Publisert på nettsida til Solidarity Collectives, 17. mars 2026 (Enkelte linker er lagt til av oversetter)
Som en del av prosjektet «Avkoloniserende minnekulturer» lanserer vi en serie intervjuer og artikler med antiautoritære aktivister om kolonialisme, minnekultur for falne kamerater, krigstidsaktivisme og internasjonalt samarbeid. Med bakgrunn i en fullskalakrig i Ukraina forsøker vi å reflektere over aktuelle hendelser fra perspektivet om å bygge en bærekraftig minnekultur. Vår første publikasjon er et intervju med Mira, en aktivist fra Solidarity Collectives [SolidaritetsKollektivene], som organiserer internasjonale arrangementer og deler erfaringene med antiautoritær motstand. Dette materialet er produsert i samarbeid med Educat Collective .
La oss starte med et spørsmål: hvem er du, og hvordan vil du beskrive deg sjøl? Hvilken rolle spiller du i Solidarity Collectives?
Mitt navn er Mira, og jeg er fra ABC Kyiv og Solidarity Collectives, arrangør av Good Night Macho Pride-festivalen, som for øyeblikket er satt på vent, men forhåpentligvis vil bli gjenopplivet i framtida.
Jeg jobber i medieavdelinga i Solidaritetskollektivene. Jeg organiserer arrangementer med kamerater i forskjellige land og tilrettelegger for diskusjoner, ordner med støtte til kollektivet vårt, selger varer og samler inn donasjoner. Jeg forklarer også for de som ikke forstår eller noen ganger til og med er uenige, hvorfor vi er fast bestemt på å støtte Ukraina i denne krigen. Jeg forklarer hva som motiverer våre kamerater som kjemper, og hvorfor alle som streber etter demokratiske forbedringer – venstreorienterte, anarkister, antiautoritærer – hvorfor alle disse menneskene må støtte Ukraina nå.
Hvor mange arrangementer har du hatt opp gjennom åra, pluss eller minus?
Over 200, jeg vet ikke nøyaktig hvor mange.
Finnes det et mønster i hvordan folk som kommer til foredragene dine tenker om Ukraina? Kommer folk med mye empati eller med konservative propagandafortellinger, for eksempel? Finnes det et felles mønster?
De fleste har ingen kunnskap om Ukraina eller denne krigen. Mange av dem er unge, bor langt unna og har hørt noe, men man kan ikke si at de egentlig vet noe. Det finnes folk som har støtta oss veldig sterkt i alle disse åra. De organiserer sjøl disse arrangementene til støtte for Ukraina, og snakker til og med om oss i noen land. Så finnes det folk som er i mindretall ,– som i et rom med 50 personer er det vanligvis ikke mer enn to av dem. som bare gjentar russisk propaganda og dessverre tror helhjertet på denne propagandaen. De starter vanligvis setningene sine med «Jeg støtter ikke Putin, men …».
Og etter «men» åpner helvetes porter seg. Jeg tror russisk propaganda er forskjellig i forskjellige land, så whataboutism er også forskjellig, fra land til land. En annen klassisk kritikk: «Anarkister burde ikke være i hæren!» Jeg forteller dem at det finnes unntak, og historisk sett er vi ikke de første, og vi er absolutt ikke de siste. Men noen mennesker ønsker ikke å se de virkelige omstendighetene og tenker på en veldig sekterisk måte, som om de var anarkister i et vakuum. For dem finnes det regler som ikke kan brytes, sjøl om verden snus på hodet.
Det finnes folk som spør om nasjonalister [i Ukraina], men faktisk har dette sunket betraktelig det siste året. Jeg tror de endelig har innsett at det er veldig forskjellige mennesker som kjemper. Ja, det finnes nasjonalister, men det finnes mange andre mennesker også.
Noen spør også om denne lille gruppen som kaller seg “Assembly”. Den er veldig liten og gjør ikke noe arbeid i Ukraina. Det virker ikke som ei ekte gruppe som jobber der, ettersom det finnes ingen informasjon om hva de faktisk gjør i Ukraina. De publiserer bare mange meninger og tekster.
Jeg mener at hvis ei anarkistisk gruppe ikke gjør noe, så er den ikke ekte. Hvis det er ei gruppe, må den gjøre noe. Hvis de er anarkister, må de handle. Hvis de ikke handler,men bare publiserer «meningene» sine uten å gjøre noe… hva kan man egentlig si om dem da?
Folk spør om dem fordi det var viktig for «antimilitaristene» å finne i det minste ei gruppe som ville gjenspeile synspunktene deres. Hvis du drar til Hellas, Italia eller Spania, spør folk der om 2. mai* – dette er sannsynligvis et favorittemne blant lokale «pasifister». Etter deres mening ble fagforeningsfolk drept fordi de tilhørte ei fagforening, noe som er fullstendig tull.
[*Sammenstøtene 2. mai som fant sted i byen Odessa 2. mai 2014.]
De hevder også at folket i Donbas ønsker «frigjøring fra Ukraina», noe som er langt fra sannheten. De gjentar alle disse utdaterte klisjeene. Stereotypier florerer der; de sprayer kanskje «Z»-graffiti på inngangen til et arrangement – alt kan skje. Så det kommer helt an på landet. Men jeg vil si at dette er mindre av et problem nå. Vi var mer interessante for dem det første året.
Nå prøver de i større grad å organisere sine egne arrangementer og promotere ideen om at Europa blir militarisert. De argumenterer for at vi må forhindre militariseringa av Europa og avvæpne oss umiddelbart. Jeg tror de også har innsett at det å rope på meg og oppføre seg som bøller ikke gir dem sympati i lokalsamfunnet, noe som ikke er gunstig for dem. Derfor har de endra strategien sin for å bli mer attraktive for lokalbefolkninga.
Vil du beskrive dette som giftig pasifisme?
Wow, det er en god måte å si det på! Vel, det er et mønster der en mann roper mot meg. Det er vanligvis en hvit fyr over førti. Sjøl om samfunnet krever toleranse i mange andre saker, føler disse menneskene at de kan si hva de vil [på arrangementene]. Igjen, det avhenger av landet, men mange steder ga «pasifister» ukrainerne sjøl skylda for krigen. Mange sitter rolig og ser på, sjøl om de ville blitt sinte av slik offerbeskyldning i andre situasjoner.
Finnes det noe slikt som rimelig pasifisme? Finnes det en pasifistisk holdning som viser solidaritet med Ukraina?
Jeg anser meg sjøl som en radikal antimilitarist. Jeg er imot krig, jeg liker ikke krig. Jeg tror vi her veit hva det vil si å hate krigen i mye større grad enn alle de menneskene som kaller seg antimilitarister i Europa. Vi er de virkelige antimilitaristene: vi vil at krigen skal ta slutt. Det er derfor noen av våre kamerater meldte seg inn i militæret – for å få Russland til å forlate dette landet og avslutte krigen.
Det kommer egentlig an på tolkninga av pasifisme og antimilitarisme. Hvis vi tar pasifisme i klassisk forstand, forstår jeg ikke helt hvilket formål det tjener for anarkister. Beklager, men man kan ikke få rettferdighet bare ved å spørre pent. Det handler ikke bare om krig, det handler om alt i livet.
I hvilken grad tror du det vestlige anarkistiske publikummet og bevegelsen reproduserer imperialistisk tenkning, gjennom campisme, snarere enn direkte kolonial logikk? Med andre ord, mangler de et reflekterende, dekolonialistisk syn på verden?
Jeg tror Donald Trump gjør det enklere for dem å tro at «alt ikke er så entydig» :). I 2022 var hovedanklagen mot oss at vi i bunn og grunn var NATO.[m.a.o. argumentet om «proxykrig»] Nå har de slutta å snakke om det og kommer med nye argumenter.
Men igjen, det avhenger veldig mye av landet. Jeg vet ikke hvorfor jeg i Nederland, for eksempel, ikke møtte folk som så ting i svart-hvitt, nekta å hjelpe eller snakka ille om oss. Men så tar du et tog til den fransktalende delen av Belgia, og der ser du et annet bilde, mer likegyldighet og aggresjon. Det er interessant hvordan dette forholder seg til språk og hvilke språk russisk propaganda blir oversatt til. Jeg tror det er der problemet ligger. Sjøl om jeg ikke kan si at jeg vet nøyaktig hvordan det fungerer.
Det finnes land der det er svært vanskelig å overvinne denne dualiteten. Det er derfor vi har en merkelig situasjon der de forstår at okkupasjonen av Gaza er dårlig, men okkupasjonen av Luhansk virker ikke så ille for dem av en eller annen grunn. Dessverre er det sjøl på venstresida en tendens til å se oss [russere og ukrainere] som ett folk.
For eksempel, nesten hver gang jeg i kontakt med lokalbefolkningen i Tyskland, er det en eller annen tysk kamerat meg om de gode russerne han kjenner. Jeg kjenner også russere som er ganske greie. Jeg forstår bare ikke hvorfor de [tyskerne] er så ivrige etter å dele denne informasjonen. De ville ikke fortelle en kurder om gode tyrkere eller en palestiner om gode israelere ved første anledning. Hvorfor behandler de oss på denne måten?
Jeg tror problemet er at vi ofte framstår som et slags østlige folk som har krangla av en eller annen grunn. De kjenner nesten aldri historien vår. For eksempel har det blitt sagt mye om den palestinsk-israelske konflikten, og det har vært et relevant tema i mange år. Det er litt enklere med kurderne fordi de ikke har en stat, så de ser ikke ut til å sympatisere med staten, sjøl om det har vært mange lignende problemer på deres side, både om NATO og nasjonalisme. Men med oss er det merkelig at de ikke veit noe om denne konflikten, om Ukrainas historie og den relaterte historien til Russland. Likevel er den vanlige oppfatninga at vi på en eller annen måte har krangla og trenger å forsones.
En marginalisert mening…
Vi arrangerte et arrangement med våre kamerater i Tyskland, som støtter oss og regelmessig leverer humanitær hjelp. Jeg hadde en samtale med disse kameratene, som er «på vår side», og de sa: «Det eneste som sannsynligvis er vanskelig for oss, er nasjonalisme blant store deler av den ukrainske befolkninga.» Jeg spurte: «Hva mener du egentlig med nasjonalisme akkurat nå?» De svarte: «Vel, det er hat mot russere.» Jeg fortalte dem at bestemoren min hadde blitt ført til en arbeidsleir under andre verdenskrig og tvunget til å jobbe som slave i Tyskland i fire år. Sjøl på dødsleiet tror jeg hun fortsatt hata dem – hun ble aldri kvitt den følelsen.
Jeg spurte dem: «Ser dere bestemoren min som nasjonalist fordi hun hata tyskere?» Og de svarte: «Nei, det er hatet mot de undertrykte.» Jeg sa: «Ok, hvordan er det forskjellig fra at ukrainere hater russere i dag?» Til det svarte de: «Å vel, det kan være annerledes!»
Det er rart, for de får ikke den assosiasjonen. Det er som om de ikke klarer å se denne forbindelsen, sjøl om situasjonen er veldig lik. Bestemoren min overlevde også Holodomor og ble tvunget til å jobbe i Polen av bolsjevikene, rett etter tida sin i en tysk leir. Jeg tror ikke hun likte russere så godt heller.
Fortell oss hvor mye familien din husker fra andre verdenskrig og Holodomor, hvordan har disse opplevelsene formet livet ditt og familiens liv?
Bestemoren min fortalte meg mye.
Jeg møtte aldri noen av de [slektningene] som kjempet i krigen. Dessverre døde de tidlig. En bestefar døde av komplikasjonene etter skadene han fikk i andre verdenskrig, mange år seinere, etter at han fylte femti. Men disse komplikasjonene var fortsatt et resultat av skadene han pådro seg før han ble tatt til fange og den dårlige medisinske behandlinga i konsentrasjonsleiren – ei behandling som sjølsagt var nesten ikke-eksisterende.
En annen bestefar døde av kreft mindre enn et år etter Tsjernobyl-katastrofen, noe som i prinsippet også er en del av kolonialopplevelsen for meg. Folk i Ukraina visste før det hadde gått mange dager at katastrofen hadde skjedd, og de kunne ikke dra eller gjøre noe for å redusere skadene Tsjernobyl hadde forårsaket på helsa deres. Alt i alt er det veldig vanskelig å telle [ofrene] fordi mange mennesker som døde i Ukraina i åra etter Tsjernobyl-katastrofen generelt ikke regnes som ofre for Tsjernobyl.
Bortsett fra bestemors historier, finnes det andre minner, som et brev fra leiren – bestemor klarte å bestikke en tysk politimann til å sende et brev til moren sin. Jeg har dette postkortet og et fotografi fra leiren. Nesten ingen har slike gjenstander, fordi det vanligvis var streng sensur som gjorde det umulig å videreformidle slike ting. På morssida har jeg også en godt bevart historie om andre verdenskrig, og litt om første verdenskrig. Jeg har brev, tapsmeldinger og bilder.
Så, hadde familien din en viss fiendtlighet mot Sovjetunionen?
Familien min hata okkupantene.
Mener du tyskerne?
Alle okkupanter. Russere ble heller ikke tatt imot særlig godt på grunn av Holodomor. Eller på grunn av avkulakiseringen. Det var mange grunner til å mislike dem. Problemet her er at det var veldig enkelt for familier som ønsket å bevare minner fra andre verdenskrig. Men andre ting … Det var ikke så lett. Det var risikabelt eller ansett som skamfullt.
Oldemoren min hadde for eksempel en bror som meldte seg som frivillig og ble drept. Jeg har hørt om ham hele livet: Anatolij, den og den, men ingen visste hvor graven hans var. Nå har jeg funnet ut hvor den er – på Krim. Men jeg kan ikke dra dit på grunn av den nye okkupasjonen av halvøya. Jeg synes det hadde vært flott om noen endelig besøkte Anatolijs grav. Nesten 100 år har gått; det ville vært en fin gest. Dessverre okkuperer en annen inntrenger nå landet.
Det var også en bror [av oldemor] som unngikk verneplikten og ble «busifisert»/ tvansinnkalt. Når «vatniks» glorifiserer andre verdenskrig og sier: «Å, men nå er det busifisering», forstår de rett og slett ikke hvordan «busifisering» egentlig var den gangen. Jeg visste ikke om denne broren, fordi det ble ansett som vanærende å innrømme at noen ikke ville forsvare hjemlandet sitt og prøvde å flykte. Til slutt befant familien hans, som han hadde tatt fra Kyiv til Kharkiv for å unnslippe krigen og mobiliseringa, seg i en veldig vanskelig situasjon. Under okkupasjonen av Ukraina under andre verdenskrig var Kharkiv verre stilt enn Kyiv, og hans yngre datter døde. Ingen snakka om ham. Jeg fant bare brevene hans da jeg var voksen. De hadde ikke blitt ødelagt; det var bare et tema folk ikke diskuterte.
Ikke alle i Vesten veit om dette, men folk som overlevde fangenskap måtte gjennom NKVDs filtreringsleirer da de returnerte til Sovjetunionen. Dette er den samme prosessen som Russland for tida gjennomfører i okkuperte områder. Du blir stilt foran en militæroffiser og må bevise at du ikke er en «forræder». Det vil si at du ikke var altfor føyelig eller samarbeidsvillig med administrasjonen i konsentrasjonsleiren. Når vi snakker om historien til Holocaust i Europa, gjorde ingen de samme undersøkelsene der. Men det gjorde de i Sovjetunionen.
Så var bestefaren min i en konsentrasjonsleir, men han kom gjennom filtreringa og fortsatte å kjempe i Østen. Han fortsatte å kjempe i andre verdenskrig fram til 1946. Når det gjelder oldefaren min, kan jeg ikke vite det sikkert, men det ser ut til at han ikke besto filtreringsprosessen. Sjøl barnebarnet hans, moren min, visste ikke at han hadde kjempet i krigen. Han sa at han var blind og ikke kjempet, men vi fant militær-ID-en hans. Han var i en konsentrasjonsleir fra juli 1941 til mai 1945. Noe må ha skjedd som tvang ham til å skjule militærtjenesten sin.
Kanskje dette har blitt forsket mindre på i andre familier, men hvis du graver dypere, vil du oppdage at alle har slektninger som ikke bestod filtreringsprosessen, eller som ikke ville kjempe. De ble enten fengsla eller tvunget til å kjempe. Men dette er ikke historiene som lever videre. Etter krigen vil alle glemme alt, og hvis det er noe å være stolt av, så er det helter. Hvis en person ikke er en helt, kan de bli glemt.
Hvilke andre likheter tror du finnes mellom sovjetiske metoder og de som brukes av Russland i krigen i dag?
Foruten filtrering? Misbruk av mennesker. Jeg vil hevde at det finnes paralleller med hvordan Sovjetunionen oppførte seg da de okkuperte Europa og andre territorier. Det finnes imidlertid også likheter med tyskerne, for bestemoren min ble for eksempel ganske enkelt kidnappa fra hjemmet sitt da hun var 14 år gammel. De tok henne med seg med makt for å jobbe i Tyskland. Nå kidnapper også Russland barn, og vi kan bare gjette hva de gjør med dem der.
Samtidig utnytter Russland aktivt bildet av «den store patriotiske krigen» som den eneste positive kraften som deltok [i den krigen], og bruker denne fortellingen til å rettferdiggjøre krigen mot Ukraina. Det er imidlertid overraskende at vi, som aktivister og ukrainere, ikke forsøker å utfordre denne fortellinga og hevde vår egen legitime deltaking i andre verdenskrig. Er det fordi vi ønsker å distansere oss?
Jeg tror det ville være vanskelig for oss å hevde vår seier over nazistene, blant annet fordi Russland er svært aktivt på dette feltet. Dessverre er dette et resultat av kolonisering. De bruker denne delen av historien til sin fordel. Mange i Vesten oppfatter Sovjetunionen som Russland, og Russland tar æren for alle de felles seirene og prestasjonene til andre nasjoner, og presenterer dem som sine egne.
Og verden faller for det. Det er viktig å forklare alt dette, men det er vanskelig fordi her [i Ukraina] har det foregått så mye i så mange år med okkupasjon. Generelt sett, før krigen startet og i begynnelsen, sa folk: «Herregud, Tyskland kan ikke hjelpe Ukraina fordi de ikke kan risikere å bombe Russland igjen». Sjøl om de aldri okkuperte Russland helt, bare en liten del av det. De okkuperte Ukraina og Belarus to ganger, andre gang var det hele landet. På kart fra første verdenskrig er en stor del av Ukraina også okkupert. Også av tyskerne. De føler ingen skyld overfor oss, men de gjør det overfor Moskva, sjøl om de aldri okkuperte det i så stor skala. De ser på oss gjennom et historisk blikk som russere og er ikke interessert i vår mening fordi de ikke anerkjenner vår handlefrihet.
Slik er det med andre verdenskrig. Når man lister opp de som ble drept av Nazi-Tyskland under krigen, sier de: jøder, romfolk, homofile og kommunister. De glemmer nesten alltid å nevne slaverne. Det var ikke russere som ble drept; det var slavere, «untermenschen». For eksempel slovenere, fordi de også er slavere. De bor bare litt lenger unna, så de blir heller ikke husket. Det er bare sånn det er.
Tror du at opplevelsene fra andre verdenskrig har påvirka deltakelsen til ukrainske anarkister og antiautoritærer i denne krigen, som mest sannsynlig hadde traumatiske minner om denne opplevelsen i sin familiehistorie?
Jeg er sikker på det, sjøl om folk ikke er klar over det. Gjennom historien vår har vi blitt okkupert og angrepet, og har måttet forsvare oss. Så da vi ble invadert igjen, visste mange hvordan de skulle reagere.
Da jeg våknet av de første eksplosjonene, var en av mine første tanker: «Hva sa bestemoren min? Hva var det første de gjorde, da alt startet?» Men hun sa ingenting; hun fortsatte bare å snakke om leiren. Vel, synd.
Jeg mener, hvorfor ga hun meg ikke noen praktiske råd om hva jeg skulle gjøre? Når jeg ser tilbake, innser jeg at det er ganske rart å holde det mot bestemoren min. Hun håpet at «aldri igjen» egentlig betydde aldri igjen, slik vi alltid ble fortalt. Sjøl om hun var veldig redd – hun tørka brød på balkongen resten av livet, i tilfelle det ble hungersnød eller krig. Så 60–70 år har gått, men dette traumet forlot henne aldri, sjøl om hun opplevde det i ung alder mens hun vokste opp i leiren.
Så jeg tror det har en innvirkning. For eksempel hadde jeg nylig noen fra Frankrike på arrangementet mitt som fortalte meg alt mulig. Han sa at Frankrike har en så sterk tradisjon for pasifisme at mange av venstresida der ikke engang deltok i andre verdenskrig og flykta i stedet. Jeg ble så sjokkert over å høre dette, fordi en av oldefedrene mine prøvde å flykte, og det blir ansett som skammelig, så ingen snakker om det. Men for dem er det liksom, åh, venstresida som flykta slik at de ikke skulle måtte kjempe mot fascistene. Detter er noe som betydde at våre oldefedre, bestefedre og noen av våre bestemødre måtte kjempe, fordi de ikke hadde muligheten eller privilegiet til å flykte fra krigen. Noen mennesker er stolte av den [defaitismen]. Jeg synes det er merkelig.
Vi vet at for våre eldre generasjoner var okkupasjon en eksistensiell trussel som ville drepe dem. Vi forstår nå også at enhver okkupasjon utgjør en eksistensiell trussel: okkupantene vil komme og drepe deg, de bryr seg ikke om deg. Fordi de allerede er inntrengere som allerede har gjort så forferdelige ting som å gå inn i folks hjem og ta alt de har – hjemmene deres, jorda deres. Det er uforståelig å bare rane en person for alt. Det er klart for oss at dette er ondskap, og det vil spre seg til noen stopper det. Hvis det ikke stoppes, vil inntrengerne og fascistene seire. C’est la vie.
Og for den franske fyren kan det virke som om nazistene bare kom og drepte jøder, men i bunn og grunn levde alle et normalt liv. Jeg kjenner historier om noen franskmenn som hadde slektninger i motstandsbevegelsen, men hans rømte sannsynligvis. Så nå tenker han: «Hvis noe skjer, rømmer jeg også. Det er ikke noe problem.» Men vi har ikke det alternativet, for ingen «rømte». Kanskje noen sivile dro, men alle de militærpliktige ble værende og kjempet. Flere har sannsynligvis rømt under den nåværende krigen. Fordi det er mulig nå, men den gangen var det ikke mulig.
Når man ser på andre verdenskrig, falmer minnet om de som døde i den krigen, som for eksempel slektninger, litt etter hvert. Hvor viktig og hvor mulig er det å sørge for at minnet om anarkister som døde i denne krigen ikke blir glemt? Hvor relevant tror du denne tendensen til å glemme vil være?
Det er alltid relevant, før eller siden vil alle bli glemt. Det stemmer, minner kan ikke vare evig. Andre verdenskrig er fortsatt greit, men Napoleonskrigene har blitt fullstendig glemt. Våre slektninger deltok sikkert også i den, men vi veit ikke om det, gjør vi vel?
Men, for eksempel, i familien min, beholdt oldemoren min alle brorens brev og skademeldinga hans. Jeg synes det er viktig at jeg har noe håndfast; det gjør denne historien veldig ekte. Jeg tror problemet er at alt blir glemt på grunn av mangelen på minner. Derfor mener jeg at minnepolitikk er veldig viktig. Det er avgjørende å bevare ikke bare historien til personen, men også skriftene til kameratene som mista livet, hvis det finnes noen minner om dem, og det finnes alltid minner – deres minner, deres fotografier.
For eksempel synes jeg det er veldig symbolsk at vi ikke kan vise ansiktene eller navna til våre belarusiske kamerater som er blitt drept. Dette er fordi det ville utgjøre en stor trussel mot familiene deres så lenge Lukasjenkos regime forblir ved makta. Regimet kan ta hevn over mødrene deres eller andre slektninger. Dette har allerede skjedd, og det er derfor vi har denne praksisen.
Dette er veldig viktig, og jeg tror at dette er et av de symbolene som vi vil kunne navngi og vise ansiktene deres hvis vi vinner. Det er viktig å bevare alle disse tingene, og det er veldig bra at det finnes mye materiale om noen mennesker. For eksempel finnes det en minneside om Dmitrij Petrov: det finnes videoer med ham, det finnes bøker. Jeg håper at det også vil være mye materiale om andre kamerater. Jeg hørte at det vil komme en dokumentarfilm om David Chichkan. Det finnes en video av ham som leser poesi. Kanskje det er på tide at vi lager et arkiv. Vi kan skrive ut bilder og tekster og samle og bevare dem. Det hadde vært bra om vi etter hvert kunne lage nettsider og samle opptakene.
For eksempel organiserte jeg et arrangement for SolCol i Montpellier, Frankrike. De hadde Durrutis korrespondanse med en fyr som bodde i Montpellier. Det var slik de starta arkivet sitt, noe som er veldig kult. Og forresten, talen min og historiene om kameratene våre i frontlinja ble lagt til arkivet i Montpellier.
Vi planta også trær, men de befinner seg i en veldig sårbar tilstand. Vi trenger et slags offisielt sted, kanskje en liten park med trær. I Sveits finnes det en hel skog av slike trær, med bilder og navneskilt hengende på dem. Det finnes allerede noen for våre kamerater – for Marsi, Finbar, Cooper og Dima. Det finnes et sted i en verden, denne parken, hvor anarkister blir minnet – de som døde i Kurdistan, de som døde her, Makhnovtsi og andre. Vel, jeg vet ikke sikkert om Makhnovtsi, men det var noen historiske skikkelser der. Håndgripelige og uhåndgripelige måter å minnes på er svært viktige.
Jeg synes det er avgjørende at de ikke blir riddere i skinnende rustning. De bør forbli [i vårt minne] som kamerater med sine styrker og svakheter. Det vil si, sånn de var. Mer eller mindre.
Har du noen avsluttende tanker?
Jeg tror at anarkister, og den anarkistiske bevegelsen generelt, ofte taler for frihet og frigjøring av mennesker og nasjoner, slik at alle kan være frie, lykkelige og likeverdige. Men de som bor i imperialistiske land har mindre erfaring med kollektiv undertrykking. De burde reflektere over dette og erkjenne at deres eneste tilgang til disse erfaringene er gjennom oss eller andre mennesker i koloniserte land.
Dessverre – eller på en måte heldigvis – har vi erfaringene fra tidligere generasjoner, deres opplevelse av undertrykking og deres kamp for sine rettigheter. Vi har vår del av krig, undertrykking og tap. Det er en veldig tøff opplevelse i disse dager. Men jeg tror det beste vi kan gjøre er å sørge for at denne kampen ikke er forgjeves.
En del av dette er minnekulturen, for ved å minnes disse menneskene husker vi deres reise, deres sorger, deres vanskeligheter og deres mot til å reise seg mot undertrykking og kjempe. Jeg tror meningen med minnekulturen ikke ligger i døden, men i å minnes folks liv.
Det ville være mest fordelaktig for våre vestlige kamerater å lære av våre erfaringer med undertrykking og frigjøring, delta i dem og bygge sine egne erfaringer på virkelige eksempler i stedet for å være lenestolkritikere eller lukke øynene.
Med dette i betraktning forstår jeg ikke helt hvordan man kan kalle seg enten anarkist eller antifascist, si «aldri mer» – og likevel ikke se den fascistiske invasjonen og den heroiske antifascistiske motstanden som for tida finner sted i Ukraina. Hvordan kan man nekte å engasjere seg?