Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 14. august 2026. Av Halya Coynash
Leonid Popov har vært i russisk fangenskap i over tre år. Den 25 år gamle mannens særskilte behov hindra ikke russerne i å torturere ham. Deretter satte de opp en grotesk «rettssak» mot ham, hvor han ble anklaga for spionasje.
Det er over tre år siden Leonid Popov, en svært sårbar ung mann med autisme, ble bortført av de russiske inntrengerne. Han er fortsatt i russisk fangenskap. Russerne var først nær ved å sulte ham i hjel. Deretter fant de på absurde «spionasje»-anklager. Da en okkupasjonsdomstol slo fast at han ikke var i stand til å møte i en «rettssak», valgte Russland ikke å løslate ham. I stedet tok de i bruk straffende psykiatri. Dette kan i praksis bli en straff uten ende.
Som tidligere rapportert ble Leonid Popov (født 31. oktober 2000) tatt av russerne, som okkuperte hjembyen hans Melitopol i april 2023. Han var bare 22 år og hadde særskilte behov. Det må fangerne hans ha forstått med en gang, men de valgte tydeligvis å ignorere det. Ifølge moren hans, Hanna Makhno, var Leonid et musikalsk og akademisk begavet barn. Han hadde en fenomenal hukommelse, elsket bøker og var svært interessert i vitenskap. Det er tidligere blitt rapportert at atferden hans endra seg dramatisk i ungdomsåra. I 2018 fikk han en offisiell diagnose med udifferensiert schizofreni. Det er en blanding av tre typer schizofreni, med symptomer som blant annet uorganisert atferd og tankegang, samt vrangforestillinger eller hallusinasjoner.
I et nylig intervju forklarte Hanna hvordan hun ble skilt fra sine to sønner da Russland innleda fullskalainvasjonen av Ukraina. Hun bodde i Poltava oblast sammen med søsteren sin. Leonid og lillebroren hans hadde reist til Melitopol for å være sammen med faren, som hadde vært utsatt for en alvorlig ulykke og havna på intensivavdeling.
I dette seinere intervjuet nevner Leonids mor bare sønnens autismen hans, og forteller at hun var bekymra helt fra begynnelsen av den russiske okkupasjonen, fordi sønnen trengte medisiner som han hadde gått tom for.
Hun forsøkte å overtale begge sønnene til å reise med en gang. Men de ville ikke forlate faren etter ulykken. I mai 2022 tok russerne Leonid til fange for en kort periode. Den gangen slapp de ham snart fri, men de leverte ikke tilbake det ukrainske passet hans. Dermed kunne Leonid ikke reise sammen med lillebroren da han endelig klarte å komme seg til det regjeringskontrollerte Ukraina i juni 2022. Leonid ble værende hos faren. Da Hanna foreslo at hun skulle komme til ham, frarådet Leonid henne å gjøre det. Han sa at hun da kanskje ikke ville klare å komme seg ut igjen.
I mai 2023 klarte Hanna endelig å finne en måte å evakuere Leonid på. Det skjedde ikke. Leonid ble bortført av russerne 24. mai, to dager før den planlagte evakueringa. Leonid forsvant ganske enkelt. Moren forsto straks at noe alvorlig hadde skjedd. Han fulgte en fast dagsrytme og tok alltid kontakt med henne tre ganger om dagen.
Det var først etter to uker at hun i det minste fikk en telefon fra en bekjent. Hun kan ikke avsløre personens identitet av hensyn til vedkommendes sikkerhet. Personen kunne imidlertid fortelle henne at Leonid var i live og ble holdt «i en kjeller». Det var der de russiske inntrengerne oftest holdt og fengsla gislene sine.
Tre måneder etter bortføringa ble han brakt til sykehuset i Melitopol i svært alvorlig tilstand. Den unge mannen er nesten to meter høy, men var blitt ekstremt avmagra. Han fikk intravenøs behandling. Likevel henta russerne ham tilbake etter bare ni dager.
Det var takket være en annen pasient på avdelinga at Hanna fikk en kort melding fra Leonid. Han skrev:
«Mamma, du sa at det finnes et helvete. Vel, jeg har vært i helvete. Jeg var så redd for å sovne fordi jeg var redd for at de skulle komme og kvele meg og drepe meg. Jeg ville så gjerne leve, men de ga meg ikke vann. Og mer enn noe annet ønska jeg mat. De slo meg hardt. De slo meg så hardt at jeg ikke klarte å gå på toalettet på fire dager. Hvorfor, mamma?»
Etter at han ble henta fra sykehuset, gikk det nesten et år før familien fikk vite noe om hvor han befant seg. 15. august 2024 ble det kjent at russerne hadde reist anklager mot ham for angivelig «spionasje», etter paragraf 276 i den russiske straffeloven. Dette har blitt en slags «standardanklage» mot sivile som russerne begynner å pågripe så snart de har invadert ukrainsk territorium. «Rettssakene» foregår bak lukka dører. Noen ganger kommer det ikke engang noen rettssak før en svært lang fengselsstraff blir kunngjort. Domfellelse er i praksis garantert.
At han åpenbart var sårbar og hadde særskilte behov, hindret ikke russerne i å torturere ham. Det hindra dem heller ikke i å holde ham under de forferdelige forholda i det russiske okkupasjonsfengselet SIZO i Donetsk og sette igang en «rettssak». Denne ser ut til å ha funnet sted 12. februar 2025. Okkupasjonsdomstolen erklærte ham da ute av stand til å møte i retten og beordra at han skulle tvangsinnlegges på det psykiatriske sykehuset i Zhanivka. Der er han fortsatt.
Advokaten hans fikk beskjed om at den påståtte «psykiatriske behandlinga» skulle fortsette til «han er helt frisk». Dette er meningsløst. Som moren hans understreker: «Autisme behandles ikke – det er en særskilt utviklingsform, ikke en sykdom.»
Dette er straffende psykiatri. Mulighetene for misbruk er like omfattende som de var i Sovjet-tida, da metoden ble brukt mot dissidenter. Det verste, sier Hanna, er at hun nesten ikke vet noe om hvilken tilstand sønnen er i. Hun har fått vite at han hadde høy feber over lang tid som legene ikke klarte å få ned. Hun vet imidlertid ikke hvorfor han hadde feber, eller om det fikk andre konsekvenser.
Advokaten hans, tilsynelatende Oleksiy Ladukhin fra menneskerettighetsorganisasjonen Every Human Being, har også opplyst at Leonid i en periode ble holdt i full isolasjon. «Medisinene» hans er blitt endra flere ganger. Det er imidlertid helt uklart hvilke legemidler han har fått, og hvorfor de blir gitt.