Publisert på nettstedet Spilne / Commons, 13. juni 2026. Første gang publisert på nettstedet Jacobin. Av Artem Tidva.
I Sverige boikotta havnearbeidere russiske skip som svar på invasjonen av Ukraina, og utvida seinere boikotten til å gjelde israelske våpenforsendelser. Handlingene deres demonstrerer krafta i arbeidersolidaritet i møte med militarisme.
På 1. mai-kvelden i 2022, to måneder etter Russlands fullskala-invasjon av Ukraina, oppfordra ukrainske fagforeningsfolk til internasjonal solidaritet med landet som var blitt angrepet. Den ukrainske venstreorienterte aktivisten og fagforeningsaktivisten Artem Tidva appellerte til fagforeninger i forskjellige land om å iverksette tiltak som kunne bidra til å stoppe den russiske krigsmaskinen.
I Sverige begynte slike initiativer allerede å få momentum. I mars 2022 starta svenske havnearbeidere en blokade av russiske skip. Denne avgjørelsen ble støtta av ei landsdekkende avstemning blant rundt tusen medlemmer i Svenska Hamnarbetarförbundet. Den viste hvordan globale kapitalistiske mekanismer bidrar til at Russland kan omgå sanksjoner. Samtidig møtte aksjonen motstand fra både arbeidsgivere og politikere, og fagforbundet slet med å avgjøre hvilke skip som var russiske.
Til tross for juridisk press, inkludert to søksmål, fortsatte de svenske havnearbeiderne sin solidaritetsaksjon. Disse initiativene fikk støtte fra allmennheten, særlig etter at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj nevnte dem i en av sine taler.
Erik Helgeson, som har jobba som havnearbeider i Gøteborg i over tjue år, var blant fagforeningsaktivistene som var involvert i kampanjen. Som Nestleder i det svenske havnearbeiderforbundet ble han sparka fra havna i 2025, denne gangen etter nok en solidaritetsaksjon mot israelsk skipsfart.
I denne samtalen diskuterer Tidva og Helgeson den svenske erfaringa og arbeidernes solidaritets rolle i motstanden mot krigen.
Artem Tidva: Fortell oss hvordan verfts- og havnearbeidere nekta å utføre service på russiske skip i 2022. Hvordan starta det, hvordan tas slike beslutninger, og hvilke diskusjoner gikk i samfunnet på den tida?
Erik Helgeson: Det svenske havnearbeiderforbundet er en nasjonal organisasjon som forener arbeidere i omtrent tjue havner. Initiativet til å boikotte russiske skip oppsto i to små havner sør i landet. Jeg tror det var en naturlig reaksjon på hendigene i Ukraina og Russlands handlinger. Vi har en lang tradisjon for å støtte fagforeninger i andre land, samt å kjempe for menneskerettigheter og sjølråderett.
Initiativet kom nedenfra, fra de vanlige arbeiderne i disse havnene, og ble videreformidla til den nasjonale ledelsen gjennom de lokale organisasjonene. Vi holdt en landsomfattende omfattende ur-avstemning, som betydde at alle våre fagforeningsmedlemmer i hele Sverige stemte over om de skulle iverksette et slikt tiltak. Flertallet stemte for, så vi tok en beslutning og informerte arbeidsgiverne om våre planer. Vi møtte umiddelbart et forventa, men svært intenst, press– først og fremst fra arbeidsgiverforeninga, men også fra politikere.
Artem Tidva: Hva var ukrainernes reaksjon? Samarbeida dere med ukrainske kolleger?
Erik Helgeson: På den tida var det ekstremt vanskelig å opprettholde kontakten. Vi fant stort sett ut hvilke sjø- og elvehavner som var stengt, enten på grunn av russisk aggresjon eller direkte beskytning, som i Odessa. Noen havner, som Mariupol og Kherson, ble umiddelbart okkupert. Vi prøvde å kontakte de ukrainske fagforeningene for å finne ut hvordan vi kunne hjelpe. En av de mindre fagforeningene, som hovedsakelig opererte langs Dnepr, forklarte etter hvert hva slags hjelp de trengte.
Det var også alvorlige politiske hindringer. Det finnes to havnearbeiderforeninger i Sverige, og vi tilhører forskjellige internasjonale forbund. På grunn av dette forsto ikke alltid andre fagforeninger om det var verdt å samarbeide med oss. Det avgjørende skiftet kom etter at Zelenskyj i sin tale viste til vår handling som et eksempel på ekte solidaritet og oppfordra andre fagforeninger til å iverksette tiltak for å stoppe handelen med Russland. Dette hjalp oss mye.
Før det prøvde arbeidsgivere og politikere å isolere oss, – de presenterte initiativet vårt som noe destruktivt, marginalt eller til og med skadelig. De hevda at ukrainske fagforeninger, næringsliv eller samfunn ikke støtta handlingene våre, eller at vi rett og slett «tok på oss noe vi ikke var i stand til å gjennomføre». Men etter Zelenskyjs offentlige kommentarer endra alt seg. Dette ga oss legitimitet og endra tonen i den offentlige debatten – handlingene våre ble ikke lenger presentert som skadelige. I mellomtida pågikk det endeløse diskusjoner i media om de militære fordelene ved å bli med i NATO og lignende spørsmål, mens handelen med russiske selskaper fortsatte – som forsynte okkupasjonsmakta med både penger og materielle ressurser. Vi kunne ikke ignorere dette.
Artem Tidva: Hvordan reagerte arbeidsgiverne?
Erik Helgeson: Arbeidsgiverforeninga « Sveriges hamnar» er en felles organisasjon for alle havneselskaper på nasjonalt nivå, så i starten unngikk de enkelte selskapene stort sett å gi direkte kommentarer om blokaden. Alt skjedde gjennom denne organisasjonen. De opptrådte veldig aggressivt. De snakka nedlatende til oss og sa: «Dere forstår ikke hva dere driver med, dette er alvorlige saker, ikke bland dere inn. Dette er ulovlig.» Vi fikk to søksmål mot oss.
Til tross for dette fortsatte vi kampanjen, og vi ble umiddelbart møtt med mange vanskelige praktiske spørsmål. For eksempel: hva vi skulle gjøre med russisk last som allerede lå i svenske havner, og hvordan vi skulle avgjøre om et skip var russisk? I mange tilfeller var ikke dette så åpenbart.
Jeg husker en sak der vi gikk etter skattetilpasningene til et av verdens største rederier.Vi fant et skip registrert på et stort russisk selskap og nekta rett og slett å utføre service på det. De sa at de hadde kjøpt skipet fra et russisk selskap for et år eller to siden. Vi sa at vi ikke ville samarbeide med det før de kunne bevise at det ikke lenger var eid av russerne. Dette ble et alvorlig problem, ettersom rederier ofte ikke oppgir eierskapsinformasjon gjennom komplekse registreringsordninger, som Kypros, Jomfruøyene eller Panama.
De første ukene tok vi oss stort sett av praktiske problemer som dette. Noen lokale arbeidsgivere var ekstremt irriterte. De uttalte offentlig sin støtte til initiativet vårt, men så snart det begynte å påvirke profitten deres – da vi for eksempel nekta å samarbeide med skip som gikk mellom Sverige og Russland – endra posisjonen deres seg. Så begynte de aktivt å prøve å stoppe aksjonen med alle mulige midler.
Artem Tidva: Vi ser at mange av verktøyene i moderne kapitalisme, spesielt skatteunngåelsessystemer i utlandet, faktisk hjelper Russland med å omgå sanksjoner. Disse mekanismene forsvant ikke med krigsutbruddet; de fortsetter å fungere på samme måte som ordninger for hvitvasking. Du nevnte skatteparadiser. Russland registrerer også skip i forskjellige land i Afrika og Asia for å skjule sin såkalte «skyggeflåte».
Erik Helgeson: Arbeidere i skipsbyggingsindustrien vil fortelle deg at disse systemene ikke bare brukes av useriøse eller «skruppelløse» stater. De brukes også av kriminelle organisasjoner og narkotikakarteller. Alle vet at disse kanalene eksisterer, men det forandrer ingenting – de fortsetter å bli aktivt brukt, fordi de som kontrollerer en stor del av verdensøkonomien er avhengige av dem. Det er mye snakk om skatteparadiser og internasjonal regulering, men dessverre endrer det seg lite.
Artem Tidva: Du nevnte forsøk fra arbeidsgivere på å anlegge søksmål mot fagforbundet, og det ser ut til at det også har vært saker mot deg personlig …
Erik Helgeson: Saken mot meg er ikke relatert til blokaden av russiske skip – det kan jeg snakke om seinere. Det svenske Havnearbeiderforbundet er den eneste uavhengige, upartiske fagforbundet for manuelle arbeidere i Sverige. Vi har hatt denne statusen i over femti år, og den har skapt en sterk tradisjon for internasjonal solidaritet. Dette betyr at når alvorlige politiske eller humanitære kriser oppstår, kommer initiativet nesten alltid fra de vanlige medlemmene av organisasjonen.
Etter at blokaden av russiske skip ble annonsert, ble det anlagt to søksmål mot oss – mot fagforbundet, ikke mot meg personlig. I det første tilfellet var den offentlige støtta så sterk at arbeidsgiverne i praksis ble tvunget til å trekke seg. Men da vi fortsatte blokaden, økte det presset på den svenske regjeringa, som handla ekstremt sakte. Til tross for den harde retorikken mot Russland, var det svært lite reelle tiltak for å begrense handel og finans-strømmer. Som et resultat ble vi saksøkt igjen. Denne gangen fatta retten en avgjørelse mot oss og ila oss en bot, i erkjennelse av at blokaden hadde vart for lenge – sjøl om det finnes flere juridiske grunnlag for arbeidskonflikter i Sverige, inkludert varslings- og solidaritetsstreiker.
I 2025, etter nok en intern avstemning, prøvde vi å boikotte skip som frakta militærlast til og fra Israel – som svar på angrepet på Gaza og de titusenvis av sivile dødsfallene. Og arbeidsgivernes taktikk var lik: først pressa de fagforbundet til å stoppe aksjonen, og deretter – samme dag som retten tillot oss å ha solidaritetsaksjoner – sparka de meg personlig. Men dette var ikke lenger relatert til russiske skip, men til israelsk militærhandel.
Artem Tidva: Jeg kjenner til mange tilfeller der arbeidsgivere har forsøkt å diskreditere eller undertrykke solidaritetshandlinger. I Storbritannia, da fagforeninga GMB tok til orde for lønnsøkninger i forsvarsindustrien, prøvde konservative politikere og arbeidsgivere å framstille dette som ei undergraving av støtta til Ukraina.
Erik Helgeson: Vi i fagforeninga tror at mange arbeidsgivere spekulerer i temaene krig, sikkerhet og militære mål for å øke presset på fagforeningene.
Svært ofte viser de til andre grunner – forsvar av Sverige, sikkerhetspolitikk, eller til og med det som angivelig er i den ukrainske motstandsbevegelsens interesse – for å rettferdiggjøre undertrykking. I virkeligheten er disse argumentene ofte bare et skalkeskjul.
Dette gjelder også oppsigelsen min. Forsøket på å bli kvitt meg – og kanskje andre fagforeningsrepresentanter – starta ikke med solidaritetsaksjoner med Gaza og kanskje ikke engang med støtte til ukrainske sivile. Disse planene hadde eksistert i årevis. Krigene ble en beleilig unnskyldning for det arbeidsgiverne lenge hadde planlagt: å svekke fagforeninger, undergrave tariffavtaler og begrense arbeidstakernes rettigheter.
Dette gjelder ikke bare fagforeningsrettigheter. Det påvirker også ytringsfriheten og det demokratiske rommet generelt.
Så langt har de etter min mening feilberegna. I Sverige regna næringslivslobbyister med en dyp splittelse – noen ville støtte krigen mot Israel, andre palestinerne. Men denne strategien fungerte ikke. Det ble åpenbart for mange at dette ikke handla om krig eller våpenhandel. Det handlet om kampen mot fagforeninger.
Noe lignende skjer over hele Europa nå.
Artem Tidva: Du sa at du tapte én rettssak fordi blokaden varte «for lenge». Kan du forklare det?
Erik Helgeson: Den svenske grunnloven garanterer eksplisitt retten til å streike.
Men denne retten kommer med visse juridiske begrensninger. Og når det gjelder såkalte politiske handlinger, er det ei tidsbegrensning.
Loven setter ingen klare tidsfrister. I vårt tilfelle varte aksjonen mye lenger enn det som generelt anses som akseptabelt.
I retten argumenterte vi for at dette ikke var en politisk handling i det hele tatt. Vi insisterte på at det var en solidaritetshandling med andre fagforeninger, spesielt ukrainske. Argumentet vårt var at de russiske angrepene direkte påvirker havnearbeidere i Ukraina: de kan ikke jobbe, de mister inntekten og ofte jobben sin.
I henhold til svensk lov er det ingen tidsbegrensning når det gjelder å støtte en annen fagforening i en arbeidskonflikt. For eksempel støtter vi for tiden metallarbeiderforbundet i konflikten med Tesla – og denne handlingen har pågått i over ett år, nesten to. Retten godtok imidlertid ikke argumentene våre. Den bestemte at det er en fundamental forskjell mellom å støtte en fagforening som kjemper mot oppsigelser eller dårlige arbeidsforhold og å støtte en fagforening som motsetter seg militær okkupasjon eller væpna angrep.
Jeg synes denne konklusjonen er veldig merkelig. Hvis arbeidsgivere presser arbeidere gjennom permitteringer eller juridiske sanksjoner, er solidaritetsaksjoner ikke tidsbegrensa. Men hvis «arbeidsgiveren» faktisk er en stat – som Russland – som bruker militær vold og dreper arbeidere, så er det plutselig tidsbegrensninger. Det er ingen logikk i dette. Men det er slik rettssystemet tolker det for tida.
Artem Tidva: Hva var samfunnets og medias reaksjon?
Erik Helgeson: I 2022, da vi begynte å boikotte russiske skip, følte mange seg lettet over at noe i det minste ble gjort. På den tiden var det mye snakk om europeisk enhet, å forsvare demokratiet og å motarbeide Russland, men samtidig fortsatte mange svenske selskaper å tjene store penger på å handle med russiske firmaer. Da arbeidsgiverne saksøkte oss, ble det tydelig at ord ikke ble fulgt opp av handling.
Sjøl høyreorienterte medier var motvillige til å kritisere oss åpent. Og de som prøvde, innså raskt at de ikke ville få bred støtte, sjøl ikke blant ytre høyre. Det ble tydelig at de var i en situasjon de ikke kunne kontrollere, så arbeidsgiverne fulgte ikke opp truslene sine den gangen.
Så den første fasen av blokaden varte i halvannen til to måneder, og noen uker etter det starta de juridiske angrepene igjen. Vi klarte å holde ut ganske lenge, først og fremst takket være bred offentlig støtte, sjøl fra de som vanligvis ikke støtter fagforeninger eller havnearbeidere.
Artem Tidva: Dere begynte å boikotte russiske bedrifter før EU-sanksjonene trådte i kraft, og kanskje dette presset myndighetene til å iverksette tiltak. Hva tenker du?
Erik Helgeson: Fagforbundet våre er ganske lite, den omfatter omtrent tusen havnearbeidere i Sverige. Vi har denne erfaringa, og svenske havnearbeidere forstår godt hvordan man skal handle i konfliktsituasjoner. Men vi forstår at internasjonalt er det ikke vår økonomiske innflytelse som er viktigst, men eksemplets kraft. Så jeg tror det er tydelig at våre handlinger i 2022 påvirka opinionen, og dermed også den svenske regjeringa. Først hørte vi noe sånt som: «Vi ønsker ikke å handle uavhengig, vi vil heller vente på EU.» Men alle regjeringer i Europa mente det, og ingen ville være de første til å slutte å handle med store og lønnsomme markeder.
Så det faktum at disse initiativene har dukket opp i Sverige – og også i andre land, inkludert Nederland – har gitt oss grunn til å si: «Dere gjør for lite og for sakte.» Vi har sagt dette direkte. I den forstand har vi virkelig endra diskusjonen i Sverige, og kanskje i svært liten grad påvirka den europeiske diskusjonen.
Dette gjelder også vår nylige blokade av israelsk militærhandel. Vi forstår at vi ikke fysisk kan stoppe store mengder trafikk. Men ved å prøve, retter vi oppmerksomheten mot en dypt umoralsk handel som mange i Sverige rett og slett ikke er klar over.
Mange tror at den svenske forsvarsindustrien bare handler med «ansvarlige» land – eller i det minste at svenske våpen ikke brukes i kriger. For mange har handlingene våre vært en åpenbaring. Sjøl i møte med hard kritikk i media eller juridisk press, tiltrekker vi oss fortsatt offentlig oppmerksomhet.
For meg personlig utfordra blokaden av israelsk militærhandel også etablerte oppfatninger. Først trodde jeg sjøl at Sverige hovedsakelig eksporterer våpen til Israel. Faktisk er det ofte det motsatte: Sverige kjøper israelske militærsystemer og betaler hundrevis av millioner euro, og finansierer dermed i praksis israelske kriger.
Sjøl om vi ikke kan stoppe volden direkte, er det fortsatt viktig å være villig til å ta risiko. Noen ganger, i vanskelige situasjoner, er det det eneste du kan gjøre. Og det må du gjøre. Ellers vil de bare fortsette å gjøre hva de vil.
Artem Tidva: Dette var veldig viktig for oss. Da vi spredte ordet om deres aksjoner og andre solidaritetsinitiativer blant våre kolleger i transportsektoren i Ukraina, ble de dypt imponert. Det var veldig viktig å vite at det finnes folk i utlandet som oppriktig støtter Ukrainas rett til uavhengighet.
Russisk propaganda hevder stadig at det ikke er Russland som er isolert, men Ukraina. De hevder at vi bare er et verktøy for Vesten, og at vestlige land egentlig ikke er bekymra for den brutale russiske invasjonen. Mot dette bakteppet får praktisk solidaritet og reelt samarbeid med kolleger rundt om i verden en spesiell kraft.
Du vet sikkert at etter det russiske missilangrepet på Okhmatdyt barnesykehus i Kyiv, ble det kjent at missilet inneholdt europeiskproduserte deler. Russiske opposisjonsjournalister rapporterte også at russiske stridsvogner fortsatt er utstyrt med europeisk optikk og radioelektronikk. Hvordan er dette mulig, og hvordan kan det stoppes?
Erik Helgeson: Jeg er ikke en teknisk ekspert som kan gå inn på detaljer. Men jeg kan si at det har vært storstilt handel mellom EU-landene og Russland i lang tid. Det er ikke klart hva som ble kjøpt før sanksjonene og hva som er moderne smugling. Jeg forstår heller ikke helt hvordan den såkalte «skyggeflåten» fungerer i dag.
Under blokaden håndterte vi mye enklere ting. I flere måneder prøvde vi å stoppe svært spesifikke, daglige handelsstrømmer. Vi nektet å betjene last som tydeligvis var på vei til Russland – selv om det var en relativt liten verdi. Vi returnerte forsendelser av råjern og til og med skip med bananer hvis vi visste at de var på vei til St. Petersburg.
Gjennom konstant press og avdekking av slike forsendelser tvang vi til slutt mange svenske selskaper til å trekke seg fra det russiske markedet. De kunne ha gjort det uansett, men våre handlinger framskyndet prosessen helt klart – selskapene ønsket ikke konstante forsynings-forstyrrelser.
Artem Tidva: Hvordan kan sanksjoner og økonomisk press etter din mening påvirke våpenforsyningene på lang sikt – øke kostnadene så mye at det blir ulønnsomt for folk som Putin å fortsette krigen?
Erik Helgeson: Uten press fra menige medlemmer vil ledelsen i fagbevegelseb, som er uvillig til å handle, alltid si at sanksjoner er meningsløse – at varene fortsatt vil passere, at «skyggeflåten» eksisterer, og at ingenting endrer seg. Men man kan spore disse forsyningskjedene og prøve å forstyrre dem. Sjøl en delvis suksess betyr fortsatt risiko og usikkerhet. Det øker allerede kostnadene. Økninga i handelskostnadene vil ikke stoppe alt umiddelbart, men på lang sikt skremmer det bedrifter bort fra slike markeder – risikoen blir for høy.
«Skyggeflåten» er absolutt et stort problem. Men det faktum at Russland er tvunget til å operere i hemmelighet, maskere sine eiendeler og dekke over sine spor, betyr at de betaler betydelig mer for våpen og deler enn vanlig.
Russland vil fortsette å motta visse deler, sjøl etter flere år med krig, men prisen vil bli mye høyere, og dette vil uunngåelig påvirke økonomien. Den samme logikken ligger til grunn for vår tilnærming til israelsk militærhandel. Vi forstår at vi ikke alene kan forhindre at IDF mottar våpen som brukes til å ødelegge nabolag og drepe sivile. Men systemisk press øker kostnadene over tid.
Historisk sett er det akkurat dette som skjedde i Sør-Afrika under apartheid, og det er slik mange regimer som har ført aggressive kriger ha blitt ble svekka. Det er ikke den umiddelbare mangelen på ammunisjon som endrer situasjonen, men det langsiktige presset på økonomien.
Hvis du fokuserer for mye på å oppnå det perfekte resultatet her og nå, og avskjære hver eneste last, risikerer du å bli frustrert og til slutt gi opp. Du må se framover.
Artem Tidva: Slike anstrengelser undergraver ikke bare okkupasjonsregimenes økonomiske kapasitet, men hjelper også institusjonene som motsetter seg «skyggeflåten». Hvis det ikke fantes et slikt press, ville «skyggeskipene» forbli ubemerket, og diktatorene ville ikke følt noen motstand i det hele tatt. Når handelen ikke stopper, begynner ødeleggelse og vold å bli oppfattet som normen.
Vi har en ganske absurd situasjon: i Kyiv er det vanskeligere å kjøpe italienske fliser, og det er umulig å kjøpe en LG-vaskemaskin, mens i St. Petersburg er ikke dette et problem. Jeg kan ikke fly fra Kyiv til Tyrkia eller Georgia, men russere kan fly fra Moskva til Istanbul eller Tbilisi, og derfra til EU-landa. Noen ganger virker det som om det er vi som lever under sanksjoner.
Det var en periode da samarbeid med Ukraina ble ansett som risikabelt, mens med Russland jobba vi uten moralsk nøling. Folk føler dette hykleriet. Til tross for alt dette trenger vi oppnåelige og realistiske mål for å komme videre. Hva motiverer dere?
Erik Helgeson: Som fagforening forstår vi at vi ikke direkte kan hindre russiske oligarker i å kjøpe italienske fliser. Men hvis fliser plutselig blir ti ganger dyrere på grunn av restriksjoner på markedsadgang, vil det til slutt ramme økonomien – som er det som støtter krigen. Dette er vårt syn, men vi lever ikke under daglig beskytning. Ikke ideelt, men det er ei tilnærming som gjør at vi ikke kan gi opp. Konstant press, sjøl med mindre,gradvise resultater, er viktig – og det er slik vi fortsetter å handle. Resultatet er ikke øyeblikkelig, men konstant press virker, så vi stopper ikke.
Artem Tidva: Du nevnte at dere seinere nekta å laste og losse skip tilknytta Israel – ikke bare de som frakta våpen. Hvordan reagerte svenske myndigheter på dette, og hvorfor bestemte dere å fortsette, til tross for konsekvensene?
Erik Helgeson: Det virker som om den nåværende regjeringa er ekstremt motvillig til å ta konkrete skritt for å regulere handelen med Israel, uavhengig av omstendighetene. Myndighetene kan uttrykke bekymring for individuelle forbrytelser eller sivile dødsfall, sjøl under en våpenhvile, men dette er bare ord, ingen handling.
I denne forstand var blokaden vår mer symbolsk, men den hadde en svært reell pris. Jeg fikk sparken, og jeg anker nå denne avgjørelsen til retten. Samtidig pågår det forsøk på å svekke fagforeningen og begrense dens evne til å oppfylle sin primære funksjon – å beskytte medlemmer og deres arbeidstakerrettigheter.
Men vi hadde rett og slett ikke noe valg. For meg personlig ble det et spørsmål om moral. Hvis valget sto mellom å miste jobben og å ikke gjøre noe mens barn ble drept ustraffa, ville jeg tatt det samme valget igjen. Dette er den tida vi lever i. Hvis vi ikke er villige til å ta risiko, sjøl når det gjelder oss personlig, vil vi ikke være i stand til å endre noe.
Artem Tidva: Hvordan tror du ukrainske og internasjonale venstre- og fagforeningsaktivister kan støtte deg – i din personlige kamp, i å beskytte dine fagforeningsarbeidere og i å fremme sterkere og mer effektive sanksjoner mot de som utløser og støtter brutale kriger?
Erik Helgeson: Når det gjelder rettssaken og oppsigelsen min, er det to nivåer hvor støtte kan spille en viktig rolle. På et politisk og institusjonelt nivå kan støttebrev til den svenske ambassaden eller til arbeidsgiverforeninga Ports of Sweden hjelpe – spesielt hvis de tydelig fordømmer oppsigelsen og definerer den som press på fagforeninga.
På nivået til menige medlemmer er ting litt annerledes. Formidling av videoer, uttalelser eller nyheter spiller en viktig rolle. Bare det at folk vet om hva som skjer teller mye. Når fagforeningsmedlemmer ser at handlingene deres ikke går ubemerka hen også tusenvis av kilometer unna, styrker det virkelig motivasjonen deres.
Dette gjelder ikke bare for ukrainske fagforeninger. En kort video eller et bilde, for eksempel fra greske havnearbeidere, eller en melding fra oss som svar, har ofte større innvirkning på menige medlemmer enn et nøye formulert brev til ambassaden. Ideelt sett er det riktig å handle på begge nivåer.
I en breiere forstand, etter min mening, bør deltakerne i fagbevegelsen tydelig innse: Fagforeningsrettigheter er basert på menneskerettigheter og sivile friheter – de kan ikke skilles fra hverandre.
Det er umulig å stå passivt til mens ytringsfriheten, retten til en rettferdig rettergang og grunnleggende juridiske garantier undergraves, og samtidig forvente at fagforeningsrettigheter ikke vil bli krenka.
Når det ikke finnes grunnleggende prinsipper og alt kan stilles spørsmål ved, blir fagforeningsrettigheter en formalitet som lett kan tas bort. Vi har sett dette scenariet mange ganger før: først begrenses rettighetene til migranter, flyktninger eller minoriteter; deretter begrenses retten til å protestere og ytringsfriheten; og til slutt angripes retten til streik og sjølorganisering.
Hvis fagforeninger kun fokuserer på lønn og arbeid, og ikke reagerer på brudd på andre rettigheter, vil ingen støtte dem. Og uten menneskerettigheter vil det ikke være noen fagforeningsrettigheter.
Artem Tidva: Jeg er helt enig. Mange rettigheter er nedfelt i grunnlovene, men de forblir bare reelle hvis de aktivt forsvares. Hvilke sanksjoner er etter din mening mest effektive mot de som utløser blodige kriger?
Erik Helgeson: Hvis man ser på historien, har arbeiderklassen alltid funnet måter å motstå krig på. Disse metodene er ikke nye, men de må tilpasses moderne forhold. Samtidig er den mest effektive måten å stoppe kriger, urettferdige okkupasjoner og invasjoner gjennom kollektiv handling fra arbeiderne sjøl.
Slik fungerer det. Når arbeidere sier «nei» – nekter å finansiere, transportere eller utføre service på last, våpen eller andre krigsvarer – kan det utgjøre en reell forskjell. Det er slik arbeiderbevegelsen allerede har bidratt til å stoppe urettferdige kriger og forhindre ytterligere sivile tap.
Samtidig må vi være ærlige: vi har blitt beseira mange ganger. Solidaritetshandlinger gir ikke alltid resultater. Men dette betyr ikke at de er nytteløse. De kan fungere – og til sjuende og sist må de fungere. Verden i dag beveger seg ikke mot ei fredelig framtid, men mot ustabilitet og fare.
Det ukrainere opplever, det palestinere går gjennom, og det folk i forskjellige deler av verden allerede opplever, er ikke unntak, men en del av en felles virkelighet. Hvis arbeidende mennesker ikke motsetter seg kriger og militarisme, vil disse prosessene bare få momentum.