Publisert på bloggen Red MoleSubstack,18.januar2026 (Linken til campisme er lagt til av oversetter)
«Med Washington og Moskva» undersøker hvordan en del av den internasjonale venstresida gikk fra å motsette seg begge blokkene under den kalde krigen til å imøtekomme en felles deling av Ukraina mellom USA og Russland. Serien dokumenterer vilkåra for avtalen, følger den politiske utviklinga til organisasjonene som muliggjorde at det endte opp der, støtte ukrainske sosialistiske stemmer og argumenterer for en internasjonalisme som stiller seg på de undertryktes side mot all imperialisme.
Røverfreden kommer ikke fra et vakuum. I tre år har en del av den internasjonale venstresida krevd nettopp det Trump og Putin leverte: en slutt på vestlige våpenforsyninger, umiddelbare forhandlinger uten vilkår, og aksept av territoriale realiteter på bakken. Nå som disse «realitetene» har krystallisert seg i [forslag om] en formell deling av Ukraina, fortjener arkitektene bak dette påvirkningsarbeidet gransking.
To forskjellige politiske tradisjoner møttes på veien mot denne tilpasninga. Den første stammer fra de pro-Moskva-kommunistpartiene som brukte flere tiår på å underordne arbeiderklassens internasjonalisme til sovjetisk utenrikspolitikk. «The Morning Star», Kommunistpartiet i Storbritannia og ledende skikkelser i Stop the War Coalition har fulgt ei nedslående, men konsekvent linje: fra å forsvare Budapest i 1956 til å forsvare Putins landran i 2025. De er skolert i å unnskylde Kremls imperiebygging. Det eneste som har endra seg, er hvem keiseren er.
Den andre tradisjonen burde visst bedre. Den internasjonale sosialistiske tendensen, Socialist Workers Party, teoretikerne som bygde hele karrierer som skilte seg ut fra stalinistisk deformasjon: deres glidning inn i de facto-campisme representerer et mer dyptgående svik. De hadde de teoretiske verktøyene til å avsløre den russisk imperialisme. De valgte å ikke bruke dem.
Den stalinistiske bakrusen: Andrew Murray og tradisjonen til det britiske kommunistpartiet.
Andrew Murray legemliggjør den institusjonelle kontinuiteten mellom den kalde krigens kommunistiske venstreside og moderne «antikrigs»-politikk. Murray er et tidligere medlem av det britiske kommunistpartiet, en ledende skikkelse i «Unite the Union», en sentral strateg for Jeremy Corbyns Labour-ledelse og en ledende stemme i «Stop the War Coalition» siden grunnlegginga. Han sitter i knutepunktet for alle betydelige organisatoriske strømninger i britisk venstreorientert politikk. Hans analyse av Ukraina gir det klareste vinduet inn i hvordan campisme fungerer.
Den 22. februar 2023, mens ukrainske styrker fortsatt forsvarte Bakhmut, publiserte Murray dommen sin i Morning Star :
«Ukraina har ugjenkallelig mista Krim og mesteparten av Donbass. Grenser fra sovjettida som kunne og burde ha blitt fredelig reforhandla … må omjusteres.»
Ingen tvetydighet der. Dette var ikke en spådom. Det var en oppskrift: slutt å kjempe, godta delinga. Innen februar 2023 hadde Murray allerede fastslått at territoriene Russland gjorde krav på, tilhørte Russland. De påfølgende to åra med ukrainsk motstand, med frigjøring av Kherson og invasjon av Kursk, med hundretusenvis av tap: alt dette, i Murrays rammeverk, var meningsløst nedslakting som forlenget et utfall som var «ugjenkallelig» før toårsdagen for invasjonen.
Det analytiske rammeverket som produserer slike konklusjoner er doktrinen «hovedfienden er hjemme», strippa for ethvert dialektisk innhold. For Murray er det britiske venstresidas primære ansvar å motsette seg britisk imperialisme. Så langt, så leninistisk.
Men hva skjer når russiske stridsvogner ruller over ei internasjonal grense? Murrays svar: fortsett å motsette seg britisk imperialisme. Hva skjer når ukrainske arbeidere organiserer motstand, når ukrainske fagforeningsfolk graver skyttergraver, når ukrainske feminister koordinerer evakueringsnettverk? Fortsett å stå imot britisk imperialisme.
Ukraina sjøl forsvinner fra analysen. I desember 2021, måneder før invasjonen, argumenterte Murray allerede for at «Bidens trusler ikke handler om å beskytte Ukraina», men om å «utvide hegemoni». Det ukrainske folket – deres historie, deres handlekraft, deres rett til å eksistere som nasjon – tas ikke med i regnestykket. I hans tankeverden er de bare en «brikke» i stormaktenes spill. Brikker har ingen interesser. Brikker gjør ikke motstand. Brikker ofres.
The Morning Stars redaksjonelle linje har fulgt Murray med nærmest mekanisk konsekvens.Deres formulering karakteriserer konflikten som en «stedfortrederkrig» designa for å «tappe Russland for krefter» og til slutt «true Kina». Seint i 2025 var avisas posisjon å være en eksplisitt forkjemper for Trump-forliket, og slå fast at Keir Starmers regjering er det primære hinderet for fred. Den invaderende hæren? Sekundær bekymring. Regjeringa som forsøker å opprettholde ukrainsk motstand? «Krigshissing».
Dette er ikke antiimperialisme. Det er forsvar for imperiemakt, forkledd som antiimperialisme.Det britiske kommunistpartiets tradisjonen drar med seg flere tiår med akkumulerte unnskyldninger for sovjetiske stridsvogner: Ungarn 1956, Tsjekkoslovakia 1968, Afghanistan 1979. Hver gang ble «hovedfiende»-doktrinen brukt som begrunnelse. Hver gang ble de lokale ofra for russisk aggresjon avfeid som verktøy for vestlig manipulasjon. Murrays holdning til Ukraina er ikke et avvik fra denne tradisjonen. Dette er det logiske sluttpunktet.
Den trotskistiske skammen: Alex Callinicos og «International Socialist Tendency»
Socialist Workers Party og IST (the International Socialist Tendency) presenterer et mer problematisk tilfelle. Hele deres organisatoriske eksistens var basert på motstand mot stalinismen. Tony Cliffs teori om «statskapitalisme» ble utvikla nettopp for å skille den ekte sosialistiske tradisjonen fra forbrytelsene som ble begått i dens navn. «Hverken Washington eller Moskva, men internasjonal sosialisme»: slagordet skulle representere en tredje leir, uavhengig av begge de imperialistiske blokkene.
Hva skjedde?
Alex Callinicos, SWPs ledende teoretiker, har brukt tre år på å argumentere for at Ukraina-krigen er av «interimperialistisk» karakter. Hans analyse av Trump-Putin-forhandlingene fra august 2025 er avslørende:
«Trump er først og fremst opptatt av å løsrive Russland fra Kina …
Midt i denne stormaktsmanøvreringa er det ukrainske folket de minste brikkene.»
Brikker igjen. Alltid brikker. Aldri handlende aktører. Aldri subjekter i sin egen historie. Callinicos beskriver konflikten som en «tresidig imperialistisk konkurranse» der ukrainsk motstand tjener vestlige interesser, uavhengig av ukrainske intensjoner. Logikken er krystallklar innafor sitt eget verdensbilde: Er krigen i sitt vesen en inter-imperialistisk konflikt, blir støtte til noen av sidene ensbetydende med støtte til imperialisme. Arbeiderklassen står uten side. Utfallet spiller ingen rolle – alt er like ille.
Men dette tankesettet krever at Ukrainas nasjonale eksistens behandles som enten irrelevant eller illusorisk. Russland invaderte for å ødelegge ukrainsk statsdannelse. Putin uttalte åpent i juni 2025 at «hele Ukraina er vårt» og at «uansett hvor en russisk soldat setter foten, er det vårt». Dette er ikke en grensetvist. Det er en kolonial erobringskrig. IST-tradisjonen har det teoretiske vokabularet til å kalle dette: imperialisme, nasjonal undertrykking, nasjonenes rett til sjølbestemmelse. Cliff utviklet sjøl begrepet «avleda permanent revolusjon» for å forklare hvordan nasjonale frigjøringskamper kunne lykkes sjøl under ikke-proletarisk ledelse.
Men dette teoretiske vokabularet krever at man erkjenner at Russland er en imperialistisk makt som fører en krig med nasjonal undertrykking. Det krever at man skiller mellom den imperialistiske aggressoren og den invaderte nasjonen. Kort sagt handler det om å ta et standpunkt, framfor å skjule seg bak falsk likevekt.
SWP valgte å sette sidene likt. Avisa deres argumenterte for at « hvis enten Russland eller Vesten vinner i Ukraina, vil det være katastrofalt », men også at «en seier for den ukrainske regjeringa … også ville være katastrofal». Tre katastrofer, alle like ille. Posisjonen har en viss geometrisk eleganse. Den har også den praktiske konsekvensen at den motsetter seg ethvert utfall der Ukraina overlever som en uavhengig nasjon. Hvis ukrainsk seier er katastrofal og russisk seier er katastrofal og en forhandlet løsning er katastrofal, hva gjenstår da? Lammelse forkledd som et prinsipp.
Den teoretiske fattigdommen her er slående. IST-tradisjonen skiller mellom imperialistiske kriger og nasjonale frigjøringskriger. Lenin sjøl, som Callinicos stadig påpeker, insisterte i 1916 på at «imperialismens epoke» ikke utelukker « nasjonale kriger fra … små (annekterte eller nasjonalt undertrykte) land mot de imperialistiske maktene ». Irland 1916, Vietnam 1965: disse ble ikke gjort illegitime av involvering av rivaliserende imperialistiske makter. De irske republikanerne aksepterte tyske våpen; vietnameserne aksepterte sovjetiske våpen. Ingen av bevegelsenes legitimitet var avhengig av renheten til leverandørene.
Callinicos kjenner denne historien. Han har skrevet om den. Likevel, når han konfronteres med en faktisk nasjonal overlevelseskrig, trekker han seg tilbake til abstraksjoner om «interimperialistisk konkurranse» som ville ha fordømt enhver antikolonial bevegelse i det tjuende århundre.
Serbia 1914 eller Irland 1916: Valget som avgjorde alt
Det teoretiske rammeverket organisasjonene valgte ved krigens begynnelse bestemte deres politiske konklusjoner. De som så på Ukraina som Serbia i 1914, en liten nasjon med legitime krav som ble absorbert i en større inter-imperialistisk konflikt, havnet i nøytrale eller mot Ukrainas motstand.De som omtalte Ukraina som Irland 1916 eller Vietnam 1965, en ekte nasjonal frigjøringskrig der ekstern hjelp ikke opphever sakens rettferdighet, valgt deimot solidariske posisjoner.
Sammenligninga med Serbia later som den er et uttrykk for marxistisk innsikt. Første verdenskrig var faktisk et interimperialistisk blodbad der millioner døde for ingenting. Første verdenskrig var et inter-imperialistisk slakt der millioner døde forgjeves. Den serbiske motstanden mot Østerrike-Ungarn ble utvilsomt brukt av trippelententen. Likevel forutsetter denne sammenligningen at alt som er særegent ved dagens konflikt ignoreres.
I 1914 stod flere imperier i kamp om koloniale erobringer; i 2022 invaderte ett imperium sin nabo for å ødelegge den som nasjon. I 1914 delte Serbias allierte dens imperiale ambisjoner; i 2022 sammenfalt NATOs interesse for Ukrainas overlevelse – uansett hvor kyniske motivene til NATO måtte være – med Ukrainas egne interesser i å overleve.
Sammenligningen med Irland faller tyngre for dem som setter kampen mot vestlig imperialisme over alt annet. James Connolly aksepterte tyske våpen. Han ble ikke dermed forvandla til en tysk agent. Ho Chi Minh aksepterte sovjetiske våpen. Han ble ikke dermed forvandlet til en sovjetisk agent. Klassekarakteren til en nasjonal frigjøringskamp avhenger av hvem som kjemper, for hva og mot hvem, ikke av stemplene på ammunisjonskassene.
I debatten med Callinicos understreket Gilbert Achcar nettopp dette poenget. Et russisk nederlag ville faktisk svekke NATO ved å fjerne argumentet om den «russiske trusselen», som en begrunnelse for øktes militærutgifter.
Callinicos svarte at et nederlag for Russland snarere ville bli en «hyllest» til NATOs styrke. To motsatte konklusjoner, begge framstilt som åpenbart marxistiske. Men bare den ene analysen behandler ukrainere som handlende subjekter med evne til å forfølge egne interesser. Den andre reduserer dem til objekter, med en skjebne som fullt og helt bestemmes av stormaktenes manøvrering.
Den amerikanske dimensjonen: PSL, DSA og den marcyistiske arven
Aksepten for deling strakte seg over Atlanteren, gjennom organisasjoner med ulik historisk bakgrunn, men med sammenfallende konklusjoner.
Brian Becker i «Party for Socialism and Liberation» representerer den mest åpent uttalte varianten av campisme. Hans analyse hyller «multipolaritet» som slutten på «30 år med amerikansk unilateralisme», behandler Russland og Kina som progressive poler mot amerikansk hegemoni, og beskriver Trumps Ukraina-politikk som «Kissinger i revers», et strategisk linjeskifte med sikte på å isolere Kina gjennom å gi Russland handlingsrom. Sjølve invasjonen var, ifølge Becker, en «strategisk respons» på vestlig aggresjon.
PSL-tradisjonen stammer fra Sam Marcys «Workers World Party», som brøt ut av amerikansk trotskisme i 1959 på grunn av spørsmålet om å støtte sovjetisk intervensjon i Ungarn. Marcy kalte dem «tankies» den gangen. Begrepet ble sittende fast. Det politiske innholdet endret seg aldri: ubetinget forsvar av enhver stat som motarbeidet amerikansk hegemoni, uavhengig av dens interne karakter. Nord-Korea, Syria, Venezuela, Russland: alle får samme behandling. Klassekamp i disse statene? Irrelevant. Demokratiske bevegelser knust av deres regjeringer? Et resultat av vestlige provokasjoner.
«The Democratic Socialists of America» presenterer et mer sammensatt bilde, med en genuin intern debatt mellom de som anerkjenner ukrainsk motstand som legitim og de som ser konflikten utelukkende gjennom linsa av å være resultat av NATO-ekspansjon. DSA International Committees uttalelse fra februar 2022 fokuserte nesten utelukkende på «NATOs ekspansjonistiske drivkraft», mens den knapt nevnte sjølve invasjonen. Tre år seinere er deres posisjon fortsatt fastlåst i den innledende ramma: å motstå amerikansk militarisme, punktum. Hvorvidt denne motstanden krever at man aksepterer russisk territoriell erobring, er et spørsmål de foretrekker å ikke svare direkte på.
Tilnærming: rødbrun allianse og «Rage Against the War Machine»
Den mest knusende kritikken av den campistiske venstresida er ikke av teoretisk art, men hvem de allierer seg med.
I februar 2023 samla demonstrasjonen «Rage Against the War Machine» ved Lincoln-minnesmerket Ron Paul, Tulsi Gabbard, Jill Stein og representanter for den «The Patriotic Socialist-movement». Med Russiske flagg i demonstrasjonen. Tucker Carlson promoterte arrangementet. Hesteskoen fortsatte å bøye seg, helt til ytterpunktene rørte hverandre.
Denne tilnærminga er ikke tilfeldig. Den campistiske venstresida og MAGA-høyresida deler et felles rammeverk: amerikansk utenrikspolitikk som roten til alt ondt, NATO-utvidelse som årsaken til invasjonen, ukrainsk motstand som et hinder for fred. Motivasjonene deres er forskjellige, men konklusjonene deres stemmer overens. Når Medea Benjamin fra Code Pink feirer Trumps vilje til å fortelle Ukraina at landet «ikke vil bli NATO-medlem», feirer hun det samme resultatet som Steve Bannon feirer.
Morning Star har svart på dette sammenfallet med avslørende taushet. Andrew Murray har reagert med irritasjon over anklagen, snarere enn refleksjon over innholdet. SWP har svart med å insistere på at deres motstand mot krigen er prinsipiell, mens høyresidas motstand er kynisk, som om den forskjellen spiller noen rolle for ukrainere, når begge posisjonene innebærer å overgi landet deres.
Balansen
Hva oppnådde tre år med «antikrigs»-holdning?
Organisasjonene som er dokumentert her, motsatte seg våpenleveranser som gjorde at Ukraina kunne overleve det første angrepet. De motsatte seg sanksjoner som begrensa russisk krigføringskapasitet. De krevde forhandlinger i alle faser, uavhengig av vilkår, og angrep alle som antyda at vilkåra for forhandlinger var viktige. De karakteriserte ukrainsk motstand som vestlig manipulasjon, ukrainske tap som meningsløse ofre, ukrainsk eksistens som en geopolitisk abstraksjon.
Nå leverer Trump og Putin det disse krevde. Territorium overgitt. Ressurser utvunnet. Sikkerhetsgarantier som vil vise seg å være verdiløse i det øyeblikket de blir satt på prøve. Røverens fred.
Murray, Callinicos, German, Becker: de vil protestere med at de aldri støtta disse spesifikke vilkåra. De motsatte seg bare å sende våpna som kunne ha forhindra dem. De krevde bare forhandlingene som førte til dem. De angrep bare regjeringene som forsøkte å opprettholde ukrainsk motstand. De vil insistere på at de har reine hender.
Men politikk er ikke en øvelse i å ha reine hender. Politikk er der handlingene får konsekvenser. Konsekvensen av å motsette seg våpenforsyninger er at færre våpen ankommer. Konsekvensen av å kreve forhandlinger er at forhandlinger finner sted. Konsekvensen av å angripe motstand er at motstanden svekkes. Konsekvensen av å behandle ukrainere som brikker er at de blir behandla som brikker.
Den Fjerde Internasjonale valgte annerledes. Fra februar 2022 og utover anerkjente vår tradisjon Ukraina-krigen som det den var: en nasjonal frigjøringskrig mot kolonial erobring. Vi støtta ukrainsk motstand, inkludert retten til å skaffe seg våpen fra enhver kilde. Vi opprettholdt kritikken av NATO, av Zelenskyjs regjering og av vestlige motiver. Men vi tillot ikke at kritikken skulle rettferdiggjøre å overlate ukrainere til deres skjebne.
Forskjellen mellom disse standpunktene er ikke akademisk. Det er forskjellen mellom solidaritet og svik.
Del 3 vil løfte fram ukrainske sosialistiske stemmer: fagforeningsfolkene, feministene og venstresida som kjempet mot russisk imperialisme, mens deres angivelige kamerater i Vesten forklarte hvorfor de ikke burde gjøre det.