Publisert på nettstedet Posle, 21. januar 2026
Hvordan blir frivillig arbeid i dag et sted for kjønns- og klassespenninger? Hva er de spesifikke trekkene ved klasseforholda i dagens Ukraina? Og hvordan ser franske venstreorienterte på krigen i Ukraina? Redaksjonen i Posle har snakka med Daria Saburova, PhD, forsker ved Central European University og medlem av redaksjonen i det ukrainske venstreorienterte tidsskriftet Spilne (Commons), samt forfatteren av Travailleuses de la résistance (Kvinnelige motstandsarbeidere).
– Hei, Daria, takk for at du takket ja til dette intervjuet. Boka di føles spesielt aktuell nå, ettersom den viser hvordan frivillig og aktivistisk arbeid formes av arbeidsforhold, klasseskiller og kjønnsulikhet. Kan du fortelle oss hva du jobba med før utgivelsen av Travailleuses de la résistance , hvordan Frankrike passer inn i biografien din, og hvordan interessen din for marxisme oppsto?
– Da jeg skrev boka, var jeg doktorgradsstudent ved Paris Nanterre University, og jobba med ei avhandling om de antropologiske og politiske dimensjonene ved marxistiske arbeidsteorier. I den forstand var jeg først og fremst opptatt av filosofi. Jeg leste sjølsagt mye sosiologi, historie og arbeidspsykologi, men jeg hadde aldri drevet empirisk forskning sjøl. Denne boka ble min første etnografi. Man kan si at det var en amatørmessig tilnærming til etnografi, jeg lærte både metodene og teorien underveis.
Jeg er født og oppvokst i Kyiv, men jeg har bodd i Frankrike siden 2009. Fram til 2022 reiste jeg relativt sjelden til Ukraina. Fullskala-invasjonen brakte meg tilbake, og jeg begynte å reise dit mye oftere og i lengre perioder. Omtrent samtidig ble jeg med i redaksjonen til Spilne [Commons] Før det var jeg en del av redaksjonskollektivet til det franske venstreorienterte tidsskriftet Contretemps , som også har en marxistisk orientering. Jeg forlot tidsskriftet fordi jeg var uenig i hvordan det ukrainske spørsmålet ble dekket.
Da krigen brøt ut, innså jeg at jeg ikke ville være i stand til å fokusere på reint teoretisk arbeid på en stund. Det føltes langt viktigere å delta direkte i politisk debatt.
Jeg fortsatte å undervise, men jeg ble også med i Det europeiske nettverket for solidaritet med Ukraina[ENSU], hvor jeg ofte ble invitert til å delta i diskusjoner i franske venstreorienterte aktivistkretser. Der møtte jeg gjentatte ganger franske venstreorienterte som enten holdt fast ved campistiske standpunkter, abstrakt pasifisme eller revolusjonær defaitisme. Mot slutten av 2022 ble det klart for meg at disse debattene mista sin innhold, folk hadde i stor grad slått seg til ro i faste standpunkter, og det virka ikke lenger produktivt å utveksle abstrakte teser.
Det var omtrent det øyeblikket, på slutten av 2022, at et lite fransk forlag, Croquant , kontakta meg med et forslag om å skrive ei bok om Ukraina. Jeg så dette som en mulighet til å gå utover teoretiske spekulasjoner, mediekommentarer og samtaler med ukrainske venstreorienterte og fagforeningsaktivister, og i stedet utføre feltarbeid.
Franske venstreorienterte nevner ofte den ukrainske arbeiderklassen, uten noen reell interesse for lokal dynamikk eller virkelige mennesker.
Jeg ville forstå hvordan folk fra den faktiske, ikke lærebokbaserte, arbeiderklassen oppfatter situasjonen, og hvilke former for motstand de utvikler som svar på den russiske invasjonen.
Opprinnelig var boka primært retta mot et fransk publikum. Forordet ble skrevet av Étienne Balibar, og plasserer boka i en bestemt debatt som fant sted i Frankrike om krigen i Ukraina.
Til slutt viste imidlertid boka seg å være mindre grad en politisk polemikk og mer en sosiologisk studie. Jeg prøvde å vise at frivillig arbeid i krigstid ikke bare er en samfunnsmessig holdning, men også ulønna arbeid, et arbeid prega av hierarkier, ulik tilgang til ressurser og komplekse forhold til internasjonale humanitære organisasjoner, staten og lokale myndigheter.
Jeg var særlig opptatt av å forstå den spesielle formen for frivillig arbeid blant arbeiderklassen, et tema som sjelden blir diskutert.
De fleste sosiologer og statsvitere som studerer frivillighet i Ukraina fokuserer på middelklasseinitiativer, som siden 2014 har vært den viktigste drivkraften bak Maidan-protestene og kjerna i frivillige bataljoner i Øst-Ukraina.
— Kan du utdype hva som kjennetegner frivillighet i Ukraina i sammenheng med den russiske invasjonen?
– Jeg ønsket å utfordre ideen om at dagens bølge av frivillighet i Ukraina rett og slett er en direkte fortsettelse av frivillighetstradisjonene som oppsto under Maidan-protestene og motstanden mot separatisme i Donbas. Det er en utbredt antagelse om at aktiviststrukturer og -praksiser skapt av den urbane middelklassen i Kyiv og andre store byer rett og slett ble overført til en breiere del av befolkning etter fullskala- invasjonen i 2022.
Jeg ønsket i stedet å vise at de nye menneskene som slutta seg til frivillighetsbevegelsen, arbeiderklassei-folk i små byer og landsbyer, brakte med seg sine egne tradisjoner, moralske rammeverk og politiske synspunkter. For eksempel, i frivillighetsorganisasjonene i Kryvyj Rih som jeg studerte, snakka folk hovedsakelig russisk eller surzjyksk [blandingsspråk av russisk og ukrainsk. Oversetters merknad) og de så ingenting problematisk i å ikke gå over til ukrainsk. Tvert imot så mange på oppfordringer om å forlate russisk språk med skepsis, i hvert fall tidlig i 2023.
De fleste av mine samtalepartnere hadde et negativt syn på Maidan-protestbevegelsen [ forfatterens kommentar: Hendelsene fra slutten av november 2013 til februar 2014, som ble kjent i ukrainsk historie som Euromaidan, medførte masseprotester på Uavhengighetsplassen i sentrale Kyiv og i andre byer over hele Ukraina ]. Noen hadde til og med deltatt i den lokale «Anti-Maidan» på den tida. Gruvearbeiderne husket fortsatt åra med [Viktor] Janukovitsj som den mest sosialt og økonomisk stabile perioden i livet sitt.
Og til tross for Ukrainas pågående dekommunisering og den dominerende oppfatninga som framstiller Sovjetunionen utelukkende i negative termer – terror, imperialisme og så videre – beholder mange positive minner fra den tida og snakka åpent om dem.
For dem er sovjetperioden fortsatt et målestokk for å vurdere framveksten av sosial ulikhet i Ukraina etter uavhengigheten.
Med andre ord beholder de en distinkt lokal identitet som kombinerer disse tilsynelatende motstridende elementene. Dette skiller dem skarpt fra den frivillige identiteten som ofte beskrives av statsvitere og sosiologer.
Tradisjonene som frivillige i Kryvyi Rih trekker på, gjenspeiler også en spesifikk lokal klasseerfaring. På den ene sida jobber mange i den samme gruva, bor i de samme nabolagene og er vant til drive gjensidig dugnadshjelp i det lokale gruveområdet. På den annen side, før fullskala-invasjonen, streika gruvearbeiderne i Kryvyi Rih regelmessig, og kvinner spilte en sentral rolle i å støtte opp om disse streikene.
Hvordan streiker gruvearbeidere? De holder seg under jorda, noen ganger i dager eller til og med måneder. Den siste streiken av denne typen ved Kryvyi Rih jernmalmverk i 2020 varte i 43 dager. I løpet av disse periodene organiserer koner og mødre seg for å sende mat, madrasser og andre forsyninger ned til gruvearbeiderne. De tar også på seg den politiske dimensjonen av protesten, demonstrerer på bedriftskontorer eller rådhus og presenterer arbeidernes krav: høyere lønn, bedre arbeidsforhold. Denne lokale tradisjonen med sjølorganisering hjelper dem nå med å strukturere sin frivillige innsats til støtte for fronten.
– Du nevnte at de fleste av respondentene dine ikke støttet protestbevegelsen som startet på Maidan i 2014. Hvilke argumenter ga de?
– For det første, som Denys Gorbach bemerker i sin bok om arbeiderklassen i Kryvyi Rih , er det en dyp mistillit til enhver autoritet og, mer generelt, ei avvisning av politikk som sådan. Et vanlig argument var at Maidan-protestbevegelsen fungerte som et verktøy som lot den politiske opposisjonen komme til makta, mens i bunn og grunn ble ingenting egentlig forandra seg og folk døde for ingenting.
Noen av respondenter kritiserte ikke bare resultatet av Maidan, men også bevegelsen i seg sjøl. I dagens offisielle diskurs presenteres Maidan som fødselen av et ekte ukrainsk direkte demokrati. Mine samtalepartnere argumenterte imidlertid for at det voldelige maktskiftet var udemokratisk av natur, og at Janukovitsj burde ha blitt fjerna gjennom valg.
Dette argumentet kan absolutt sees på som reaksjonært. Det antyder at den ukrainske arbeiderklassen i dag ikke støtter ideen om revolusjon som sådan, og avviser muligheten for radikal endring gjennom revolusjonære midler. Men bak disse argumentene ligger noe mer grunnleggende: For mange mennesker i Øst-Ukraina føltes Maidan-protestene vinteren 2013–2014 fjerne og fremmede, som hendelser som ikke nødvendigvis reflekterte interessene deres.
Protestene formulerte abstrakte liberaldemokratiske krav: rettsstat, motstand mot politivold, demokrati, frihet. De ble seinere ledsaget av en nasjonalistisk agenda som også var fremmed for respondentene mine.
Det Maidan ikke klarte å gjøre var å formulere sosiale og økonomiske krav som traff denne delen av befolkninga.
I intervjuene snakka vi mye om lønn, pensjoner og helsevesenets tilstand. For gruvearbeidere er spørsmål som spesielle pensjonsordninger og ytelser spesielt viktige, og disse bekymringene var fullstendig fraværende i Maidan-protestene.
På den tida var det også liten følelse av ukrainsk nasjonal identitet blant disse menneskene. En respondent sa det rett ut: «Før februar 2022 visste nesten ingen av oss hva Ukraina var. Vi kalte oss aldri ukrainere eller noe annet. Vi tjente gode penger på å jobbe i gruvene, og det var nok for oss.»
– I boka argumenterer du for at det etter Maidan-hendelsene likevel skjedde en omfordeling av klasseforholdene, en omfordeling som ytterligere framhevet eliter og middelklassen som drivkrefter for politisk framgang. Kan du utdype dette?
— Den mest nøyaktige klasse- og politisk-økonomiske analysen av Ukraina fra uavhengighet til i dag finnes i Denys Gorbachs verk. Etter uavhengigheten utvikla Ukraina en spesifikk allianse, eller sosial kontrakt, mellom paternalistiske kapitalister, spesielt i industribyer som Kryvyj Rih, Donetsk og andre, og den lokale arbeiderklassen. Med andre ord ble ikke disse bedriftene og byene utsatt for brå nyliberal omstrukturering av ledelse og styring. Bedrifter fortsatte å prioritere å beholde arbeidsstyrken framfor teknologisk innovasjon som ville føre til oppsigelser. De fortsatte også å gi arbeidere visse sosiale goder.
Dette kompromisset mellom kapitalister og arbeiderklassen, så vel som offentlig ansatte, krystalliserte seg politisk i form av spesifikke politiske krefter. Framfor alt ble det fremmet av Regionenes Parti , leda av Janukovitsj.
Sjøl pro-europeiske nasjonalliberale ukrainske partier holdt seg imidlertid til disse reglene en stund og avsto fra å legge opp til radikale nyliberale reformer. Det endra seg etter Maidan.
På den ene sida intensiverte presset fra vestlige institusjoner og Det internasjonale pengefondet (IMF) , og på den andre sida ble interne politiske hindringer for en brei reformpakke fjerna. Disse inkluderte reformer innen utdanning, helsevesen, sosial velferd, liberalisering av gasspriser og mer. Krigen og valget av en europeisk vei tjente som en begrunnelse for disse reformene. Denne prosessen ble forverra av den økonomiske krisa, inflasjonen og de sosiale konsekvensene av den væpna konflikten, som alle endra klasseforholdene slik de hadde eksistert før 2014 og omformet det politiske landskapet.
Man kan si at den paternalistiske industriblokken ble beseira gjennom disse prosessene. Industriarbeidere tapte, i likhet med den ukrainske arbeiderklassen som helhet, som opplevde omfattende forarming. Industrioligarker tapte også terreng: på grunn av krigen mista de ikke bare deler av sine fysiske eiendeler i Øst- og Sør-Ukraina, men også mye av sin politiske innflytelse. Samtidig styrket andre grupper sin økonomiske, politiske og symbolske kapital. Representanter for den utdanna, urbane middelklassen begynte å ta posisjoner i regjeringen og i den raskt voksende NGO-sektoren, som i stor grad er finansiert av europeiske og amerikanske giverorganisasjoner.
– Tror du denne kjønns- og klasseubalansen i frivillig arbeid er spesifikk for Ukraina, eller er det et globalt fenomen?
— Å se på frivillighet som ulønna arbeid er ikke en ny tilnærming. Konseptet frivillig arbeid har blitt brukt minst siden 1980-tallet, og disse problemstillingene analyseres nå aktivt i global sosiologi. Fra et klasseperspektiv understreker forskere at blant øvre sosiale lag tar frivillig arbeid ofte form av fritid, mens det for arbeiderklassen ofte blir det som er kjent som «håpsarbeid» – arbeid utført i håp om å forbedre CV-en eller sikre seg et fotfeste på arbeidsmarkedet. I slike tilfeller er det ikke lenger egentlig frivillig aktivitet, men snarere en form for ulønna utnytting av arbeidskraft.
I noen land er frivillig arbeid en betingelse for å motta dagpenger. For migranter blir det ofte en måte å integrere seg i samfunnet og vise at de fortjener statsborgerskap. Alt dette må forstås i sammenheng med stadig mer restriktiv migrasjonspolitikk og innstrammingspolitikk.
Samtidig utvikles det raskt perspektiver som analyserer frivillig arbeid gjennom sosial reproduksjon – altså omsorg for mennesker og relasjoner.
Frivillig arbeid omfatter utvilsomt mange funksjoner som tradisjonelt er assosiert med mannlig arbeidskraft. I Ukraina inkluderer dette aktiviteter knyttet til militærsektoren: droneproduksjon, crowdfunding og anskaffelse av utstyr. Likevel er majoriteten av frivillig arbeid omsorgsarbeid. Og dette arbeidet utføres primært av kvinner:
matlaging for soldater, omsorg for internt fordrevne, etablering og drift av mottakssentre. Det inkluderer også psykologisk støtte og arbeid med barn, eldre og veteraner.
Denne kategorien omfatter også produktivt arbeid som historisk sett er knytta til den hjemlige sfæren, som å veve kamuflasjenett eller strikke sokker. Mye av det som gjøres for fronten er ofte basert på ubetalt kvinnelig arbeidskraft.
I denne boka satte jeg meg ikke fore å løse komplekse teoretiske problemer. Tvert imot støtter jeg meg på et klassisk marxistisk-feministisk rammeverk: Silvia Federici (1), Mariarosa Dalla Costa , Selma James (2), som så på husarbeid som en form for utnytting. Jeg mener dette analytiske rammeverket er spesielt godt egna for Ukraina. Sosiologene Oksana Dutchak, Natalia Lomonosova og Alona Tkalich har jobbet med dette temaet i mange år og viser at i Ukraina, som andre steder i verden, har utarming av arbeiderklassens først og fremst et kvinnelig ansikt.
Hele arbeiderklassen lider under krigen og reformene. Kvinner i Ukraina blir sjølsagt ikke tvangsmobilisert til fronten. Men de bærer hele byrden av reproduktivt arbeid og ansvar for barn, eldre og syke. Kvinner som reiser til Europa må ofte forsørge familiene sine på egenhånd. Forventa levealder blant kvinner i Ukraina er fortsatt høyere enn for menn, og flertallet av pensjonister er kvinner. Det er blant kvinnelige pensjonister at andelen fattige er størst. Dette er kvinner som har brukt deler av karrieren sin på å ta vare på barn og ha lavtlønna stillinger, og som et resultat mottar betydelig lavere pensjoner.
Dessuten er kvinner uforholdsmessig ofte ansatt i de lavest betalte sektorene, framfor alt i offentlig sektor: lærere, barnehagearbeidere, sykepleiere, sosionomer og andre.
Som et resultat utgjør kvinner i Ukraina den mest usikra og minst beskytta delen av arbeiderklassen.
Det er nettopp derfor det anses som mer sosialt akseptabelt for kvinner å delta i frivillig arbeid. Menn forventes enten å kjempe eller å jobbe i gruvene og tjene penger. Sjøl når menn er pensjonister, er det mer sannsynlig at de søker betalt arbeid enn å delta i frivillig arbeid.
Fordi kvinner allerede utfører ulønna omsorgsarbeid i den private sfæren, antas det at de vil fortsette å yte ulønna omsorg for militæret også i den frivillige offentlige sfæren.
– Til tider sier europeiske venstreorienterte at de ikke ønsker å ta parti i den russisk-ukrainske militærkonflikten. Kan du forklare mer detaljert hva ulike deler av den franske venstresiden mener om krigen i Ukraina? Og hvordan ser du personlig på den antimilitaristiske retorikken til den europeiske venstresida?
– Jeg var svært aktivt involvert i disse debattene i løpet av de første to eller tre åra etter invasjonen. Det siste året har jeg tatt et steg tilbake og følger ikke lenger utviklinga i detalj. Men i Frankrike har det vært et bredt spekter av standpunkter, som dekker hele spekteret, med rom for debatt mellom ulike deler av venstresida. Standpunktet du beskriver eksisterer, men jeg vil si at det er relativt marginalt.
Sjøl om vi ser på det største partiet som driver offentlig politikk i Frankrike, La France Insoumise («Det ukuelige Frankrike»)), ville det være feil å si at det finnes én samla posisjon innenfor partiet i dette spørsmålet, Fra partiets leder Jean-Luc Mélenchon har man sjølsagt ofte hørt retoriske klisjeer henta fra russisk statspropaganda, for eksempel å omtale okkuperte territorier som «omstridte». Samtidig har partiet hans støtta våpenleveranser til Ukraina i det franske parlamentet og på EU-nivå mer generelt. Jeg ville ikke karakterisert posisjonen deres som strengt tatt campistisk.
Mer generelt, fra land til land, varierer synspunktene til venstreorienterte partier betydelig. Det vi ser er et spekter av posisjoner snarere enn ei samla holdning fra den europeiske venstresiden.
I Contretemps , tidsskriftet med et redaksjonsråd jeg til slutt forlot, fantes det heller ingen kompromissløs linje. Blant artiklene som ble publisert, var det imidlertid noen som etter min mening var faktisk uriktige og politisk og etisk problematiske. Dette inkluderer artikler som framstilte Russland som et offer for vestlig imperialisme eller analyserte krigen utelukkende som en konsekvens av NATOs utviding. På det tidspunktet innså jeg at jeg ikke lenger kunne akseptere denne formen for internt demokrati. For meg framsto det som uakseptabelt at visse standpunkter om krigen i Ukraina i det hele tatt fikk en plattform.
Jeg har stor respekt for Det europeiske nettverket for solidaritet med Ukraina og for Nouveau Parti anticapitaliste (Det nye antikapitalistiske partiet), som etter min mening konsekvent inntar politisk sunne standpunkter innenfor en internasjonalistisk ramme. For dem er solidaritet med Ukraina og Palestina virkelig en prioritet. Og denne solidariteten bestå ikke bare proklamasjoner, den er aktiv. De bringer denne agendaen inn i det franske samfunnet gjennom utdanningsmateriell, marsjer og solidaritetsarrangementer. De har også gjentatte ganger reist til Ukraina og fortsetter å opprettholde nær kontakt med lokale aktivister og organisasjoner. Dette er det som kan beskrives som konkret solidaritet innafor rammene av tilgjengelige ressurser.
Samtidig må de franske partienes standpunkter i krigen i Ukraina forstås i forhold til deres breiere innenrikspolitiske agendaer.
Disse standpunktene er knytta til deres strategiske posisjonering i Frankrikes politiske landskap. For eksempel har La France Insoumise historisk inntatt ei linje som vektlegger nasjonal sjøltendighet, særlig når det gjelder amerikansk politikk. For dem er det viktig å understreke at sosiale utgifter ikke må ofres, og at innstrammingspolitikk ikke skal brukes til å fremme militarisering, økt sikkerhet eller utvidelse av statens undertrykkende makt. Sammenligna med denne agendaen, som direkte kan mobilisere franske velgere, har spørsmålet om militær bistand til Ukraina en tendens til å spille en sekundær rolle.
– Hva er dine forbindelser til venstresida i Ukraina, og hvilke muligheter ser du for den? Vil boka di bli oversatt til ukrainsk?
— Jeg er medlem av redaksjonen til Spilne . Denne formen for engasjement ligger meg nærmere enn direkte politisk aktivisme, og jeg er veldig glad for å være en del av dette tidsskriftet. Etter min mening er det den mest interessante og høyest kvalitative analytiske publikasjonen i Ukraina, en publikasjon som søker å nå et bredt publikum samtidig som den opprettholder en høy intellektuell standard.
På den ene sida er vår oppgave å forklare ukrainske lesere hva som skjer i Ukraina og globalt sett fra perspektivet til de sosiale og økonomiske problemene vanlige folk står overfor, og fra et progressivt politisk ståsted. På den andre siden har vi som mål å introdusere det internasjonale samfunnet for utviklinga i Ukraina.
Vi publiserer materiale på ukrainsk, russisk og engelsk.
Tidsskriftet gir en plattform for ulike politiske – og fagforeningsorganisasjoner i Ukraina. Framfor alt Sotsialnyi Rukh (Sosialbevegelsen), solidaritetskollektiver, studentforeninga Pryama Diya og sykepleierforeninga Be Like Us . Jeg håper inderlig at boka min snart blir utgitt på ukrainsk. Framfor alt er jeg interessert i hvordan menneskene jeg skrev om vil reagere på min beskrivelse og analyse av sine egne aktiviteter.
Et kapittel om språkspørsmålet er allerede publisert i forkortet form på nettstedet Spilne. Ærlig talt hadde jeg forventa mye mer kritikk. I kapitlet argumenterer jeg for at overgangen til ukrainsk i dag har blitt en forutsetning for sosial mobilitet, særlig innen kulturlivet, og at en prinsipiell avvisning av russisk er mest utbredt blant middelklassen.
I stedet fikk jeg stort sett positive tilbakemeldinger. Når argumenter presenteres på en velbegrunna måte, har de en tendens til å bli mottatt på en mer behersket måte.
1. Federici, Silvia. Wages Against Housework. . Bristol: Falling Wall Press, 1975.
2. Costa, Mariarosa D., og Selma James. The Power of Women and the Subversion of the Community. Bristol: Falling Wall Press, 1972.