Publisert på nettstedet til Rosa Luxemburg Stiftung, 24.mars 2026. Av Vladyslav Starodubtsev , Lance Bradley Vladyslav Starodubtsev er en ukrainsk venstreorientert aktivist og historiker. Lance Bradley er prosjektleder for Øst-Europa ved Rosa-Luxemburg-Stiftung.
Motstand mot sentralisert statsstyre og kampen for sjølbestemmelse har en lang historie i det sørøstlige Ukraina
Det finnes en by på den sørlige ukrainske steppen som har vært på eller nær frontlinja siden begynnelsen av fullskala invasjonen av Ukraina i 2022. Da bombardementene i og rundt befolkningssenteret Huljaipole starta, gjorde de livet stadig mer uutholdelig, og den nærliggende frontlinja gjorde det umulig å motta leveranser av hjelp. Midt i evakueringene av sivile gjennom 2024 og 2025 konfronterte likevel farene ved å reise fram og tilbake til Huljaipole. Målet deres: å evakuere historiske gjenstander fra byens museer og innbyggere, og redde dem fra destruksjon.
Dette kan virke som en klassisk historie om engasjerte mennesker som risikerer alt for å redde kulturarven i enhver by som har vært under okkupasjon siden 2022, men historien om Huliaipole er unik på grunn av den rollen den spiller i anarkistisk historie.
Huliaipole, en by med nesten 20 000 innbyggere før invasjonen, er nå nesten fullstendig ødelagt. Tidlig i 2026 går frontlinja rett gjennom byens hovedgater. Russiske styrker har nesten erobra nesten fullstendig, sjøl om ukrainske framrykninger lenger øst kan gjøre dette til en kortvarig okkupasjon. Inntil frontlinja krysset bygrensene tidlig i 2026, var det siste møtestedet for gjenværende innbyggere det kalt «uovervinnelighetspunktet», noe som hinter til den lange historien med ulydighet og en sterk følelse av uavhengighet og sjølforsyning i regionen.
Fra russiske troppers framrykning mot Khulyaypole, Zaporizhzhia oblast Skjermbilde fra 24. mars 2026, kilde: LiveuaMap / OpenStreetMap
Regionen har sett sin del av tragedier: brutal tysk okkupasjon under første og andre verdenskrig, sult under Holodomor og tapet av nesten hele den jødiske befolkninga under Holocaust. Nå har sjøl de siste ulydige, frittenkende innbyggerne blitt evakuert eller flykta, mens de uheldigste har mista livet. Det de etterlater seg i Huljaipole er sine minner, liv, eiendom og et helligdom for regionens mest berømte historiske innbygger, Nestor Makhno.
Mer enn 90 år etter sin død er Makhno fortsatt en framtredende skikkelse i den anarkistiske bevegelsen verden over. Likevel begynte ikke anarkismen i Ukraina med Makhno. Det ideologiske grunnlaget for ukrainsk anarkisme ble lagt av en rekke personer, mest framtredende er Mykhaylo Drahomanov og Pierre-Joseph Proudhon. Deres anarkisme var forankra i ideene om føderalisme, kommunalisme og etisk sosialisme. På noen tidspunkter i det tjuende århundre oppnådde mange av disse ideene allmenn aksept. Drahomanovs ideer var for eksempel synlige i programmene til mange politiske bevegelser under Ukrainas kamp for uavhengighet, sjøl om de riktignok ble fratatt hans mer radikale anarkistiske visjon.
Anarkismens historie i Ukraina: Zaporizjzja-verten
Anarkismen levde i beste velgående i Ukraina sjøl før disse filosofiske tankene og politiske teoriene ble etablert blant den utdanna eliten. Som Makhno sjøl sa, var bevegelsen hans bare mulig på grunn av dens dype forbindelse med kosakkens historie i Sør-Ukraina. Mange historikere knytter på lignende måte den breie støtta for Makhnos anarkistiske ideer i regionen på den tida, til kosakkens kultur og arv.
På 1500-tallet, hundrevis av år før Makhnos fødsel, var det en semi-nomadisk bondebefolkning i Sør-Ukraina, som til slutt danna det som er kjent som den zaporizjiske hæren. Området ble løst kontrollert av kosakker, ei befolkningsgruppe kjent for å være gode krigere som var i stand til å opprettholde sin uavhengighet fra både det polsk-litauiske samveldet og det osmanske riket. Ferdighetene deres var også økonomisk nyttige: de plyndra regelmessig bosetninger i nærheten og var leiesoldater for alle som var villige til å betale. Den zaporizjiske hærens styringsstruktur var prega av flate hierarkier: alle ledere av kosakkformasjoner ble omtalt som likeverdige, og beslutninger ble gjort på konsensusbasis, i tillit til at lokale ledere ville gjennomføre den avtalte politikken. Sammenligna med de strenge hierarkiene til de omkringliggende keiserlige monarkiene, var den zaporizjiske hæren mer inkluderende.
Den russiske tsarina Katarina II motarbeida kosakkkrigernes regionale sjølstyre. Hun avvikla den zaporizjiske hæren i 1775 , påtvang livegenskap i Sør-Ukraina og skapte dypere klasseskiller.
Konsekvensene av Russlands annektering av Krim i 1792, sammen med slutten på den russisk-tyrkiske krigen, inkluderte ei strengere oppdeling av land i det sørlige Ukraina og tvungen livegenskap. Noen bønder sluttet seg til opprør mot de russiske keiserstyrkene, mens andre flykta til Sør-Russland eller Bessarabia for å unngå å bli tvunget til livegenskap [link til Bessarabia er lagt ti av oversetter] . Michael Palij bemerker at «antipatien mot livegenskap var konstant levende blant bøndene», og at livegenskap aldri var så utbredt i Sør-Ukraina som det var i andre regioner.
Det første opprøret, 1905 til 1910
I 1905 begynte bønder og arbeidere å reise seg mot tsar Nikolaj II og den herskende klassen i den første russiske revolusjonen. Dårlige økonomiske forhold, en tapt krig mot Japan, høy arbeidsløshet og autoritære lover retta mot minoriteter og fagforeninger var noen av faktorene som førte til masseprotester. I de ukrainske delene av det russiske imperiet var bondebefolkninga sterkt misfornøyd med den offisielle jordbrukspolitikken, fordi den holdt dem fattige, i livegenskap [eller nærliggende eiendomsforhold] og, i dårlige år, nesten på sultegrensa. Noen bønder søkte arbeid i byene, andre gjorde opprør ved å være ulydige mot regjeringa eller plyndre adelsmennenes hjem. Da Huljaipole ble industrialisert på midten av 1800-tallet, satt regionen igjen med ei eksplosiv blanding av rettighetsløse industri- og landbruksarbeidere, hvorav mange fortsatt husket tilbake til den tida de var sjølstendige.
I løpet av denne turbulente perioden grunnla Voldemar Antoni «Unionen av fattige bønder» i hjembyen Huljaipole. Antoni var en utdannet mann og starta som gruppas ideologiske leder, der han skrev og skolerte sine tilhengere (inkludert den unge Nestor Makhno) om anarkokommunisme. Etter hvert som den sivile uroen i det russiske imperiet fortsatte, hjalp Antoni og kameratene hans med å organisere de første arbeiderrådene (sovjeter) og streiker i Ukrainas industrisentre. Andre medlemmer begynte å angripe sjølve imperiet ved å stjele penger og myrde politibetjenter.
Etter Antonis arrestasjon og eksil til Belgia fortsatte han å skrive anarkistisk litteratur og smugle våpen til kameratene sine. Antoni sjøl la vekt på kosakkånden som var tydelig blant anarkistene. Han starta de fleste av sine revolusjonære operasjoner med uttrykket « Stor ære og ære til dere, sønner av det store folket, sønnesønner av Zaporizjzja- kosakker ». Denne ånden holdt seg under den andre revolusjonen, der Makhno beskrev stemninga under samlingene i Huljaipole slik: « Dette var møtene til den virkelige Zaporizjzja- hæren – de vi nå bare leser om i historiebøkene ».
Den sosiale massebevegelsen i 1905 var kortvarig og endte med tsar Nikolajs’ oktobermanifest som lovet valg og andre demokratiske reformer, noe som tilfredsstilte de russiske liberale. Bøndene i det sørlige Ukraina opprettholdt derimot framdriften og fortsatte kampen mot staten i jakten på mer omfattende politiske endringer.
Mellomperioden, 1910 til 1917
For de politiske elitene i de ukrainske regionene i det russiske imperiet skapte denne første russiske revolusjonen en splittelse i det nasjonale spørsmålet mellom integrering i større politiske enheter og kampen for ukrainsk uavhengighet (republikanere). De framvoksende anarkistiske bevegelsene i det sørlige Ukraina sto på avstand fra disse diskusjonene og fortsatte å fokusere på regional autonomi og sjølbestemmelse.
«Unionen av fattige bønder» retta sin voldelige motstand mot tsarpolitiet. En annen Huljaipol-anarkist, Oleksandr Semenyuta, leda motstanden fra Katerynoslav (kjent i dag som Dnipro) og Belgia.
Det økonomiske livet i det russiske imperiet ble ikke bedre etter Oktobermanifestet, og bondebevegelsen spredte seg. Den keiserlige politistyrken satte seg fore å knuse alle anarkistiske bevegelser innafor imperiet. «Unionen av fattige bønder» ble infiltrert, og i 1910 ble Makhno arrestert sammen med andre sentral personer i bevegelsen.
Mens han satt i fengsel, knytta Makhno kontakt med anarkister fra den russiske anarkistbevegelsen. Dette førte til nye og problematiske overveielser for Makhno, sjøl om disse kritiske spørsmåla eller ideologiske skiftene knapt påvirka den ukrainske anarkistbevegelsen som helhet. De kommunistiske og anarkistiske intellektuelle betraktningene fra Russland sådde frø av skepsis til ukrainsk sjølbestemmelse. Der ble Makhno påvirka av russiske anarkister, hvorav noen delte fremmedfiendtlige stereotypier med andre russiske politiske bevegelser . Denne perioden kan ha økt hans aksept for voldelige og tvangspregede taktikker innen bevegelsen, i motsetning til den ellers demokratiske og pluralistiske tradisjonen i ukrainsk anarkisme.
Under Makhnos fravær forble den politiske undergrunnen i Ukraina aktiv. Spørsmålet om frigjøring fra det russiske monarkiet var et vanlig referansepunkt for folk flest i Ukraina på den tida, men det politiske landskapet forble fragmentert. Sjøl om ukrainske anarkister også var i dialog med ulike ukrainske sosialistbevegelser, fantes det ingen sterk drivkraft for å slå seg sammen. Kampen for frihet mot en eneveldig stat, i tråd med deres kosakk-arv, styrka mistilliten til enhver nasjonal bevegelse, uansett hvor progressiv den måtte være.
Den ukrainske uavhengighetskrigen, 1917 til 1921
Midt i første verdenskrig og litt over et tiår etter den første russiske revolusjonen, starta februarrevolusjonen i 1917. Kaoset i Russland fortsatte, og nye politiske institusjoner ble danna i hele det smuldrende imperiet, hver med sin egen tilknytning til politisk ideologi og væpna grupper. Et første skritt mot ukrainsk uavhengighet ble tatt i mars 1917 med opprettinga av den ukrainske sentrale Radaen [Rådet], på initiativ av det marxistiske ukrainske sosialdemokratiske arbeiderpartiet og det venstrepopulistiske ukrainske partiet av sosialrevolusjonære , med mål om politisk autonomi og seinere uavhengighet.
Ukrainas delvise suverenitet som en føderal enhet innafor Russland ble iskaldt vis tolerert av regjeringa i Petrograd (nå St. Petersburg), sjøl om liberale og sosiale eliter – og spesielt russiske nasjonalister – sterkt motsatte seg et autonomt eller uavhengig Ukraina. Den relativt stille misnøyen i Petrograd tok en voldelig vending med oktoberrevolusjonen og den nye bolsjevikregjeringens krigserklæring mot Ukraina. Den russiske hæren kryssa grensa med den hensikt å okkupere den nyoppretta ukrainske folkerepublikken, noe som markerte starten på den ukrainske uavhengighetskrigen .
Mens Makhno forble bak lås og slå i Russland, møtte representanter for Den ukrainske folkerepublikken sentralmaktene under forhandlingene i Brest-Litovsk. Frykten for de framrykkende bolsjevikene førte til at den nyoppretta Sentralradaen inngikk en avtale med Tyskland og Østerrike-Ungarn om å levere landbruksforsyninger i bytte mot militær bistand. Operasjon Faustschlag fjerna russiske bolsjevikoperasjoner i store deler av Ukraina, og så begynte tyske styrker å misbruke, undertrykke og presse ukrainske bønder. Opprørske ukrainske kommunistiske og anarkistiske bønder (spesielt i sør og øst i landet) nekta å akseptere okkupasjonen av sentralmaktene.
Det tyske kuppet mot Sentralradaen i april 1918 ble den siste dråpen. En svimlende rekke opprør oppsto over hele Ukraina, men splittelsene innafor Makhno-bevegelsen vokste også, sjøl etter at han returnerte til Ukraina og slutta seg til dem etter å ha blitt løslatt fra fengselet sommeren 1918. De største gruppene i Ukraina var på den ene sida republikanerne og uavhengige kommunister , som støttet ukrainsk uavhengighet. På den andre sida ; de russiske bolsjevikene og Den hvite frivillige armé, som begge forsøkte å opprettholde Moskvas kontroll over Ukraina, om enn med drastisk forskjellige ideologier. Og ikke minst Makhnovshchina (som Makhno-bevegelsen ble kalt), som kjempet mot alle de statlige kreftene.
I denne perioden sementerte Makhnovshchina seg som en radikal sjølstyrebevegelse i kosakkenes ånd. Alle lederposisjoner ble valgt, og sjøl om den offisielle makhnovistiske pressa var utelukkende på russisk, tillot bevegelsen lokalsamfunn å velge sitt eget språl i utdanning og i lokalpressa. Dette medførte at ukrainsk ble tatt i bruk nesten overalt som språk for ikke-politisk presse og kommunikasjon. Lokale bonde- og arbeiderråd sto fritt til å bestemme store deler av politikken, sjøl om det var en sterk følelse av politisk press mot de som ble ansett som «borgerlige». Dette er grunnen til at partidemokratiet aldri fikk fotfeste i Huljaipole, ettersom partier ble sett på som springbrett for å danne politiske programmer og strukturerte statsbevegelser.
På den ene sida vokste støtta til anarkisme og utbredelsen av Makhnos makt betydelig i løpet av denne tida. (Sjøl om «makta» til Makhnovshchina-«styret» ikke skal forstås på samme måte som når det gjelder sentralistiske bevegelser) På den annen side medførte bevegelsens vekst mer intern strid, og kaoset i verden rundt den la mye press på bevegelsens politiske ledere.
Makhnovshchina fortsatte å kjempe på flere fronter for å realisere sin visjon om lokalt sjølstyre, men press utenfra, fra andre stridende parter pressa bevegelsen til bristepunktet, og interne stridigheter førte til splittelse.
Hovedskillet gikk mellom de anarkistiske intellektuelle og den ukrainske bondestanden sjøl. Sjøl om deres foretrukne framtid var i en fri og autonom, lokalt organisert, ikke-statlig struktur, sympatiserte de intellektuelle med sovjetkommunismen og bøndene med ukrainsk republikanisme. De såkalte frie territoriene som befant seg under anarkistenes «kontroll» sto overfor den harde virkeligheten at deres lokale sjølstyre kunne være i ferd med å ta slutt, og de sto igjen med to valg for samarbeid.
Makhno mente at han, som leder på regionalt nivå, ikke kunne finne reelle allierte på det pan-ukrainske nivået, noe som faktisk var grunnen til at bevegelsen hans var dømt til nederlag helt fra begynnelsen.
Til tross for hans reservasjoner, forente resten av Makhnovshchina seg med den venstreorienterte ukrainske folkerepublikken [UPR] i en kort periode i 1919. Denne koalisjonen førte med seg en kortsiktig «ukrainisering» av Makhnovshchina-ledelsen og åpna veien for forhandlinger med de sosialistisk-republikanske kreftene i UPR. Republikanerne foreslo fullstendig autonomi for realisering av et anarkistisk prosjekt i regionen kontrollert av Makhno, som en del av den ukrainske staten.
Alliansen førte til opprettinga av de to første ukrainskspråklige makhnovistismellom ukrainske uavhengige kommunister og Makhnoke avisene: Anarchist-Insurgent og Road to Freedom . Seint i 1919 publiserte Anarchist-Insurgent en artikkel med tittelen «Det uavhengige Ukraina og anarkister». I artikkelen tok makhnovistbevegelsen, under sterkt press fra ukrainske bønder, til orde for støtte til føderalisme og et krav om nasjonalt sjølstyre. I en sammensmelting av Drahomanovs og Makhnos ideer foreslo avisen opprettinga av «Ukrainas sjølstyrte arbeiderforbund». Denne gruppa møtte motstand fra mer ortodokse makhnovistiske intellektuelle, hvorav mange fortsatt så på seg sjøl som en del av den allrussiske anarkistbevegelsen, men som tidligere med sympati for sovjetisk kommunisme.
I 1920 rykka bolsjevikene fram i Ukraina, og Makhnos helse ble forverra. Den ideologiske splittelsen innen Makhnovshchina satte hæren i en vanskelig posisjon da den sørlige ukrainske steppen ble gjort til eiendom/privatisert.Makhno lot nå hæren bestemme om den ville revurdere alliansene sine, og i 1920 stemte den med knapp flertall for en allianse med den røde armé-kommandoen . Det tok ikke lang tid før medlemmene angra på denne avgjørelsen. I juli 1921 beordra Mikhail Frunze, general i den røde armé, likvidering av alt som var igjen av Makhnovshchina, noe som satte en stopper for både det anarkistiske opprøret og den ukrainske uavhengighetskrigen, og ble starten på et sentralistisk sovjetisk styre i Ukraina.
Makhno og hans minne etter 1921
Makhnos siste dusin av tilhengere forsøkte å redde livet hans, og flykta med ham til noen land, før han til slutt kom seg i Vest-Europa. Historien skulle gå videre i Ukraina uten ham eller en væpna anarkistbevegelse. Makhno forble i eksil, men i nær kontakt med andre kjente anarkister, og han fortsatte å skrive om uavhengighetskrigens historie og sine politiske synspunkter i tidsskriftet « La Cause de Labour» . Han døde av tuberkulose i Paris i 1934.
I det tidlige Sovjetunionen, etter Makhnovshchina-nederlaget, ble mange medlemmer arrestert eller skutt. Utrenskningene av aktive anarkister fortsatte fram til 1938, da 40 Makhno-lojalister ble arrestert bare i Huljaipole. Andre medlemmer av bevegelsen assimilerte seg inn i kommunistpartiet og sovjetiske strukturer. Det var fortsatt farlig å offentlig uttrykke støtte til Makhnovshchina eller anarkisme generelt. Det representerte en trussel mot bolsjevismen fordi anarkismen var et venstreorientert alternativ som ga mer frihet enn det kvelende sentraliserte sovjetiske systemet.
I offisiell historieskriving i det seinere Sovjetunionen var bildet av det anarkistiske opprøret utelukkende negativt: bevegelsen ble beskrevet som kontrarevolusjonær og sadistisk, og Makhno ble presentert som en antihelt, en kriminell og en banditt. Makhnos minne ble bevart i Sovjet-Ukraina, hvor muntlig historie videreførte hans verdier og en versjon av historien som var nærmere sannheten. Likevel var Makhnos minne i Ukraina noe forvrengt både under sovjettida og på 1990-tallet, da Makhno ble sett på som en feilfri «Robin Hood»-kosakk.
Etter oppløsninga av Sovjetunionen og med starten på Ukrainas fornyede uavhengighet, begynte dusinvis av versjoner av Makhnovshchina-historien å dukke opp. Med mer akademisk frihet begynte ukrainske historikere å forske på og skrive mer om Makhnos bevegelse og ideologi, og om den ukrainske uavhengighetskrigen generelt. Dette førte til at Makhnos gjenoppblomstring i offentlighetens hukommelse, noen ganger i merkelige sammenhenger.
Noen grupper hevda at han var en ukrainsk helt, og at han med suksess kjempet mot de russiske monarkistene og sovjetiske kommunistene. Høyreorienterte i Ukraina har også forsøkt å gjøre krav på ham av de samme grunnene, ved å bekvemmelig tolke hans ideologi og handlinger feil.
Noen ser på Makhno som en russisk overløper på grunn av samarbeidet hans med Den røde armé. Andre hevder feilaktig at han var antisemitt , til tross for at de aller fleste pogromene mot ukrainske jøder ble begått utafor de frie territoriene vest for Dnipro-elva av den nasjonale hæren, Den hvite armé eller seinere også av bolsjevikene. (Sjøl om dette ikke betyr at Makhnovshchina var helt fri for antisemittisme.)
Generelt sett har imidlertid Makhno blitt en mainstream-figur, sjøl om det politiske landskapet i det moderne Ukraina ikke nødvendigvis maler et veldig progressivt bilde. Aksepten av kosakkhistorie som noe spesielt ukrainsk, hyllet av alle deler av det ukrainske samfunn,et og spesielt knytta de sørlige og østlige regionene av landet til ukrainsk nasjonal identitet, bidrar til å forklare hvordan Makhno oppnådde en viss grad av sosial aksept. Utover det, befesta den korrekte beskrivelsen av Makhno som en frihetskjemper som motarbeidet autoritarisme og korrupt sentralistisk lederskap og, viktigst av alt, russisk styre hans posisjon som et viktig politisk og historisk symbol og rollemodell.
Anarkisme i Ukraina i dag
Den mest åpenbare og logiske koblinga til Makhnovshchina og historisk ukrainsk anarkisme er synlig i den breie ukrainske venstresida i dag. I det moderne Ukraina (etter 1991) har mange av den ukrainske venstresidas kamper fokusert på å utvide rettighetene for industri- og landbruksarbeidere, i direkte opposisjon til en sentralisert og korrupt politisk og økonomisk elite. Mistillit til statlige institusjoner og nødvendigheten av fellesskapsnettverk gjorde at progressive ukrainere på 1990- og 2000-tallet kunne omfavne anarkisme uten store problemer. Legg til det historiske minnet om kosakkene og stoltheten over sjølstyre praksis, og resultatet er at mange venstreorienterte, som ikke falt for sjarmen av sovjetisk nostalgi, «føler seg hjemme» med anarkistisk ideologi og direkte handling. Sjøl om følelsene overfor den ukrainske staten har blitt litt bedre siden Maidan-revolusjonen, har tilliten til statlige intuisjoner holdt seg lav i Ukraina (dette var spesielt sant før fullskala-invasjonen), og anarkisme er fortsatt en ideologi som er inngrodd i den breie ukrainske venstresida.
Etter den russiske fullskala-invasjonen i 2022 har det store flertallet av ukrainske venstreorienterte støtta væpna motstand mot imperialistisk overmakt, autoritarisme og russisk nasjonalisme. Mange anarkister og andre sosialister har sjøl tatt til våpen – noen på egne premisser, andre ved å mobilisere innafor rekkene av de ukrainske væpna styrkene. Andre anarkister støtter sine venstreorienterte kamerater i frontlinja ved å gi dem den hjelpen de trenger, for eksempel gjennom Solidaritetskollektiver .
Enkelte politiske kretser i utlandet gir i dag ganske høylytt uttrykk for sin kritikk av ukrainske anarkister i et forsøk på å undergrave den ukrainske venstresidas konsensus om støtte til væpna motstand. Sjøl om mange av disse perspektivene utvilsomt er påvirka av russisk propaganda, har andre anarkister reist noen kritiske spørsmål som i det minste følger en logisk struktur.
Hovedfokuset i denne kritikken er anarkistenes beslutning om å knytte seg til statlige strukturer, spesielt en stat som er veletablert som en del av den kapitalistiske verdensorden (ordet anarkisme kommer tross alt fra det greske begrepet ἀναρχία, som betyr «uten hersker»). Ukrainske venstreorienterte svarer at for anarkister som er villige til å ta til våpen mot Russland, finnes det ikke noe levedyktig alternativ til å bli med i de ukrainske væpna styrkene. Det finnes ingen tredje eller fjerde hær, slik det var under den ukrainske uavhengighetskrigen. Til og med de semi-autonome strukturene som eksisterte under «antiterroroperasjonen» i Donbas etter 2014 har alle blitt nedlagt eller integrert i de ukrainske væpna styrkene. Dette reduserer ikke nødvendigvis ukrainske anarkisters generelle kritikk av staten generelt eller den ukrainske regjeringas handlinger spesielt. Noen beskriver deres syn som et spørsmål om å sette kritikken «på vent» til den aktuelle nødsituasjonen er løst (sjøl om det er viktig å merke seg at kampene deres fortsetter likevel, sjæøl midt i krig og unntakstilstand).
Den delen av venstresida som for tida ikke kjemper på fronten, men heller gjør støttearbeid for sine kamerater, opprettholder anarkistiske idealer i måtene de grupperer seg, organiserer og leverer hjelp og våpen (primært droner). De fungerer helt uavhengig av staten og det større militærindustrielle komplekset. Mange anarkister, som de som er organisert rundt Radical Aid Force, risikerer sine egne liv for å bringe livreddende hjelp til frontlinjesamfunn som ellers er utenfor rekkevidde for konvensjonelle hjelpeorganisasjoner. De gjør dette på egenhånd, uten byråkrati, uten spørsmål, finansiert av egen innsamlingsaksjon. De hjelper også folk med å evakuere, uavhengig av språket de snakker, hudfargen deres eller deres politiske overbevisning.
Et annet misnøyepunkt, spesielt i vestlige venstreorienterte kretser, er spørsmålet om pasifisme og en manglende evne til å forstå moderne venstreorienterte som i det hele tar til våpen. Vantroen til «fredsaktivister» matches av vantroen til ukrainske venstreorienterte, hvorav de fleste hevder at dette perspektivet bare gir mening fra et privilegert sted .
Den venstreorienterte arven i Ukraina inkluderer Makhnovshchinas kamp for anarkistiske verdier og lokalt autonomi, kampen mot tysk okkupasjon og nazisme i sammenheng med Den røde armé under andre verdenskrig, og gatekamper mot skinheads og protester mot statlig diskriminering og vold i det post-sovjetiske Ukraina. Dette betyr ikke at aspekter ved pasifisme ikke er representert i Ukraina i det hele tatt, men voldelige midler i kampen mot autoritært styre og for sjølbestemmelse har blitt brukt i flere faser av ukrainsk historie og blir ikke så lett glemt. Viljen til å gripe til våpen er kanskje mer forståelig hvis vi tar et ærlig syn på den virkeligheten de står i: krigen som har okkupert deler av Ukraina med vold siden 2014. Dette er en større trussel mot eksistensen av venstreorienterte bevegelser og antiautoritær protest enn noe annet.
Et tredje utgangspukt for kritikk stammer fra hendinger som fant sted i Ukraina i 2014 og feiltolkninga av disse. Tilstedeværelsen av høyreorienterte grupper ved Maidan-protestene forhindra noen anarkister fra å delta i blokaden, men å fokusere på dette faktum aleine visker ut det faktum at revolusjonen ble støtta av et bredt spekter av mennesker med en rekke politiske ideer, inkludert venstreorienterte. Samtidig inkluderte noen anti-Maidan-protester i andre byer også anarkistiske grupper, og det sovjetiske flagget var et vanlig symbol under den russiske intervensjonen på Krim og i Donbas. Likevel kan ingenting av dette skjule den utbredte deltakelsen av russiske nasjonalister ved disse protestene eller assosiasjonen av Sovjetunionen med russisk storhet, i motsetning til kommunistisk ideologi.
I 2015 forbød den ukrainske presidenten Petro Porosjenko nazisymboler, samtidig som han startet sin dekommuniseringskampanje, som inkluderte å forby sovjetiske symboler. Dette har blitt tolket som å likestille nazisme med kommunisme. Sjøl om Porosjenko absolutt ikke er noen venn av venstresida, og dette trekket ble gjenstand for betydelig kritikk, var angrepene på sovjetisk symbolikk i Ukraina tydelig relatert til ondsinnede russiske intensjoner, snarere enn å slå ned på venstresidas ideologi. På samme måte ble forbudet mot Det ukrainske kommunistpartiet bredt kritisert i utlandet , men sjøl venstresida i Sotsialnyi Rukh hadde et mer nyansert syn i lys av CPUs forhold til russisk imperialisme. For å si det forsiktig, partiet var neppe en verdsatt institusjon blant moderne progressive, enten det var venstreorienterte aktivister eller anarkister.
Alt i alt kan det å tolke disse hendelsene på en bestemt måte gi næring til bildet som fremmes av Kreml om at Ukraina på en eller annen måte ledes av et naziregime, og at den russiske staten – den juridiske etterfølgeren til Sovjetunionen – er et fyrtårn for antifascisme. Sjøl om ikke alle venstreorienterte i Ukraina er enige om intensjonene bak verken Maidan-revolusjonen eller anti-Maidan-protestene, og sjøl om de utvilsomt hadde forskjellige erfaringer i den perioden, endrer ikke dette det faktum at det nå er bred enighet på venstresida om at Putins Russland er nyfascistisk, og at den ukrainske krigsinnsatsen er berettiget utfra antiimperialistiske, antifascistiske, juridiske og demokratiske perspektiver.
Et fjerde kritisk poeng som ofte høres fra vestlige venstreorienterte er basert på synet om at Ukraina rett og slett sitter fast i en stedfortrederkrig mellom imperier, og at bare kapitalistene og deres industrier (først og fremst våpenindustrien) kan tjene på det. Venstresideaktivister – og spesielt anarkister – forventes å være imot alle imperier. Slik Makhnovshchina måtte gjøre da de sto overfor nederlag i den ukrainske uavhengighetskrigen, måtte ukrainske venstreorienterte ta en avgjørelse. Ukrainske venstreorienterte står overfor et valg: fortsette kampen mot kapitalisme, autoritarisme og korrupsjon, og for demokrati, sosialisme, autonomi og frihet. De vet at kampen er tryggere og enklere i Ukrainas pluralistiske demokrati – samfunnet de har vokst opp i – enn under okkupasjon av et neofascistisk regime som det moderne Russland.
Denne vurderinga var enkel for de fleste, og nå kjemper ukrainske anarkister på frontlinjene, på jobbene sine, på universitetene sine og i utlandet mot trusselen om undertrykking og okkupasjon av en fremmed imperialistmakt. Dette vil gjøre det mulig for dem en dag å fortsette å kjempe for sine anarkistiske verdier i et Ukraina etter krigen, og deres deltakelse i motstandsbevegelsen kan legitimere og normalisere venstreorienterte ideologier på den politiske scenen.
Ingen tillit til myndighetene
Mistillit til den nåværende staten er så utbredt i Ukraina at den ikke bare kan tilskrives de som hevder å være anarkister eller til og med venstreorienterte. Nødvendigheten av å sjølorganisere seg på lokalsamfunns- eller nabolagsnivå begynte ikke med den fullskala invasjonen. Sjølorganisering og direkte handling har vært vanlig i Ukraina gjennom hele landets turbulente historie. Slik var det i mellomkrigstida og borgerkrigen, under Holodomor [1932-33], i faser med mat- og råvaremangel i Sovjetunionen og etter den økonomiske kollapsen og innstrammingspolitikken på 1990-tallet.
Skepsis til staten er ikke unikt for Ukraina; dette gjenspeiles i den politiske apatien som observeres i Øst-Europa, og som ofte er knytta til statssosialisme og den vanskelige kapitalistiske overgangen. Lav valgdeltaking brukes for å begrunne disse påstandene, sjøl om dette er et forenkla argument. Likevel er sivilsamfunnet i Ukraina fortsatt sterkt og aktivt og spiller rollen som de facto opposisjon mot myndighetene , og kampen mot korrupsjon er fortsatt sentral i protestbevegelser, sjøl nå til tross for krigsrett .
Mange vestlige venstreorienterte ser på statene sine som et instrument eller til og med partner for å få til positiv endring. Dette synspunktet kan sees på som naivt i Ukraina, sjøl om det også finnes venstreorienterte som ser for seg en sterk velferdsstat. Dette er et unikt politisk utgangspunkt for venstreorienterte i Ukraina, spesielt anarkister, for å oppnå eller opprettholde anerkjennelse fra deler av samfunnet som ellers ikke forbinder seg med den politiske venstresida. Folk forventer fortsatt at staten sørger for sosial velferd, samtidig som aktive borgere kjemper for en rettferdig fordeling av rikdom og ressurser – og mot misbruk og korrupsjon. Likevel vil mye av Makhno-tradisjonen ikke forsvinne med det første i Ukraina, nemlig sjølorganisering og avhengighet av samfunnsstrukturer, generell skepsis mot staten og viljen til å kjempe for sjølbestemmelse.