Publisert på nettstedet Posle, 20. mai 2026. Av Evgeny Kazakov
Hvor kommer nettprovokatører fra? Hva gjør trollene populære? Hvordan kan de rare påfunnene til latterlige mediepersonligheter bidra til å styrke det sittende regimet?
For mange er partipolitikk i Putins Russland et uvesentlig tema. Valg som ikke uttrykker noen reell maktkamp er ikke verdt å gi oppmerksomhet. Alle politiske bevegelser, enten de er konservative, liberale eller venstreorienterte, er delt mellom tilhengere og motstandere av Putin. Ofte bruker de helt ulike argumenter for å vise sin lojalitet. I et slikt klima blir eksentriske talspersoner ofte mer etterspurt enn partiledere og andre formelt viktige politikere.
Framveksten av ulike typer nettroll er derfor ikke tilfeldig. Det finnes en grunn til at de får sendetid og mulighet til å kommentere de siste hendingene. De fyller den rollen som politiske ledere vanligvis har i mer “ukontrollerte” demokratier. Samtidig holder de seg unna den virkelige maktkampen og overbeviser publikum om å gjøre det samme.
Deres plass i Putins maktsystem er lite forstått. Mange ler av disse “klovnene”, men det forklarer ikke hvorfor noen av dem fortsetter å være faste innslag på statlige TV-programmer. Folk glemmer slike personer ganske raskt, men når man sammenligner karrierene deres, ser man at de har mye til felles.
Det ville være feil å tro at alle tilhører samme politiske retning. Nikolaj Starikov, Sergej Kurginjan, German Sterligov, Evgenij Ponasenkov, de to Duma-medlemmene Evgenij Fjodorov og Vitalij Milonov, samt den mindre kontroversielle Nikolaj Platosjkin – alle disse mennene har ulike synspunkter, men lignende måte å opptre offentlig på. Oppførselen deres ligner det som på internett kalles “trolling”, altså å bevisst skape konflikt ved å ignorere vanlige regler for debatt.
Onkel Meme
Denne typen oppførsel i russisk politikk kan spores tilbake til Vladimir Zjirinovskij, som allerede i de siste sovjet-åra gjorde seg kjent som en politiker som “ingen kunne være likegyldige til”. Man trengte ikke å være enig med ham for å synes han var underholdende. Zjirinovskij var i seg sjøl en nyhetssak og var i flere tiår en av landets mest kjente politikere, uten å ha noen reel rolle i styringa av landet. Målgruppa hans var folk som var misfornøyde med myndighetene. Likevel var han leder for et parti som stilte til valg, sjøl om det mest var for syns skyld.
De moderne memepolitikerne prøver som regel å unngå dette. Sjøl om Starikov grunnla «Store Fedreland-partiet», ble partiet aldri like populært som han sjøl. Det er også talende at karrieren hans som kommentator stoppa opp etter at han gikk inn i ledelsen til partiet Rettferdig Russland. Milonov og Fjodorov fokuserer i enda større grad på sine egne saker uten å prøve å få høyere posisjon i regjeringspartiet Forent Russland.
Hva har de til felles?
Det er på tide å definere dette fenomenet. Ordet “propaganda” er ikke helt passende, fordi det finnes en forskjell mellom trollene og vanlige statlige TV-verter. Vladimir Solovjov og Margarita Simonjan oppfører seg kanskje ekstremt, men de tilhører ikke denne gruppa. Et troll trenger heller ikke støtte myndighetenes linje.
Det viktige er at trollene ikke er journalister. De er i seg sjøl nyhetene. De er de som snakker, ikke de som intervjuer andre. Og de kan dukke opp både på statlige og uavhengige plattformer.
Nesten alle trollene er aggressive amatører. De later som de er eksperter på områder som ligger langt unna deres utdanning eller arbeidserfaring. Derfor passer ikke personer som Mikhail Deljagin eller Sergej Glazjev inn i denne gruppa, sjøl om de også kan appellere til systemkritikere. Nikolaj Platosjkin er et sjeldent unntak, siden han faktisk har bakgrunn fra utenrikspolitikk.
Medietrollene er profesjonelle troll. De er kjente nettopp på grunn av provokasjonene sine. Derfor teller man heller ikke med kjendiser fra andre felt som seinere er blitt kjent for provoserende kommentarer. Eksempler på det siste er designeren Artemij Lebedev, sangeren Julija Tsjitsjerina, oversetteren Dmitrij «Goblin» Putsjkov eller TV-profilen Anatolij Wasserman.
Trollene har ofte mange følgere, men de driver ikke først og fremst med partipolitikk. Evgenij Fjodorov er riktignok medlem av nasjonalforsamlinga, men han promoterer først og fremst den utenomparlamentariske «den Nasjonale Frigjøringsbevegelsen», ikke sitt eget parti.
Kittelsen (Offentlig eiendom, Wikipedia)
Kurginjan grunnla bevegelsen «Tidens Essens» som en konkurrent til stalinistiske partier, men gjorde aldri et seriøst forsøk på å gjøre den til en virkelig politisk kraft.
Sterligov har stilt til valg som uavhengig kandidat, men kontakten med tilhengerne hans har mest handlet om forretninger. Platosjkin var en stund aktiv i partipolitikken, men bevegelsen hans «Ny Sosialisme» stilte aldri til valg. Etter hvert forsvant den stille, mens Platosjkin fortsatte å være synlig i media. Akkurat som Starikovs parti, var det i praksis et enmannsprosjekt.
Trollene får lov til å gjøre ting som ville medført alvorlige konsekvenser for andre. German Sterligov har åpent oppfordra til vold og sivil ulydighet, men ble aldri virkelig straffet for utsagn som «drep trollmannsforskerne». I flere år slapp Evgenij Ponasenkov unna med uttalelser om historieforfalskning, «diskreditering» og «LHBT-propaganda». Men trollene er ikke helt beskytta mot undertrykking. I 2020 ble Platosjkin satt i husarrest og fikk en fem års betinga dom, mens Ponasenkov ble stempla som «utenlandsk agent» i 2022.
Hvem er de?
Sjøl om dette ikke er en fullstendig liste over troll, følger her en kort oversikt over noen av dem: hvor de kom fra, hva som gjorde dem berykta og hvordan de forsvant fra rampelyset.
Nikolaj Starikov: Stalinist mot Windsor-familien
Nikolaj Starikov, født i 1970, utdanna seg som ingeniør, med økonomisk spesialisering, og jobba fram til 2021 som kommersiell direktør for Kanal 1 i St. Petersburg. Etter 2006 ble han stadig mer kjent for bøker om historie og økonomi. I 2026 har YouTube-kanalen hans bare rundt 1770 abonnenter, noe som er svært lite for en mann som var mye i media i over ti år.
Starikov var ikke den eneste populære amatørhistorikeren i Russland etter Sovjetunionens fall, men framgangen hans kom plutselig. Han ble raskt en av de viktigste forsvarerne av Stalin på TV.
Det fantes allerede mange stalinistiske kommunistorganisasjoner, med ledere som hadde vært kjent siden perestrojka. Likevel var det den ukjente Starikov som plutselig fikk all oppmerksomheten. Konspirasjonsteorier var blitt mer populære enn marxistisk teori, men det fantes også mange andre som drev med slike teorier.
Jurij Mukhin, som i dag nesten er glemt, var aldri på TV sjøl om han skrev populære bøker og ledet sin egen bevegelse. Forskjellen var at Mukhin var en sterk motstander av Putin, mens Starikov sammenligna protestbevegelser med «fargerevolusjoner». Hovedideen hans var: «Stalin var god, og Putin er dagens Stalin.»
Starikov irriterte mange: liberale, antisosialistiske nasjonalister og harde stalinister. Han ble beskyldt for inkompetanse og historiske feil. Det ble skrevet mange artikler ble for å argumentere imot ham.
Men han var så synlig i media at det var vanskelig å ignorere ham. Forsvinninga hans skjedde heller ikke plutselig. Etter hvert tok en annen Stalin-tilhenger over sendetida: Sergej Kurginjan, tidligere geofysiker og teaterregissør, som seinere også mista populariteten.
Starikov innrømmet sjøl at han aldri leste arkivkilder. Han så på russisk historie som en rekke konspirasjoner. I stedet for å skylde på USA eller Israel, mente han at den britiske kongefamilien var hovedfienden. Påstander om hemmelig britisk kontroll eller om forkledde tyskere i Vinterpalasset i 1917 var nye ideer på konspirasjonsmarkedet.
Starikov sammenligna stadig revolusjoner og opprør med Maidan-protestene i Ukraina. Dermed tilpassa han gamle autoritære stalinistiske konspirasjonsteorier til Putins verdensbilde.
Vitalij Milonov: Lærte av vestlige kristne konservative
Vitalij Milonov ble født i 1974 og studerte offentlig administrasjon. Han var medlem av flere liberale partier i St. Petersburg, før han i 2011 begynte å kjempe mot homofili. Da han ble internasjonalt kjent, satt han bare i byforsamlinga i St. Petersburg. Skuespilleren Stephen Fry besøkte ham personlig for å prøve å få ham til å endre mening.
Milonov er egentlig ikke en ortodoks fundamentalist. Hans metoder for å bekjempe «sodomitter» var i stor grad hentet fra den amerikanske kristne høyresida. Kampen mot evolusjonsteorien i skolen og krav om «troendes rettigheter» er påvirka vestlige kristenkonservative taktiske utspill.
Milonov er kanskje Russlands mest kjente homofob, men for ekte ortodokse fundamentalister er han fortsatt en fremmed figur. På samme måte som Starikov ikke blir fullt akseptert av kommunister.
I 2016 ble Milonov medlem av Statsdumaen. Han fortsetter med samme retorikk, men i dagens Russland virker ideene hans mindre spesielle enn før.
German Sterligov: Høyreorientert hipster
German Sterligov ble født i 1966 og studerte jus i Moskva uten å fullføre. Allerede i 1990 var han med på å grunnlegge handelsbørsen Alisa og «Klubben for unge russiske millionærer».
Han ble kjent igjen gjennom stor medieoppmerksomhet rundt «slobodaen» sin, en slags tradisjonell bosetning. Den tidligere bymannen presenterte seg som tilhenger av å ikkr benytte elektrisitet og gå tilbake til tradisjonelt jordbruk og konservativ religion.
Han forsvarte vold mot koner og barn, ville dele ut jord til innbyggerne og undervise historie etter Ivan den grusommes krøniker. Han nekta menn uten skjegg og kvinner i korte skjørt adgang til butikkene sine, krevde dødsstraff for homofile og ønsket å gjeninnføre monarkiet.
På slutten av 2010-åra åpna Sterligov butikker med «økologiske luksusvarer». Ett kilo brød kosta rundt 25 euro. Han reiste rundt i Russland for å promotere både butikkene og ideene sine.
Motstanderne så på ham som mørkemann og ultrakonservativ, men aktivitetene hans passa samtidig godt inn i moderne hipstertrender som håndlaget mat og bevisst forbruk.
Sergej Kurginjan: Superforskeren
Sergej Kurginjan, født i 1949, har vært aktiv siden perestrojka. Tidligere fikk ideene hans lite oppmerksomhet, men etter 2010 ble han stadig mer kjent som TV-motstander av liberale. I 2011 grunnla han bevegelsen «Tidens Essens».
Mens Starikov og Sterligov kan beskrives som «anti-vitenskapelige», framstår Kurginjan som en slags «superforsker», som mener han ser verdens skjulte mønstre.
Han kaller seg marxist, men budskapet hans ligner mer på esoterisk lære. Han prøver hele tida å avsløre «de egentlige betydningene» bak hendinger og advarer misfornøyde mennesker mot å stole på opposisjonen.
Før krigen i Ukraina starta i 2022, hadde han allerede mista mye av medieoppmerksomheten.
Evgenij Fjodorov: Motstand mot okkupasjon, av Russland..
Evgenij Fjodorov, født i 1963, studerte ingeniørfag ved en militærhøyskole i Leningrad. Han var lenge en vanlig politiker i diverse sentrumspartier, før han slutta seg til Forent Russland.
I 2011 grunnla han «Nasjonal Frigjøringsbevegelse» og fikk nasjonal oppmerksomhet.
Kjernetanken hans er at Russland mista sin uavhengighet i 1991 og siden har vært en koloni styrt av samarbeidspartnere for okkupasjonsmakter. Bare Putin og bevegelsen hans kjemper for ekte uavhengighet.
Fjodorov er også kjent for å anmelde motstandere til politiet. Han hevder sjøl at arrestasjonen av Platosjkin skyldtes en anmeldelse fra ham.
Evgenij Ponasenkov: Parodi på en vestvennlig liberaler
Evgenij Ponasenkov ble født i 1982 og avbrøt historiestudiet i Moskva før han var ferdig. Han skiller seg fra de andre trollene ved å unngå direkte politiske temaer. Hovedfokuset hans er å angripe den patriotiske fortellinga om Russlands krig mot Napoleon i 1812.
Ponasenkovs offentlige image er nærmest en parodi på en pro-vestlig liberal person: han håner alt russisk, hyller det opplyst Europa, framhever sin egen elitisme og hinter om homoseksualitet.
Han prøver ofte å få profesjonelle historikere til å diskutere teoriene hans. Når han får sterke reaksjoner, framstiller han seg sjøl som et offer for sensur.
Akkurat som Starikov er en dårlig alliert for stalinister og Sterligov for konservative, er Ponasenkov en uønsket alliert for liberale.
Nikolaj Platosjkin: Stalinistisk reformator
Nikolaj Platosjkin, født i 1965, utdanna seg ved Moskvas institutt for internasjonale relasjoner. Den tidligere diplomaten ble kjent i media i 2017–2018 som en partiløs venstreopposisjonell mot Putin.
Kritikken hans ligna ofte på liberales kritikk: han snakka om lovløshet og mangel på politisk konkurranse. Han motsatte seg folkeavstemninga i 2020, som gjorde det mulig for Putin å bli sittende lenger.
Platosjkin prøvde å være et alternativ til det Kreml-kontrollerte kommunistpartiet. Han ville skape en «ny sosialisme» som både var demokratisk og som respekterte Sovjetunionens arv.
Han viste at man kunne støtte sosialdemokrati og samtidig respektere Stalin, uten kommunistpartiets konservatisme og fremmedfrykt. Dette irriterte både harde stalinister og liberale.
Etter Russlands invasjon av Ukraina slutta Platosjkin helt å kritisere Putin og kommunistpartiet og ble lojal mot systemet.
Konklusjon: Hvorfor er disse trollene farlige?
Vi har sett på seks personer. Alle er menn. Alle tilhører den etniske majoriteten, bortsett fra Kurginjan som er armener. De fleste kommer fra Moskva eller St. Petersburg-området, og nesten alle har høyere utdanning. Dette er ikke samfunnets utstøtte.
Sjøl om Milonov og Fjodorov allerede var politikere da de ble kjendiser, fikk de andre plutselig stor oppmerksomhet. Mange av dem ble først kjendiser og fikk deretter egne organisasjoner. Ledere for ekte politiske bevegelser hadde derimot ofte vanskelig for å slippe til på TV.
Alle disse personene ble mange ganger intervjua av nyhetsbyrået National News Service, som dermed spilte en viktig rolle i å bygge opp karrierene deres. De fleste ble kjent etter protestene i 2011–2012. Sjøl om de kaller seg «bloggere», er det i tradisjonelle medier de virkelig lykkes.
Trollene provoserer ikke bare motstanderne sine. De ødelegger også de miljøene de sjøl hevder å tilhøre. Starikov og Kurginjan skader den stalinistiske saken like mye som de angriper liberale.
Oppførselen deres gjør at misfornøyde mennesker tenker: «Hvis Putin forsvinner, vil gale mennesker ta over.» Folk som ser trollene som representanter for sine ideologiske motstandere, blir enda mer overbevist om at alle sosialister vil gjenopprette Gulag, eller at alle liberale hater vanlige arbeidere.
Dette er viktig fordi grupper som kritiserer Putin ofte havner i konflikt med hverandre i stedet for med Putin sjøl. Tanker som «Putin er dårlig, men stalinistene er verre» gjør at Putin framstår som det minste onde.
Trollene får plutselig enorm oppmerksomhet i media og forsvinner så like raskt. De tiltrekker seg noen misfornøyde mennesker, møter av og til undertrykking, men virker samtidig å ha myndighetenes godkjenning.
Det krever mye tid og energi å svare på påstandene deres. Mange timer med videoer på internett brukes til å motbevise teoriene deres, sjøl om de egentlig ikke har noen virkelig politisk makt.
Noen ganger krangler trollene også med hverandre og trekker inn andre debattanter. De vil aldri få flertall, men de er heller ikke ufarlige. I et helt ideologisk ensretta system ville slike personer vært utenkelige, men i Russland bidrar de til å gjøre folk mindre politisk engasjerte.
De skal fungere som et bevis på at det finnes mangfold av meninger i dagens Russland. Men i Putins Russland er konkurranse mellom ideer, maktkamp og demokrati helt adskilte ting. Mangfold av meninger har ingenting å gjøre med kampen om plasser i parlamentet eller kontroll over regjeringen.
En ekte marxist-leninist, sosialdemokrat, liberaler eller kritisk konservativ får ikke slippe til på TV. I stedet finnes det alltid en karikatur som skaper kontroverser og gjør folk redde eller desillusjonerte.