Publisert av 161 CREW, 2026 . Av Radical Dumpling
Påstanden om at romantisering eller hyllest av Sovjetunionen ikke har noe med Vladimir Putin, dagens Russland eller krigen i Ukraina å gjøre, har blitt et automatisk forsvar hos deler av den vestlige venstresida.
Den gjentas som om denne underlige annenhåndsnostalgien for Sovjetunionen bare er en estetisk smak eller et antikapitalistisk standpunkt, uten noen forbindelse til dagens vold.
Dette skillet er en fiksjon. Den russiske imperialismens ideologiske DNA går direkte gjennom det sovjetiske prosjektet og videre inn i retorikken, symbolene og handlingene til den moderne russiske staten.
«Geopolitisk katastrofe» og forsøket på å vekke gamle spøkelser til live
Vladimir Putin har vært helt tydelig på hva han mener:
«Sovjetunionens sammenbrudd var det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe.»
Denne uttalelsen, som han kom med i 2005 og siden har gjentatt utallige ganger, er ikke bare uttrykk for nostalgi fra en mann som bygde hele sin identitet på tida i KGB. Den er et politisk rammeverk. Den innebærer at Russlands naturlige tilstand er å være et imperium, og at oppløsninga av imperiet var et historisk avvik.
I Kremls språkbruk viser «katastrofen» ikke til det økonomiske sammenbruddet eller den sosiale uroen – sjøl om begge deler bidro til en vanskelig og ustabil overgangsperiode – men til at Russland mista kontrollen over de ikke-russiske nasjonene som ble sjølstendige i 1991.
Denne fortellinga om et historisk tap har prega russisk utenrikspolitikk i over tjue år. Fra krigene i Tsjetsjenia til invasjonene av Georgia (2008) og Ukraina (2014 og 2022) har hver eneste angrepskrig blitt begrunna som et forsøk på å «gjenopprette stabilitet» eller «beskytte russisktalende». Den underforståtte premissen er at det sovjetiske imperiet ganske enkelt har skifta navn til «den russiske verden» (Russkij mir), og at Russland insisterer på å opprettholde Moskvas imperialistiske innflytelsessfære.
Historieforfalskning som imperialistisk doktrine
Putins essay Om russernes og ukrainernes historiske enhet fra 2021 gjør denne sammenhengen helt tydelig. Han hevder at ukrainere og russere er «ett folk», at dagens Ukraina er en kunstig konstruksjon, og at bolsjevikenes beslutning om å anerkjenne den ukrainske nasjonen var en historisk feil. I hans framstilling var Sovjetunionens føderale struktur og dens formelle respekt for nasjonal sjølråderett feilgrep som splitta en ellers «organisk» russisk sivilisasjon.
Dette er ikke noe nytt. Det gjentar bare den imperialistiske retorikken fra 1800-tallet, da tsarregimets embetsmenn omtalte ukrainere som «lillerussere» og benekta at det fantes et eget ukrainsk språk eller en egen ukrainsk kultur.
Ved å vise til Sovjetunionens interne grenser og det Russland omtaler som «gavene» til Ukraina, særlig Krim, gjør Putin Russlands historie som imperium og Sovjetunionens historie til én sammenhengende fortelling om Russlands rett til å herske.
Da han i februar 2022 erklærte at Ukraina «ikke bare er et naboland for oss, men en uatskillelig del av vår egen historie, kultur og vårt åndelige rom», gjentok han et gammelt kolonialt prinsipp: at et imperium aldri egentlig opphører der hærene dets en gang har stått.
I juni 2025 gjentok han dette synet under et økonomisk forum i St. Petersburg. Han sa: «Jeg har sagt det før: Russere og ukrainere er ett folk. I den forstand er hele Ukraina vårt. Det finnes en gammel regel: Der en russisk soldat setter foten, der er det vårt.»
Sovjetiske symboler som et politisk våpen
Sovjetiske symboler har igjen fått en sentral plass i Russlands militære og ideologiske propaganda. De pryder stridsvogner og uniformene til soldater som begår krigsforbrytelser. Sovjetflagg med hammer og sigd heises i okkuperte områder, der innbyggerne blir tvunget til å ta russisk pass eller risikerer tortur, deportasjon eller død. Russiske soldater filmer seg sjøl mens de heiser sovjetflagget over ruiner for å gjenskape det ikoniske bildet fra 1945, da Den røde armé heiste sitt flagg over Riksdagsbygningen i Berlin. Hensikten er å framstille invasjonen som ei frigjøring.
I de okkuperte områdene er sovjetiske monumenter som ble ødelagt i Ukrainas selvstendige periode etter Sovjetunionens fall, blitt gjenoppbygd, mens ukrainske minnesmerker blir fjernet. Skoleplanene innfører igjen sovjettidens «patriotiske opplæring». Gater får tilbake sine sovjetiske navn. Dette er ikke bare uskyldig nostalgi.
Kremls årlige «Udødelige regiment»-marsjer, som offisielt skal være minnemarkeringer for andre verdenskrig, har blitt ritualer for en militarisert statlig identitet. De visker ut skillet mellom fortid og nåtid og antyder at det å kjempe i Ukraina er å fullføre den store fedrelandskrigen.
Den vestlige venstresidas selektive hukommelsestap
Deler av den vestlige venstresida fortsetter å unnskylde eller romantisere Sovjetunionen, og framstiller det som en motvekt til vestlig imperialisme eller nyliberal kapitalisme. I denne fortellingen blir Sovjetunionen husket som et edelt eksperiment, mens forbrytelsene deres blir tonet ned som beklagelige «feil» eller fullstendig benektet. Den samme logikken brukes nå til å beskytte Putins Russland under en illusjon om «anti-imperialistisk multipolaritet».
Forfattere, akademikere og aktivister som deler memer om sovjetisk kultur eller fabrikkmalerier, som hyller sovjetisk byplanlegging eller «sosialistisk modernitet», eller som åpenlyst holder fast ved sovjetiske symboler fra tryggheten i sine vestlige hjem, insisterer ofte på at denne begeistringen ikke har noe med russisk aggresjon å gjøre. Men de plukker ut estetiske uttrykk fra et imperium som bygde sin makt på deportasjoner, russifisering og politisk terror.
Man kan ikke romantisere Sovjetunionen uten samtidig å romantisere maktstrukturen som undertrykte nasjoner fra Baltikum til Sentral-Asia. Og det er nettopp denne strukturen Putin forsøker å gjenreise.
Å holde fast ved sovjetiske symboler samtidig som man fordømmer russisk imperialisme, er som å sørge over det britiske imperiets fall samtidig som man hevder å være mot kolonialisme. De to tingene kan ikke skilles fra hverandre.
Sammenhengen mellom sovjetisk nostalgi og moderne russisk aggresjon er ubestridelig. Kreml har gjort hyllesten av Sovjetunionen til en institusjonalisert del av staten, og fører kriger i en retorikk om historisk gjenoppretting, samtidig som de tar i bruk språket fra antifascismen for å legitimere erobringskriger.
Vestlige beundrere som hengir seg til sovjetromantikk, selv bare på et estetisk plan eller uten å være klar over det, tilslører denne virkeligheten og lar imperialistiske myter framstå som frigjøring. Å avvise sammenhengen mellom sovjetisk nostalgi og Russlands handlinger betyr å viske ut de levde historiene til nasjoner som har opplevd både sovjetisk og russisk dominans. Fra Praha til Vilnius, fra Tbilisi til Kyiv, betyr dette flagget ikke lenger sosialisme; det betyr stridsvogner i gatene, utslettet selvstendighet og fortsatt okkupasjon.
Radical Dumpling