Publisert på nettstedet The Insider, 15. juli 2026.
Den russiske journalisten Pyotr Ruzavin jobba i flere år for den uavhengige avisa TV Rain og dekket Russlands fullskala invasjon av Ukraina for Mediazona. Men i 2023 bestemte han seg for å melde seg frivillig til fronten, og slutta seg til Khartiia-brigaden i Ukrainas nasjonalgarde. I et intervju med The Insider fortalte Ruzavin om hvordan det er å tjene som droneoperatør i krigstid, om hvorfor han mener pasifisme «ikke fungerer», og om han ser for seg å noen gang vende tilbake til Russland.
Hvordan jeg bestemte meg for å bli med
Da fullskala invasjonen begynte, jobba jeg som journalist. Etter omtrent et år fikk jeg en økende følelse av at det jeg gjorde som journalist egentlig ikke utgjorde noen forskjell. Samtidig er mange av menneskene rundt meg, inkludert mine nærmeste venner, ukrainere. Nesten alle av dem verva seg, enten i de første dagene av krigen, eller har støtta militæret aktivt siden den gang.
Det var ikke bare én enkelt grunn til at jeg bestemte meg for å bli med, men jeg husker det eksakte øyeblikket. Sommeren 2023 var min kone Natasha og jeg i Karpatene på det som i praksis var en kort ferie. Mens vi var på fottur, slo tanken meg plutselig: hva om jeg verva meg? Jeg ga meg sjøl en tenkepause fram til slutten av sommeren før jeg tok en avgjørelse. Ingen pressa meg, og ingen kunne ha innkalt meg til det ukrainske militæret mot min vilje. Mot slutten av sommeren hadde ikke ønsket forsvunnet, så jeg begynte å lete etter en enhet som ville ta imot meg og hvor jeg sjøl ønska å tjenestegjøre.
På det tidspunktet hadde Ukraina nettopp vedtatt en lov som tillot utenlandske statsborgere å tjenestegjøre i Nasjonalgarden. Jeg visste svært lite om militæret eller krigføring og forsto at jeg trengte skikkelig trening. Helt fra starten satte jeg meg som mål å bli droneoperatør. Jeg meldte meg på et dronekurs og dro til en skytebane med venner for å øve skyting. Våren 2024 signerte jeg kontrakten min.
Igjen, det var ingen enkelt utløsende faktor som fikk meg til å ta dette valget, men jeg hadde mange eksempler som hadde gått foran meg. En av dem var Andriy Bashtovoy, tidligere sjefredaktør for den ukrainske utgaven av The Village. Han verva seg i de første månedene av krigen, og jeg husker at jeg tok farvel med ham. Så, høsten 2022, under motoffensiven i Kharkiv-regionen, hvor han tjenestegjorde som angrepsinfanterist, støtte vi på hverandre ved en tilfeldighet i Izium. Det var den andre eller tredje dagen etter at byen var blitt frigjort.
Det var første gang jeg så noen nær meg forvandle seg fra journalist til soldat, og det gjorde et dypt inntrykk på meg. Å møte en venn jeg hadde vært dypt bekymra for, å se ham i live — uskadd, frisk og seirende — var sannsynligvis det mest kraftfulle positive øyeblikket jeg opplevde under krigen.
Sjøl om jeg ikke hadde hatt noen bånd til Ukraina, ville jeg fortsatt anse beslutninga om å verve seg som helt naturlig. Hva har vi egentlig oppnådd i Russland? Hvor har vi endte opp? Vi hadde en visjon om hva vi ønska at landet vårt skulle bli, og i 2022 ble alt dette visket bort. Faktisk begynte det å rakne rundt 2014, men innen 2022 var alle gjenværende illusjoner endelig fjerna.
Vi hadde en visjon om hva slags land vi ønska at Russland skulle være, og i 2022 kollapset den visjonen fullstendig fjerna
Å forsøke å forandre noe i Russland med de metodene vi tidligere brukte – bare gjøre jobben vår eller drive med menneskerettighetsarbeid – virker nå meningsløst. Det fører ingen steder. Men hvis du kjemper for Ukraina, betyr det noe. Du er en del av noe som er større enn deg sjøl. Du hjelper mennesker som lider. Du står sammen med dem som trenger beskyttelse. Og til sjuende og sist kjemper du mot urett.
Jeg husker hvor motløse vennene mine i det russiske miljøet var da krigen starta. De ante ikke hva de skulle gjøre. Samtidig var det ukrainske miljøet bemerkelsesverdig målretta og fullt av energi, fordi folk visste nøyaktig hvilken rolle de skulle ta. Noen ble frivillige, andre verva seg. Nå er det to år siden jeg gikk inn i militæret, og det er blitt svært vanskelig for meg å se for meg at jeg skulle gjort noe annet.
Jeg bruker ikke mye tid på å tenke på mål langt fram i tid, som hva som vil skje hvis den ukrainske hæren når Ukrainas internasjonalt anerkjente grenser – om det da vil være nødvendig å rykke videre mot Moskva, eller om jeg i så fall vil delta. Det er rett og slett ikke det vi står overfor i dag. Akkurat nå handler alt om å overleve. Det eneste spørsmålet er om vi klarer å holde stand.
Hvordan det er å være droneoperatør
Jeg husker at jeg, da jeg fortsatt gikk på videregående, leste en artikkel i Esquire om amerikanske soldater som fikk alvorlige psykiske traumer etter å ha tjenestegjort som dronepiloter under USAs militæroperasjoner i Midtøsten.
Dronepilotene i denne krigen ligner lite på de amerikanske operatørene vi kjenner fra Hollywood-filmer – folk som sitter trygt i kjelleren i Pentagon og styrer fly mot kolonner med terrorister. Dagens droneoperatører er ute på sjølve slagmarken. De blir hele tida jakta på. De er kanskje ikke like utsatt som infanterisoldater, men de er i fare hele tida. De blir såra, og de blir drept. Nå, med den utbredte bruken av fiberoptiske droner, har «gråsonen» – området der du kan bli truffet – blitt betydelig større.
Jeg husker en gang vi lå i stilling i et skogsområdet. I løpet av én time slo det ned 19 styrte glidebomber innafor en radius på rundt én til halvannen kilometer fra stillinga vår. Dette er enorme bomber med rundt 500 kilo sprengstoff. Når de faller rundt deg, er det en helt forferdelig opplevelse. Seinere visker hjernen ut mye av frykten, men der og da, når alt rundt deg rister og støvskyene står opp, er det skremmende.
En gang ble jeg truffet. En eksplosjon gikk av rett ved siden av meg. Jeg gikk i bakken og kjente et kraftig støt gjennom beinet, som et voldsomt elektrisk sjokk. Min første tanke var: «Faen, jeg har mista beinet. Det er jævlig.» Så så jeg ned og oppdaga at beinet fortsatt var der. Blodet sivet allerede gjennom buksebeinet, og det var tydelig at jeg var truffet av en splint. Jeg var ikke redd. Når du er i overlevelsesmodus, blir følelsene satt på vent.
En av kameratene mine var bare noen meter unna, og han ble hardt skada. En splint gikk gjennom hjelmen hans, og han falt om. Beskytningen fortsatte, så det var umulig å krype bort til ham. Vi så blod renne ut av ørene hans, og vi trodde han var død. Men etter en stund kom han til bevissthet og begynte å rope. Vi var utrolig heldige som fikk hjelp av et raskt evakueringsteam. Vi fikk ham ut. Gudskjelov overlevde han. Splinten satte seg fast i hodeskallen, men traff ikke hjernen. Han mista én finger. Vi har fortsatt kontakt og sender meldinger til hverandre av og til.
Det er ingen stor forskjell på å trekke av et automatgevær og å trykke på knappen på en dronekontroll. Den eneste forskjellen er at en infanterist først må overleve lenge nok til å komme fram til direkte kampkontakt – ved å ta seg fram til stillinga uten å bli oppdaga av fiendens rekognosering eller truffet av angrepsdroner.
Det er ingen stor forskjell på å trykke på avtrekkeren på et automatgevær og å trykke på knappen på en dronekontroll
Når du først er i skyttergravene og det står om «deg eller dem», er det ingen som nøler med å trekke av. Adrenalinet tar over, fordi du kjemper for livet. Hvis ikke du skyter, gjør noen andre det – og da skyter de på deg.
Droneoperatører må også være i god fysisk form, fordi de ofte må gå lange strekninger med tung oppakning – iført skuddsikker vest og fullt kamputstyr. Sjølve droneflyginga utgjør bare en liten del av jobben, kanskje rundt ti prosent av det som avgjør om et oppdrag lykkes.
Vellykka droneoperasjoner avhenger av langt mer kompliserte forhold: planlegging, lagets teknologiske kapasitet og mye annet. Folk ser som regel bare den siste fasen – dronen som flyr mot målet og treffer det. Men bak dette ligger arbeidet til mange mennesker. Ingeniører utvikler, setter sammen og klargjør systemene. Logistikere frakter dem fram og bidrar til å avgjøre når og hvor de skal brukes. Droneoperatørens ferdigheter er sjølsagt viktige, men de er langt fra det som avgjør utfallet.
Opplevelsene varierer enormt avhengig av hvilken rolle du har. En som tilbringer 100 dager i infanteristillinger, vil ha en helt annen erfaring enn en som bare blir sendt ut på bestemte oppdrag. Det handler ikke først og fremst om adrenalin, men om at de opplever krigen fra helt ulike perspektiver.
For det meste er krigen likevel overraskende ensformig, prega av rutiner som gjentar seg dag etter dag. Den er ikke som en actionfilm, der du skyter ned alle fiendene, raser av gårde i en pickup og omfavner en vakker kvinne med den ene armen mens du skyter mot forfølgerne med den andre.
Om Russland
Krigen har ikke forandraa identiteten min på noen måte. Jeg så på meg sjøl som russisk før, og det gjør jeg fortsatt. Det er rett og slett den jeg er. Jeg kjenner ingen indre konflikt mellom det jeg gjør og den jeg er.
Er jeg klar over at jeg kanskje aldri kommer til å sette mine bein i Russland igjen? Ja, det er absolutt en reell mulighet. Jeg kan også se for meg andre scenarier der jeg en dag vender tilbake til Russland i en eller annen rolle. Men å komme hjem igjen er ikke et mål som er verdt å ofre alt annet for. Jeg går heller ikke rundt med noen sentimental hjemlengsel.
Jeg gjør et arbeid som jeg mener er viktig og meningsfylt, og jeg er omgitt av nære venner.
Dessuten er det åpenbart at Russland slik jeg ble født og vokste opp i, ikke lenger finnes – og aldri kommer tilbake. Noe annet vil vokse fram i stedet. Noe nytt. Om jeg blir en del av det? Det aner jeg ikke. Jeg tror det er umulig å svare på det nå.
Først må Ukraina forsvares. Først da gir det mening å tenke på hva som venter Moskva, Russland og om jeg ønsker å vende tilbake dit. Foreløpig ligger det altfor langt fram i tid.
Russland, hvor jeg ble født og vokst opp, eksisterer ikke lenger og vil aldri gjøre det igjen
Of course, I understand that my relatives and friends who remain in Russia could also end up being caught in the crossfire. War is, unfortunately, an ongoing cycle of violence. But I think it’s important to always remember how it started and why it continues. You can’t simply equate the two sides by saying, “Well, they’re both launching drones.” If Putin had not launched the invasion, none of this would have happened.
Om sivilt liv
Hele sektoren vår ved fronten ligger i Kharkiv-regionen, så det sivile livet er aldri langt unna. Kharkiv, Ukrainas nest største by, fungerer fortsatt, sjøl om den bare ligger noen få mil fra en aktiv krigssone. Byen er fortsatt full av liv, med barer, restauranter, spa, treningssentre og alt annet som hører hverdagen til.
Samtidig er også den sivile befolkninga i Ukraina prega av krigen. Det gjelder ikke bare Kharkiv – også Kyiv blir jamnlig angrepet med missiler og droner. Derfor blir det feil å si at folk i byene ikke merker krigen.
Om venner i Russland
Nesten alle jeg sto nær i Russland, særlig i Moskva, forlot landet i løpet av de første månedene av krigen. De fleste av dem er journalister – i hvert fall gjelder det mine nærmeste venner og folkene rundt meg.
Jeg utveksler fortsatt meldinger av og til med dem som ble værende i Russland. I hele tida jeg har tjenestegjort, har jeg ikke fått én eneste negativ kommentar retta mot meg personlig. Ikke alle er nødvendigvis enige i valget mitt – og i den sammenhengen spiller det egentlig ingen rolle om de fortsatt er i Russland eller har reist – men ingen har noen gang fordømt meg ansikt til ansikt.
Alt jeg har fått fra venner og bekjente, er støtte og omtanke, og det har betydd veldig mye for meg.
Kontakten med gamle venner er blitt langt mindre. Ved fronten er du opptatt med militære oppgaver døgnet rundt, og nesten alle du omgås, er også i militæret. Det gamle livet glir gradvis i bakgrunnen – ikke fordi du bevisst prøver å legge det bak deg, men rett og slett fordi du har fått et nytt liv.
Khartiia-korpset
Khartiia ble danna kort tid etter at fullskala-invasjonen starta, da frivillige forsvarsenheter begynte å vokse fram over hele Ukraina. Khartiia ble oppretta i Kharkiv. Seinere ble den en brigade – en offisiell avdeling i Ukrainas nasjonalgarde – og i fjor ble den utvida til et korps, der flere etablerte brigader med egne historier, tradisjoner og kamperfaring ble innlemma.
Som det ukrainske militæret ellers består Khartiia- korpset av mennesker med svært ulik bakgrunn. Ved siden av yrkessoldater finnes det forretningsfolk, journalister, idrettsutøvere og mange andre. Med andre ord er den et tverrsnitt av det ukrainske samfunnet.
Russerne som tjenestegjør i avdelinga vår, er for det meste mennesker som allerede bodde i Ukraina da fullskala-invasjonen starta. I praksis er de en del av Ukraina. Familiene og vennene deres er her. De er ikke frivillige som har kommet fra utlandet. Motivasjonen deres, som for andre ukrainere, er å forsvare hjemmet sitt.
Jeg ser på meg sjøl som heldig som havna i Khartiia. Nå har jeg et ganske godt inntrykk av nivået i ulike ukrainske avdelinger, og etter min vurdering er Khartiia bedre organisert enn de fleste. Jeg tror først og fremst det skyldes korpssjefen, Ihor Obolenskyi, med kallenavnet «Kornet». Hele utviklinga fra en liten frivillig avdeling til et av de mest kjente korpsene i det ukrainske militæret, har skjedd under hans ledelse.
Han godkjente personlig at jeg fikk tjenestegjøre i Khartiia, og jeg er ham dypt takknemlig for det.
Hvordan bli med i Khartiia
Hvis du bor utafor Russland, har russisk pass og ønsker å hjelpe Ukraina, finnes det flere måter å gjøre det på. Det enkleste er å gi økonomisk støtte. Du kan gi målretta bidrag for å sikre at pengene går dit de faktisk skal – for eksempel ved å støtte droneavdelinga mi direkte. (Men ikke overfør penger hvis du bor i Russland!)
Hvis du ønsker å komme til Ukraina og verve deg, eller hvis du har ingeniør- eller teknisk bakgrunn og vil bidra på avstand, kan du kontakte oss via vår sikre e-postadresse. (Dette gjelder også bare personer som ikke lenger bor i Russland.)
Om å slutte seg til Khartiia
Jeg vil ikke lyve for noen. Folk som kommer til Ukraina for å tjenestegjøre, slik de fleste utenlandske frivillige gjør, må først bevise at de duger i kamp. Og det er virkelig den farligste delen. Jeg kommer ikke til å late som om vi inviterer folk til noe som er relativt trygt. Jeg vil heller skremme noen bort nå, slik at de bestemmer seg for ikke å komme, fordi når du først er der, finnes det ingen vei tilbake.
Sjølsagt handler dette ikke om «menneskebølgeangrep» slik man forbinder med det russiske militæret. Ukrainske og russiske styrker bruker angrepsstyrker på grunnleggende forskjellige måter. Jeg vet hvordan ting fungerer i vår avdeling: hvordan operasjoner planlegges, hvordan de gjennomføres, og hvor hardt folk arbeider for å redusere risikoen for personellet.
Likevel må man forstå at angrepsoperasjoner er det farligste som finnes i en krig.
Om pasifisme og etikk
Hvorfor fungerer ikke pasifisme? Fordi når det ikke finnes noen andre som kan beskytte deg enn deg sjøl, må du ta ansvar for ditt eget forsvar. Hvis noen prøver å drepe deg, har du to valg: å overgi deg og møte nederlag eller døden, eller å forsvare deg med metoder som ville blitt sett på som uakseptable i fredstid – fordi vi ikke lever i fredstid.
Under pasifistiske forhold vil den siden som har færrest moralske begrensninger, alltid ha en fordel: den har initiativet. Jeg føler ingen glede over vold eller det å drepe. Jeg liker det ikke i det hele tatt. Men når krig blir påtvunget deg, finnes det ikke noe annet alternativ enn å gjøre motstand. Jo, det finnes ett annet alternativ – du kan overgi deg – men det får enda mer alvorlige konsekvenser. De siste fire åra har denne krigen gitt mange eksempler på hva som skjer med sivile som lever under okkupasjon.
Sjøl om jeg ikke mener at pasifisme fungerer i forbindelse med krigen i Ukraina, er det i det minste et konsekvent standpunkt. Det jeg virkelig ikke kan forstå, er mennesker som mener at en russer aldri kan kjempe mot det russiske militæret, sjøl når det fører en aggressiv og urettferdig krig. For meg er det et hyklersk standpunkt. Jeg ser ingen logisk måte å forsvare det på.
Om utmattelse
Folk er utvilsomt utslitt etter fem år med krig. Sivile er utslitt. Det samme gjelder soldatene, mange av dem har tjenestegjort i flere år – noen helt siden før fullskala-invasjonen.
Men til tross for all denne utmattelsen har ikke samfunnet brutt sammen. Jeg ser ingen som er klare til å slutte å gjøre motstand eller bare ønsker å gi opp.
Russlands triumferende erklæringer overbeviser ikke lenger noen. Vi husker alle hva som skjedde med Kupjansk, som russiske myndigheter gang på gang hevda at de «endelig hadde erobra», men som i stedet ble frigjort – i en operasjon leda av vårt Khartiia-korps.
Folk kan se at russiske styrker ikke lenger rykker fram. I stedet fjør ukrainske styrker framgang og øker angrepene inne i Russland. For første gang på lenge har også det internasjonale klimaet blitt mer gunstig, blant annet på grunn av Viktor Orbáns valgnederlag i Ungarn.
Slike utviklinger betyr noe for folk. Fem år med krig setter uunngåelig sine spor, både hos dem som tjenestegjør i militæret og hos sivile som lever i Ukraina. Derfor har det, for første gang på lenge, begynt å komme reelt positive nyheter – og det er sjølsagt oppmuntrende.
Om hovedmålet
Å, det er det enkleste spørsmålet av alle! Hvis det var mulig å drepe Putin ved å trykke på én enkelt knapp, tror jeg den knappen ville blitt trykket på svært mange ganger. Det fantes tidligere et TV-program der deltakerne skulle gjette det mest populære svaret på et spørsmål i en spørreundersøkelse. I dette tilfellet tror jeg alle ville ha svart det samme.