Publisert på nettstedet Meduza, 10. september 2026. Kilde: Meduza
Vladimir Putin og hans underordna har i det siste aktivt benekta rykter om en forestående mobilisering. Dette har bare gjort mange enda mer engstelige: tilliten til offisielle uttalelser er lav, og spekulasjoner om planer om å tvangsinnkalle hundretusenvis av rekrutter til hæren viser ingen tegn til å avta. Meduzas Razbor («Explainer»)-avdeling har forsøkt å svare på hovedspørsmåla rundt mobilisering. Hvorfor har vanviddet tatt seg opp, spesielt mot høsten? Er det sant at ukrainske myndigheter fører et informasjonsangrep på Kreml med disse ryktene? Og finnes det objektive grunner for mobilisering?
Hvorfor høsten er det forventa tidspunktet for mobilisering, og hvordan ryktene spredte seg
Én ting er verdt å huske på på forhånd: den «delvise» mobiliseringa som Vladimir Putin annonserte 21. september 2022, er teknisk sett fortsatt i kraft. Han signerte aldri et dekret som avslutta den. Tvangsinnkallinga som sendte hundretusenvis av russere inn i hæren har bare opphørt i navnet . Sjøl i dag kan myndighetene lovlig utstede ei mobiliseringsinnkalling til noen.
I praksis har imidlertid ingen blitt innkalt på den måten siden seinhøsten 2022. Men rykter om en «ny bølge» av mobilisering dukker stadig opp igjen med påfallende regelmessighet. I stedet for å katalogisere alle mislykka prognoser fra 2023 til 2025, fokuserer denne artikkelen på den nåværende «bølgen».
-Russiske tjenestemenn anklager rutinemessig Ukraina for å bidra til å spre disse ryktene for å destabilisere landet. Kyivs motiv er ikke vanskelig å forklare: Ukrainske militærangrep på oljeraffinerier og markedslager ser ut til, i hvert fall delvis, å tjene samme formål. Jo mer russerne føler krigens praktiske konsekvenser – og angsten for ei mulig innkalling – desto større er oddsen for en sosial eksplosjon og ||offentlig press for å avslutte kampene.
-Meningsmålinger viser ingen tegn til en «pasifistisk» trend: data fra Levada-senteret viser at andelen russere som støtter fredssamtaler har falt siden februar og mars, mens andelen som støtter fortsatt krig har steget. Likevel bør meningsmålinger utført i et land under krigssensur møtes med betydelig skepsis.
-Uansett har ukrainske tjenestemenn oppriktig holdt mobiliseringspåstandene i live. Den mest framtredende stemmen er president Volodymyr Zelenskyj, som har kommet med mer enn et dusin offentlige spådommer de siste seks månedene om en forestående tvungen innkalling til de russiske væpna styrkene. Kilder i vestlige etterretningstjenester og myndigheter har mange ganger gjentatt det han sier bak lukkede dører.
Hvor sannsynlige er disse prognosene, og trenger Russlands militære faktisk mobilisering?
Én advarsel på forhånd: vi har ikke klare svar på noen av spørsmåla, og det har sannsynligvis heller ikke de som lager disse prognosene.
La oss starte med de offisielle benektelsene. Siden omtrent midtsommer har russiske politikere, diplomater og toppledere jamnlig anklaga Ukraina for å «plante» desinformasjon, utføre «informasjonsangrep» og på andre måter forsøke å «destabilisere» landet. Medlemmer av Statsdumaens forsvarskomité har sagt det samme, i likhet med Russlands FN-utsending, Vasilij Nebenzja ; presidentens talsperson Dmitrij Peskov ; nestlederen i Russlands sikkerhetsråd, Dmitrij Medvedev (mer enn én gang ); og sjølsagt Vladimir Putin sjøl.
Men disse benektelsene bør man ikke stole på. Nebenzya sa for eksempel at mobilisering ikke er nødvendig «i dette øyeblikket». Putin utelukka i sin siste uttalelse bare scenariet «for i dag». Med slike forbehold vil myndighetene trekke tilbake sine forsikringer etter valget til Statsdumaen – akkurat det som skjedde i 2022. Da forsikra lederen for Statsdumaens forsvarskomité, Andrey Kartapolov russerne, to dager før den «delvise» mobiliseringa ble annonsert, om at de ikke hadde noen grunn til å frykte «generell» mobilisering. «Generell» mobilisering skjedde faktisk aldri, bare fordi myndighetene skjulte det bak eufemismen «delvis».
Det finnes andre, indirekte grunner til å mistenke at mobiliseringsplaner blir skjult.
Ett argument fortjener nærmere gransking: det sentrale argumentet Ukraina har framført i flere måneder. Zelenskyj og andre ukrainske militære og politiske ledere har insistert på at Russland trenger mobilisering, ikke for å utvide styrken sin ved fronten, men rett og slett for å erstatte tapene der. Ifølge Kyivs beretning er dette knytta til det ukrainske militærets suksess med å påføre russiske styrker tap. I denne fortellinga har den ukrainske hæren lært å drepe eller alvorlig såre flere russiske soldater hver måned enn det russiske militæret klarer å rekruttere.
Er det faktisk sant? Sannsynligvis ikke, men vi kan ikke si det sikkert. Det finnes ikke noe pålitelig anslag over russiske militære tap for 2026. Tvisten dreier seg om et referansetall på 30 000 mennesker i måneden; Ukraina hevder at Russland mister flere soldater enn det.
I høst skal vi undersøke dette anslaget som en del av en ny runde av vår forskning på russiske militære tap, basert på data fra arveregisteret og navngitte lister over avdøde. Men ingen av våre tidligere runder har kommet i nærheten av det nivået.
I august skrev den tyske økonomen Janis Kluge at tilstrømninga av nye rekrutter til Russlands væpna styrker i andre kvartal var på omtrent tusen mennesker per dag – m.a.o det samme tallet på 30 000 i måneden. Kluge bygger anskagene på regionale budsjettdata, som finansierer de store engangsutbetalingene til kontraktsoldater og er en av de mest pålitelige måla for å spore rekruttering til den russiske hæren. Etter hans syn er behovet for en ny mobilisering ikke så akutt som ukrainske og vestlige kilder hevder.
Men Putin lar seg kanskje ikke utelukkende styre av «objektive» kriterier for å opprettholde status quo. For å oppnå den «seieren» han ser for seg i krigen, kan han godt velge ei «proaktiv» oppbygging av hæren gjennom mobilisering.
Vi har allerede beskrevet problemene med dette trinnet i en nylig serie med svar på lesernes spørsmål om krigen.
Til tross for disse risikoene kan det hende at Russlands forsvarsdepartement har en klar interesse i mobilisering: de virker misfornøyd med de rekruttene de får for øyeblikket. Det er vanskelig å bygge de høyteknologiske enhetene i «framtidas hær» av folk som risikerte livet for penger av økonomisk desperasjon, og uten mobilisering finnes det ikke noe alternativ til disse folka.
Kreml kan godt konkludere – spesielt hvis Putin sjøl støtter ideen – med at mobilisering ville løse problemet med rekrutteringskvalitet. Men også det forblir helt spekulativt foreløpig.
Et siste poeng: alarmisme versus rasjonalitet.
Mobiliseringa i 2022 påførte det russiske samfunnet dype traumer. Hundretusenvis av mennesker ble sendt til fronten; hundretusenvis av familiemedlemmer mista sine kjære (navngivende lister aleine viser at mer enn 20 000 mobiliserte soldater allerede har dødd i krigen, og det virkelige dødstallet er sannsynligvis langt høyere). Hundretusenvis flykta fra landet i all hast, uten noe sted å dra. Nesten ingen ønsker å gjenoppleve den opplevelsen, bortsett fra en liten klikk av krigens mest ihuga støttespillere.
Sjøl det å rapportere nyheten utløser irritasjon blant russere. Vi føler det hver gang vi blir beskyldt for alarmisme etter å ha publisert en artikkel, et YouTube-program eller et Instagram-innlegg om mobilisering.
Dessverre kan vi ikke si med sikkerhet at denne angsten er helt ubegrunna, om ikke annet fordi vi ikke vet hva som foregår inni hodet til Vladimir Putin, det viktigste (og kanskje eneste) «beslutningssenteret» på russisk side. Man kan bare anta at han ville få sitt omdømme alvorlig skada, dersom han, etter beroligende uttalelser der han avfeide mobiliseringsryktene som «fullstendig tull», plutselig snur og annonserer ei tvungen innkalling av hundretusenvis av rekrutter.
Men bryr Putin seg egentlig om sitt rykte? Ledes han av rasjonelle argumenter når han forfølger måla sine, og hva ønsker han egentlig at krigen skal oppnå til slutt? Bare han vet svara på dette. Og den vertikale maktstrukturen han har bygget opp i løpet av krigen har gjort mye for å sikre at enhver ny mobilisering vil gå så «sømløst» som mulig – for myndighetene, om ikke for innbyggerne.