Publisert på nettstedet Mediazona, 5. juni 2026. Av Pavel Vasiljev. Redaktør Maria Klimova
Alexandra Pugach med bestemoren, i 2026. Foto: Alexandras Instagram-konto
Alexandra Pugach, 28 år, opprinnelig fra Kirov, har bodd utafor Russland i fire år og samla inn penger til støtte for Ukraina. Hennes far, Valentin Pugach, opprinnelig fra Donetsk, har vært rektor ved Vyatka statlige universitet i Kirov og Vladimir Putins betrodde representant ved de to siste presidentvalgene.
Alexandra anser Ukraina som sitt andre hjemland, mens faren har gitt sin fulle støtte til de russiske myndighetene. I midten av mai ble den unge kvinnen dømt in absentia til seks års fengsel i en sak om spredning av «falske nyheter» om den russiske hæren og offentlige oppfordringer «mot statens sikkerhet». Anklagene var basert på hennes innlegg i sosiale medier om donasjoner til Ukrainas væpna styrker. Mediazona snakka med henne om beslutninga om å forlate Russland, livet i utlandet og krigens innvirkning på forholdet til russiske og ukrainske slektninger.
«Jeg trodde ikke krigen skulle vare så lenge»
Jeg trodde ikke krigen skulle vare så lenge. Jeg trodde den ville vare i noen måneder, og at [Vladimir] Putin ville bli styrta eller fjerna. Alt var så vanvittig og så grusomt at det var umulig å tro at ondskapen kunne råde så lenge.
Jeg husker at jeg så ut av flyvinduet i Moskva da vi tok av, og ønska å vende tilbake til et vakkert Russland i framtida. Jeg forsto at jeg ikke ville dra tilbake så lenge Putin satt ved makta, men jeg trodde ikke han ville kunne holde på så lenge.
Det var flere grunner til at jeg dro. Jeg følte meg veldig ensom. På krigens første dag, 24. februar 2022, begynte jeg å publisere historier og innlegg med bilder av familien min i Ukraina: bestemødre, tanter, søstre. Kusina mi på farssiden satt i et bomberom på universitetet sitt. Hun sendte meg bilder av en fuktig kjeller, full av rotter, med barn som satt der. Tanta min i Kyiv sendte også bilder og videoer. Jeg la ut alt dette for å vise folk at dette er min familie og at alt er sant.
Allerede den første dagen fikk jeg en enorm mengde negative meldinger om at alt var falskt, at jeg hadde lasta det ned fra internett, at jeg spredte desinformasjon. Så kom den utslitte frasen om «Hvor har du vært i åtte år?» Jeg argumenterte, prøvde å fortelle hva som skjedde i virkeligheten, men ble veldig sliten.
Den 24. februar var jeg i Kirov, ved minnesmerket etter begravelsen til min bestefar på morssiden. Jeg hørte mennene i køen for å hente yttertøyet sitt, diskutere «den spesielle militæroperasjonen», le og si grove ting om ukrainere.
I mars ble gårdsplassen til bestemors hus i Pokrovsk [Donetsk-regionen] truffet under et russisk angrep. Splintene fløy mot henne, men heldigvis satt hun på sengekanten i stedet for å ligge i sengen som vanlig. Tanta min ringte meg og sa: «Sasha, ikke vær redd, bestemor fikk kuttskader, men hun er ikke alvorlig skada.» Jeg var vettskremt. Men en venn reagerte slik: «Hvorfor gråter du? Hun døde jo ikke.» Som om det ikke er krig, men en «spesiell militæroperasjon».
Jeg gikk rundt i sentrum av Moskva, og alle rundt meg var glade og koste seg. En venn av moren min spurte: «Sasha, hvorfor er du så trist? Det er jo så fint vær i dag.» Jeg ble rasende: hvordan kan de tenke på været når det er krig? Jeg gikk rundt med tanken på angrepet ved bestemors hus, jeg var hysterisk, og jeg følte meg veldig ensom – som om jeg var den eneste som visste hva som foregikk.
Jeg innså også at jeg uunngåelig ville ende i fengsel, fordi jeg ikke er vant til å holde tilbake tankene og følelsene mine.
Tilknytninga til Ukraina og forholdet til faren
Faren min flytta til Russland fra Ukraina på begynnelsen av 1990-tallet. Han ble født i Pokrovsk, gikk på skole der, og hans eldste datter ble også født der. Bestemors hus var hjemmet hans fra fødselen av. Før krigen besøkte han ofte moren sin i Ukraina. Sist gang han var der var i 2021, i farens begravelse. Jeg kan ikke forstå hvordan han kan være slik når hjembyen hans blir ødelagt.
Jeg har besøkte Ukraina hver sommer siden jeg ble født i 1998. Jeg kan ukrainsk og kommuniserer flytende på språket. Jeg har fulgt ukrainsk politikk og sett ukrainsk TV. For meg var Ukraina mitt andre hjemland.
I 2015 og 2016 flytta mange mennesker til Pokrovsk fra de okkuperte områdene i Donetsk-regionen, fordi det var et lovløst land, uten vann, et fullstendig mareritt. Jeg snakka med dem og hørte historiene deres. Min mening ble skapt da: jeg var ikke i tvil om at det var Russland som starta krigen i 2014, og at den russiske hæren og russisk militært utstyr var utplassert der.
Moren min var aldri interessert i politikk, og hun brydde seg ikke om slike samtaler. Jeg og faren min krangla – ikke bare om Ukraina, men også om Putin, [Aleksej] Navalnyj og protestdemonstrasjoner. Han visste at jeg støtta alt dette, men kalte meg bare en «liten idiot» som hadde slukt vestlig propaganda. Til tross for holdninga til Ukraina, reiste han fortsatt dit.
Mine opposisjonelle synspunkter var blitt danna enda tidligere, før Ukraina-spørsmålet oppsto. Allerede i 2013 ble jeg motstander av Vladimir Putin. Det var da loven som forbød «LHBT-propaganda» ble vedtatt. Jeg er bifil, og det har alltid vært LHBT-personer i omgangskretsen min. Jeg så hvor brutal homofobien var i Russland og innså at det var en statsdrevet agenda – noe som ikke hadde eksistert før. Foreldrene mine diskuterte imidlertid ikke det at jeg var bifil.. Faren min kalte meg idiot fordi jeg deltok i demonstrasjoner, men han forbød meg faktisk ikke å gjøre det.
Bruddet på grunn av Ukraina-spørsmålet skjedde da jeg var 16 år, i 2014. Jeg forlot Kirov sommeren 2015.
Vi pleide å krangle [med faren min] om Ukraina, men jeg hadde ikke et nært forhold til ham, så ordene hans hadde ikke stor tyngde for meg. Han mente at Krim historisk sett var russisk territorium og gjentok propagandapåstander. Likevel dro han aldri dit sjøl, fordi han ikke ville risikere muligheten til å reise til Ukraina.»
Valentin Pugach ble født i 1970 i Donetsk-regionen. På begynnelsen og midten av 2000-tallet arbeida han i den russiske presidentadministrasjonen, først som føderal inspektør for republikken Mari El og seinere som overordna føderal inspektør for Kirov-regionen. Deretter hadde han stillinger i Føderalt eiendomsfond og Rosobrnadzor (Den føderale tjenesten for tilsyn med utdanning og vitenskap). Siden 2010 har han vært rektor ved Vyatka statlige universitet. I 2018 og 2024 fungerte Pugach som Vladimir Putins betrodde representant under presidentvalgene.
Pugach har gjentatte ganger uttrykt støtte til invasjonen av Ukraina. For eksempel kommenterte han i 2014 nyheten om at forfatteren Aleksandr Prokhanov hadde sendt sønnen sin for å kjempe for den såkalte Donetsk folkerepublikk, og stilte ham opp mot ukrainske politikere som han anklaga for å tjene på andres blodbad. «Prokhanov ønsker helhjerta seier – for ham, for alle hans modige landsmenn og for sitt fedreland. Men kunne du gjort det samme i den nåværende situasjonen?» spurte han.
«Da jeg innså at Sovjetunionen hadde kollapsa og snakket begynte om hryvniaer og samostiynost [uavhengighet], sa intuisjonen min meg at dette ikke ville ende godt – at ting gikk i feil retning,» sa han ti år seinere i et intervju med publikasjonen Istochnik.Online.
Da han gratulerte studentene på «Forsvarer av fedrelandets dag» (23. februar) i 2026, understreket Pugach sin stolthet over alle som kjemper i Ukraina: «I disse dager, når våre studenter og tidligere studenter deltar i den spesielle militæroperasjonssonen og forsvarer Russlands grenser, føler vi en grenseløs stolthet.»
«Min far er en hustyrann»
Min far er en hustyrann. Han slo sine små barn gjennom hele livet og mishandla kona si – også da hun var gravid – både fysisk og verbalt. Jeg brøt kontakten med ham etter at han slo meg i 2021; jeg hadde reist til Kirov for å hente eiendelene mine, og han slo meg fordi jeg ba ham skru ned musikken mens jeg prøvde å sove. Han hadde en vane med å forstyrre alles søvn; han spilte alltid musikk eller lydbøker høyt uten hodetelefoner.
Jeg er ikke psykolog, men oppførselen hans viser at han ikke eier medfølelse, kjærlighet eller empati – ingen følelser overfor andre mennesker. Han bryr seg ikke om noen vil sove eller har vondt på grunn av slagene eller uttalelsene hans. Jeg flytta hjemmefra rett etter videregående, delvis på grunn av dette.
Han kontakta meg ikke om angrepene på Pokrovsk og ødelegginga av bestemors hus. Jeg måtte håndtere evakueringa aleine og prøvde å overbevise bestemor om at hun ikke kunne bli der.
Faren min ringte verken bestemoren min eller tanta min og spurte hvordan de hadde det. Jeg tror ikke han brydde seg. Han visste at jeg hadde forlatt landet. Han skrev stygge ting til meg i starten av krigen, som: «Hold deg i ditt fremmede land og hold en lav profil. Du er ikke russisk lenger.» Han kalte meg en forræder fordi jeg er mot Putin og krigen hans. Og far støtta ikke krigen fordi han måtte, men fordi han liker det. Han ønska at Ukraina skulle erobres og bli en del av Russland.
Den siste reisa til Ukraina
Sist jeg besøkte Ukraina før krigen var i desember 2021; jeg tilbrakte en måned der. Jeg dro tre uker før invasjonen starta og returnerte til Russland via grenseovergangen Nekhoteyevka. Ukraina slapp meg gjennom uten spørsmål, men ved den russiske grensa granska de passet mitt lenge. Så kom en mann i sivile klær bort og ba meg bli med ham.
Jeg ble tatt med inn i et rom der han snakka ganske uhøflig til meg. Han presenterte seg ikke og begynte å påstå at jeg jobbet for amerikansk etterretning. Det var absurd og latterlig – ettersom det var helt usant – men han prøvde å få meg til å tilstå samarbeid med amerikanerne.
Jeg hadde faktisk vært i USA på studentutvekslingsprogrammet «Work and Travel», og passet mitt inneholdt et amerikansk visum som for lengst hadde utløpt. Det var mange stempler som viste grenseoverganger til Ukraina, siden jeg reiste dit hvert år. Han fikk meg til å fortelle hele livshistorien min – fra skoletida til i dag: hvor jeg hadde studert, hvilke land jeg hadde besøkt, og hvem jeg hadde vært i kontakt med.
Han spurte om representanter fra den amerikanske ambassaden hadde kontakta meg for en samtale, eller om de hadde foreslått at jeg skulle videreformidle informasjon til dem eller jobbe for dem. Så lukka han døra, og jeg satt aleine i rommet i omtrent en time; jeg var livredd og forsto ikke hva som skjedde.
En dag eller to tidligere hadde jeg lagt ut en video på TikTok fra Maidan, der det sto: «Det øyeblikket når du har russisk pass og blir sluppet inn i et land der det finnes frihet og demokrati.» Klippet fikk 300 000 visninger, og mange begynte å skrive «Ære til Ukraina» i kommentarfeltet, hvorpå jeg svarte: «Til heltene – ære!» Den gangen lurte jeg på om denne videoen var årsaken. Dette var før krigen starta, men jeg prøvde å forstå hvorfor grensevaktene oppførte seg slik, ettersom jeg hadde kryssa det samme kontrollpunktet seks måneder tidligere uten problemer.
Et par år seinere sjekka jeg meg sjøl mot lekkede databaser og fant en notis: «ACF-ekstremist 2021.» [AFC: Navalnyjs Anti Corruption Foundation. Oversetters merknad] Jeg innså at de hadde informasjon om min deltaking i demonstrasjoner i Russland. Ja, jeg hadde deltatt i demonstrasjoner siden 2017, men jeg antar at merkelappen dukka opp etter protestene i 2021, da Navalnyj returnerte til Russland. Til slutt returnerte de passet mitt og lot meg gå.
Jeg fløy ut av Russland 22. mars 2022; jeg hadde ønska å dra tidligere, men billettene var veldig dyre.
Frivillig arbeid og domfelling etter emigrasjonen
I lang tid sleit jeg med sjølmordstanker, drevet av en følelse av medskyldighet i ondskap og erkjennelsen av at – som min fars datter – kanskje jeg også har denne ondskapen i meg.
I Georgia leide jeg en leilighet for 300 dollar, begynte å jobbe og ble med i organisasjoner som hjelper ukrainske flyktninger med mat, medisiner og bolig. Det var det som redda livet mitt.
Seinere begynte jeg i UnionTac, en organisasjon som samler inn penger og kjøper medisinske sett til Ukrainas væpna styrker [AFU]. Jeg drev aktivt med kampanjer for donasjoner til AFU, i trua på at det var den eneste måten å styrte Putins regime og skape en meningsfull endring. Jeg skjulte ikke mitt russiske statsborgerskap eller min bakgrunn, men jeg kommuniserte med ukrainere på ukrainsk, noe som hjalp meg med å bygge bro over skillet.
Jeg fikk vite om straffesaken som var reist mot meg fra en bekjent i Kirov. Seinere oppdaga jeg navnet mitt på Rosfinmonitorings liste over «terrorister og ekstremister».
Perm 36.6 var den første som rapporterte om straffesaken mot Alexandra Pugach i januar 2026. Ifølge nyhetsmediet ble påtalemyndigheten reaksjon utløst av hennes deltaking i en antikrigsdemonstrasjon i Tbilisi; Pugach hadde lagt ut Instagram-innlegg der hun oppfordra folk til å hjelpe Ukraina og donere til AFU.
Til slutt ble Alexandra anklaga for å spre «falske nyheter» om den russiske hæren og for å ha kommet med oppfordringer som «trua nasjonal sikkerhet»; hun ble også lagt til Rosfinmonitorings liste over ekstremister og terrorister.
Tidlig i april ble saken henvist til Pervomaysky distriktsdomstol i Kirov. Den 14. mai 2026 ble Alexandra dømt in absentia til seks års fengsel; dommen trådte i kraft to uker seinere.
Alexandra vet ingenting om prosedyrene eller detaljene rundt rettssaken. Den rettsoppnevnte advokaten som representerte henne, nekta å diskutere saken med Mediazona.
Jeg mener at alle russere bærer ansvar for krigen, og som russisk statsborger erkjenner jeg også mitt eget ansvar. Jeg anser ikke dette som utelukkende Putins krig: landets innbyggere gjorde ikke nok for å stoppe ham, og jeg klarte heller ikke å gjøre nok.
Jeg mener at støtte til den ukrainske hæren er avgjørende, fordi den er hovedstyrken som motarbeider Putins regime. Jeg oppfordra åpent folk til å donere til den ukrainske hæren, sjøl om det regnes som høyforræderi i Russland. Jeg tenkte ikke på de personlige konsekvensene, etter å ha bestemt meg for at jeg ikke skulle vende tilbake så lenge Putins regime fortsatt sitter ved makta.
Mitt standpunkt bør være klart, spesielt ettersom at byen der jeg tilbrakte barndommen ble utsletta av den russiske hæren. Dette ga meg et nivå av aggresjon og hat mot den russiske hæren som går utover det de gjennomsnittlige russiske opposisjonelle har.
Jeg bodde i Georgia i tre år. Først jobba jeg i resepsjonen på et hotell, deretter i uavhengige medier og opposisjonsorganisasjoner, i tillegg til å jobbe med administrasjon av sosiale medier.
Vi klarte å evakuere bestemoren min fra Pokrovsk. Hun er nå hos meg, i Europa. Etter å ha levd gjennom okkupasjon som barn og med frykt for krig hele livet, finner hun den nåværende krigen i Ukraina dypt opprørende. Hun tenker ofte på hjemmet sitt i Pokrovsk og håper å vende tilbake dit en dag, men huset er ødelagt; det finnes ingen steder å vende tilbake til. Hun har ingenting godt å si om sønnen sin – min far – og snakker sjelden om ham.