Publisert på nettstedet The Insider, 30. april 2026. Av Ivan Astashin
Denne måneden ble Russlands varetektsfengsler offisielt tilbakeført til den føderale sikkerhetstjenesten (FSB), som allerede hadde kontrollert dem uoffisielt. Samtidig ble det kjent at utenomrettslige frihetsberøvelser har blitt gjennomført med hjemmel i et dekret utstedt av Vladimir Putin. I tillegg gjennomføres nå utenomrettslige ransakinger under dekke av «lokale inspeksjoner» som del av «forundersøkelses-kontroller». Likevel gjenstår spørsmålet: hvorfor utvikler Russlands sikkerhetsapparat fortsatt nøye juridiske begrunnelser for handlingene sine, til tross for at de i praksis har nærmest ubegrensa kapasitet til å handle utafor loven?
Svaret er ganske enkelt: erfaring viser at ulovlige lover som formelt legitimerer undertrykkende praksiser, effektiviserer systemet og gjør det mulig å skalere opp undertrykkinga uten unødvendige kostnader eller kaos.
Politisk motiverte straffesaker, enorme fengselsstraffer «ut av ingenting», tortur, bortføringer og utenomrettslige drap — det kan virke som om Russlands sikkerhetsstyrker kan gjøre hva de vil uten hensyn til loven. I virkeligheten er imidlertid nesten alle handlingene deres ledsaget av dokumentasjon som gir juridisk dekning, også for handlinger som åpenbart bryter med grunnlovens ånd. Advokater og menneskerettighets-forkjempere sier at straffesaksmapper som følge av dette blir tykkere for hvert år. Jo mer lovløshet det er, desto mer papirarbeid produserer sikkerhetsstyrkene for å skjule det.
Sikkerhetsapparatet er et system. Hvis hver enkelt tjenestemann fikk frie tøyler til å gjøre akkurat hva de ville, ville systemet bli uregjerlig og bryte sammen i føydale maktbaser. Derfor forventes det på den ene siden at sikkerhetsstyrkene skal «slå ned» og «knuse», mens de på den andre siden må presse alle disse undertrykkende tiltakene inn i rammene av eksisterende lov — eller i det minste undertrykke uten å etterlate bevis på lovbrudd.
Denne logikken er særlig tydelig i myndighetenes daglige praksis. Sjøl når en beslutning om en bestemt person allerede er tatt uoffisielt, bygger systemet fortsatt opp et formelt juridisk rammeverk rundt belutningen.
Et av de mest karakteristiske virkemidlene er seriearrestasjoner. Man skulle tro at de allmektige sikkerhetsstyrkene umiddelbart kunne arrestere en person på grunnlag av strafferettslige anklager. Men i stedet holder de ofte folk fengsla i ukevis eller månedsvis på grunnlag av formelle administrative lovbrudd som «ordensforstyrrelse» eller «ulydighet». Denne tida brukes til å undersøke personens elektroniske enheter, gjennomføre avhør, legge press på vedkommende og bygge opp et «bevisgrunnlag» som seinere — i det minste formelt — framstår juridisk uangripelig. På denne måten blir administrativ varetekt en praktisk metode for å kjøpe tid til å bygge en straffesak.
Administrativ varetekt er en praktisk metode for å kjøpe tid til å bygge en straffesak.
Forundersøkelses-kontroller fyller en lignende funksjon. Formelt er fullverdige etterforskningsskritt ikke tillatt før en straffesak er åpna. I praksis brukes imidlertid disse kontrollene som en omgåelse av reglene: under dekke av en «lokal inspeksjon» går sikkerhetsstyrkene inn i leiligheter, beslaglegger elektroniske enheter, får tilgang til korrespondanse og gjennomfører i realiteten ransakinger uten de prosessuelle garantiene loven krever. Personen som blir ransaka er ikke formelt utpekt som gjenstand for etterforskning og har derfor ingen juridisk rett til å kreve tilgang til advokat. Likevel blir hele prosedyren dokumentert som lovlig.
Til slutt bygges det opp et omfattende bevisapparat i sjølve straffesaken. Dusinvis av sider med korrespondanse, ekspertuttalelser og vitneforklaringer — inkludert fra anonyme vitner — settes sammen på en måte som formelt underbygger anklagene. Sjøl om bevisene er framskaffet under press eller gjennom tvilsomme framgangsmåter, blir de nedfelt i offisielle dokumenter og blir en del av den «etablerte» versjonen av hendelsesforløpet som presenteres i retten.
Det samme skjer i fengselssystemet. Hver plassering i straffecelle støttes av rapporter fra ansatte, vitneforklaringer, notater fra ledere og psykologer, medisinske vurderinger og til slutt en avgjørelse fra disiplinærkommisjonen.
Tilsynsorganer og domstoler spiller det samme spillet. Påtalemyndigheten gjennomfører inspeksjoner, krever enorme mengder dokumentasjon, mottar den og kommer til den forutsigbare konklusjonen at alt er «lovlig og berettiga» — fordi alt på papiret faktisk framstår som lovlig og berettiga.
Samtidig vil påtalemyndigheten ikke godkjenne en tiltale dersom en etterforsker gjør en «feil», men sende saken tilbake «for revisjon». Etterforskeren vil sjølsagt rette opp papirene, og saken vil til slutt gå til retten. Alt dette gjelder imidlertid bare den formelle siden av saken.
Tortur og tvang er fortsatt ulovlig. Men også her kan sikkerhetsstyrkene utnytte systemiske smutthull. Slike praksiser følger vanligvis bestemte mønstre: tortur skjer oftest i en gråsone under arrestasjonen, under ransakinga eller mens den arresterte transporteres til avhør hos en etterforsker. I de fleste tilfeller handler sikkerhetsstyrkene på en måte som ikke etterlater fysiske spor — derav populariteten til bruk av elektrosjokktortur i Russland. Hvis det likevel finnes spor og maktbruken må forklares, er den offisielle forklaringen nesten alltid den samme: den arresterte skal angivelig ha gjort motstand, forsøkt å angripe politiet eller prøvd å flykte.
Hva er hele dette teateret til for? Myndighetene trenger et system som er forutsigbart, kontrollerbart og tilsynelatende lovmessig. Alt må dokumenteres eller utføres på en måte som gjør det umulig å bevise at det skjedde annerledes.
Myndighetene trenger et system som er forutsigbart, kontrollerbart og tilsynelatende lovmessig.
Formålet med systemet er på den ene siden å gjøre undertrykkinga konsekvent, og på den andre siden å beskytte sikkerhetsstyrkene mot hverandre, siden de sjøl heller ikke står over loven. Tjenestemenn i sikkerhetsapparatet blir jamnlig tiltalt for maktmisbruk, inkludert bruk av tortur. Dette rammer dem som ikke klarer å skape tilstrekkelige «juridiske» begrunnelser for volden eller som etterlater spor. Ikke alle som begår tortur blir straffa— bare de som ikke klarer å skjule eller dokumentere den godt nok.
Merkelig nok oppfyller Russland fortsatt mange av kriteriene for en rettsstat. Etter min erfaring skjer omgjorte dommer, reduserte straffer, vellykka klager mot fengselsadministrasjoner og avgjørelser om ulovlig fengsling som oftest ikke på grunn av de faktiske forholdene. De skjer på grunnlag av prosessuelle feil — når sikkerhetsstyrkene eller domstolene gjør feil i dokumentasjonen, eller når de ikke klarer å skjule ubestridelige bevis på tortur, som videoopptak.
Den samme logikken gjelder lovgivning, inkludert utforming av ulike instrukser og forskrifter. På lavere nivå tilpasses sakene til loven; på toppnivå tilpasses loven til allerede etablert praksis.
Det var nettopp dette som skjedde med overføringa av varetektsfengslene til FSB. Lefortovo, «Sjpaljerka» og andre varetektsfengsler administrert av den føderale fengselstjenesten var allerede i praksis under FSB-kontroll. Av og til klaget advokater til retten over å bli nekta tilgang til klienter eller på ulovlige ransakinger. Dette skapte problemer fordi loven ikke var på fengslenes side. Med formell underordning under FSB blir det imidlertid mulig å utstede interne instrukser som gjør det langt enklere å rettferdiggjøre praktisk talt enhver form for overgrep.
Det samme gjelder de stadige lovendringene som utvider fullmaktene til FSB, innenriksdepartementet og nasjonalgarden. Som regel utøver sikkerhetstjenestene allerede disse fullmaktene i praksis. Problemer oppstår imidlertid når undertrykkinga intensiveres og menneskerettighets-forkjempere, i stort omfang, begynner å utfordre slike handlinger. Som svar endres loven raskt slik at domstolene ikke skal «slå fingrene» til statens lojale tjenere. I en stor stat er dette enklere enn å sende ut uoffisielle instrukser til dommere over hele landet.
Med andre ord: i stedet for ei grense mellom lov og lovløshet ser vi i Russland en sammensmelting av dem. På saksbehandlingsnivå tilpasser sikkerhetsapparatet volden til loven ved å skrive rapporter, samle «bevis» og bygge juridiske begrunnelser for beslutninger som allerede er tatt. På statlig nivå skjer det motsatte: loven justeres for å tilpasses volden, utvide fullmakter, formalisere praksiser og tette hull som kunne muliggjøre juridiske inngrep mot systemet.
Loven justeres for å tilpasses vold, utvide statens makt, formalisere praksiser og tette hull for juridisk inngripen mot systemet.
Resultatet er ikke kaos eller ubegrensa lovløshet, men et strukturert system der formell legalitet faktisk øker omfanget av undertrykkinga. Derfor kan man i Russland samtidig observere både åpenbart fabrikerte saker med enorme mengder «bevis» og rettsavgjørelser som, fra et formelt perspektiv, framstår prosessuelt korrekte.
I Russland er loven et redskap for statsmakta — et redskap som kan formalisere, beskytte og videreføre volden som regimets utpekte undertrykkelsesapparat utøver mot borgerne. Uinstitusjonalisert makt er derimot preget av enkelttilfeller av vilkårlighet — avhengig av den enkelte tjenestemann og lett ute av kontroll. Makt som i praksis er ukontrollert, men pakka inn i flere lag med formelle prosedyreregler, gjør det derimot mulig å opprettholde et system som både er undertrykkende og styrbart. Det er nettopp denne typen system vi ser i Russland i dag.