Publisert på nettstedet The Insider, 6. februar 2026. Av Viktorija Ponomareva
Tidligere Kherson-ordfører Volodymyr Mykolajenko returnerte til Ukraina 24. august 2025, etter å ha tilbrakt nesten tre og et halvt år i russisk fangenskap. Etter Russlands erobring av Kherson i mars 2022, tilbød okkupasjonsmyndighetene Nikolaenko og hans tidligere ordførerkollega Vladimir Saldo muligheten til å samarbeide med Moskvas styrker. Men mens Saldo gikk med på det – og ble sjef for okkupasjonsadministrasjonen – nekta Mykolajenko bestemt.
Som et resultat ble han til slutt lokket fra hjemmet sitt under falske forutsetninger og ført «til kjelleren». Derfra havna Mykolajenko i en straffekoloni i Voronezj og seinere i Pakino, i Russlands Vladimir-region.
I et intervju med The Insider beskriver den tidligere Kherson-ordføreren hvordan han ble pressa til å samarbeide, hvordan han og andre fanger tygget på brennesle for å få i seg i det minste noen vitaminer, og hvordan unge menn ble gale i fengselet, og ute av stand til å tåle tortur.
«Russerne forventa å bli møtt med brød og salt, men mottakelsen var annerledes»
For meg begynte krigen, som for alle andre, forutsigbart. Som de sier: «Man kunne lukte krig i lufta.» Men ærlig talt trodde vi ikke det ville bli slik, at russerne ville komme fra alle kanter – fra Belarus, fra Krim og fra sin egen grense. Jeg trodde de ville komme fra øst og prøve å ta landområdene våre i Donbas, Luhansk og Donetsk-regionene. Men Belarus slapp dem dessverre gjennom, og vi endte opp med ei frontlinje som var tusenvis av kilometer lang.
De nådde Kherson bokstavelig talt i løpet av få timer, og byen var ikke klar til å avvise dem sjøl om våre høytstående tjenestemenn, militæret og Ukrainas sikkerhetstjeneste rapporterte til presidenten at alt var under kontroll her, og at fienden ikke ville slippe forbi. Men det motsatte skjedde. Jeg tror ikke de var spesielt interessert i sjølve byen; de var på vei mot Mykolaiv og Odessa. Det var der – på grensa mellom Kherson- og Mykolaiv-regionene – at de ble stoppa, og de begynte å dra inn i forstedene og deretter inn i sjølve byen.
Innbyggerne i Kherson prøvde å gjøre motstand fra de første dagene. Sjøl tenåringer gikk ut for å forsvare byen. Det hindra russerne i å komme inn umiddelbart. Og da de endelig brøt gjennom, fikk de se at ingen sto og hilste dem velkommen. Folk gikk ut til demonstrasjoner – titusenvis med ukrainske flagg, i nasjonaldrakt. Russerne forventa ikke det. De hadde blitt fortalt at de ville bli møtt med brød og salt [klassisk velkomst-rituale] , og gitt blomster.
Derfor dukka det opp et stort antall tortursteder i Kherson – for å straffe de ulydige, for å knuse all motstand. De som deltok på demonstrasjoner ble grepet og kasta inn i disse torturkamrene. Etter noen dager ble de løslatt, men med en «eskorte» – slik at de ikke engang skulle tenke på å være ulydige mot de såkalte nye myndighetene.
Jeg er stolt over at jeg sto sammen med innbyggerne i byen vår. Dette var handlinger som fra de første dagene viste hele landet at veldig mange Kherson-innbyggere gjorde motstand. Vi marsjerte i en mektig kolonne nesten gjennom hele byen – fra hovedtorget til Park Slavy (bokstavelig talt «Ærlighetens park»). Og jeg er stolt over at jeg gikk i spissen for denne kolonnen ved siden av et stort ukrainsk flagg som folk hadde laget sjøl.
Vi ropte alle at det russiske krigsskipet skulle dra til et visst sted… Etter det begynte de å skyte mot disse demonstrasjonene: de skjøt [våpna sine] opp i lufta, kasta gass-, røyk- og sjokkgranater, og dro bort de mest aktive deltakerne for å skremme resten.
«Enten jobber du med oss, eller så havner du i avgrunnen»
På den aller første dagen av den russiske hærens framrykning inn i Kherson-regionen, slutta jeg meg til territorialforsvaret. De skrev det til og med slik i det første avhøret: «Han forstyrra maksimalt de russiske troppers inntreden i byen Kherson.»
Saldo ringte meg og tilbød et møte med de «nye myndighetene». Jeg nekta. De sa til meg: «Vi finner deg, og enten jobber du med oss, eller så går du ned i gropa.» Jeg sa at jeg heller ville være under jorden, som våre andre aktivister, enn å sitte på kontorer med dem. Og noen uker seinere, 18. april 2022, inviterte et av medlemmene av vårt territoriale forsvar meg til et møte. Det viste seg å være et bakholdsangrep: de venta på meg, grep tak i meg, kastet meg i bagasjerommet på en bil og kjørte meg bort. Slik jeg forstår det, hadde fyren som inviterte meg blitt pågrepet først, og det å bidra til min pågripelse betingelsen for løslatelsen hans. Det var slik han kjøpte seg frihet.
De tok meg med til kjelleren i den regionale politistasjonen, som ikke hadde vært brukt på mange år. Der var det skremmende celler – kalde, fuktige, skitne, med dryppende vann. Mindre enn en time seinere tok de meg inn til avhør. De trodde jeg hadde blitt værende i Kherson som leder for motstandsbevegelsen. De tenkte: «Hvis han er en tidligere ordfører, må han være lederen for undergrunnen.»
Spørsmålene var: «Hvor er våpenlagrene? Hvem andre leder motstandsbevegelsen?» Jeg prøvde å forklare at jeg var et vanlig medlem av territorialforsvaret og ikke hadde noe med militære saker å gjøre, men de trodde meg ikke. De banker informasjon ut av deg – de har ingen andre metoder.
De slo meg enten med nevene eller med gummibatonger. På langfredag slo de meg to ganger og brakk ribbeina mine. Men jeg var heldig: Jeg var blant de første høyprofilerte fangene, og FSB-offiserer jobba med meg, og de ville ikke gjøre ikke hendene sine for skitne. De hadde én bøddel som stadig slo alle.
Etter julinga «snakker» de til deg. Hvis du ikke sier noe, «snakker» de igjen, men med en gummibatong, deretter et nytt avhør, og sånn går det videre i en runddans. Da jeg kom tilbake, fortalte folk meg at de i Kherson organiserte torturkamre sjøl for barn – for tenåringer som sto fram for å forsvare byen. Det var helt forferdelige ting, så forferdelige at du ikke engang vil snakke om dem. Så jeg var virkelig heldig, sjøl om de slo meg mer enn noen jeg noen gang har opplevd tidligere.
Etter et par dager, da andre fanger bekrefta at jeg var et vanlig medlem av territorialforsvaret, begynte jeg å tilby samarbeid. De sa: «Velg hvilken som helst stilling du vil, hva du enn anser som akseptabelt, og jobb. På den ene siden – en stilling, sikkerhet og penger, på den andre – avgrunnen.»
Jeg valgte avgrunnen.
«Fra under livet til tåspissene hans var det ett stort, stygt blåmerke»
Den første dagen på politistasjonen ble jeg holdt i isolasjon. Så tilbrakte jeg omtrent en dag i en celle med en fyr fra territorialforsvaret, en tidligere politibetjent. Etter det ble vi plassert hos en tredje person: kompanisjefen min var blitt henta inn. Det var skremmende å se på ham. Fra under livet til tåspissene var det ett stort, stygt blåmerke. Mannen var rett og slett svart og blå – så ille var han hadde blitt slått.
Tenk deg dette: pr. dag ga de oss én soldatrasjon med mat – én for tre personer. Og sjøl fra den rasjonen tok de ut alt som var mer smakfullt til seg sjøl, sjokoladeplater og lignende. De ga oss en tredjedel av det som var igjen – akkurat nok til å holde oss i live. Men det var ikke det verste. Vi utholdt mangelen på mat, men avhørene var mye verre.
De holdt oss fanget i omtrent ti dager. Jeg var der i ti dager, noen litt lenger, noen litt kortere. Så, 2. mai, tok de oss med til Sevastopol. Da vi kom dit, møtte de oss, kledde av oss og utbrøt overraska: «Hør her, hva skjedde med dere?» De rørte oss ikke engang – vi var alle dekket av blåmerker, helt blå. Vi svarte at vi alle hadde slått oss ved et uhell, og de lot som de trodde oss.
Da de spurte hva som hadde skjedd med oss, svarte vi at vi alle hadde slått oss ved et uhell, og de lot som de trodde oss.
I Sevastopol holdt de oss i to dager. Det var et slags utstillingssted, hvor [Russlands menneskerettighetsombudskvinne Tatiana] Moskalkova likte å komme og vise journalistene sine hvor «godt» ukrainske fanger ble behandla. Der slo de oss ikke. De ga oss god mat. Det var til og med en TV og brettspill – sjakk, dam – men det var bare for syns skyld.
«Det er mye russiskhet der, men ingen ortodoksi»
4. mai 2022 ble vi overført fra Sevastopol til Voronezj-regionen, og fem måneder seinere til Vladimir-regionen. Da vi ankom Voronezj, ble vi banka opp igjen, overalt – først på flyplassen etter at vi hadde blitt fløyet inn, og deretter ved inntaket. Før jeg fikk kontakt med legen, var nesa min allerede skjev. Jeg sto der, blodet rant. Han så på meg: «Hva skjedde med deg?» Hva kunne jeg si? – «Jeg falt.» Det eneste spørsmålet var: «Kan du puste?» Jeg sa: «Vel, jeg tror det.» Det var legens undersøkelse.
Etter det kom inntaket, og de lot oss gå «spissrotgang».Vakter med gummibatonger sto der, og de leda deg gjennom rekka av folk, og alle slo deg. Dette ble gjort for å skremme deg, for å få deg til å forstå at du hadde kommet i såpass «broderlige omfavnelser» at du ikke engang burde tenke på å gjøre motstand. Slik at du skulle føle deg som en orm, uten noe sted å gjemme deg. Hvis du bare pusta i deres retning, slo de deg umiddelbart.
Rutinen på begge stedene var nesten den samme. Klokken 6 sto vi opp, og de slo umiddelbart på radioen – veldig høyt, slik at vi ikke kunne snakke med hverandre. Det var propagandaprogrammer, Putin som sa at vi var ett folk, og at alle som var uenige burde dø. Eller noen prester i Moskva som snakket om hvor flott det er å være russisk. Det var mye russisk «ortodoks» propaganda. Jeg vil si det slik: det er mye russiskhet der, men praktisk talt ingen ortodoksi. Fordi personen som setter på programmer om Jesus Kristus for deg om morgenen, kan banke deg halvveis i hjel om kvelden for å være ukrainsk og ikke samtykker i å være en del av dette «ene folket». Denne propagandaen fortsatte til klokka 22 – til «lyset gikk av».
Sterk belysning var på konstant, den slo seg aldri av, verken dag eller natt. Nesten alle av oss mista synet på grunn av det kunstige lyset, som var blendende.
Det var inspeksjoner – morgen og kveld. Det så slik ut: vi kledde oss ned til undertøyet – sommer og vinter – for inspeksjon. I Vladimir-regionen kunne de kanskje ikke slå deg under inspeksjonene. I Voronezj – de slo deg hver gang. Dette var de første månedene av krigen: de tok deg ut, og de slo deg. Som et forebyggende tiltak kunne de slå oss hardere, de kunne slå oss mindre hardt, men de slo oss alltid.
Som et forebyggende tiltak kunne de slå oss hardere, de kan slå oss mindre hardt, men de slo oss alltid.
I Voronezj likte de å gjøre dette: vi sto med beina vidt spredt, armene spredt og pressa mot veggen, og når hendene var på veggen, tok de en gummibatong og slo deg på armen. Så ga de deg mat, og du kunne ikke spise fordi armen din ikke fungerte. Eller: «Gi meg foten din» – og de slo deg på hælen slik at du ikke kunne tråkke på den.
Det var én fyr som tydeligvis likte det. Han hadde en treklubbe. Han slo meg stadig i hodet med denne trehammeren. Eller med en strømpistol – over hele ryggen, helt til huden min lukta brent kjøtt. Jeg hadde følelsen av at han fikk en slags seksuell nytelse av det. Disse menneskene vet veldig godt hva smerte er og kan gjøre hva som helst om til smerte. De slo beina mine så hardt at blåmerkene fortsatt ikke har forsvunnet.
De verste slagene skjedde i de øvre etasjene i bygget. Man kunne høre gutta skrike oppe mens de ble slått. Og å forvente slag er verre enn sjølve slagene. Man tenker: bare få det overstått.
En kveld tok de meg med ut. Jeg hadde sagt noe galt til vakten, og de bestemte seg for å straffe meg. De tok meg med til øverste etasje, til et rom uten kameraer. På veien spurte de: «Hvor gammel er du?» Jeg var 63. De sa: «Vi ville teste en ny metode på deg, men det vil vi ikke.» De bare slo meg. Så sa de: «Kanskje du vil ha en sigarett?» – «Nei, jeg røyker ikke.» – «Greit.» Og de la til: «Neste gang skal vi definitivt henge deg opp og teste nye metoder på deg. Du kommer til å henge som Buratino i eventyret.» [Buratino er en øst-europeisk versjon av tredokka Pinocchio]
Noen ganger tok de oss med på tur, eller til badehuset – vanligvis én gang i uka. I Voronezj var sjølv badehuset mer eller mindre normalt. Men å komme dit var et helvete. Du løper fra en bygning til en annen, og de enten fortsetter å slå deg eller så sender de hundene på deg. Mens du går ned trappene fra etasjen din, slår de deg i hver etasje. Og på vei tilbake er det det samme.
Å gå på badehuset var et helvete. Du løper fra en bygning til en annen, og enten fortsetter de å slå deg eller så sender de hundene på deg.
Da jeg først kom til cella, var vi omtrent 20 stykker der. Det gikk noen dager, og en av vaktene sa: «De gamle gutta våre begynner å se lysere ut» – det betyr at blåmerkene vi hadde i ansiktene hadde blekna, og det var «ikke riktig», så de slo oss igjen.
Dette er rutinen deres: morgeninspeksjon, kveldsinspeksjon, gå en tur eller til badehuset – og først slå de deg til og seinere på vei tilbake også.
Mange ble gale. De klarte det ikke; de tissa på seg. Bare av smerte, av frykt. Og hvordan gjenoppretter man den psyken seinere, når en person kommer hjem? Når en person allerede reagerer på hver rasling, rykker til, er anspent, brutt ned. Og når de slår deg på allerede slåtte steder, er det veldig smertefullt. Fordi du vet: nå er det tid for inspeksjon, du hører allerede ropingen, og du begynner å skjelve. Du vet at de vil slå deg. Ikke bare slå deg – slå deg veldig stygt.
«Han sparka meg i hjertet – gutta forsøkte å gjenopplivet meg sannsynligvis i en time etterpå»
1. oktober 2022 ble jeg overført til en straffekoloni i Pakino, straffekoloni nr. 7 i landsbyen Pakino i Kovrov-distriktet i Vladimir-regionen i Russland. Først behandla de oss veldig aggressivt der også, men seinere ble det noe mildere– kanskje fordi de trodde vi allerede var «ferdigbehandlet», at vi allerede var knekt. Det var rotasjoner. De brakte inn nye fanger, og sannsynligvis hadde de ikke lenger nok styrke til å slå alle. Men når som helst kunne de ta deg ut og slå deg uten grunn.
I februar 2025 ankom et nytt vaktskifte, og de var veldig harde. Man blir vant til å bli slått. Man forstår at det alltid vil være slik. Men noen ganger innser man at de rett og slett kommer til å lemleste deg.
For eksempel hadde de sine egne regler for oppførsel: du måtte gå med hodet ned, hendene opp, i en bestemt stilling. Men jeg var fysisk og psykisk ute av stand til å gjøre det. Etter én gåtur dro en av vaktene meg ut av cella, banka meg opp og sa: «Jeg skal knekke deg, du skal gjøre alt jeg sier.»
Neste dag, uten grunn, slo han meg i ansiktet. Det gjorde fryktelig vondt. Og jeg hadde en reint menneskelig reaksjon, ikke rasjonell, instinktiv. Jeg reiste meg. Jeg skjønte ikke at jeg ikke skulle rette meg opp, og han sparka meg i hjertet. Gutta holdt sikkert på med å gjenopplive meg i omtrent en time etterpå.
Den kvelden tok de en annen fyr fra cellen vår. Han var på vakt, og de likte ikke noe han hadde gjort. Han var en sterk fyr, med to mesterskap i idrett. Vi hørte dem slå ham i korridoren, og så bare kasta de ham inn i cellen som en kjøttsekk. Og da forsto jeg: enten skulle de lemleste meg, eller så skulle de drepe meg.
Jeg sa: «Jeg skal sultestreike, for vi har ingen annen måte å påvirke dette på.» Vaktene sa til hverandre «Greit, hvis han også slutter å drikke, dør han raskere.»
På den andre eller tredje dagen kom den overordna offiseren. Han spurte: «Hva skjer?» Jeg sa: «De banka meg opp.» Han sa: «Hva innbiller du deg? Vi lar deg ikke dø av sult, vi tvangsforer deg gjennom en sonde, gjennom nesa din. Avslutt sultestreiken.»
Jeg sa at jeg ikke ville stoppe, fordi jeg forsto at denne personen allerede hadde siktet seg inn på meg. Han ville enten drepe meg eller lemleste meg. Og det er bedre … tilgi meg … det er bedre slik [å dø av sult] enn å gå rundt med våte bukser seinere.
Tydeligvis tenkte han at det ikke ville se bra ut for karrieren hans hvis en tidligere ordfører døde i fangenskap etter en sultestreik, og han sa: «Greit, slutt med det. De kommer ikke til å slå deg mer.» Jeg svarte: «Det handler ikke om meg. Det handler om alle gutta. De slo den mannen så stygt at en frisk voksen ble båret inn som et stykke kjøtt.»
Han sa: «Greit, jeg gir ordre om ikke å slå dere.» Det betyr at det var en bevisst politikk: først slo de oss, så slutta de. Og han holdt faktisk ord. Slagene stoppa. Man kan ikke si at de ikke slo oss i det hele tatt. For dem var det normalt å slå deg på øret under inspeksjon eller sparke deg. Men de brutale slagene stoppa.
Dette var i 2025, og fanger begynte å bli løslatt og folk så hvilken tilstand de var i. To karer som satt i cella min veide begge før krigen rundt 120 kilo, og i fangenskap veide de rundt 62 til 64 kilo. Tenk deg å miste halvparten av kroppsvekta di. Det er forferdelig. Det er bare bein igjen, ingenting annet.
Når du er der, ser alle like ut for deg. Du legger ikke merke til det eller blir ikke overrasket. Men når du kommer hjem og ser på vanlige folk, innser du hvor skremmende det hele er.
«Under inntak på sykehuset knuste de nyrene hans»
Dette var i det helvetet, i Vladimir-regionen. Når det gjelder legenes reaksjon på all denne julingen: en fyr i cellen vår ble veldig syk. Kroppstemperaturen hans var rundt 40 grader celsius eller høyere. Ved morgeninspeksjonen sa vi at noen i cellen vår var alvorlig syk. Det var mistanke om blindtarmbetennelse. Han hadde smerter i nedre høyre side av magen. Han var veldig uvel – oppkast, diaré og høy feber.
De bestemte seg for å sende ham til sykehuset. Ikke fordi de syntes synd på ham, men fordi de ikke ville ha bryet med å skrive rapporter om et dødsfall og så videre. Og under inntaket på det sykehuset, tenk deg dette, knuste de nyrene hans. Beina hans var svarte. En lege undersøkte ham og sa: «Du har ikke blindtarmbetennelse. Når du kommer tilbake til Ukraina, oppsøk lege – noe råtner i magen din.» Og mannen begynte å be om å bli sendt tilbake til fengselet. Det var den medisinske behandlinga.
Han ble sendt tilbake. Han gikk ned fire kilo – og det var på sykehuset, hvor de visstnok ga folk litt bedre mat. Jeg tror de sa at de ga folk egg der. Et halvt egg én gang i uken, jeg husker ikke nøyaktig. Alle snakka om det. Det var en drøm å finne noe normalt å spise, til og med en liten bit smør, for vi hadde ingen vanlig mat i det hele tatt.
Det var en annen lege som likte å «behandle» oss for skabb ved å utsette oss for kulde. Alle hadde skabb. De som mista kontrollen fullstendig og klødde seg ille ble samla på separate «avdelinger». Han tok av dem alle klærne, tok av dem de tynne teppene, og de skulle «behandles» for skabb på den måten. Og den virkelige løsninga var enkel: en tube med benzylbenzoat – påfør det, og alt forsvinner.
En gang falt jeg i badehuset og slo hodet stygt. Da jeg kom til cella, hadde jeg fylt hele korridoren med blod. Vaktene kom med snø utenfra til meg, lagde en klump og pressa den mot panna mi. To dager seinere kom en lege. «Å, hva er dette? Det e .» Han ga meg et stykke gasbind, smurte noe på det og sa: «Ta det på og hold det.» Jeg holdt det. Dagen etter tørket gasbindet. Han kom inn og sa: «Hvorfor holder du det ikke?» Jeg sa: «Det er tørt.» Han sa: «Nei, jeg sa du skulle holde det.» Jeg sa: «Gjør du narr av meg?»
Jeg følte at jeg hadde fått hjernerystelse. Jeg kunne ikke skille mellom venstre og høyre. Og han sa: «Det går bra.» Og hvis du ikke holdt den tørre gasbinden, fikk de deg til å sette en matskål på hodet og stå i hjørnet. En mann nekta, og legen ba vaktene om å slå ham hardere. De kom for å gjøre det, spesielt om kvelden.
«Det vokste brennesle bak gjerdet, og vi delte noen blader mellom alle på cella.»
Fram til juni 2024 ga de oss ekstremt dårlig mat, så ble det litt bedre. Om morgenen og kvelden var det grøt, men så lite at det ikke kunne kalles mat. Vanligvis inneholdt den verken salt eller sukker. Til lunsj ga de oss potetskrell – rett og slett det vi kaster når vi skreller poteter. Det var det de ga oss å spise. Vi levde hovedsakelig på brødskiva vi fikk til frokost, lunsj og middag.
«Til lunsj ga de oss potetskrell – det vi kaster når vi skreller poteter«
Noen ganger gikk vi turer i en betonglagt gårdsplass, og bak gjerdet vokste det gress. Vi så at det var brennesle, plukka den, delte den på alle på cellen – tre eller fire blader på hver – og var glade for at vi i det minste hadde fått noen vitaminer.
Det brenner på hendene – det er jo tross alt brennesle – men du spiser det likevel fordi du forstår at det ikke finnes andre vitaminer. Det er slik vi overlevde.
«Hvis noen er syke og ikke kan synge, kommer vaktene inn og slår alle.»
De likte også veldig godt å få oss til å synge for dem. Det var deres preferanse, akkurat som i sovjettida, under andre verdenskrig. Favorittsangene deres var «Katjusja» og «Seiersdagen». De sto ved inngangen til cella, og fra morgen til kveld måtte man synge «Katjusja» eller « Seiersdagen » for dem. Uten å stoppe. Den eneste pausen var å når vi tok en rask stopp for å spise. Fra de våkna til de slokka lyset, måtte alle synge.
Hvis noen var syk, hvis de ikke lenger kunne synge, kom de inn og slo alle. De behandla det som et slags kollektivt ansvar, med en kollektiv avstraffing. Når jeg ikke kunne gjøre noe, sa jeg: «Folkens, bare slå meg med en gang, for jeg kommer ikke til å gjøre dette», og de svarte: «Nei, vi slår alle fordi dere nekter.»
I den siste cella jeg var i, var det 10–12 personer. Cella var omtrent 10–12 kvadratmeter stor– med et lite åpent toalett, en vask og køyesenger rundt kanten – med kanskje halvannen ganger halvannen meter, eller litt mer, med ledig plass hvor man kunne gå i sirkel og gni seg inntil hverandres skuldre.
Vinteren var enda hardere. I 2024 sendte Ukraina termotruser. Vi var så glade for at vi i det minste kunne holde varmen på en eller annen måte, for de tvang oss ofte til å åpne vinduene, og ute var det minus 10 til minus 20 grader celsius. Det var normalt. Noen ganger var det enda kaldere, men man måtte åpne vinduet slik at det skulle «lukte vår» for dem. Kald luft kom inn og frøs umiddelbart på vinduene, og man skalv av kulde. Noen ganger tok de klærne våre «for å bli vaska». Og i to eller tre dager gikk vi rundt bare i undertøy og ei T-skjorte.
Underholdninga vår var rotter og mus, men det var i Voronezj. Vi mata dem til og med, prøvde å temme dem.
«Å støtte hverandre hjalp mye, det gjorde mirakler»
Jeg prøvde å holde ut. Troen hjalp mye, troen på at Ukraina kjempet – kjempet for seg sjøl og kjempet for oss, for de som var i fangenskap. Tida gikk, og utvekslingene begynte. Vi trodde at dette var ekte utvekslinger. «Noen ganger ble folk bare overført til andre kolonier, men vi trodde at når de tok oss med seg, så betydde det at soldatene deres ble tatt til fange. Det betydde at ting ikke gikk så bra for dem som de fortalte oss. De fortalte oss at hele Ukraina allerede var blitt erobra, at det allerede var Russland, at alt var over.
Mest av alt hjalp det mye å støtte hverandre. Det gjorde mirakler. Du forstår at du føler deg veldig dårlig, men du ser at noen andre føler seg enda verre, og du prøver å hjelpe. Og det virka. Sjølsagt hjalp også ønsket om å se familien min – troen på at de venta på meg, at jeg måtte komme tilbake.
«Der dreper de deg fordi du er en ‘khokhol’, og her jubler de fordi du er ukrainer»
Før jeg så ukrainsk territorium og bussene våre med flagg, kunne jeg ikke tro at jeg var del av en utveksling — ikke engang da de overførte meg til ei celle vi kalte «portalen». Folk ble tatt med dit, skifta til andre klær, angivelig for ei utveksling, og så to eller tre uker senere ble de returnert tilbake til oss. Det var tilfeller der folk allerede var tatt til grensen og ikke overlevert. Hvorfor, vet jeg ikke.
Den 19. august 2025 tok de meg dit, til den cella. Det var allerede tre personer der: Dima Khilyuk, korrespondent for UNIAN; Jevhenii Vovk; og en annen mann, Dmytro. Han hadde psykiske problemer. Han hadde blitt hardt banka opp i Bryansk, og hadde deretter tilbrakt fem måneder i isolat og mista forstanden.
De kledde oss i militæruniformer. Jeg sovna til og med. Jeg trodde kanskje de ville ta oss om natten. Men om morgenen spredte de oss tilbake til cellene våre og sa: «Ukraina vil ikke ha dere, det er ingen som trenger dere.»
Neste dag tok de meg og Dmytro ut, satte oss i en fengselsbil og kjørte oss til Moskva, til en flyplass. Det var omtrent 50 personer der. Vi satt og venta en hel dag, uten toaletter, uten noe som helst. Så et fly og Belarus. Der ba de oss ta av bindene og løsna hendene våre. Det var busser, mat, og en halvtime seinere, grensa. Vi var fortsatt redde for at det hele var et triks.
Og vet du hva som var interessant? Vi gikk mot bussene våre, smilte, ropte, og rett overfor oss satt ei gruppe russere som ble utveksla. Det var ikke et eneste lykkelig ansikt blant dem. De så redde og deprimerte ut. Jeg har aldri forstått hvorfor.
For oss var det et mirakel. Du hadde vendt deg til å bli sulta, slått, ydmyket, torturert med propaganda der i Russland. Og her kommer du tilbake, og fra grensa helt til Tsjernihiv står folk i kø — med flagg, med skilt, med smil. De er glade på dine vegne. De gratulerer deg. Du føler at du blir møtt med så mye kjærlighet. Det er umulig å glemme. Der dreper de deg for å være en «khokhol«[nedsettende russisk uttrykk for ukrainer].Og her gleder de seg fordi du er ukrainer. Det er virkelig et mirakel. Du glemmer aldri slike ting. Og vet du hva som var interessant? Vi gikk mot bussene våre, smilte, ropte, og rett overfor oss satt ei gruppe russere som ble utveksla. Det var ikke et eneste lykkelig ansikt blant dem. De så redde og deprimerte ut. Jeg har aldri forstått hvorfor.
Og lufta, den helbreder deg. Du forstår at du er hjemme. Denne kjærligheten fra folk, denne kjente lufta, disse smilene får deg til å glemme smerten, plagene dine. Og med en gang får du følelsen av at du er verdens lykkeligste person.