Publisert på nettstedet Ukrainska Pravda, 28. juli, 2026.
Av Viktor «Gideon» Cherniavsky (soldat)
Der, i det østlige Ukraina, hvor jeg har tilbrakt de siste åra av livet mitt, følger alt regler som er strenge, men maksimalt transparente. Det er ikke rom for gråsoner eller dobbeltmoral. Hos oss kan enhver feil koste menneskeliv. Her måles effektivitet ikke i kommentarer og reaksjoner på sosiale medier eller store slagord, men i antall mål som er ødelagt og våpenbrødre som har overlevd.
Men du trenger bare å krysse en usynlig linje og returnere til bak fronten — på kort permisjon eller for offisielle ærender — og du krasjer umiddelbart inn i veggen til en helt annen verden. Jo lenger fra fronten, desto mer merkbart er det.
Byer hvor fronten ligger et sted langt borte, er fulle av kafeer, av folk som haster med sine daglige sivile gjøremål. Dette er akkurat det vi frivillig gikk for å kjempe for, og dermed forlot karrierene våre, familiene våre, våre velkjente komfortable liv. Noen kom tilbake fra utlandet og slutta seg til militæret. Bak fasaden av takknemlige reklameplakater og innsamlingsaksjoner til droner skjuler det seg en dyp sosial kløft.
La oss være ærlige: Det sivile samfunnet er i dag nesten helt uforberedt på å møte dem som, i krigens trettende år, gjør alt for at Ukraina skal fortsette å eksistere og kjempe. Jeg snakker ikke her om soldatene eller familiene deres, men om de millioner av ukrainske borgere som unngår militærtjeneste – og familiene deres. For mange av dem framstår krigen som noe fjernt.
Ord vi mangler
Når jeg forsøker å finne et språk for å beskrive det jeg observerer bak fronten, søker jeg instinktivt støtte i andres erfaringer. Her har vi mye å lære av våre partnere.
Vernepliktsvegrere — folk som, under andre verdenskrig, i stedet for å verve seg til hæren, flykta, forfalska dokumenter eller gjemte seg — en vegrer, i reneste forstand.
AWOL (fravær uten offisiell tillatelse) – en helt annen kategori: uautorisert fravær uten hensikt om å desertere for godt. Det er et brudd på tjenesten, ikke et endelig brudd med den.
Conchies — en daglig forkortelse av «samvittighetsnektere». Men det er en viktig forskjell her som må sies tydelig: en conchie er ikke en som bare flykta eller gjemte seg. Dette er en person som, offisielt, gjennom en domstol, avviste å tjenestegjøre på religiøst eller moralsk grunnlag og tar ansvar for det. Noen ganger gjennom alternativ tjeneste som ikke var mindre farlig enn frontlinja, noen ganger gjennom fengsel. For å være ærlig ville folk hatt langt færre spørsmål til disse borgerne dersom de på denne måten tok ansvar for sin plikt, i stedet for å holde krigen mot Russland på avstand og overlate kampen til andre.
På ukrainsk har alle begrepene beskrevet ovenfor «smelta sammen» til ett ord — «ukhylyant» (i denne sammenheng; mobiliserings-vegrer). Slik situasjonen i samfunnet er nå, virker det fortsatt enklere for folk å la være å skille mellom hvorfor en person ikke dro til fronten: om det skyldtes overbevisning, frykt, ulike omstendigheter – eller rett og slett at ingen egentlig ba dem om å dra.
Den britiske erfaringa: vurdering i ei nemnd – ikke et stigma
Det sier mye at det nettopp var britene — en nasjon som sto i en utmattelseskrig i seks år — som fant en prosedyre, ikke bare fordømming. Det var oppretta spesialtribunaler som gjennomgikk conchies krav.
Avgjørelsen kan variere: full unntak, betinga alternativ tjeneste, og kun ved nekting av å etterkomme andre alternativer — fengsel. I Ukraina, under unntakstilstand, brukes et så snevert begrep som alternativ tjeneste praktisk talt ikke.
Det som er særlig viktig, er at holdningene til militærnektere under andre verdenskrig var langt mildere enn under første verdenskrig. Den gangen fikk menn i vernepliktig alder offentlig utdelt hvite fjær som et symbol på feighet. På 1940-tallet ble dette sett på som en for primitiv måte å stigmatisere folk på. En viktig grunn var at mange militærnektere arbeidet som brannmenn og redningsarbeidere under bombingen av London. Samfunnet så at det å nekte å bære våpen ikke var det samme som å nekte å ta risiko eller ansvar.
Jeg tenker på dette når jeg hører mitt favorittuttrykk, «Jeg respekterer tjenesten din, men…» Britene lærte, gjennom seks år med krig, å skille mellom ulike former for deltakelse. Vi har ennå ikke engang lært å skille mellom former for avslag.
En mulig gjentakelse av Vietnam-syndromet i ukrainsk virkelighet
Når man analyserer hvordan det sivile miljøet i Ukrainas områder, lengre fra fronten, forbereder seg på massedemobilisering og hjemkomst av soldater, kan man lett tenke en annen historisk erfaring — USA rundt 1970-tallet, rett etter slutten av Vietnamkrigen. Det er nettopp denne parallellen som er mest skremmende, fordi vi risikerer å gjenta andres sosiale katastrofe, samtidig som vi starter med våre egne, enda mer kompliserte forutsetninger.
Når det gjelder holdninger til tjeneste, samsvarer vår situasjon mer med Vietnamkrigen. Men det er en enorm forskjell i hva som er bakgrunnen til det som skjer, da og nå.
Der ble krigen utkjempa på fremmed territorium, til forsvar for globale interesser, mens krigen i vårt tilfelle ligner andre verdenskrig — en angriper har invadert landet og ønsker å ødelegge oss som nasjon.
Både da og nå er menn som ikke har juridisk grunnlag for å ikke tjenestegjøre ekte mobiliseringsvegrere. Titusenvis av unge amerikanere flykta til Canada og Sverige, brente offentlig sine vernepliktsinnkallinger, og meldte seg inn på universiteter for å oppnå utsettelse av militærtjenesten.
Samfunnet ble delt i to: for noen var de forrædere, for andre helter som motsto en urettferdig krig. Splittelsen viste seg å være så dyp at det først i 1977, nesten et tiår etter freden, utstedte president Jimmy Carter amnesti for de som unngikk verneplikt under Vietnamkrigen — gjennom en egen lov, fordi samfunnet aldri klarte å forsone seg på egen hånd.
Men det amerikanske samfunnet på den tida skjøv ikke bare bort mobiliseringsvegrerne — det skjøv også bort sine egne veteraner, på grunn av ei dyp avvisning av krigen i seg sjøl. Da de kom hjem, møtte soldatene aggressive protester, anklager og fullstendig ignorering av de traumene de hadde fått.
Vår krig er eksistensiell; I mange tilfeller respekteres soldater kun i ord. Det er en abstrakt, «fjern» respekt som fungerer feilfritt på sosiale medier og kollapser umiddelbart ved kontakt med virkeligheten.
Vietnam-veteranenes isolasjon oppsto i ei tid prega av sosial fiendtlighet. Vår risiko skyldes ikke fiendtlighet, men institusjonell handlingslammelse og siviles frykt for krigens brutale erfaringer. Det er forskjellige problemer, men konsekvensene kan vise seg å bli like ødeleggende
En papirhær versus digitalisering
I USA på søtttitallet fantes det sitt eget byråkratiske monster — Department of Veterans Affairs (VA), som i årevis avslo krav om uføre-erstatning fra soldater skada av kjemiske våpen, bare for å spare budsjettmidler.
Den ukrainske moderne ekvivalenten er det utmattende helvetet med militære medisinske kommisjoner (VLK) og vurderingskomiteene for funksjonshemminger (MSEK). Staten har oppretta en parallell «papirhær» i de bakre linjene. En person som på grunn av helsa, måtte trekke seg fra fronten, blir tvunget til å stå i ukevis i ydmykende køer utafor kontorer, og samle endeløse sertifikater med ferske stempler for å bevise åpenbare ting. Statlige institusjoner fungerer fortsatt ut fra den sovjetiske holdninga om at personen er en som må tigge om hjelp, og ignorerer fullstendig ei tjenesteorientert tilnærming og grunnleggende digitalisering.
Stigma i arbeidsmarkedet og verdien av militær ledelse
Situasjonen virker ikke mindre alarmerende i det sivile arbeidsmarkedet. Når HR-ledere gjennomgår en veterans CV, ser de ofte bare et «karrieregap» eller en potensiell kilde til problemer, drevet av stereotypier om ukontrollerbar PTSD, -så selskapene velger å unngå unødvendig risiko.
Dette er en kolossal forretningsfeil. Militærtjeneste i moderne teknologiske enheter er ikke bare å sitte i en skyttergrav. Det er en kontinuerlig prosess med å håndtere komplekse tekniske systemer, koordinere forskjellige enheter, krisehåndtering og ta strategiske beslutninger i en situasjon med fullstendig usikkerhet og tidspress. Det er det høyeste nivået av lederskap og evne til å mobilisere motstandskraft mot stress.
Leksjoner vi er forplikta til å lære av
USA forsto først omfanget av sitt nederlag da bølgen av sjølmord blant Vietnamveteraner oversteg kamptapene ved fronten, og tusenvis av tidligere soldater endte opp på gaten eller bak lås og slå. Å komme seg ut av denne dype krisa tok mer enn et tiår og hvilte på flere grunnleggende beslutninger som Ukraina nå gradvis begynner å gjennomføre:
Desentralisering av støtte og «peer-to-peer»-prinsippet [likemanns-prinsippet]. Statlige sykehus og offisielle kontorer skremmer bort folk med kamperfaring. I Amerika ble problemet løst ved å opprette et nettverk av små lokale sentre (Vet Centers), hvor hjelp ble gitt av veteraner som hadde gjennomgått profesjonell omskolering. En veteran vil aldri åpne seg for en sivil psykolog som kun kjenner til krig fra lærebøker, men han vil stole på en våpenbror som deler samme erfaring. Noen byer har allerede lignende sentre for veteraner, som tilbyr juridisk, psykologisk og annen støtte.
Investering i menneskelig kapital i stedet for sosiale bidrag. I stedet for å betale minimal kontant-kompensasjon, som bare opprettholder fattigdom og depresjon, oppdaterte USA sin lovgivning (den nye GI Bill).
Staten gikk inn for å finansiere høyere utdanning fullt ut, gi lån på gunstige vilkår uten egenkapital og tilby støtte til oppstart av egen virksomhet. Dette gjorde gårsdagens soldater til suksessrike entreprenører, ledere og en drivkraft i den amerikanske økonomien.
Vi har allerede det samme i Ukraina, men på et veldig tidlig stadium. Som et eksempel — boligkupongen for internt fordrevne personer + kampveteraner. Det ble godkjent for min familie og tusenvis av andre i januar 2026, men så langt har færre enn ti prosent av programdeltakerne mottatt finansiering.
En ny samfunnskontrakt
Under min første tur til USA takket tilfeldige mennesker meg for tjenesten min flere ganger enn jeg har opplevd under hele fullskalainvasjonen. USA har bokstavelig talt løftet fram takknemlighet på tvers av generasjonene som fulgte etter Vietnam.
Vi står ved et veiskille mellom britiske og amerikanske scenarier. Storbritannia fant en løsning gjennom tribunaler som, selv om de var ufullkomne, likevel vurderte hver sak for seg — og til slutt fant evnen til å anerkjenne bidraget fra dem som nektet å bære våpen, men ikke nektet å ta risiko. Amerika fant aldri i det hele tatt fram til dette, og prisen var en splittelse som varte i generasjoner etter at våpnene hadde blitt lagt ned.
Når tida kommer for meg og mine våpenbrødre til å ta av oss uniformen og gå tilbake til sivile yrker, ønsker vi ikke å måtte kjempe for vår rett til anstendig behandling.
Vi trenger ikke medlidenhet, overdreven ukritisk sympati eller symbolske fordeler «for syns skyld». Vi trenger et fungerende system, respekt for vår erfaring, og ekte barrierefri tilgang til deltakelse samfunnet — både fysisk og mentalt.
Å gjøre byene våre mer inkluderende, endre hvordan vi jobber med HR, og fjerne alt papirbyråkrati i veteranpolitikken må allerede i dag være førsteprioritet, mens de harde kampene fortsatt pågår ved fronten.
Å tilpasse seg et fredelig liv er en toveis prosess. Vi tok vårt steg mot det for flere år siden. Nå er det Ukrainas sivile bakre linjer sin tur.