeider regulatoriske dokumenter, som for eksempel resolusjon nr. 1200 , da staten nesten knuste markedet for militært utstyr ved å belaste produsentene med urealistiske krav. Disse bestemmelsene måtte utsettes i siste liten til slutten av unntakstilstanden.
På grunn av diskusjonens lukkede natur, synes våpenprodusenter det er vanskelig å vurdere hvor produktiv og effektiv åpninga av eksport og innføringa av Defence City vil være. Så alt som gjenstår er å se og håpe at dette vil hjelpe våpenselskaper med å nå en ny standard i 2026.
Totalt sett ser det ut som om forsvarssektoren blir mer moden: selskaper mestrer dyre teknologier, investerer mer, henter inn erfarne vestlige partnere og bygger mye mer komplekse produksjons- og FoU-kjeder enn for to år siden.
Samtidig krever denne typen «kompleks» vekst større nøyaktighet i arbeidet med markedsregler. Enhver feilaktig formulert bestemmelse i en lov eller forskrift kan koste måneder med utvikling.