Publisert på nettstedet Posle, 24. juni 2026. Av Mikayel Zolyan
Kan Armenias nylige valg virkelig reduseres til en kamp mellom en pro-vestlig Pashinyan og en pro-russisk opposisjon? I hvilken grad ble utfallet drevet av utenrikspolitiske hensyn alene? Hva skjer inne i landet når det gjelder saker som arbeidsrettigheter og utvinning? Og hvor står den armenske venstresida i dag? Historiker, statsviter og medgrunnlegger av Progressive Policy Lab Mikael Zolyan undersøker det moderne Armenia, gjennom et venstreorientert perspektiv
Avkolonisering gjennom valg
Valg i Armenia har aldri vært kjedelig. Valget i 2018 er et godt eksempel: det ble holdt bare måneder etter fløyelsrevolusjonen, da masseprotester leda av opposisjonsfiguren Nikol Pashinyan — en tidligere journalist og politisk fange — styrta Serzh Sargsyans autoritære regime. I den påfølgende bølgen av revolusjonær eufori fikk Pashinyans My Step Alliance 70 prosent av stemmene. Eller ta valget i 2021, da velgerne støtta Pashinyan sjøl etter et knusende nederlag i Karabakh-krigen, noe som ga ham en mindre, men avgjørende seier på 54 prosent. Fordi Armenia er en parlamentarisk republikk, er det parlamentsvalgene som avgjør hvem som styrer. Ved begge disse anledningene danna Pashinyans parti regjering, og han tok over som statsminister.
Likevel var valget 7. juni 2026 gjennomsyra av geopolitikk i en enestående grad. Det var i hovedsak ei folkeavstemning om Pashinyans utenrikspolitikk, som framstiller seg sjøl som en pro-europeisk, pro-demokratisk leder som kjemper mot korrupsjon og oligarki. Som en postsovjetisk stat tilbrakte Armenia mesteparten av sin moderne historie innafor Russlands interessesfære. Denne avhengigheten stammet hovedsakelig fra Armenias konflikt med nabolandene, Aserbajdsjan og dens sentrale regionale allierte Tyrkia. Konflikten om Nagorno-Karabakh etterlot Armenia i en tilstand av permanent forventning om krig, noe som tvang landet til å søke beskyttelse hos Russland som sikkerhetsgarantist. Ved å utnytte denne rollen stramma Moskva gradvis grepet om landet. Likevel, under krigen i 2020 og de påfølgende sammenstøtene med Aserbajdsjan, ville ikke Russland, eller kunne ikke, komme Armenia til unnsetning. Nå prøver Armenia å bryte fri fra denne avhengigheten og føre en uavhengig utenrikspolitikk retta mot Europa.
Det er verdt å merke seg at det å se situasjonen kun gjennom linsa av en maktkamp mellom Vesten og Russland forenkler en kompleks virkelighet. Pashinyans strategi handler om to ting: å oppnå fred og å gjøre Armenia mindre avhengig av én utenrikspolitisk partner [«diversifisering av utenrikspolitikken»]. Fredsagendaen er enkel — den fokuserer på å normalisere forholdet til Aserbajdsjan og Tyrkia, nasjoner mange armenere fortsatt ser på som historiske motstandere. En mer variert utenrikspolitikk handler ikke bare om å vende seg mot Vesten i stedet for Russland. Den handler om å gi Armenia større frihet til å føre sin egen utenrikspolitikk, uavhengig av Moskva. Problemet er at Moskva, tilsynelatende, fortsatt behandler Armenia som en vasallstat — men jo hardere de prøver å hevde kontroll, desto mer grunn har Armenia til å se vestover.
Til slutt støtta velgerne opp om freds- og diversifiseringsagendaen som Pashinyan fremmet. Hans parti, Civil Contract, fikk omtrent 50 prosent av stemmene — et antall som var tilstrekkelig, ifølge armensk valglov, til å danne en ettpartiregjering. Også Strong Armenia, leda av den russiske milliardæren Samvel Karapetyan (23,3 prosent), og Armenia Alliance leda av tidligere president Robert Kocharyan (9,9 prosent) passerte den parlamentariske terskelen. Et tredje stort prorussisk parti, leda av den lokale milliardæren Gagik Tsarukyan, endt opp like under de nødvendige 4 prosentene av stemmene. Sjøl om pro-russiske opposisjonsfigurer og ett pro-vestlig parti har bedt grunnlovsdomstolen om å bestride resultatene, er det svært lite sannsynlig at det overordna utfallet vil endre seg.
Aldri tidligere i armensk historie ser det ut til at armenske valg har vært gjenstand for en slik internasjonal gransking. Både Brussel og Kreml så på dem som den neste geopolitiske slagmarken etter Moldova og Ungarn. Moskva var ivrig etter å hevne sine tidligere nederlag, til tross for store utgifter til falske nyheter og andre undergravende operasjoner. Det kunne kanskje vært enkelt nok, hvis ikke den armenske opinionen om Russland hadde endra seg dramatisk de siste åra.
Først og fremst knuste Russland armenske forventninger om bistand under Karabakh-krigen i 2020, mens Tyrkia støtta Aserbajdsjan fullt ut. Russland trådte til slutt inn som fredsmekler, forhandla fram en våpenhvile og sendte en fredsbevarende styrke til Nagorno-Karabakh. Men i åra som fulgte, gjorde Moskva igjen ingenting for å beskytte Armenia eller armenerne i Nagorno-Karabakh.
En annen faktor var invasjonen av Ukraina. Sannsynligvis var det krigen i Ukraina som motiverte Kreml til å unngå en kamp med Ankara og Baku, og i praksis kjøpte dem ut på Armenias bekostning. Da Baku starta en militæroperasjon i Nagorno-Karabakh i 2023, gjorde russiske fredsbevarende styrker ingen forsøk på å gripe inn, noe som tvang hele regionens armenske befolkning til å flykte til Armenia. Etter denne utvandringa endra den armenske opinionen syn på Russland seg, kanskje uopprettelig. Moskva har nettopp begynt å innse at de kan «miste» Armenia.
Kreml irriterte seg over at Jerevan var vertskap for toppmøtet European Political Community tidlig i mai, og de var spesielt opprørt over Volodymyr Zelenskyjs deltakelse og harde ord mot Moskva. Dette utløste en bølge av fiendtlig retorikk mot Jerevan — ikke bare i statlige medier, som forventa, men også fra høytstående tjenestemenn. Vladimir Putin sjøl krevde at Jerevan skulle holde en folkeavstemning for å avgjøre en gang for alle om de skulle forbli i Den eurasiske økonomiske union eller satse på europeisk integrasjon.
Dette ble raskt fulgt av russiske importforbud mot ulike armenske produkter, fra jermuk-mineralvann til blomster og aprikoser. Slike straffetiltak kan potensielt påføre den armenske økonomien alvorlig skade. Sjøl om handelen mellom Jerevan og Moskva har gått ned, forblir Russland Armenias største handelspartner; i 2025, sjøl etter at handelsvolumene falt med nesten halvparten sammenligna med året før, sto Russland fortsatt for 35,5 prosent av Armenias totale utenrikshandel.
Til sjuende og sist klarte imidlertid ikke dette presset å styrke pro-russiske krefter i Armenia, men slo faktisk tilbake mot dem. Pashinyans seier var ingen valgskred, men den var avgjørende — desto mer imponerende med utgangspunkt i det enorme arsenalet av hybride påvirkningsmetoder Kreml brukte mot ham. Likevel er det verdt å huske at dette valgresultatet ikke kun ble forma av utenrikspolitiske faktorer.
Utenrikspolitikken
Da de første valgdagsmålingene og de første resultatene begynte å komme inn på kvelden 7. juni, så Pashinyans parti ut til å være på vei mot en overveldende seier på rundt 60 prosent av stemmene. Dette skyldtes at stemmetellinga starta på landsbygda og i mindre byer, hvor velgerne heller sterkt mot Pashinyan. Men etter hvert som data fra Jerevan begynte å strømme inn, ble marginen merkbart mindre. Det faktum at den pro-europeiske Pashinyan gjorde det bedre i provinsene, mens pro-russiske partier, med nasjonalistisk retorikk, fikk betydelig støtte i store bysentre, var det sentrale paradokset i disse valgene. Det viser at det å ramme inn det armenske valget som en konflikt mellom den pro-vestlige Pashinyan og en pro-russisk opposisjon, sjøl om det ikke er helt feil, er forenkla, fordi det ikke tar hensyn til sosioøkonomiske og innenrikspolitiske dimensjoner.
Enkelt sagt har levestandarden for de fleste armenere blitt jamnt forbedra siden 2018. Armenias BNP per innbygger har mer enn dobla seg, fra 4 200 dollar til nesten 9 500 dollar i 2025. Det er riktignok mye av denne oppgangen som er drevet fram av endra økonomiske forhold i det postsovjetiske området etter Putins invasjon av Ukraina — men ikke alt, ettersom landet allerede før den tid hadde en imponerende vekst. Revolusjonen fjerna med suksess de strukturelle barrierene for sosioøkonomisk utvikling som preget presidentperiodene til Kocharyan og Sargsyan: nemlig systemisk korrupsjon og et nettverk av monopoler, kontrollert av pro-regime oligarker.
Pashinyans ideologiske holdning kan grovt sett klassifiseres som sentrumsorientert. På mange områder fører hans administrasjon en tydelig nyliberale politikk; kort tid etter revolusjonen, for eksempel, innførte Armenia en flat inntektsskatt. Pashinyan sjøl har ved flere anledninger uttrykt synspunkter som høres ut som et forsvar for gammeldags kapitalisme, uten noen sosiale garantier — som at «fattigdom bare eksisterer fordi folk mangler ferdighetene til å ikke være fattige», eller at «å leve godt betyr å jobbe hardt, tjene mye og bruke mye.»
Bak denne laissez-faire-tilnærminga ligger imidlertid en dyster realitet når det gjelder arbeiderrettigheter. Armenia opplever sporadiske streiker, som de ved Kajaran-gruvene i 2025 og ved Akhtala i 2026. Nylig opplevde landet til og med sin første streik av indiske migrantarbeidere ved en klesfabrikk i Ijevan. I slike tvister forblir statlige myndigheter vanligvis enten passive eller tar åpent arbeidsgivers parti.
Det kanskje tydeligste eksempelet på Pashinyan-administrasjonens nyliberale holdning er kontroversen rundt gullforekomsten på Mount Amulsar, som ligger nær Jermuk, en ferieby kjent for sitt mineralvann. En tillatelse til å utvikle ei gruve her, rett ved et av Armenias mest kjente feriesteder, ble gitt før revolusjonen i 2018, noe som fikk mange til å forvente at Pashinyans regjering ville trekke den tilbake. Likevel, til tross for sterk motstand fra lokale innbyggere og miljøaktivister – og til og med en splittelse i regjeringspartiet – valgte regjeringa til slutt investorenes side (som etterpå overlot en eierandel på 12,5 prosent i selskapet til staten).
Og likevel, sammenligna med tida før 2018, framstår Pashinyans sosioøkonomiske politikk nesten som sosialdemokratisk. Statens utgifter til infrastruktur — inkludert bygging og reparasjon av veier, skoler og barnehager, særlig i provinsene — har økt kraftig. Korrupsjonen har avtatt i betydelig grad og har slutta å være en fast del av det politiske systemet, noe som skapte et mer gunstig miljø for små og mellomstore bedrifter.
I forkant av valget tok Pashinyan en rekke skritt som fikk noen kritikere til å kalle ham en velferdspopulist. Hovedårsaken var en helsereform som gradvis vil innføre universell helseforsikring for alle borgere; For pensjonister er den allerede iverksatt og helt gratis, hvor staten som dekker alle kostnader. Et annet eksempel på Pashinyans «venstreorienterte» politikk var nasjonaliseringa av Armenias elektriske nettverk (ENA). Overtakinga av ENA, som tidligere hadde vært eid av Samvel Karapetyans konglomerat, markerte en stor opptrapping i den pågående konflikten mellom Pashinyan og Karapetyan.
Opposisjonskreftene mot Pashinyan forsøkte også å vinne velgerne over med løfter om bedre velferd. For eksempel lovet Karapetyans parti å frita småbedrifter fra skatt. På samme måte erklærte den lokale milliardæren Gagik Tsarukyan at «ingen burde måtte velge mellom medisin og mat», og lovet gratis helsetjenester, gratis utdanning og høye pensjoner hvis han vant. Tidligere president Robert Kocharyan var like raus med sine løfter. Likevel husker mange armenske velgere den førrevolusjonære æraen altfor godt og er tilbakeholdne med å stole på oligarkene. Faktisk er mange villige til å stemme på hvem som helst bare for å forhindre tilbakekomsten av byvshie — «eksene», som den herskende eliten før 2018 vanligvis kalles i Armenia.
Videre møter Pashinyan sterk kritikk for å ikke straffe disse figurene; til tross for hans gjentatte valgløfter ble menn som Kocharyan og Tsarukyan aldri holdt ansvarlige for tidligere korrupsjon og valgfusk, noe som gjorde at de beholdt de enorme økonomiske ressursene som trengs for å stille til valg i dag. Likevel er det også mange som ser på Pashinyan med slik fiendtlighet — og skylder på ham for tapet av Nagorno-Karabakh — at de ville støtte enhver kandidat, bare for å avsette ham. For velgere av den typen er imidlertid den sosioøkonomiske agendaen sekundær i forhold til bekymringer om sikkerhet og nasjonal identitet.
Hva med venstresida?
Mot denne bakgrunnen kunne venstresida ha utnytta spørsmålet om ulikhet, men venstrekrefter var praktisk talt ikke-eksisterende i denne valgkampen. Det vil si, med mindre man regner med Den Armenske revolusjonære føderasjonen, et av Armenias eldste politiske partier, som opprinnelig ble grunnlagt som en venstreorientert sosialistisk og nasjonalistisk bevegelse. Det har imidlertid for lengst mutert til et konservativt — om ikke ytre høyre — parti som utgjør ryggraden i Kocharyans Armenia-allianse.
Man kan betrakte Hayk Marutyans New Force-parti som en del av venstresida. Marutyan, tidligere ordfører i Jerevan og en tidligere alliert av Pashinyan, har tidligere snakka om sine sosialdemokratiske verdier; faktisk ble Sanitek — det private selskapet som håndterte hovedstadens avfallshåndtering — nasjonalisert under hans ordførerperiode. For det meste fokuserte imidlertid Marutyan sin kampanje på å angripe Pashinyan over tapet av Nagorno-Karabakh og hans innrømmelser til Aserbajdsjan. Dermed, i de sjeldne tilfellene en venstreorientert agenda dukka opp i valgdebatten, var den i beste fall veldig primitiv.
Sosioøkonomiske løfter som kunne klassifiseres som venstreorienterte, dukka også opp i plattformene til ulike andre partier, som ellers hadde lite med venstresida å gjøre. For eksempel foreslo ett parti å nasjonalisere Armenias mineralressurser, samtidig som de lovet å bevare landets «mono-etniske karakter» og slå hardt ned på papirløse migranter («angivelig fra India, men egentlig fra Pakistan»). En annen fraksjon, leda av en pensjonert general, gikk inn for å gjeninnta medlemskap i Kollektiv sikkerhetstraktat og gjenopprette en allianse med Russland, samtidig som de kombinerte disse geopolitiske standpunktene med et krav om progressiv beskatning.
Fraværet av ei venstreside i armenske valg er ikke noe nytt; De mangla også i valget i 2021. Tilbake i 2018 stilte Citizen’s Decision Social Democratic Party — grunnlagt av venstreorienterte aktivister som hadde deltatt i revolusjonen — ved valget. Deres kampanje huskes først og fremst for å dele ut mandariner til potensielle velgere. Mandarinene fungerte ikke: partiet fikk mindre enn 1 prosent av stemmene og ble raskt oppløst. I den nåværende valgkampen har flere tidligere medlemmer av det nedlagte partiet slutta seg til None Above Party. Denne ytterbevegelsen samla en broket koalisjon av mennesker som var forent utelukkende gjennom sin avvisning av mainstream-politikken, inkludert venstreorienterte, libertarianere, nasjonalister og forkjempere for våpenlegalisering. None Above kjørte en svært ukonvensjonell kampanje, med partirepresentanter som ofte dukka opp i kostymer som Spider-Man og andre superhelter. Til slutt klarte imidlertid ikke superheltene å komme seg over sperregrensa på 4 prosent.
En kort historie om den armenske venstresida
Venstresida har vært ganske marginal innafor det politiske landskapet i det post-sovjetiske Armenia. Likevel har det ikke alltid vær sånn. Den armenske venstresida kan skilte med en rik historie som strekker seg minst tilbake til midten av 1800-tallet. Dens røtter ligger hos den revolusjonære demokraten Mikayel Nalbandian, hans poesi skulle seinere lage teksten til Armenias nasjonalsang. Videre, av de tre historiske armenske politiske partiene grunnlagt på slutten av 1800-tallet, var to venstreorienterte: den tidligere nevnte Armenske revolusjonære føderasjonen og Hunchak-partiet, navnet — som betyr «Klokka» — var en bevisst referanse til Alexander Herzens berømte radikale tidsskrift med samme navn.
Armenere, særlig Stepan Shahumyan, leder for Baku-kommunen, var også godt representert blant bolsjevikene. Da Armenia kortvarig oppnådde uavhengighet som republikk fra 1918 til 1920, ble landet styrt av Den Armenske revolusjonære føderasjonen. Etter «sovjetiseringa» av Armenia stempla bolsjevikene partiet som borgerlig og forfulgte det systematisk. Mens Den Armenske Revolusjonære Føderasjonen overlevde innafor den armenske diasporaen, muterte den i praksis til et høyreorientert, nasjonalkonservativt parti, og beholdt medlemskapet i «Den sosialistiske internasjonale» utelukkende på grunn av organisastorisk treghet.
I de siste åra av Sovjetunionen ble det armenske kommunistpartiet sterkt stempla på bakgrunn av sin tilknytning til Moskva, og partiet kom seg aldri tilbake etter nederlaget i de første frie valgene i 1990. Seinere forsøk på å bygge et moderne sosialdemokratisk parti fra ruinene ble ingen suksess; Det demokratiske partiet, leda av Aram Sargsyan, forble en marginal politisk kraft.
Likevel hadde en dyp nostalgi for den relative velstanden og stabiliteten på slutten av sovjettida slått rot blant publikum på midten av 1990-tallet. Som en konsekvens fortsatte det ureformerte kommunistpartiet i Armenia, leda av Sergei Badalyan og ideologisk på linje med Kommunistpartiet i Den russiske føderasjon, å stille til valg gjennom hele tiåret, og vant til og med seter i parlamentet. Etter Badayans død i 1999 forsvant imidlertid partiets velgerbase raskt.
Den viktigste mottakeren av denne sovjetiske nostalgien var ikke den ideologiske venstresida, men snarere en av Armenias siste sovjetiske ledere, Karen Demirchyan. Han ble stort sett ansett som en pragmatiker og «dyktig leder». I presidentvalget i 1998 — tilsynelatende rigga — tapte Demirchyan knepent mot Robert Kocharyan. Han fortsatte deretter som parlamentspresident før han tragisk ble myrda i en skyte-episode i parlamentet i 1999.
Da Levon Ter-Petrosyan, den «armenske Jeltsin», ble tvunget til å overlate makta til Kocharyan i 1998, signaliserte det at Armenias liberale hadde gitt plass til de nasjonalkonservative. På det sosioøkonomiske området ble en oligarkisk kapitalisme med neo-føydale elementer fast institusjonalisert, mens det ideologiske landskapet skifta til et konservativt, nasjonalistisk grunnlag. Under de påfølgende presidentperiodene til Robert Kocharyan og Serzh Sargsyan dyrka den herskende eliten en statssponset nasjonalistisk ideologi, som både nøytraliserte opposisjonen og legitimerte det oligarkiske systemet.
Under Kocharyans periode outsourcet administrasjonen sitt ideologiske apparat til Den Armenske Revolusjonære Føderasjonen, og ga dem kontroll over utdannings- og kulturdepartementene. Under Serzh Sargsyan skifta maktbalansen til fordel for Det republikanske partiet — arvtaker til sovjettidas nasjonalistiske dissidenter — og Den armenske apostoliske kirke (AAC). Offentlige skoler innførte til og med et obligatorisk kurs om «den armenske kirkens historie», som i praksis tilsvarte religiøs indoktrinering i AAC-teologien.
Etter ei brutal nedslakting av protester i 2008, oppsto en bølge av grasrotaktivistgrupper og sivile initiativer over hele Armenia. Sjøl om de var sterkt imot myndighetene, unngikk de bevisst å alliere seg med noen etablert opposisjonsparti. Det var fra dette spesifikke miljøet at en ny generasjon venstreorienterte aktivister begynte å dukke opp. Deres tilstedeværelse ble mest tydelig merkbar i 2012 under protestene i Mashtots Park.
Det som begynte som lokal motstand mot bymyndighetenes plan om å omregulere deler av den offentlige parken for kommersiell detaljhandel, utvikla seg raskt til en breiere kamp mot autoritarisme og oligarki, og framstilte seg som en lokal gren av den globale Occupy-bevegelsen. Seinere deltok disse venstreorienterte aktivistene i den langt større Elektriske Jerevan-bevegelsen — kalt «Electromaidan» i russiskspråklig presse — som brøt ut i protest mot økninga i strømprisene.
Under revolusjonen i 2018 spilte aktivister — inkludert venstreorienterte som hadde fått viktig erfaring fra tidligere demonstrasjoner — en avgjørende rolle. Sammen med medlemmer av Pashinyans Civil Contract-parti igangsatte de de første handlingene basert på sivil ulydighet, som raskt vokste til et ikke-voldelig masseopprør. Ilik Café i Jerevan, et tradisjonelt samlingssted for venstresida, fungerte som et av revolusjonens hovedkvarter på den tida. Faktisk var det venstreorienterte aktivister som laget slagordet «Leve kjærlighetens og solidaritetens revolusjon!» — et samlingsrop som snart ble tatt i bruk av Pashinyan og hans partifeller.
Likevel, etter hvert som bevegelsen vokste kraftig, ble det åpenbart at en sentralisert politisk leder og et etablert parti var nødvendig for å ta makta fra Sargsyans vaklende regime. Venstresida mangla vilje, sammenhengende organisasjonsstruktur og nødvendig offentlig profil for å lede protestene. Så, mens demonstrasjonene fortsatt pågikk, framsto Pashinyan og Civil Contract som de ubestridte lederne for revolusjonen.
Stilt overfor dette politiske vakuumet hadde venstreorienterte aktivister tre valg: noen slutta seg til Pashinyans koalisjon, noen vendte tilbake til sine gamle liv, og andre begynte å bygge sine egne partier (blant annet Innbyggernes valg).
Følgelig klarte ikke venstresida å samle seg til en samla politisk kraft som kunne skape nasjonale hendinger. Denne fragmenteringa ble forsterka etter det ødeleggende nederlaget i krigen i 2020 og den påfølgende masseutvandringa av Karabakh-armenere i 2023, noe som åpna nye splittelser i bevegelsen.
I dag, mens én fraksjon av venstreorienterte aktivister støtter Pashinyans «fredsagenda», har andre beveget seg mot nasjonalistiske posisjoner og deltar aktivt i demonstrasjonene til den nasjonalkonservative opposisjonen. Denne siste valgkampen viste at armenske venstreorienterte var splitta, med noen som har gått inn i Pashinyans leir, andre står på sidelinja, og resten er fast forankra i opposisjonen.
En siste, symbolsk aktør i disse valgene fortjener å nevnes: det prodemokratiske russiske emigrantmiljøet, som inkluderer et betydelig antall venstreorienterte aktivister. Siden 2022 har Armenia tatt imot mange som lever i politisk eksil. Mange har blitt værende og arbeider for å integrere seg i det armenske samfunnet, mens andre har flytta til Europa samtidig som de opprettholder båndene til Armenia. I dagene før valget tok russiske politiske emigranter til og med til gatene i Jerevan for å demonstrere mot russisk innblanding i den armenske valglampen. Sjøl om effekten av demonstrasjonene fra russisktalende i politisk eksil i stor grad var symbolsk, ble deres støtte til frie valg lagt merke til og verdsatt over hele Armenia.
I stedet for en konklusjon: Hva må gjøres?
Etterspørselen etter en venstreorientert agenda i Armenia vedvarer fortsatt, i det minste innafor en del av samfunnet. Bevisene er synlige i en rekke aktivistkampanjer — fra streiker i arbeidslivet til miljøprotester — og i den enorme mengden venstreorientert retorikk og løfter som fylte opp plattformene til ellers ikke-venstreorienterte partier under disse valgene. Men per nå finnes det ingen politisk kraft som kan framsette disse krava. I stedet blir isolerte komponenter av venstresidas agenda overtatt av sentrumsregjeringa, den oligarkiske opposisjonen eller ytre høyre.
Det er imidlertid fortsatt tid før neste valgsyklus. Et politisk vakuum har oppstått der en betydelig del av velgerne ikke føler seg representert av noen av partiene i parlamentet. Det betyr at venstresida har muligheten til å samle seg og fremme sin egen agenda. Å gjøre det er avgjørende: det må motarbeide den økende høyreekstreme stemninga som i praksis er uunngåelig så lenge høyresida er det eneste alternativet til Pashinyan.
Logikken i Armenias utvikling peker direkte på hvordan en venstreorientert agenda bør se ut. Markedskapitalismens krefter, som ble sluppet løs av revolusjonen i 2018 og støtta av en forretningsorientert administrasjon, har brakt en bølge av nye systemiske utfordringer.
Disse inkluderer presserende miljøspørsmål, arbeidsrettigheter for både innenlandske arbeidere og migrantarbeidere, skyhøye eiendomspriser og leiepriser som truer med å utløse ei boligkrise, kjønnsdiskriminering, rettighetene til minoriteter og marginaliserte grupper, og den økende økonomiske kløfta mellom det store velstående Jerevan og resten av landet. Den etablerte politiske diskursen overser disse spørsmåla — noe som betyr at tida er moden for venstresida til å kjempe for dem. Ellers vil opposisjonen fortsatt være full av prorussiske oligarker og høyrepopulister, et utfall som varsler dårlig for Armenias demokratiske framtid.