Publisert på nettstedet Arab America, 26. august 2026 . Av Rami Balin
Av Jurta, CC0, via Wikimedia Commons Jurta
På slutten av 2024 befant jeg meg på en slavisk konferanse i Boston, i det andre året av folkemordet i Gaza og det tredje året av Russlands krig mot Ukraina. Gjennom hele konferansen bar jeg to nåler, palestinske og ukrainske flagg; Det var like mye et eksperiment som en konstatering. Jeg så folk legge merke til meg, gjenkjenne signalet, gi meg blikk – noen støttende, noen undertrykte fiendtlighet og irritasjon, men var mest forvirra.
På slutten av konferansen møtte jeg tre unge mennesker som hadde på seg vyshivankas – tradisjonelle ukrainske broderte skjorter – hvorav to bar palestinske kuffiyehs på skuldrene. Det var ikke en scene jeg var vant til. En av de unge forklarte meg at hans favorittkuffiyeh er blått og gult, fargene på det ukrainske flagget. Kvinnen ved siden av ham sa også litt oppgitt at hun ikke forstår hvordan det er mulig for folk å støtte den ene og ikke den andre – sammenhengen virka så åpenbart.
Altfor ofte har folk en tendens til å se verden gjennom geopolitiske leirer og allianser, i stedet for å sette folks kamper mot undertrykkerne. Disse har som oftest de samme ansiktene og de samme metodene for kontroll og undertrykking, støtta av de dominerende strukturene som hersker globalt. I tilfellene Palestina og Ukraina har bosettingskolonialisme vært det største hinderet for begge lands sjølråderett og uavhengighet.
Ved å slutte seg til Global Sumud Flotilla våren 2026, forsøkte framtredende ukrainske aktivister Nina Potarska og Andrii Movchan å hjelpe til med å åpne den humanitære korridoren inn på den beleira Gazastripa. Og i tillegg gjøre synlige skjæringspunktene mellom deres eget lands dekoloniale innsats og Palestinas, ikke bare for deres eget samfunn, men for resten av verden.
Skjeivhet i mediabildet og endringer i opinionen
.På samme måte som i USA og andre vestlige land har ukrainske medier ofte, men ikke alltid, vist en eksisterende skjeivhet i favør av Israel i dekninga av hendingene og forholda i det historiske Palestina. Det skyldes delvis at palestinske stemmer er lite representert i mediene. Mange ukrainere flytta til Israel under og etter Sovjetunionens sammenbrudd. De har også flytta dit i større antall etter at Russlands krig mot Ukraina i Donbas starta i 2014, og etter fullskala-invasjonen i 2022.
Personer med sionistiske synspunkter og bakgrunn har lettere for å være til stede og komme til orde i ulike typer medier enn palestinere. Noen palestinere kom til Ukraina i sovjettiden og seinere for å studere ved universiteter og høyskoler. De ble en del av det ukrainske samfunnet og identifiserer seg både med Ukraina og Palestina. Dette fører til betydelig siling av hva som blir dekka når det gjelder hendinger i det historiske Palestina.
Men ikke alle medier følger disse synspunktene og denne praksisen. Den offentlige opinionen i Ukraina har endra seg de siste åra, spesielt siden 2014 og mer framtredende siden 7. oktober 2023, og retorikken har endra seg med den. Offentlige støtteerklæringer til Palestina har blitt mer utbredt, og tar form av protester, åpne solidaritetsbrev og mer, med folk som trekker paralleller mellom de to landa.
Ulike perspektiver i debatten
Sjøl om situasjonen og forholda i Palestina og Ukraina utvilsomt er forskjellige, finnes det mange fellestrekk. For eksempel har den samme retorikken og talemåte, til tider ord for ord, blitt brukt av russiske og israelske myndigheter for å dehumanisere henholdsvis ukrainere og palestinere, og for å delegitimere deres sivile initiativer samt styringsstrukturer som eksisterer. Ukrainere, akkurat som palestinere, har fått slengt etter seg påstander om at deres identitet og land ikke eksisterer, eller har rett til å eksistere. I tillegg til massive propagandakampanjer som har som mål å viske deres historiske tilstedeværelse i hjemlandet og rettferdiggjøre masseutryddelse.
Både Putin og Netanyahu har beskrevet angrepene som «spesielle militære operasjoner», hevda at landområdene de søker å ta med makt er «opprinnelig» tilhører agressorene, for å rettferdiggjøre sivile dødstall og for å forlenge sine militære kampanjer.
Israels angrep på Gaza har i stor grad blitt beskrevet som et folkemord av flere menneskerettighetsorganisasjoner, mens Russlands krig mot Ukraina også har blitt ansett som folkemord. Begrepet «folkemord» brukes i dette tilfellet ikke for å likestille forholda over hele Ukraina og Palestina, men for å fastslå alvorlighetsgraden av menneskerettighetsbrudd og intensjonen om å utrydde begge folkeslag. Rekkene av martyrer i Gaza og massegraver i Bucha, Mariupol og andre steder har blitt synonyme, det samme har motstanden mot utsletting.
Palestinsk og ukrainsk kultur har kontinuerlig blitt appropriert av sine koloniherrer, i et forsøk på å viske ut deres opprinnelse, og systematisk fornekte deres geografi og historie. Som svar på det skapte folk kunst og musikk, skrev romaner og dikt, dansa sine tradisjonelle danser, broderte sine identiteter, fortalte folkeeventyr til hverandre, snakka sitt eget språk, og mye mer. Mye av det skjedde gjennom dissidentbevegelser og hverdagslige praksiser, under konstant sensur og trussel om gjengjeldelse eller fengsling fra undertrykkeren. Til tross for bevisst forfølgelse av kulturinstitusjoner, arkiver, biblioteker og utdanningssentre, forblir kulturene i Palestina og Ukraina rike og levende.
Globale motsetninger
Ved å stå i solidaritet med Palestina synliggjør ukrainske aktivister ikke bare forbindelsene, men også dobbeltstandardene som eksisterer i den vestlige verden. Internasjonale systemer som skal opprettholde folkeretten, men i realiteten gjør de det nesten aldri.
Den overveldende støtta til Ukraina i starten av Russlands fullskala-invasjon sto i kontrast til det internasjonale samfunnets nøling og ofte manglende vilje til å påpeke israelske krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd i flere tiår. I økende grad søker aktivister som Nina Potarska og Andrii Movchan å avdekke disse inkonsekvensene på den globale scenen.
Israel har brukt og utvikla banebrytende våpen og teknologier, og utplassert dem mot ei palestinsk befolkning som i stor grad er forsvarsløs overfor en slik styrke. Til tross for rikelig bevis på menneskerettighetsbrudd, blir disse våpna generøst overlevert av de vestlige imperialmaktene, inkludert USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og andre. For øvrig leverer de samme vestlige imperialmaktene Ukraina våpen som har blitt avgjørende for å beskytte sivile og infrastruktur, samt for å avverge russisk inntrenging i ukrainsk territorium. Overlevelsen til det ukrainske folket avhenger av denne støtta, som har blitt altfor tydelig de siste månedene med forsinkelsen i leveranser av missiler til luftforsvarssystemene som har beskytta byer som Kyiv. Uten luftvernammunisjon som stopper dem, har russiske raketter truffet sivile bygninger og viktig infrastruktur daglig, ettersom bombekampanjen intensiveres.
Kynisk nok gjør mange vestlige politikere som erklærer støtte til Ukraina det fordi de har fått støtte fra eller blitt utsatt for lobby-virksomhet fra våpenselskaper. De samme politikernes har en manglende evne til å innføre tilstrekkelige sanksjoner mot Russland og fjerne smutthull. Dette sikrer blant annet at alle russiske våpen for øyeblikket inneholder amerikanskproduserte deler og komponenter laget i europeiske land. De fleste av disse samme politikerne støtter også ubetinga militærhjelp til Israel. For dem er våpen ofte den eneste løsningen på alle problemer under sola, mens diplomatisk og økonomisk press ikke tas like alvorlig og ikke får like mye innsats.
Under forhold med langvarig krig og intens vold har noen ukrainere begynt å identifisere seg med Gaza, som sitt «verst tenkelige scenario». Verdens ambivalens overfor ukrainske territorier okkupert av Russland har ført til flere «freds»-forslag der disse områdene fortsatt er under russisk kontroll, blitt beskrevet som et «Vestbredden-scenarie», en parallell som er for åpenbar til å ignoreres.
Den frigjorte framtida
Nære allianser med vestmaktene og deres våpenindustri gjør at mange palestinere ikke har tillit til at Ukraina kan være en alliert i antikoloniale bevegelser. Om de nåværende endringene betyr et tydelig skifte i ukrainsk politikk overfor Palestina, gjenstår å se. Den offentlige oppfatninga og meningene er imidlertid utvilsomt i endring.
I dag er de fleste av verdens geopolitiske allianser i beste fall lite sammenhengende. De er bygget innafor og styrt av koloniale og imperialistiske maktstrukturer. Dermed bidrar de til å opprettholde disse strukturene, i stedet for å utvikle visjoner om ei frigjort framtiid der mennesker, og ikke statlige interesser, står i sentrum.
Hvordan denne framtida skal se ut, er det palestinere og ukrainere som må bestemme. Men så lenge det finnes aktivister som knytter disse to kampene sammen, finnes det håp om større solidaritet og muligheter for frigjøring.