Publisert på nettstedet Meduza,9. Februar 2026. Kilde: Meduza
Blant årets Oscar-nominerte for beste internasjonale spillefilm er dokumentaren «Mr. Nobody Against Putin».Filmen er satt sammen av opptak smugla ut av Russland i 2024 av filmskaperen Pavel Talankin, en lærer og videograf i nærheten av Tsjeljabinsk. Med hjelp fra den amerikanske dokumentaristen David Borenstein, som redigerte materialet, har Talankin vist fram et portrett av russisk statsindoktrinering, ved å bruke skolen der han underviste som casestudie. [Norske lesere kan finne filmen på NrkTV, under navnet «Pavel mot Putin»]
Siden premieren på Sundance i 2025 har filmen skapt skarpt delte reaksjoner, inspirert noen seere, samtidig som den har gjort andre rasende. Meduza-filmkritikeren. Anton Dolin undersøker de vanskelige spørsmålene dokumentaren reiser og forklarer hvorfor den bør sees som et viktig dokument om Russland i krigstid.
Fra en spesialpris fra juryen på Sundance Film Festival for et år siden til den nylige Oscar-nominasjonen, har Mr. Nobody Against Putin dominert dokumentardiskusjonen denne prisutdelingssesongen. Dette sjøl om også sympatiske kritikere erkjenner at anerkjenninga har lite å gjøre med filmens kunstneriske kvaliteter. David Borenstein har redigert til filmopptakene til en sammenhengende og fengslende fortelling av dette dristige prosjektet fra videograf Pavel Talankin. Prosjektet retter global oppmerksomhet mot hvordan barn og tenåringer i dagens Russland blir indoktrinert i klasserom og på «patriotiske» arrangementer.
Meningene om filmen er sterkt delte. Er det arbeidet til en fryktløs antikrigsaktivist som samla inn opptak undercover? Svaret er komplisert: sjøl om han offisielt jobba på skolen og hadde i oppgave å filme timer, samlinger og seremonier, var intensjonen hans «undergravende» fra starten av. Eller er det et umoralsk stunt som kunne ha skada Talankins egne kolleger og elever? Er det den ufiltrerte sannheten om dagens utdanningssystem i en totalitær stat, eller opportunistisk søppel fra en småby-narsissist som jakter på en Oscar? En kjærlighetshandling, eller kanskje en leiemorder bestilt av det hatefulle Vesten?
Handler det virkelig om den kjente skillelinja mellom de som forlot Russland og de som ble igjen? Denne anmelderen, en typisk emigrant, er nærmere den første leiren. Men mye av kommentarene fra Russland – og ikke bare fra propagandister og myndighetspersoner, men også fra antikrigsintellektuelle – har avvist filmen som uærlig og avfeier skaperne som kynikere.
Det er sant at «Mr. Nobody Against Putin» kan framstå kunstig, spesielt i Talankins monologer, som enten virker overdrevent manusbaserte eller innlærte. Musikken, som er ment å opprettholde emosjonell intensitet, forstyrrer oftere enn forsterker. Likevel har filmen noen virkelige sterke sider. Sjølve opptakene sjokkerer kanskje ikke noen som har bodd i Putins Russland og besøkt mindre byer, men Talankin og Borenstein har truffet en nerve med denne dokumentaren, med vilje eller ikke.
Filmen tilbyr noe nytt: et portrett av propagandas maskineri med enestående klarhet. De av oss som følger Russland vet hva som skjer, men ingen av oss kan måle hvor godt indoktrineringa fungerer. Meningene spenner vidt, fra «ingen tar det seriøst» til «de har alle blitt gale der borte». «Mr. Nobody Against Putin» viser både årsak og virkning – hvordan indoktrinering faktisk fungerer.
Ja, lærerne snubler og framstår nesten flaue når de prøver å formulere orda «demilitarisering» og «denazifisering» foran barn, som titter opp mot dem.
Elever på videregående skole smiler og trekker på skuldrene mens de lytter til det pseudovitenskapelige tullet til Pavel Abdulmanov, en historielærer som fungerer som filmens antagonist. Han innrømmer foran kamera at av alle de «store skikkelsene» fra fortida, skulle han helst ha møtt de sovjetiske hemmelige politisjefene Lavrentiy Beria, Viktor Abakumov og Pavel Sudoplatov. Til slutt tildeles Abdulmanov en leilighet – ikke bare for hans lojalitet, men for å gi staten en jevn tilførsel av kanonføde. Guttene som vokser opp under dette systemet drar villig til fronten, med de samme forvirra smilene som de hadde i klasserommet, og kommer ikke tilbake.
Kanskje det som betyr noe ikke er propagandaens kvalitet, men det store omfanget av propagandaen og fraværet av ethvert alternativ. Det bringer tankene fram som i scenen i Alan Parkers Pink Floyd – The Wall , hvor skolebarn, iført skremmende masker og marsjerer langs et samlebånd, blir mata inn i ei kjøttkvern. Hver elev er «just another brick in the wall» – et bilde som framkaller den «store russiske muren» som skiller det gjenoppretta tsaristiske autokratiet fra omverdenen, i Vladimir Sorokins roman En opritsjniks dag .
Filmen kompliserer også etikken ved å protestere aleine – den eneste formen for offentlig motstand som er mulig i Russland i dag, på grunn av statens forbud mot kollektive antikrigsaksjoner. Tenk på antikrigspianisten Pavel Kushnir, som i juli 2024 ble den første politiske fangen i det moderne Russland som døde under en sultestreik. Eller Sasha Skochilenko, som ble dømt til sju års fengsel for å ha bytta ut prislapper i et supermarked med brosjyrer om ukrainske sivile som er drept i invasjonen. Skochilenkos aktivisme inspirerte en kortfilm av Alexander Molochnikov, som ble nominert til Oscar for beste live-action-kortfilm.
Talankins utseende, personlighet og tone irriterer sannsynligvis mange seere. Historien hans ligner mer på en komedie enn et seriøst drama, spesielt gitt den lykkelige slutten. Han smugla opptakene sine ut av landet, filmen ble ferdigstilt, og den har hatt en ubestridelig suksess. Men denne særegne personen, som innrømmer at han alltid har vært en outsider, er fengslende nettopp fordi han trosser konvensjonelle mønstre og ikke framstilles som en heroisk kriger. Han er «Mr. Nobody», som han sier helt klart i tittelen, og ironisk nok er det det som hjelper ham med å kunne fly under myndighetenes radar.
Talankins handlinger er likevel usedvanlig modige: ikke bare filminga, men også for eksempel å slå av fellesskjermer på skolen som viser patriotiske demonstrasjoner, eller å spille inn lyd i begravelsen til en lokal mann som ble drept i krigen. Alt dette kunne ført til at han havna i fengsel i lang tid. Han verken oppfordrer til motstand eller oppfordrer offentlig til etterfølging av hans eksempel, men Talankin går tydeligvis på en balansegang. Bare de som sliter med skyldfølelse over sin egen passivitet kan avfeie dette. Talankin kjenner også disse følelsene, og filmens tone gjør det klart at han ikke bare prøver å bli berømt i Vesten. Sjansene hans for å krysse grensa trygt og nå Europa var alltid små. Til slutt forlot han Russland sommeren 2024 og fikk innvilga asyl i Tsjekkia.
Han var rett og slett heldig.
Det kanskje mest interessante og utfordrende aspektet ved «Mr. Nobody against Putin» er håndteringa av patriotisme – et konsept som mange har ansett som tabu i Russland siden 2014, nesten som et skjellsord. Talankin prøver ikke å ta sine ideologiske motstandere i hykleri. I stedet forstår han at mange av dem oppriktig tror at Kreml gjør det rette, mens andre omfavner opportunisme av uvitenhet eller frustrasjon, ikke fordi de er onde. Det som betyr noe for Talankin er ikke å avsløre motstanderne sine, men å forsvare sin egen visjon om patriotisme.
Talankins historie foregår i Karabash, en kraftig forurensa by, full av stygge fabrikker og betongblokker. Likevel er landskapet filma og presentert her med en poetisk kraft man sjelden finner i dokumentaropptak. Når Talankin sier farvel til studentene sine under avslutningsseremonien, er det genuint rørende. Filmen bokstavelig talt gjengir den kjente metaforen om moderlandet som mor: Talankins mor, en mutt skolebibliotekar, avfeier sønnens undergravende synspunkter og innser ikke at han drar for godt.
Denne delen av filmen har en følsomhet, men også en distanse som mangler andre steder. Det er ingen spor av å være tilgjort her. Akkurat som Talankins tidligere elever i økende grad distanserer seg fra sin dissidente lærer, ønsker ikke hans egen mor å ha noe med hans indre kamper å gjøre. Hans lille hjemby ser ut til å avvise ham som et fremmed smittestoff, og et brudd blir uunngåelig. Det som en gang var gjensidig kjærlighet mellom en mann og hans fødeby blir plutselig ensidig, og den ferdige filmen kan leses som Talankins triste kjærlighetsbrev til Karabash.
Du finner ikke sinne, hevngjerrighet eller bitterhet i «Mr. Nobody against Putin » – ingen av de egenskapene kritikere rutinemessig tillegger emigranter. Det er bare desperasjon og den uunngåelige følelsen av nytteløsheten av protest, sammen med en irrasjonell tro på at film og språk fortsatt har makt.