Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 1.mai 2026. Av Iryna Skachko
Landsbylederen i Tavilzhanka, Svitlana Moroz, overlevde avhør i et russisk torturkammer. Deretter kidnappa okkupantene ektemannen hennes. Moroz-familiens hjem ligger fortsatt i okkupasjonssonen. Og Svitlana leter overalt etter spor av sin ektemann Yura.
Tavilzhanka er en liten landsby i bosettingssamfunnet Dvorichansk i Kupiansk-distriktet, Kharkiv-regionen. Før fullskala-invasjonen bodde opptil to tusen mennesker her. Herfra til den russiske grensa er det bare tjue kilometer. Den 24. februar 2022 gikk okkupantene inn i Tavilzhanka.
— De kom på krigens første dag, og de er der fortsatt i dag, — sier den tidligere lederen for Tavilzhanka Starostyn-distriktet, Svitlana Moroz. — Jeg husker at klokka fem om morgenen begynte barna våre, som bor i Kharkiv, å sende videoer til mannen min og meg om at de ble bomba. Russerne bomba oss ikke, fordi de okkuperte oss med en gang, Men vi så hvordan de russerne som okkuperte oss, sendte avgårde angrep mot Kharkiv…
Okkupantene tok mye fra Svitlana: hjemmet hennes, jobben hun elska, og, mest skremmende, ektemannen hennes. Sist hun så Yuriy var sommeren 2022 da han kjørte henne til Pecheneg-demninga, hvor det da var en korridor som sivile kunne krysse fra det okkuperte området til det frie Ukraina. Russerne lot imidlertid ikke mennene komme over. Nå bor Svitlana Moroz i Kharkiv, arbeider i den regionale militæradministrasjonen, og leder avdelinga for økonomisk analyse og prognoser i avdelinga for sosioøkonomisk utvikling.
Leter etter sin Yurochka…
«— Jeg føler at jeg har grått meg tom for alt sammen,» — sier hun trist, og husker alt som skjedde med henne i månedene hun levde under okkupasjon.
Fra de første timene av invasjonen, som landsbyleder, måtte hun ta vare på ikke bare familien sin, men også innbyggerne i Starostyn-distriktet.
Allerede 24. februar var alt stengt: barnehager, skoler… Minibankene fungerte ikke. Folk kjøpte opp all maten i butikkene på et par dager. Livet stoppa. Politiet og grensevaktene forsvant. Vi ble igjen aleine i Starostyn-distriktene. Mitt område var det største i Dvorichansk bosettingsråd – fire landsbyer og nesten tre tusen mennesker. Men folk begynte å komme til oss fordi de trodde det var tryggere her. De kom fra Izium, Lysychansk og Starobilsk. Folk kom til og med fra Kharkiv. Og jeg måtte ta imot alle disse menneskene i huset mitt. Vi mista nettilknytning, gass og elektrisitet. Vi må ha vært uten strøm og gass i flere måneder. Takk Gud for at det fantes en privat landbruksbedrift på vårt område. Med sin leder Oksana Volodymyrivna Shylo, ble vi viktige personer. Hver morgen samla folk seg midt i landsbyen og snakka. Vi hadde gårder—enorme gårder som hadde mista alt salget sitt. Bruene ble sprengt, og det var ingen måte å eksportere produktene på. Oksana Volodymyrivna ga korn, vi fikk laget brød, og vi delte dette brødet ut til folk. Vi kjørte til elva, og der bar vi esker i hendene over brua. En bil venta på den andre bredden…
På grunn av stress eller konstant fysisk anstrengelse utvikla Svitlana en svulst på armen som vokste raskt. Det var ingen steder å få medisinsk hjelp under disse forholda. Hjelpen kom helt tilfeldig. Blant de fordrevne som kom til landsbyen, var det også en kirurg. Så kvinnen ble operert i et primitivt førstehjelpsrom i landsbyen, uten strøm.
— Vi ropte til landsbyboerne. Noen tok med en nål for å sy sårene, og noen tok med kirurgisk tråd hjemmefra. Noen tok med alkohol. I tillegg hadde noen med smertestillende. Så, på førstehjelpsrommet, på en eller annen måte, fiksa kirurgen problemet for meg.
I mellomtida begynte russerne å etablere sitt eget system. Den daværende ordføreren i Kupiansk, Gennady Matsegora, gikk med på å samarbeide med dem. Okkupasjonsmyndighetene begynte å holde møter i landsbyene, og lovet innbyggerne humanitær- og økonomisk hjelp.
— Jeg gikk aldri på de møtene! Andre ledere dro, prøvde å organisere arbeidet, men ingenting fungerte. Sjølsagt, fordi territoriet er enormt, og ingen kjenner dette territoriet og folkets behov slik jeg gjør… Forståelig nok begynte okkupantene å klage på meg. I april forsvant min kollega fra nabobyen, fra Vilshana, Serhiy Marakhovsky. Jeg forsto at jeg ville være den neste. Vel, det var det som skjedde.
Lørdag morgen 7. mai satt Svitlana og ektemannen Yurij og spiste frokost da en bil kjørte opp til huset deres. Kvinnen var ikke overraska; Hun trodde det var en ny gruppe fordrevne som hadde ankommet.
— Jeg går ut i hagen, og de står allerede på dørstokken. Det var omtrent 15 av dem, alle i «finlandshetter». De omringa huset. De tok telefonen min og dokumentene mine og satte meg i en varebil. Og to av de som var arrestert hos oss var allerede der – en dommer og en tidligere politimann. Det var veldig skummelt. Jeg satte meg ned, og gjennom sprekken så jeg Yurochka gå rundt. Jeg visste ikke om Yuriy også ble pågrepet. Jeg var engstelig. Så jeg prøvde å se etter ham, gjennom noen sprekker. Og russeren som vokta oss forbød meg å gjøre dette. Han ropte: «Sett deg ned og hold deg i ro!» Og fra det øyeblikket begynte jeg å gråte. Og jeg stoppa ikke.
Bilen satte av gårde. De stoppet flere ga fange ble ført nger på veien; Under et av disse stoppene trakk de en pose over dommerens hode og flytta ham til en annen bil. Svitlana og en annen som var arrestert ble tatt videre til Kupiansk. Der oppretta okkupantene et torturkammer på området til distriktspolitiet. Nær den regionale avdelingsbygninga venta den fortvilte Yuriy Moroz på sin kone.
— Han gjetta enten hvor vi ville hadde blitt ført, eller så visste han det på en eller annen måte… Han kunne ikke komme i kontakt med oss; Området var inngjerdet. Og da jeg så ham, ba jeg vakten om å la meg komme bort til ham i hvertfall ett minutt. Han lot meg ikke få lov. Da de tok meg med til cella, sa en av overordna: «Sett deg! Jeg gikk for å se på saksmappa di!» Jeg ble overrasket. Hva er «min sak»?
Den dagen ble Svitlana avhørt tre ganger. Under avhørene ble kvinnen tvunget til å kle av seg for å vise tatoveringa på ryggen. De ville se om det var ukrainske symboler. Tatoveringa, i form av en liten blomst mistanke, i motsetning til sporene etter en nylig operasjon på armen hennes.
— De så at armen min var bandasjert. En av dem spurte: «Hva har skjedd med deg?» Jeg sier: «Jeg har hatt en operasjon hjemme.» Men de rev alikevel av gipsen. Alle stingene mine gikk i stykker. Jeg vet ikke hva de lette etter der…
Først forsøkte russerne å overtale kvinnen til å samarbeide med okkupasjonsmyndighetene.
— Jeg gråt. Slik små barn gråter når de ikke kan roe seg ned. Jeg sier: «Vent, hva slags samarbeid? Du har nettopp tatt jobben min! Du har tatt familien min fra meg! Jeg kan ikke kontakte datteren min, jeg har ikke strøm, folket mitt lider, det er kreftpasienter, folk med diabetes, og jeg bør samarbeide med deg? Nei, ikke ennå.» For å være ærlig sa jeg at jeg skulle tenke på det. Og jeg skammer meg ikke over å innrømme det, for alle vil leve, vet du?
I tillegg anklaga okkupantene Svitlana Moroz for å ha oppretta ei sabotasje- og rekognoseringsgruppe.
- Saken er at da alt var stengt—barnehager, medisinske sentre, skoler—ble vi redde for at det skulle bli plyndring. Så vi samla omtrent 15 menn fra landsbyen. Om kvelden gikk vi i gatene og vokta. Og russerne må ha blitt informert om dette. De sa til meg: dere har organisert ei «gruppe» blant dere. Herregud, i begynnelsen forsto jeg ikke engang hva de snakka om! De antok at vår samling av beboere var ei sabotasje- og rekognoseringsgruppe.
Seint på kvelden ble cella veldig kald. Den frosne, slitne, redde kvinnen visste ikke hva hun kunne forvente. Plutselig åpna vaktene døra og ba henne komme ut.
— Jeg spør—hvorfor? Og han sier: for å bli skutt! Vet du, for å være ærlig, føler jeg meg letta. Jeg var klar for dette. Det var nesten natt. Vi går ut til inngangen til politistasjonen, rett foran – en tom gårdsplass. Og russeren sier: «Gå.» Jeg trodde virkelig de kom til å drepe meg akkurat da. Det føltes som en film: som om jeg skulle gå over et tomt jorde, og han ville skyte meg i ryggen. Og han sa: «Gå hjem! Bor du langt unna?» Jeg sier: «Omtrent 30 kilometer…» — «Vel, du får kjøre!» Om jeg gikk eller løp, jeg kan ikke si det for sikkert . Jeg hadde ikke engang forlatt Kupiansk da jeg så Yurochka! Han dro hjem, tok med en varm jakke og ville gi den til meg. Og så møtte jeg ham! Han kjørte inn i Kupiansk mens jeg løp ut…
Da de lot henne dra hjem, ga ikke russerne noen dokumenter tilbake til Svitlana og beordra henne til å komme tilbake neste dag for et «intervju». Denne gangen spurte de etter innbyggere som hadde kjempet i ATO (Anti-Terrorist Operation, det offisielle begrepet for krigen i det østlige Ukraina før 2022). Men landsbyrådet har ingenting med militær registrering å gjøre.
— Det var en slik moralsk ydmykelse… Det var øyeblikk hvor du måtte ljuge. Og når du ljuger, og de svarer deg med fakta, så sitter du, en voksen, som et lite barn, som en slått valp…
Svitlana innså at det ikke lenger var mulig å bo i det okkuperte området. Den 11. juli 2022 dro hun gjennom «Pecheneg-korridoren» til Kharkiv for å besøke datteren sin. Hun sier at hun ikke var sikker på om hun ville bli sluppet gjennom. Tross alt sendte okkupantene hver dag stadig flere mennesker til torturkamrene.
— Yuriy ble hjemme. Han sa: «Du drar, så venter jeg på deg.» Vi har et veldig fint hus; Vi pleide å leve veldig godt.
Gården der Yuriy Moroz jobba hadde en generator—en som holdt vannpumpa i gang når strømmen gikk, slik at landsbyen fikk forsyninger av vann.
— Med ledelsens velsignelse dro Yuriy dit tre ganger om dagen for å starte den opp. Folk samla seg og fylte opp vannkanner, mens generatoren gikk. Men etter noen dager begynte russiske soldater også å komme for å hente vann. Yuriy fortalte meg: «Alle som sto i kø gikk ut for at militæret skulle få vann…» Og hver gang, mens generatoren gikk, gikk Yuriy til andre etasje i bygningen, hvor han i det minste kunne få en litt ustabil tilgang til nettet, og ringte meg i Kharkiv. Jeg spurte ham: «Yuriy, ikke ring, jeg er bekymra for deg, ikke ring så ofte!»
Den 22. september tok ikke ektemannen kontakt, som vanlig. Og ikke den 23., heller. Svitlana forsto at noe hadde skjedd. Den 24. september gikk hun og datteren til politiet i Kharkiv og leverte en rapport om Yuris forsvinning.
Seinere sa landsbyboerne at et pansra personellkjøretøy hadde ankommet Morozov-familiens hus, og skrik og skyting kunne høres på gårdsplassen. Seinere ble Yura kasta inn i en bil og tatt med til et ukjent sted. Etterpå, med hjelp fra det ukrainske militæret, fastslo Svitlana at ektemannens telefon hadde slutta å virke nær Valuyki, i Belgorod-regionen i Russland.
«— I Valuyki kasta russerne enten SIM-kortet eller noe… Jeg vet ikke, det finnes ikke flere spor. Det kom aldri mer informasjon om Yurochka. Vi lette overalt. Vi fikk på en eller annen måte kontakt med russiske frivillige og Røde Kors, og skrev til den russiske ombudsmannen… Ingen svar.
Omtrent samtidig som Yuriy Moroz forsvant, kidnappa russerne en annen sivil fra Tavilzhanka, Ivan Zabavsky. Vi skrev om ham: den unge mannen, som bodde i Kharkiv på den tida, dro til Tavilzhanka for å redde moren sin, huset hennes lå bokstavelig talt på frontlinja. I fjor sendte byretten i St. Petersburg ham i fengsel i 11 år, med anklage for «spionasje».
Ifølge lederen for Kharkiv Human Rights Group, Yevhen Zakharov, blir minst 15 000 ukrainske sivile holdt i fengsler i Russland og i midlertidig okkuperte områder i Ukraina. De er enten ulovlig fengslet eller bortført i disse områdene.
Noen blir stilt for retten på oppdikta anklager, som spionasje eller landsforræderi. Men de fleste av dem holdes som fanger, uten kontakt med familiene sine og uten juridisk bistand, begrunnet med «motstanden mot den spesielle militæroperasjonen [SMO]».
Det ble først nylig kjent: 8. mars 2022 tillot Putin offisielt at folk ble plassert i varetektsfengsler, uten rettsavgjørelse, «for å motsette seg SMO». Og dette sjøl om en forbrytelse som «motstand mot SMO» mangler i russisk strafferettslig og forvaltningsmessig lovgivning.