Publisert på nettstedet Mediazona, 23.april 2026. Av Alla Konstantinova
Fra tidlig mars til november 2022 lå den ukrainske byen Kherson under russisk okkupasjon. Etter byens frigjøring kom flere hemmelige fengsler fram, ett av dem innreda av FSB i kjelleren til politiets hovedkvarter i Liuteranska-gata, hvor bortførte ukrainere ble torturert i månedsvis. Blant de som ble holdt der var de tiltalte i den såkalte «Kherson Nine»-saken, som er grundig gjennomgått i denne artikkelen. I løpet av sin rapportering fikk Mediazona tak i ei dagbok ført av en av fangene i kjelleren i Liuteranska, som han seinere klarte å smugle ut, skjult blant sine personlige eiendeler.
Den første oppføringa i dagboka har ingen dato. Antakelig ble den skrevet 13. september 2022.
Jeg la meg klokka tre i går. Lyspæra hadde gått, og mørket føltes kvelende. Jeg bestemte meg for å prøve å sove. Vellykka. Morgenen kom klokken 08:30.
I går hørte jeg en stemme fra en av cellene. Først trodde jeg at jeg innbilte meg ting. Men de har fanget et barn! Ut fra stemmen hans må han være rundt 10–12 år gammel. Dette er så jævlig sykt! En vakt tok ham ut, sa de skulle snakke og at han skulle kjøre gutten hjem i dag. Likevel, etter å ha snakka, brakte de ham tilbake til cellen. Guttens stemme skalv. Jeg kan bare forestille meg hvor stressende dette er for ham.
Vi var uten lys til klokka 14. På det tidspunktet kom en av vaktene inn og fiksa på lyset.
Så ble en ny fyr henta inn. Sju personer i en cellefor fire personer. Jeg har en følelse av at noen snart vil bli overført til et varetektsfengsel [SIZO]. Cellene er overfylte. Fire menn holdt i én celle…
Jeg er bekymra for å bli overført—eller at noen av oss skal bli overført. Tross alt er vi allerede kjent med alt og alle her. Der ute er alt helt nytt og ukjent.I tillegg kan jeg ikke dra hjem derfra. Sjøl om Serezha hevder at besøk er tillatt i varetekt før rettssak. Men er det virkelig tilfelle i Russlands virkelighet og restriksjoner? Personlig tviler jeg på det. I det minste kan jeg lese med lysene på. Da jeg ikke hadde lys ønska jeg så gjerne å lese.
Rundt klokka 16 ble vi mata og tatt med på toalettet. Dagens meny er bare kavring. Men det er bedre enn ingenting. Om kvelden legger jeg meg for å ta en lur. Jeg drømte om mamma. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde sovet. Drømmen etterlot seg et dårlig spor, og jeg klarte ikke å komme meg ut av det på lenge. Muligens kan det hende jeg skriver et brev til . Kanskje jeg klarer å få det sendt til henne. Og nok en gang gjenstår hovedspørsmålet: hva venter oss i morgen?
14. september
Denne morgenen var stressende. Soldatene øvde på angrepsteknikkene sine fra tidlig morgen. Det varte til klokka 16. Da tok de barnet ut for avhør. Så hørte vi alderen hans. Han er 14 år. Tilsynelatende pågrep de ham for å ha tatt bilder av militært utstyr. Det virker svært uvanlig for en ung gutt, ikke sant? Sjøl om de fant bilder på ham. Bare ta telefonen hans, gi ham en skikkelig irettesettelse, og la ham gå. Det knuser hjertet mitt å tenke på at han har havna i en slik situasjon, ser alt dette, blir behandla slik, og fortsatt ikke blir utskrevet. Faen, han er like gammel som min ***.
En overraskelse venta på oss på kvelden. Rundt klokka 17 plasserte de inn en ny fyr hos oss. Han hadde stått der i et døgn, med håndjern lenka til gitteret En eier av en bilvask. Altfor «myk». Naiv. Han tror det er en dusj her. Men etter å ha hørt om virkeligheten fra oss, sank han sammen.
Så åpna døra seg, og vaktene fikk sitt øyeblikk av klarhet. Åtte (!) personer i cellen. De snakka sammen, tok ut gårsdagens nye mann, og henta inn en annen. Det viste seh at vi kjente hverandre. Han jobba sammen med *** hos SETAM.[ Detter en statlig ukrainsk auksjonsplattform for salg av beslaglagt og tvangssolgt eiendom. Oversetters merknad] Du vet ***. Han ga oss ferske ukrainske nyheter. Vi snakka om ***. Det viser seg at *** prøvde å bruke kontaktene sine for å få meg ut herfra. Akkurat som ***, han forstår ikke hvorfor de arresterte ham. Jeg tror vi får vite det i morgen. «Bilvask-fyren» har heller ingen anelse om hvorfor han er her. Så snart jeg finner ut av det, skal jeg definitivt skrive om det.
15. september
Intens torsdag. De tok Kolya ut av cella klokka 07:30. Bare i går, da de tok oss med på toalettet, sa han at i stedet for avføring kom det blod. I går kveld, da han la seg, la jeg merke til en stor, våt blodflekk på de grå joggebuksene hans, nær rumpa. Jeg fortalte ham om det. Vi rådet ham til å fortelle vaktene om det. Men… Han står fortsatt, bundet med håndjern til grillen, og vil forbli i den posisjonen til minst i morgen.
Etter Kolya tok de Vova. De snakka med ham i omtrent en time, med elektriske apparater. Da de brakte ham tilbake, sa han at de ville komme tilbake for ham om en time. Det virka usannsynlig for oss. Men de kom tilbake. Og etter det returnerte de aldri Vova til cella.
Så vi er seks igjen. I det minste er det litt lettere å puste. En ny trend har begynt: de gir oss mat og tar oss ut på toalettet annenhver dag. Vi har 2 liter drikkevann igjen til oss alle. Vi spiste kavringene de hadde tatt med til Kolya for noen dager siden som mat.
Jeg føler meg trist igjen på grunn av familien min. Jeg savner ***, *** og ***. Jeg vil så gjerne være sammen med dem. Dagen var veldig anspent. Det virket som om de kom inn og ut av cella vår hele dagen. Og stemninga er forferdelig. Operatørene er brutale. Lufta stinka bokstavelig talt av frykt, vold, banning, ydmykelse og til en viss grad til og med død. Men det er mer abstrakt enn faktabasert.
Vi går tom for forsyninger og sigaretter. Uansett hvor mye vi prøver å spare, går de fortsatt tomme. Jeg føler at vi snart må røyke te igjen.
Faen, hvordan går det med bestefar? Hvordan har mamma det? Når tar alt dette slutt? Det kan vel ikke vare evig, kan det?! Og nok en gang: hva venter oss i morgen?
16. september
Serezha ble sendt hjem i morges. For å være ærlig, er jeg nesten sjalu på ham. Jeg kan forestille meg hvordan de andre misunte meg da jeg gikk ut. Dagen forløp uten hendelser. De ga oss Mivina [hurtignudler] Jeg delte ut porsjonene. En ung, lubben, sjenert FSB-offiser med vennlige øyne leda oss ut. Han er den som viser mest sympati.
Det kan høres ut som Stockholm-syndrom. Men han behandler oss som mennesker. Han tar et par teposer fra oss og spør om vi kan lage te (ved hjelp av den felles kjelen) til kvinnene som også ble tatt til fange og holdes i naboceller. Du kan se at han føler medlidenhet med dem.
Kolya ble returnert til lunsj. De klarte ikke å få ham av grillen fordi de hadde mista nøkkelen til håndjernene. Til slutt kutta de håndjernene med hydrauliske sakser.
Så bestemte de seg for å vise oss sin godhet. De åpna celledørene, og soldaten som befridde Kolya for håndjernene kasta ei eske med kjeks på gulvet for oss. Som om vi var hunder. Vel, takk uansett. Sjøl om Seryoga tok med mat, kan vi ikke si nei til sånt her.
Om kvelden hadde vi badekveld. Vi hadde ikke bada (vaska oss) på over 10 dager. En halv bøtte vann per person. Jeg vaska T-skjorta og buksene mine. I det minste var det litt lettelse. Ulempen med disse vannbehandlingene er den utrolige fuktigheten i cella. Jeg håper jeg ikke får tuberkulose. Men du kan bli smitta av hva som helst her.
I dag angrep de ukrainske styrkene MCA [et militært anlegg. Oversetters merknad]. Jeg er bekymra for familien min. Jeg finner ingen steder å være. En etterforsker kom og viste en video av det som skjedde etterpå. Han sa at Ostriv og Tavrik også ble truffet. Faen, jeg håper bare det går bra med slektningene mine.
Jeg la meg klokka fem. Men jeg klarte ikke å sovne før klokka 9 om morgenen. Så snart jeg begynte å duppe av, hørte jeg håndjern klirre mot gitteret. To karer hang der. En av dem begynte å føle seg sjuk. «Naboen hans» ropte om hjelp. Seinere slutta fanger fra alle cellene seg til. De banka på dørene, taket og rørene. Dette holdt på i omtrent halvannen time til vaktene ankom. Skjebnen til disse to er fortsatt [ukjent]…
Innlegget fra 17. september avsluttes her; teksten fortsetter sannsynligvis på neste side, men den har gått tapt.
5. oktober
Jeg har ikke skrevet de siste dagene av flere grunner. Vi var uten strøm i to dager (bare i cella vår). Tenkte på Ofitserov (Krim), og depresjonen satte inn for meg. I tillegg til alt ankom en ny gruppe soldater. Og det var tre dager med helvete. Jeg skal gi en kort oversikt over de dagene.
Jeg tror den nye gruppa soldater ankom 29. september. Vi trodde det var rotasjon. Men per i dag (siden i går) har de ikke dukket opp i det hele tatt. Og cellene deres er tomme. Det er uklart hvor folkene dro. Men noen ekte beist kom. De terroriserte stedet. De slo og torturerte oss fra daggry til skumring. Så ble de fulle og kom tilbake om kvelden. De åpna cellene og slo oss. De dro oss ut til torturkammeret. Skrik runget i timevis.
Jeg vet ikke hva Kolya (som ble overført fra cella vår) gjorde for å fornærme dem. De slo ham med særlig grusomhet, systematisk. De dro ham ut for tortur to ganger om natta.
Den 2. oktober kom den øverste militære fyren. Han slo ham opp igjen. Han fikk cellekameratene til å banke ham opp. Alle som ikke slo hardt nok, ville lide samme skjebne som Kolya. Etter lunsj dro han tilbake for Kolya. Han slo ham. Han klistra Kolyas øyne og hender inn i teip og ba ham gå ut.
Før det hørte man lyden av at et våpen ble gjort klart til å skyte. Kolya ba, og tryglet om at de ikke skulle drepe ham. Vakta sa (antagelig for at Kolya ikke skulle skrike) sa at de skulle frakte Kolya hjem. Det tviler jeg på. Hans skjebne er ukjent.
Om natta hadde vaktene det gøy.
De kom inn i cella og ropte: «Ære være Ukraina.» Fangene måtte svare i kor: «Som en del av Russland.» Takk Gud for at vi ikke har sett eller hørt dem på et par dager nå.
I går kunne vi høre motorene til militære Ural-lastebiler eller noe lignende ute på gårdsplassen. Tilsynelatende har de dratt. FSB-gutta pakker også sammen. Vil alle dra? Jeg har ingen anelse.
Søndag (2. oktober) snakka jeg også med den lubne fyren. Jeg fant ut kallenavnet hans, det er «Shtil.» Jeg ba ham kjøre meg hjem til min bursdagen til datteren min. Men han bekrefta våre frykt angående Krim. De tar oss med på torsdag.
I går og i dag fikk de oss til å signere protokoller. De lot oss ikke lese dem. Gud vet hva vi signerer. Men det jeg klarte å lese, sjokkerte meg. Vitner til ransakinger har dukka opp fra et eller annet sted. Under avhøret skal jeg visstnok ha sagt at målet mitt med SBU [Ukrainas sikkerhetstjeneste] var å destabilisere regionen. Kort sagt brukte de all sin fantasi. Jeg vet ikke hva som venter meg/oss på Krim.
Vi diskuterte dette bokstavelig talt lørdag kveld: det er umulig å stille oss for retten. Det viser seg at det er mulig. Vi trodde de ikke ville ta oss. Hvorfor? Tross alt er Kherson nå en del av Den russiske føderasjon. Det er en domstol og en påtalemyndighet rett her lokalt. Men nei.
I tre dager har vi alle vært deprimert. Ingen vet hva de skal gjøre. Tortur igjen? Faen, jeg har ikke glemt den forrige tortur-runden ennå. De slo oss, drukna oss, brukte elektriske støt. Jeg trodde det verste var fortid. Det verste er at de ikke vil fortelle oss hvor de tar oss. Til hvilken by? Jeg kom hjem på søndag. En av vaktene lovet *** at de skulle ta meg med før de sendte meg av gårde. Jeg tok med noen matvarer. Men ingen spiser dem.
Med Mika Golubovsky og Pavel Vasilyev.
Redaktør: Dmitry Tkachev