Publisert på FB-sida il International Network in Support of Ukraine and against war, 15. september 2026.
«Russland har også rett til ..»
La oss begynne med et sitat fra en støttespiller for Russlands invasjon:
«Akkurat som USA kan si klart nei til Mexicos rett til å være vertskap for kinesiske våpen i Tijuana, har Russland også rett til å søke sikkerhet ved å kreve, slik de har gjort i tre tiår, at NATO holder seg unna Georgia og Ukraina.» Dette skrev Yanis Varoufakis i sin artikkel «Hvorfor jeg dro til Moskva», etter å ha besøkt den russiske hovedstaden i april 2026.
«Hva om land begynte å ta sine egne avgjørelser?»
Et annet sitat, denne gangen fra en annen støttespiller for Russland, Sahra Wagenknecht:
«Jeg skulle gjerne sett USAs entusiasme hvis landene begynte å ta sine egne avgjørelser. Hvis for eksempel Venezuela eller Nicaragua bestemte seg for at de ville bli med i en militærallianse med Russland eller Kina, og ønska russiske eller kinesiske tropper stasjonert på sitt territorium. […] La oss respektere og ta Russlands interesser på alvor. Russland har sine egne legitime rettigheter til sikkerhet.»
En Monroe-doktrine for Russland
Både Sahra Wagenknecht og Yanis Varoufakis bygger i praksis på logikken i Monroe-doktrinen.
Under denne doktrinen erklærte USA den vestlige halvkule som sin innflytelsessfære og forsøkte å forhindre stater i regionen fra å føre en politikk som var fiendtlig innstilt mot Washington eller inngå allianser med rivalmakter.
«Hvorfor får Amerika lov til å gjøre det, men ikke andre stormakter?» blir det sagt.
I praksis krever Varoufakis og Wagenknecht at Russland får sin egen Monroe-doktrine.
Retten til en «bakgård»
Argumentet om at «USA ville ha gjort det samme», godtar i praksis at USA har rett til å «forsvare» sin egen innflytelsessfære.
Monroe-doktrinen – kritisert av antiimperialister i over et århundre – blir plutselig en modell og et akseptabelt rammeverk for internasjonale relasjoner.
I stedet for å si: «Ingen stat har rett til å invadere en annen», sier Varoufakis og Wagenknecht i praksis: «Retten til å invadere bør ikke bare tilhøre USA.»
Å «forstå Moskva» betyr å «forstå Washington»
La oss forestille oss at USA faktisk invaderte Mexico fordi regjeringa forsøkte å forlate Washingtons innflytelsessfære.
Hvis de var konsekvente, måtte Varoufakis og Wagenknecht ha respondert med forståelse. De måtte ha oppfordra verden til å «respektere Washingtons legitime sikkerhetsinteresser», akkurat som de oppfordrer til respekt for Moskvas.
Det er vanskelig å forestille seg, ikke sant?
Likevel blir logikken på en eller annen måte akseptabel når landet det er snakk om er Ukraina.
Hvis Israel får lov til å gjøre det …
Denne tankie-logikken kan trekkes helt til sin ytterste konsekvens ved å vise til Israel. Hvis Israel okkuperer og annekterer andre lands territorier, burde Russland visstnok ha den samme «retten». Hvis Israel driver med nybyggerkolonialisme og demografisk manipulering, bør Russland ha den samme «retten».
Hvis Israel begår folkemord, hvorfor skal Russland da forbys å gjøre det? Når man først har godtatt prinsippet, er det ikke noe klart sted å sette grensen.
Temu-antiimperialisme
Å kreve aksept av Russlands antatte «legitime innflytelsessfære» er alt annet enn antiimperialisme.
Å behandle land som «buffersoner», «innflytelsessfærer», «strategisk dybde» eller «bakgårder» er en av de mest skammelige tradisjonene innen imperialistisk politikk.
Det ukrainske folket har gjennom sin motstand vist at de ikke ønsker å leve under Moskvas styre. Kanskje antiimperialisme burde begynne med noe enkelt: respektere folkets vilje.