Publisert på nettstedet til Solidarity Collectives, 5.mai 2026
Det er alltid vanskelig å beskrive følelsene av ødelegging, sinne, urettferdighet og sorg som oppstår når man får vite at noen man kjente har dødd i krig. I slike øyeblikk bidrar minnekultur og dokumenteringa av de falnes livshistorier til å bevare deres ideer og verdier, og til å bearbeide tapet både på et personlig og kollektivt nivå. Men hva skjer når minnet blir et verktøy for undertrykking?
Dettte gjelder ikke minst frivillige fra Belarus og Russland som kjemper på Ukrainas side. Historiene deres blir ofte tvunget til å forbli private, fragmenterte eller anonyme, fordi enhver offentlig eksponering kan brukes av regimene som påskudd for å undertrykke familiene og deres nærmeste.
I dette intervjuet delte en belarusisk frivillig soldat sitt eget syn på hvordan minnet om falne belarusere bør æres.
Dette intervjuet er en del av prosjektet Decolonising Cultures of Remembrance. Det ble produsert i samarbeid med Educat Collective.
La oss begynne med det som kanskje er hovedproblemet belarusere står overfor når noen dør. Problemet handler ikke om å minnes den avdøde i seg sjøl, men om den ukrainske statens holdning til dette — nemlig at pårørende ikke kan motta noen kompensasjon dersom en belarusisk frivillig dør eller forsvinner.
Dette skyldes at det høsten 2022 ble tatt en populistisk beslutning som myndighetene fortsatt ikke har klart å oppheve. Den så ut til å være ment for å hindre at bare de som faktisk bor i Russland og Belarus mottar penger, men i praksis får heller ikke de ukrainske konene til belarusiske frivillige noen kompensasjon. Jeg vet ikke hvordan situasjonen er for russiske frivillige, men jeg antar at den er den samme. Sjølsagt kom vi ikke hit for å få kompensasjon for våre kjære, men dette er en veldig talende tegn på den ukrainske statens holdning til belarusere og russere som kjemper på Ukrainas side.
Det andre problemet, som er direkte knytta til minnekultur, er den holdninga de belarusiske myndighetene har til belarusiske frivillige som kjemper på Ukrainas side. Den er ikke bare sterkt negativ; de hater og frykter oss. Vi blir, av myndighetene, sett på som fiende nummer én. For enhver belaruser med et våpen i hånden utgjør en fryktelig trussel mot Lukasjenkos autoritære, halvfascistiske regime.
For eksempel er Kastuś Kalinoŭski-regimentet — den største og mest profilerte belarusiske enheten, og dessverre også den som har lidd flest tap — erklært som en terrororganisasjon i Belarus. Enhver kontakt med oss kan derfor straffes hardt av myndighetene — med 10, 15 eller 20 års fengsel. Siden de ikke kan nå oss direkte, angriper de familiene til de frivillige. Regimet gjør generelt ingen unntak. Uavhengig av om du har kontakt med slektningene dine eller ikke, kan de fortsatt bli ofre for represjon. Derfor skjuler mange belarusiske frivillige ansiktene sine og identitetene sine for å beskytte familiene.
Å være en belarusisk soldat med med umasjkert ansikt er på en måte et privilegium, men det fører også med seg mange problemer på grunn av det sterke presset på menneskene rundt oss.
Og dermed kommer vi til hovedspørsmålet: Hva skal man gjøre med belaruserne som døde i krigen og som skjulte ansiktene sine?
Det finnes flere alternativer. Det vanligste er at ingen informasjon publiseres om den avdøde. Kalinoŭski-regimentet innførte denne praksisen — jeg vet ikke hvordan det fungerer i andre belarusiske enheter, for det finnes flere av dem. Men regimentet publiserer et bilde av personen hvor ansiktet er mørklagt slik at bare silhuetten vises, sammen med personens kallesignal.
Dette ble bare gjort i tilfeller der det kunne offentliggjøres, fordi det dessverre blant våre kamerater fantes personer hvor heller ikke kallenavnet ikke kunne avsløres, siden det umiddelbart ville sette familiene deres i fare. Så den første og viktigste «rituale» i belarusisk minnekultur er opprettinga av disse anonyme innleggene om de falne.
Det hender at når de belarusiske sikkerhetsstyrkene får vite om noens død, kan ansiktet deres bli offentliggjort etter ei tid. Det hender også at uansvarlige journalister, i jakten på en sensasjon, dumdristig publiserer personens egentlige identitet, hvordan og hvor de døde, og viser til kontoene deres på sosiale medier — noe som setter de etterlatte i fare.
Det finnes også tilfeller der folk har blitt tvunget til å flykte fra Belarus simpelthen fordi sikkerhetsstyrkene oppsøkte dem etter å ha fått vite om den avdøde, og først etter fullført flukt kan et fotografi vises. Det finnes mange slike tilfeller.
Dessverre forblir mange av våre kamerater anonyme i dag, og først når det politiske regimet i Belarus endres og forfølginga av de frivilliges familier opphører, vil det være mulig å navngi disse menneskene åpent.
En annen særegenhet er at belarusiske frivillige oftest kremeres, men asken deres kan ikke overføres til Belarus. Dette er et stort problem. Disse menneskene blir enten gravlagt i kolumbarium [urnevegger] dersom de pårørende gir tillatelse, eller så venter man til en slektning kan komme og hente urna.
Siden Belarus de facto er i krig med Ukraina, har folk ikke denne muligheten. Sjøl om de skulle klare å komme inn på ukrainsk territorium — noe som i seg sjøl er problematisk — vil de i 99 av 100 tilfeller bli arrestert når de returnerer til Belarus, og muligens dømt for terrorisme eller landsforræderi.
De som hadde slektninger her [i Ukraina] var litt heldigere og ble gravlagt her. Jeg vet at det til og med ble holdt ordentlige avskjedsseremonier for disse menneskene. Asken til noen av våre kamerater ble frakta til Europa og plassert i et kolumbarium, med hensikt om seinere å bringe levningene tilbake til Belarus.
For når ei gravlegging først har funnet sted i Ukraina, blir det umulig å flytte levningene, mens det fra Europa er mulig. Derfor skjer avskjeden med belarusiske soldater flere ganger.
For eksempel holdes det først en liten avskjed nær frontlinja blant kameratene. Deretter en ny, mest sannsynlig i Kyiv, en mer høytidelig seremoni — avhengig av om personen er offentlig kjent eller ikke. Og etter det enda en seremoni på polsk territorium, der de pårørende har tatt med asken.
På grunn av represjonene i Belarus forteller folk ikke sine familier at de tjenestegjør i den ukrainske hæren. Derfor kommer dødsfallet som et sjokk for familien. Plutselig kommer det en telefon fra et ukrainsk nummer som informerer dem om at en slektning har dødd mens han forsvarte Ukraina. Fram til da hadde familien trodd at personen arbeidet et sted i Vesten.
Dødsfallene til våre kamerater som ikke skjulte ansiktene sine får ofte en mer offentlig og profilert avskjed.
Veteranbevegelsene våre arbeider også for at gater skal få navn etter våre falne kamerater posthumt, og for oppsetting av minneplaketter som en annen måte å bevare minnet om dem på.
Men siden de fleste av våre frivillige skjulte ansiktene sine, er det svært få som blir godt nok kjent offentlig til at noe kan oppkalles etter dem eller avdukes til deres ære.
Aktive anarkister, eller mennesker som delte anarkistiske synspunkter, har også slutta seg til bevegelsen av den belarusiske frivillig i Ukrainas hær ; dette ble imidlertid først kjent etter deres død — og faktisk er dette også et aktuelt problem for den ukrainske bevegelsen.
Så hva kan gjøres for å støtte vårt minnearbeid? Lytt til belaruserne, søk informasjon om våre folk som har dødd i kampene og våre viktige minnedatoer.