Publisert på Substack, 7.mars 2026. Av Sian Norris
Forrige uke besøkte jeg Dnipropetrovsk oblast i Donbas-regionen i Ukraina for å møte gruvearbeidere som jobber under beskytning, strømbrudd og tap av kolleger.
Den knuste veggen, dekket av granatsplinter, markerer stedet der 12 mennesker ble drept i et droneangrep utafor ei gruve i Dnipropetrovsk-regionen i Øst-Ukraina i februar. Gruvearbeiderne var på vei hjem etter skiftet sitt. Blomster ligger på bakken, sammen med et bilde av en ung kvinne som løp ut av den nærliggende bensinstasjonen der hun jobba for å hjelpe etter det første droneangrepet. Hun ble drept da russerne slo til igjen.
Den knuste muren, de spredte rosene, lyset foran kvinnens bilde: alt gir en sterk påminning om den faren gruvearbeidere står overfor hver dag, ettersom Russland prøver å ta kontroll over Donbas-regionen og dens ettertrakta gruver, kull og mineralrikdom. Det viser også hvordan drapssonen har utvida seg, med dronekrigføring som tegner kartet over denne konflikten på nytt. For å forhindre en gjentakelse av denne massakren har gruvearbeidere og frivillige nå konstruert en enorm dronetunnel, som strekker seg over 100 km, på veiene mellom konfliktområdet og regionens frontlinjebyer.
Russland har brukt 12 år på å invadere og erobre Donbas, og okkuperer for tida 80 % av området. Nå insisterer de på at Ukraina skal overlevere de 20 % som fortsatt er under Kyivs kontroll: det de ikke har klart å ta gjennom vold, håper de å ta gjennom Trumps «forhandla fred».
Det er ikke en fred som folket i Dnipro-regionen er villige til å akseptere. «Hvordan kan du forestille deg å leve uten en av fingrene dine, hvordan skal du klare deg?» sa Yurii, som leder sin regionale gruveforening NGPU, da han ble spurt om hvordan Ukraina kan forventes å gi fra seg Donbas-regionen. Å gi fra seg territoriet ville være som å miste en lem, sa han.
Gruvedrift er sentralt for Donbas’ identitet. Dette er kull-land, sjøl om man i økende grad ser solcelleparker i drift over hele Ukraina. I over et århundre har generasjoner av arbeidere i regionen gravd etter kull, bearbeida stål og utvunnet viktige mineraler. Yurii og hans kollega Andrii har begge jobba i gruvene, nå er de lokale rådgivere som representerer, som Andrii sa, «rettighetene til gruvearbeiderne, som er den største delen av våre borgere».
Krigen har tvunget noen, om ikke alle, av regionens gruver til å stenge, sjøl om det ikke finnes bekrefta tall for hvor mange ukrainske gruver som har blitt bomba. Historisk sett har Ukraina hatt tilgang til verdens sjette største kullreserver. Men siden den russiske invasjonen av regionen i 2014 har landet mista omtrent 80 % av kullforekomstene sine.
I den hardt omstridte byen Pokrovsk har gruvene stanset produksjonen, og tunnelene er bevisst blitt satt ut av drift, samtidig som kampen om kontrollen over byen går inn i enda et år.Pokrovsk var stedet som var den største leverandøren av kokskull i Ukraina etter 2014, et viktig råmateriale for produksjonsprosessen for stål, Med en produksjon på 6 millioner tonn i året sysselsatte byen, sammen med en søstergruve, 10 000 mennesker. Nå er byen nesten tom, og gruva er full ikke av arbeidere og kull, men av flomvann.
Når ei gruve stenges, den blir borte for alltid: oversvømmet og fylt med dødelige gasser. Det er slutten ikke bare på produksjonen, men på en lokal historie, et samfunn, en identitet og en arbeidsstyrke. Når det gjelder de okkuperte områdene, har 36 gruver i de russisk-kontrollerte delene av Donestsk stengt på grunn av delvis eller fullstendig oversvømmelse. Det finnes rapporter om at de gjenværende operative gruvene i de okkuperte områdene drives med ukrainsk tvangsarbeid.
Alt dette gjør energi til «en av to frontlinjer i denne krigen», sa Serhii, administrerende direktør i et av foretakene som er en del av DTEK Group, Ukrainas største private energiselskap.
På denne andre frontlinja jobber gruvearbeiderne med mot og besluttsomhet. Serhii husket hvordan en av hans ansatte under et strømbrudd ble nødt til å «gå 6 km opp gjennom gruva og deretter ytterligere 6 km til porten. Han gikk 12 km og klatra deretter den 300 meter lange stigen til overflaten. Det var ingen strøm. Det var veldig kaldt – i slutten av november. Det var veldig mørkt. Han kom seg ut av gruva og kom hjem ved midnatt. Neste dag, klokken 05.00, var han på bussholdeplassen, klar for skiftet sitt.»
Noen ganger er det ingen måte å gå og klatre i sikkerhet på, og da er det jobben til menn som Anatoly, som leder en paramilitær enhet dedikert til å redde gruvearbeidere, å få dem ut. Trening for redningsarbeidere finner sted i en «liksom-gruve» som ligger i Øst-Ukraina. Det er en lang, mørk tunnel som lukter av kullbranner og jord, hvor «vi fyller gruva med tåke og mennene blir trent til å finne folk og redde dem», sa Anatoly.
«Vårt arbeid er annerledes enn brannmenns», sa Viktor, som jobber side om side med Anatoly. «Brannmenn går ut for å slukke brannen, og de kan trekke seg tilbake. Inne i gruven er det ingen mulighet til å trekke seg unna. I gruven kan vi bare gå framover eller tilbake.»
En av de største risikoene er opphopning av metan, en svært eksplosiv gass. «For mye røyk, ild, det er umulig å puste», sa Viktor. «Det er ikke noe oksygen.» Det er hardt og farlig arbeid, og «vi er den eneste institusjonen i Ukraina som redder og berger gruvearbeidere.»
Det inkluderer i november i fjor, da 2595 gruvearbeidere som var fanga under jorda i Dnipro-regionen ble brakt i sikkerhet av Anatoly, Viktor og resten av teamet, ved hjelp av en lastebil donert av de britiske fagforeningene gjennom Ukraina Solidarity Campaign. «Vi er alltid ute på redningsoppdrag», sa Anatoly. «Vi har slutta å være redde i 2014.»
Sjøl om angrep på gruver er farlige for arbeidere og redningsmannskaper, har angrepene også forårsaket omfattende lidelser over hele landet, der sivile kjemper for å overleve den verste vinteren siden starten av fullskala-invasjonen. Etter hvert som temperaturene falt til minus 25 og snøen hopet seg opp på gatene, angrep Putins styrker gjentatte ganger Ukrainas energiinfrastruktur, noe som etterlot millioner av, ofte sårbare, innbyggere uten strøm. Toaletter slutta å skylle ned. Lysene slo seg ikke på. Varmeovner forble kalde og ovner forble slukket, noe som tvang folk til å sove i frakker og lage mat over åpen ild utendørs.
«Hele Ukrainas energisystem blir angrepet», sa Serhii da vi møttes på kontorene hans. «Det finnes ingen annen forklaring på angrepene på energien enn moral.» Putin håpet å knekke det ukrainske folkets motstandskraft, men, spurte Serhii, «ser dere moralsk ødelagte, redde eller skremte mennesker? Eller ser dere mennesker som lever livene sine, jobber og tar med barna sine til parken? Vi lever.»
Hundrevis av gruvearbeidere har slutta i jobbene sine for å dra ut og kjempe, og flere tiltalls har mista livet på frontlinjene. Andre har kommet tilbake fra fronten og gått tilbake til arbeid i gruveindustrien. De som gjør det, sa Serhii, trenger støtte, ettersom «de har forskjellige skader, fysiske og psykiske».
«For å hjelpe dem med å tilpasse seg et normalt liv, har vi nå psykologer som jobber ved gruvene.»
Noen hjemvendte soldater er for traumatiserte til å gå tilbake til sine gamle jobber, sa Serhii, ettersom «de ikke tåler å være under jorda, spesielt når maskineriet er i drift.» Mennesker med livsforandrende skader, så vel som de som sliter med traumer, har muligheten til å «omskolere seg og lære nye ferdigheter slik at de kan endre typen arbeid de gjør, de kan føle seg levende og føle seg som en del av samfunnet.»
Å møte de stadig skiftende behovene til arbeidere, inkludert fordrevne familier og hjemvendte soldater, har tvunget sjefer, fagforeninger og kommunen til å samarbeide.
«I dag arbeider vi på alle fronter, først og fremst for mennesker fra Donetsk-regionen som har forlatt hjemmene sine,» sa Yurii «Vi tilbyr dem psykologisk, økonomisk og praktisk hjelp. Dette er en forandring fra krigen. Vi jobber fortsatt med sosiale garantier, som å sørge for at lønninger utbetales i tide og arbeidstakerbeskyttelse, men fagforeningens arbeid endrer seg.»
Russlands fullskala-invasjon av Ukraina har forandra så mye av folks liv. «Men arbeidet har ikke endra seg», sa Serhii. «Vi jobber med å samle kull.»
Jeg reiste til Ukraina som en del av en hjelpedelegasjon organisert av Ukraina Solidarity Campaign.
Min frilansrapportering fra Ukraina er ulønna. Hvis du verdsetter dette arbeidet, kjøp meg en kaffe på Ko-Fi.