Kommentar fra Vitaliy Dudin, sentralt medlem i Sotsialnyi Rukh. 18. juli 2026. Først publisert på Støttegruppe for ukrainsk venstrefløy, gjengitt her med tillatelse fra Vitaliy Dudin.
Regjeringsendringene i Ukraina har utløst heftige debatter. Mange diskuterer enkeltpersoner: om Mykhailo Fedorov var en effektiv minister, om han fikk for stor innflytelse, eller om president Zelenskyj forsøker å fjerne mulige rivaler.
Disse spørsmålene kan være politisk relevante. Men de overser det viktigste.
Det egentlige spørsmålet er hva slags stat Ukraina er i ferd med å bli under presset fra en langvarig krig.
Sotsialnyi Rukh har konsekvent kritisert Fedorovs nyliberale politikk. Hans visjon om den «digitale staten» har altfor ofte betydd deregulering, outsourcing og svekking av arbeidstakerrettigheter, samtidig som han har framhevet entreprenørskap etter modell fra Silicon Valley. Arbeidere har all grunn til å være kritiske til denne modellen.
Men motstand mot nyliberalisme betyr ikke støtte til den økende politiske innflytelsen til den militære ledelsen.
Rapporter som antyder at øverstkommanderende i stor grad har avgjort sammensetningen av den sivile regjeringa, bør bekymre alle som er opptatt av demokrati. Militære ledere skal stå til ansvar for militære operasjoner. Sivile regjeringer må fortsatt stå til ansvar overfor samfunnet.
Den strategiske debatten handler om langt mer enn én enkelt minister.
Ukraina står overfor to ulike tilnærminger til en langvarig krig.
Den ene tilnærminga forsøker å oppveie Russlands numeriske overlegenhet gjennom stadig sterkere mobilisering, sterkere sentralisering og å samle våpenanskaffelser hos et begrensa antall store forsvarsprodusenter.
Den andre forsøker å oppveie Ukrainas demografiske ulempe gjennom teknologisk innovasjon, desentralisert produksjon, konkurranse mellom utviklere, rask tilpasning og omfattende bruk av droner, robotikk og digitale systemer.
For Ukraina handler dette ikke bare om militær doktrine.
Russland kan tåle enorme menneskelige tap. Det kan ikke Ukraina.
Hver erfaren soldat er også en arbeider, ingeniør, lærer, lege eller forelder – en person med kunnskap som vil være avgjørende for å gjenoppbygge landet etter krigen. En vellykka forsvarsstrategi må derfor maksimere Ukrainas teknologiske fordeler og samtidig begrense unødvendige menneskelige tap.
Dette er ikke bare en militær nødvendighet. Det er også en sosial nødvendighet.
Samtidig kan ikke teknologisk modernisering bli nok en unnskyldning for nyliberal omstrukturering. Forsvarssektoren må tjene samfunnet, ikke private monopoler. Innovasjon bør styrke offentlig kapasitet, anstendige arbeidsforhold og demokratisk kontroll – ikke berike en ny generasjon oligarker eller utenlandske investorer.
Ukraina trenger både demokrati og innovasjon.
Landet trenger sivil kontroll over de væpna styrkene.
Det trenger teknologisk modernisering uten nyliberal ideologi.
Og det trenger en strategi som forsvarer ikke bare statens grenser, men også menneskene som skal bygge opp landet igjen når krigen er over.
Ukrainas framtid vil ikke avgjøres gjennom et valg mellom konkurrerende fraksjoner i den politiske eliten. Den vil avgjøres av om landet klarer å forsvare seg sjøl samtidig som det bevarer det demokratiske og sosiale grunnlaget som gjør forsvaret verdt å kjempe for.