Publisert på nettstedet til «epik» (European Policy Institute of Kyiv), 24. mars 2026. Av Lesia Bidochko.
Epik ble etablert i 2026. Dette er en ny europeisk tenketank med «oppdrag å gi beslutningstakere grundig analyse, strategisk framsyn og framtidsretta politiske ideer som fremmer Ukrainas europeiske integrasjon og regionale sikkerhet.» (sitat Crimea Platform)
Ukraina har ikke gitt opp målet om å frigjøre Krim fra russisk okkupasjon, og fullskala-invasjonen i 2022 gjorde paradoksalt nok dette målet mer oppnåelig. Samtidig er situasjonen nå fastlåst: Russland klarer ikke å sikre halvøya fullt ut, mens Ukraina heller ikke får til ei rask frigjøring. Likevel er ikke utviklinga statisk.
Mellom 2014 og 2022 foregikk kampen om Krim nesten bare diplomatisk, fordi militære virkemidler i praksis ikke var tilgjengelige. Vestlige partnere støtta denne linja med sanksjoner og ikke-anerkjennelse. Invasjonen i 2022 endra dette grunnleggende, og siden da har Ukraina gjennomført minst 570 angrep mot mål på halvøya, i tillegg til begrensa bakkeoperasjoner. Seinest i august 2023 gikk spesialstyrker i land på Tarkhankut-halvøya. Krim er dermed blitt en militær slagmark, ikke bare en diplomatisk konflikt.
Det vedvarende presset har likevel ikke gitt økt diplomatisk tyngde. Tvert imot har den andre administrasjonen til USAs president Donald J. Trump vurdert å anerkjenne russisk suverenitet over Krim som del av en våpenhvile, og også forsøkt å fjerne omtale av Krim og ukrainske territorielle krav fra FN-dokumenter. Det svekker den linja som har ligget fast siden 2014.
De pågående fredsforhandlingene, styrt av Trump, er i stor grad konsentrert om Donbas. Krim framstår ikke som noen klar prioritet, verken militært eller diplomatisk, og havner dermed i et slags mellomposisjon. Det betyr ikke at halvøya er utafor rekkevidde, men at virkemidlene er mer indirekte. En direkte offensiv er lite sannsynlig, og langtrekkende angrep, press mot landkorridoren og et mulig gjennombrudd i Zaporizjzja kan likevel svekke russisk kontroll betydelig. Det militære presset holder i praksis Krim-spørsmålet åpent.
Dette er ikke bare Ukrainas sak. Den strategiske betydninga strekker seg langt utover landets grenser. Trump har hevda at NATO ville stå sterkere med Grønland under amerikansk kontroll, og en lignende logikk gjelder i Svartehavet. Alliansens sørflanke er svakere så lenge Russland kontrollerer Krim og kan projisere makt fra Sevastopol.
Krim er det ukrainske territoriet som har vært okkupert lengst, men var samtidig det siste stedet der krigen nådde sivilbefolkninga. Vladimir Putin framstilte okkupasjonen som beskyttelse, og ifølge Kreml skulle Krim slippe en situasjon som i Donbas. I flere år hevda Russland at et ukrainsk angrep var usannsynlig. På invasjonens første dag sa Sergey Aksyonov at ingen granater ville nå halvøya.
I praksis ble Krim likevel et oppmarsjområde for krigen. Russiske styrker rykka mot Kherson derfra, mens missiler og droner ble sendt mot ukrainsk territorium fra baser på halvøya. Samtidig rekrutterte Russland soldater lokalt og sendte dem til fronten.
Den omfattende militariseringa siden 2014 har ikke skapt sikkerhet, men snarere nye sårbarheter. I juni 2022 angrep Ukraina de såkalte Boyko-tårnene, og i august samme år ble flybasen Saky truffet, med store ødeleggelser av fly og ammunisjon. Russiske myndigheter kalte det en ulykke, men mange innbyggere flykta.
Kostnadene for Russland er betydelige. Svartehavsflåten har mista over 30 prosent av fartøyene sine, inkludert flaggskipet «Moskva», og luftvernsystemer som S-300 og S-400 er slått ut i stort antall. Tapene beløper seg til milliarder, samtidig som nye systemer tar tid å produsere.
Russiske planer avslører også underliggende problemer. Programmet for utvikling av Krim fram til 2036 viser at integrasjonen fortsatt ikke er fullført, og at både infrastruktur og økonomi er avhengig av støtte fra Moskva. Samtidig bygges det forsvarsverk over store deler av halvøya, noe som tyder på at myndighetene tar en mulig ukrainsk gjenerobring på alvor.
Krim har dermed gått fra å være et tilsynelatende trygt bakre område til å bli et sentralt logistikknutepunkt, der sivile behov i økende grad er nedprioritert. Krim-brua, ferdigstilt i 2018, ble et symbol på integrasjon og fungerte som en viktig forsyningslinje fram til 2024, da skader gjorde den uegna for tung trafikk. Samtidig har havner som Sevastopol og Feodosija fått økt militær kapasitet.
Russlands kontroll over områder i Kherson, Zaporizjzja og Donetsk har etablert en landkorridor til Krim, noe som reduserer avhengigheten av brua. Korridoren er 200–300 kilometer lang, men samtidig sårbar, og ukrainske angrep rammer jamnnlig transportårer og jernbane.
Angrepet på Saky i 2022 fikk stor betydning fordi det viste at Krim kan nås. Sammen med offensivene i Kharkiv og Kherson ga det ukrainerne tro på at halvøya kunne bli et realistisk mål på kort sikt. Etterretningssjef Kyrylo Budanov uttalte høsten 2022 at ukrainske styrker kunne nå Krim innen våren 2023, mens president Volodymyr Zelenskyj har vært tydelig på at krigen starta med Krim og må ende med Krim.
Motangrepet i 2023 nådde imidlertid ikke fram. Ukraina tok noen områder i Zaporizjzja, men klarte ikke å bryte gjennom de russiske linjene, og planer for gjenintegrering av Krim er derfor satt på vent.
Likevel har balansen endra seg. Russland er nå i en mer defensiv posisjon på Krim enn tidligere, kostnadene øker, og Ukraina opprettholder presset. Ei rask frigjøring er fortsatt lite sannsynlig, men ei gradvis svekking av russisk kontroll framstår som reell.
Spørsmålet er om dette militære presset kan følges opp politisk og diplomatisk. Det har ikke skjedd så langt, og en mer koordinert innsats er nødvendig. Tre prioriteringer peker seg ut:
For det første må den diplomatiske linja styrkes, slik at Krim inngår tydelig i alle sikkerhetsgarantier og våpenhvileavtaler.
For det andre må forberedelsene til ukrainsk EU-medlemskap gå raskere, med klare ordninger for Krims status i regelverk om marked, toll og sanksjoner.
For det tredje må det militære presset opprettholdes og økes, særlig gjennom presise langtrekkende angrep mot logistikk, luftvern og landkorridoren. Vestlige partnere bør støtte dette ved å tillate levering av nødvendige våpensystemer.