Publisert på nettstedet Links, 23. januar 2026 . Først publisert på analyse og kritikk . Av Oleksandr Kyselov. Oleksandr Kyselov kommer fra Donetsk. Han er venstreorientert aktivist og forskningsassistent ved Uppsala universitet.
For besteforeldrene mine tok det tre år, ti måneder, to uker og tre dager med redsel og lidelse fra det øyeblikket de første bombene falt over belarusiske og ukrainske byer inntil aggressoren kapitulerte. I dag er krigen som Russland fører i landet vårt i ferd med å gå inn i sitt femte år, uten verken seier eller nederlag i sikte. Nesten 20 prosent av Ukrainas territorium er okkupert, men mindre enn én prosent av dette arealet ble erobra i løpet av det siste året.
Til lettelse for mange fredsentusiaster har Kyivs innsats endra seg til å søke diplomatiske løsninger, og europeiske hovedsteder følger etter. Men etterhvert som Trumps frister har blitt passert, har ikke avtalen kommet noe nærmere. Optimistiske påstander om at det er enighet om 95 prosent av vilkårene, hvor bare noen få vanskelige spørsmål gjenstår, får en til å lure på hvordan dette skiller seg fra det berykta Istanbul-kommunikéet, som «nesten brakte oss fred», men som på samme måte var fullt av uenigheter som ble utsatt.
Forhandlingene dreier seg nå først og fremst om Ukrainas og landets alliertes posisjoner, med USAs, som igjen har samtaler med Russland. De siste forslagene opprettholder symbolske tall – en nasjonal hær på 800 000 soldater og Artikkel 5-lignende garantier som gjelder fram til Ukraina skyter uprovosert mot russisk territorium. Samtidig forblir spørsmåla om kontrollen over atomkraftverket i Zaporizjzja og territoriale innrømmelser uløste. Kyiv gikk med på presidentvalg og foreslo til og med ei folkeavstemning for å godkjenne fredsavtalen, forutsatt at en våpenhvile ville gjøre det mulig. Alt forgjeves: etter en telefonsamtale ble både Putin og Trump enige om at en umiddelbar våpenhvile bare ville forlenge konflikten.
I mellomtida fortsetter Russland å «løse problemene med militære midler». Angrep mot energiinfrastruktur i begynnelsen av januar forårsaka totale strømbrudd i Dnipropetrovsk og Zaporizjzja-regionene, og etterlot nesten 800 000 mennesker uten strøm, mens temperaturene falt godt under null. Deretter ble strømmen kutta for over 500 000 i Kyiv. Moskva avfyrte til og med et hypersonisk Oreshnik-ballistisk missil (som har mulighet ti å bære atomvåpen), som angivelig traff et underjordisk gasslager nær den polske grensa.
Russlands fikse idé
I Counterpunch argumenterer Andrei Movtsjan for at mange undervurderer den ideologiske faktoren i Kremls invasjon. Alle Russlands utenrikshandlinger har lenge vært underordna ett mål: undertrykkinga av Ukraina, som har blitt en fiks idé. Hvis dette ikke kan oppnås militært nå, vil Russland legge til betingelser i enhver fredsprosess som gjør at undertrykkinga kan fortsette under gunstigere omstendigheter [for Russlan]. Å forhindre muligheten til å gjenoppta aggresjon er nøkkelen til både Ukraina og europeisk sikkerhet.
Dette forklarer Moskvas steile og negative holdning, sjøl til forsiktige diskusjoner om mulig utplassering av multinasjonale styrker i Ukraina: av begrensa størrelse, kun etter en omfattende våpenhvile, vekk fra kontaktlinja, og uten at noe setter deres sikkerhet i fare. Kreml oppfatter enhver potensiell hindring som en trussel mot sine ambisjoner og advarer om at slike enheter og anlegg vil bli behandla som legitime militære mål.
Hvis Russland faktisk hadde ønsket et kompromiss i god tro, kunne et hypotetisk internasjonalt politioppdrag i en demilitarisert nøytral sone langs hele kontaktlinja oppheve beleiringa fra Kherson, sikre fri navigasjon på elva Dnipro, sikre Zaporizjzjzja-atomkraftverket, gjenopprette tilgangen til Pokrovsks koks-gruver, tillate flyktninger å returnere og fysisk separere styrkene.
I motsetning til militære formasjoner kunne et slikt oppdrag fokusere på sivil beskyttelse og overvåking snarere enn styrkeprojeksjon. Det kunne til og med gi Moskva mulighet til å erklære seier: ingen NATO-tropper i Ukraina, en buffersone sikrer «folket i Donbas», deres landforbindelse til Krim opprettholdes, mens EU-medlemskap forplikter Kyiv til å respektere minoritetsrettigheter og utstyrer dem med mulighet til å klage. Det faktum at ingenting lignende dette i det hele tatt vurderes, er ytterligere bevis på at alt dette ikke er mer enn unnskyldninger.
På møtet i forsvarsdepartementet i desember 2025 var Putin tydelig: Russland ville oppnå sine krigsmål uten betingeler og «frigjøre sine historiske landområder», og spådde at europeiske «små griser» som støtta Kyiv til slutt ville miste makta.
Fredsfløyen
Talspersonene for «Fred nedenfra», Aleksej Sakhnin og Lisa Smirnova, avviser også i Jacobin ideen om at Putin søker en minnelig løsning. Det russiske regimets mål er å knuse Ukraina fullstendig, etterlate landet forsvarsløst og i politisk kaos. Slik kan kostnadene ved den «spesielle militæroperasjonen» rettferdiggjøres og framtidige trusler avverges. Likevel mener de at et genuint krav fra folkebevegelsene om umiddelbar og betingelsesløs maktbruk, dersom løsninga avvises av Kreml, vil undergrave regimets legitimitet i øynene til dets egne støttespillere.
Denne holdninga er mer enn naiv. Den kan til og med forårsake skade hvis den tas på alvor. Å undergrave støtten til Ukrainas forsvarsinnsats svekker bare Kyivs forhandlingsposisjon. Det er helt uklart hva et slikt krav kan tilføre, utover tidligere ukrainske forslag, uten samtidig å gi Kreml nettopp det de ønsker. I løpet av det siste året har Kyiv kommet med flere våpenhvileforslag, som alle ble blankt avvist . Likevel var det ingen protester fra sinte fredsaktivister verden over utafor russiske ambassader. Mens massive fredsdemonstrasjoner som fordømte innenlandsk militarisme ble avholdt i Vesten, noe russiske medier rapporterte mye om, ble ingenting lignende sett på gatene i russiske byer.
Mens desertering forekommer og trettheten øker, rapporterer Moskva at de har overskredet rekrutteringskvoten for leiesoldater. Hundretusenvis av russere fortsetter å reise bevæpna til Ukraina, frivillig, for å unnslippe fengselsdommer, tjene penger eller avansere i karrieren.
Historisk erfaring [fra Russland] viser at det kreves mer til enn positive vibrasjoner fra utlandet for at folk skal reise seg. Matmangel utløste opptøyer i 1917, og store tap på slagmarken og mistillit til inkompetent lederskap drev fram Prigozhins opprør i 2023.
Ukrainas «mission impossible«
De siste opinionstallene viser at motstandskrafta holder stand: i løpet av året står andelen av de som kategorisk motsetter seg territoriale innrømmelser konstant, med et simpelt flertall. Samtidig kunne mer enn to tredjedeler akseptere en frossen konflikt, men 74 prosent fortsetter å avvise Moskvas betingelser. Likevel innrømmer 17 prosent at de kunne leve med Russlands versjon av fred, og ytterligere ni prosent er fortsatt usikre –mens ytterligere ni prosent er usikre – en gruppe det fortsatt kan appelleres til, dersom noen skulle ønske det. Etter hvert som ressursene minker og utmattelsen øker , kan disse tallene stige, noe som kan legge grunnlaget for en intern politisk konflikt.
Den finansielle realiteten er brutal. Ukrainas budsjett for 2026 krever 49 milliarder dollar i ekstern støtte. Uten dette vil landet ikke være økonomisk funksjonsdyktig. Fjorårets handelsunderskudd dobla seg til 42 milliarder dollar, noe som øker avhengigheten av vestlige kontantstrømmer. Offentlig gjeld har nådd 186 milliarder dollar, og betjeninga av gjelden forbruker allerede 18 prosent av de innenlandske inntektene. I stedet for å beslaglegge frosne russiske eiendeler, øker EUs lån på 90 milliarder euro for 2026–2027 denne gjeldsmengden, men tilbakebetalinga skal i det minste utsettes til Moskva betaler erstatning. Sjøl om de frosne eiendelene skulle bli brukt, øker gjeldsfella uten fred i sikte, og gjenoppbyggingskostnadene øker.
Militær utmattelse forverrer finanskrisa. AWOL-epidemien [AWOL: absent without official leave. Ureglementert fravær av soldater, uten hensikt om å desertere. Oversetters merknad] rekordnivåer i 2025, noe som fikk regjeringa til å begrense statistiske data og kunngjøre nok et skifte av forsvarsminister.
Kyiv kontrollerer fortsatt nesten 20 prosent av de omstridte områdene med sterkt befesteda byområder. Tilbaketrekking er både upopulært og strategisk farlig, ettersom det flytter frontlinja nærmere naboregioner hvor det er vanskeligere å forsvare posisjoner. Russiske tropper rykker sakte fram med store tap, men Moskva ser ut til å være villige til å vente og betale prisen.
Denne dystre situasjonen tvinger fram et uunngåelig spørsmål jeg ville ha avvist for noen år siden under påskudd av å ikke være militærekspert. Hva er Ukrainas mål i denne krigen? Holde til de har samla styrke til å presse ut okkupantene? Men hvor skal slike ressurser komme fra? Vente til Russlands økonomi krasjer? Ilja Matvejevs forskning peker på at mens statsstyrt mobilisering hjalp Russland med å ri av de første sjokkene, har økonomien landet sunket inn i langvarig stagnasjon – men ingen nært forestående kollaps er i sikte. Opprettholde uavhengighet og framtidsutsikter? Men langvarig krig undergraver begge deler.
Støtte til folket er ikke det samme som støtte til regjeringa. Sistnevnte kan være grusomt og frastøtende, men i Ukraina har man knapt råd til å trekke seg tilbake og gå videre, fordi aggressorens styre er langt verre. Få er riktignok villige til å risikere å dø i kamp, men enda færre ville velge å leve under okkupasjon. De beste alternativene fra et individuelt perspektiv ville være at krigen stopper, eller i det minste at det finnes en mulighet til å flykte. Men ingen av delene er aktuelle for landet som helhet.
Russland er forberedt på å bære kostnadene ved krigen, og dømmer Ukraina til et lite misunnelsesverdig valg: gi etter nå eller kjempe så lenge støtten fortsetter. Å oppfordre til å trekke tilbake ressurser for å tvinge Ukraina til kapitulasjon i «en krig som ikke kan vinnes» er et merkelig politisk valg, men mange på venstresida virker fornøyde med det. Før eller siden kan et slikt utfall faktisk bli virkelighet. Men til skuffelse for fredsfløyen bodrar ikke en verdenen der dette blir mulig, til noe himmelrike.
«The New World Disorder»
Den breiere konteksten gir et glimt av framtida. 3. januar gjennomførte USA en militæroperasjon for å fange den venezuelanske autokraten Nicolás Maduro. Dette var ikke engang forkledd som en humanitær intervensjon. Begrunnelsen var direkte: kontroll over olje .
Oppmuntra av suksessen gjenopptok Trump sitt forsøk på å erobre Grønland , og i prosessen latterliggjorde han åpent internasjonal lov. Signalet var umiskjennelig: makta rår, reglene følges hvis det passer. Mot denne bakgrunnen er det uklart hvor varig Washingtons interesse i Ukraina egentlig er, hvilken pris de vil kreve, og om noen sikkerhetsgarantier vil forplikte USA når omstendighetene endrer seg.
For Europa, som fortsatt må forholde seg til nødvendigheten av å konfrontere Russland, som er klar til å hevde sine interesser med makt, framstår dette mindre grad som lederskap og mer som svik. Plutselig høres det ikke lenger ut som en billedlig tale å snakke om Ukraina som et skjold. Putins forsikringer burde ikke gi noen trøst – han er en mann som holder ord i snevreste forstand: han gir det og tar det tilbake.
Ukraina må kanskje svelge ei bitter pille, men det vil også ethvert annet land som ikke er interessert i, eller ikke er i stand til å iverksette imperialistisk erobringer. Den som reduserer fred eller rettferdighet til moralske kategorier, vil aldri kunne oppnå noen av delene. I stedet for å fordømme urettferdighetene, er det på tide å spørre hva som gjør dem mulige. Bør mindre nasjoner eller samfunn akseptere en verden der stormakter dikterer hva de vil? Og hvis ikke, hvilke verktøy er faktisk tilgjengelige for å kunne stå imot når noen sterkere vrir armene dine?