Publisert på nettstedet Cedos, 7. april 2026. Av Alina Khelashvili, leder for Cedos forsknings- og analyseavdeling
I det siste har det vært økende diskusjon om hva slags støtte som kan oppmuntre folk til å returnere til Ukraina etter tvangsflukt . Når man vurderer denne problemstillinga, er det viktig å skille mellom to mål.
Det første er å gjøre folk mer åpne for ideen om å returnere . Det andre er å organisere returprosessen for de som har tatt den avgjørelsen, særlig ved å gi dem sosial støtte.
Disse to oppgavene er sammenhengende, men krever separat oppmerksomhet og særskilt skille. Sammenhengen mellom dem ligger særlig i at eksistensen av et pålitelig sosialt trygdesystem i landet kan påvirke folks åpenhet for å returnere. Dette gjelder imidlertid spesifikt til det generelle sosialt trygdesystemet, mens en slik sammenheng ikke gjelder målretta støtteprogrammer.
Støtteprogrammer som kun er tilgjengelige for de som returnerer, vil sannsynligvis ikke ha betydelig innvirkning på folks beslutninger om å returnere. Dette skyldes flere faktorer:
- Totalt sett er det liten tilliten til sosial støtte. I Cedos’ forskning la folk vekt på at de føler seg tryggere i vertslandene sine. Dette er knytta til tilliten deres til at de vil motta støtte [i vertslandet] i tilfelle vanskelige omstendigheter eller tap av bolig. Noen nevnte også at de, også før fullskala-invasjonen starta, har hatt negative erfaringer med å søke statlig støtte. Dette førte til at de var skeptiske til den ukrainske regjeringas planer om returstøtteprogrammer.
- Det eksisterende støttesystemet for internt fordrevne fungerer som et eksempel for folk på hvilken støtte de kan forvente ved retur. For tida er de bekymra for tilstanden til støttesystemet for internt fordrevne . Forskningsdeltakerne understreket at de anser slik støtte som utilstrekkelig. Videre påpekte de at de ikke stoler på støtteprogrammene for internt fordrevne på grunn av den kortsiktige naturen til flere av dem.
- Problemene som kan oppstå etter retur fra utlandet er ikke unike. Internt fordrevne og andre mennesker i sårbare situasjoner står overfor lignende utfordringer. For eksempel vanskeligheter med å finne bolig på grunn av høye kostnader og mangel på sikkerhet ved å leie fra private utleiere. Å prioritere behovene til hjemvendte kan føre til en økende følelse av urettferdighet når det gjelder fordelingen av støtte. Dette kan igjen øke folks frykt for å møte fordømmelse og negativitet ved retur.
Med dette i tankene bør det sosiale støttesystemet ikke utformes for å oppmuntre til retur, men som et garantert og pålitelig sosialt beskyttelsessystem tilgjengelig for alle.
Tilgjengelighet for alle er et sentralt trekk. Å sikre at alle får tilstrekkelig støtte når det er nødvendig, vil bidra til å gjenopprette offentlig tillit til sosial beskyttelse. Spørsmålet om at støtte skal være tilgjengelig for alle er også relevant fordi folk som kommer tilbake fra utlandet vanligvis ikke har unike behov. Disse behovene ligner på behovene til personer som har opplevd intern fordrivelse eller som har havna i vanskelige livssituasjoner. Dette inkluderer mulighetene for å få tilgang til sosialboliger, motta sosiale tjenester av høy kvalitet i lokalsamfunnet, ha tilgang til inkluderende rom og tjenester, kunne få tilgang til utdanningsmuligheter som vil hjelpe med framtidig sysselsetting, og ha muligheter til å delta i samfunnslivet, osv.
Når man planlegger et slikt støttesystem, er det nødvendig å vurdere hvordan situasjonen rundt retur av personer fra utlandet kan påvirke statens evne til å gi denne støtten. Derfor må flere faktorer vurderes:
- Antallet personer som returnerer avhenger ikke bare av deres egne ønsker, men også av politikken i de landa der de for tida bor. Spesielt finnes det for øyeblikket ingen offentlig strategi fra EU-landa om hva som vil skje etter at krigen er slutt – om ukrainere vil kunne bli værende i disse landa, under hvilke betingelser og hvor lenge. Følgelig kan det oppstå en situasjon der et betydelig antall mennesker som trenger sosial støtte returnerer til Ukraina i løpet av kort tid. Dette vil legge ei ekstra belastning på institusjoner for sosialbeskyttelse i lokalsamfunn, sjøl om det allerede er betydelige problemer på dette området. Det er derfor viktig å utvikle lokalsamfunnenes kapasitet til å tilby sosial beskyttelse til befolkninga.
- Det som er avgjørende er hvordan folk sjøl beskriver den hjelpen de trenger. Ikke alle forventer betydelig og langsiktig støtte fra staten. De fleste ønsker å sjøl kunne dekke sine egne behov. Derfor ser de på sosial støtte som midlertidig, som noe som vil kunne bidra til å bygge opp deres egen kompetanse, snarere enn å gjøre dem avhengige av bistand. De fleste snakker om midlertidig støtte – i utgangspunktet i perioden etter at de har kommet tilbake. Dette gjelder spesielt innkvartering der folk kan bo ved ankomst. Økonomiske utbetalinger kan også være av interesse for folk som støtte, inntil de er i stand til å finne arbeid.
- Om ressursene er tilstrekkelige til å gi den planlagte støtten. Våre forskningserfaringer viser at folk reagerer ganske sterkt på urettferdighet i fordeling av støtte. Derfor må samme nivå av støtte være tilgjengelig for alle som har hatt den samme opplevelsen. Det er derfor ikke ønskelig at de som returnerer tidligere har tilgang til et bedre støttesystem enn andre. Forskjeller i støttenivå, avhengig av hvilket lokalsamfunn en person returnerer til, kan også være bekymringsfullt.
Det er ingen enkel oppgave å bygge et støttesystem som er tilgjengelig for alle som trenger det. Det er imidlertid nettopp et slikt system som vil gjenopprette folks tillit til å motta støtte og deres følelse av trygghet. Derfor kreves det felles handling fra ulike parter: den nasjonale regjeringa, lokale myndigheter, sivilsamfunnsorganisasjoner på både nasjonalt og lokalt nivå, internasjonale organisasjoner og givere.
(Denne bloggen ble først publisert på LB.ua.)